Jeg ble sittende og mimre som jeg ofte gjør og finner det helt vanvittig at i februar har jeg en gutt på 14 og ei jente på 17år! når man ikke får være med dem hele tiden så går tiden så altfor fort og man går glipp av vesentlige ting i livene deres, man er mor på avstand og må bare finne seg i det. Oktober 2008 ble dem revet bort ifra meg etter en stor rettsak, og livet mitt falt i grus.
I 12år nå har jeg bare fått besøkene til dem annenhver mnd og før var det oftere, jeg har bare fått små innblikk i hva dem driver med og hva som opptar dem og nå er dem voksne. Jeg har mange ganger i årenes løp stilt spørsmål om samværene var noe vits men nå føler jeg at jeg har tatt riktig avgjørelse når jeg får meldinger om at dem er stolte av meg og datteren min kaller meg fortsatt mamma. Det er jo barna som er viktigst oppi alt, alltid.
I alle disse årene har jeg hatt store problemer på privaten men idet jeg har satt meg på båten til dem har dem hatt det fulle og hele fokuset, jeg har lagt bort alt mitt og satt dem først og har så mange minner sammen med dem på tross av avstanden. Å si åpent at man har mistet barna sine innebærer mye tabu og det føles helt fullstendig feil og si det høyt, det er noe grunnleggende vi kvinner skal kunne beherske og jeg føler at jeg har sviktet som menneske. Å ikke være istand til å ta vare på mine egne barn får magen til å vrenge seg.
Fosterfamiliene deres er helt fantastiske, og uten dem hadde denne situasjonen vært en helt annen. Dem har virkelig gjort en god jobb og jeg har på ekte blitt glad i alle sammen, dem tar vare på barna mine og da har jeg overhode ingen grunn i verden til å være dem imot! de gjør oppgaven jeg selv ikke klarte den gangen og det er grunn nok til å være dem evig takknemlig.
Jeg drømmer om å ha dem i bryllupet, jeg drømmer om å få lov og ta dem med på reiser eller ha dem på besøk her hos oss, men jeg innser at slike ting vil ta tid men drømmer har man lov og ha. Barna er det såreste punktet på meg, men jeg er klar for og åpne opp etter gårsdagen. Det værste for ett menneske som meg er å legge lokk på tingene, skjule dem for omverdenen for da kommer angsten tilbake, jeg finner terapien min i å dele med dere, og det føles så godt og bli motatt som jeg blir. Jeg er dere evige takknemlig.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg er fullstendig matt her jeg sitter og utrolig takknemlig for disse mulighetene jeg får, jeg har snappet i hele dag på mab.est2015 kontoen og har motatt massiv støtte og kommentarer som har hevet standaren på denne vanlige lørdagen tusen hakk oppover! tusen tusen tusen takk folkens! jeg føler meg så beæret når jeg deler åpent og ærlig om såre og vonde ting og bli motatt på denne måten! det er ikke farlig og åpne seg til ett slikt publikum.
Jeg føler at jeg hele denne dagen har vært inni en prosess jeg aldri før har vært i og har lært meg selv å kjenne bedre, ved å åpne sårene mine åpent så bearbeider jeg tingene som vil holde meg tilbake om jeg ikke gjør det, det gjør at jeg får en større forståelse for hvor jeg kommer ifra og får meg til å innse hvor jævlig sterk jeg faktisk er!
Fy fader så mye jeg har opplevd og så mange situasjoner som kunne knust meg for alltid, men jeg har alltid hatt en stemme inni meg som sier at jeg alltid bare skal gønne på! en stemme som nekter meg å gi opp og gjør meg forbannet hver gang jeg er iferd med å gi tapt, jeg nekter virkelig å gi meg, jeg vet jeg har sagt det mange ganger før! Men jeg nekter å gi meg! jeg skal endre samfunnet rundt oss og jeg skal endre verden, litt med min historie!
Det er så ufattelig mange grove og ødeleggende ting som har skjedd og den eneste skaden jeg har fått av alt dette er komplex pstd som dem kaller det på fint, jeg skulle lagt i graven folkens! en liten diagnose blir pytt og ingenting idet jeg innser hvor mange ganger jeg har vært nedi kjelleren og hatt ett oppriktig ønske om å dø, jeg føler meg som en av de sterkeste når jeg nærmer meg disse traumene i fortiden, faen så stolt jeg er akkurat nå!
I dag har jeg endret verden litt ved å snappe meg selv der jeg forteller åpent om fortiden min med mobbing, vold og terror, jeg har aldri før blogget om dette og har lukket meg med en gang jeg har nærmet meg før, men i dag har jeg klart det! vekstkurven min går i taket og jeg føler meg mektig! mektig med den stemmen jeg har og alle menneskene som forteller at jeg gir dem noe, ett slags håp! det teller mye mer en lesertall på en blogg eller penger, det gir meg motivasjon til å fortsette og gønne på og ALDRI gi opp.
Jeg er så forbannet stolt over det jeg kan gjøre bare ved å bruke stemmen min!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Dette innlegget er til alle vennene mine og mine nærmeste nærme som har måttet gi tapt for kampen livet faktisk er, til alle disse unge menneskene som brått og uventet har blitt revet bort ifra oss og som har satt igjen spor som aldri blekner bort. Jeg tenker på dere hver eneste bidige dag mens jeg lever livet vi alltid snakket om vi skulle fikse oss, dette normale livet uten suget etter rusen og der man faktisk får gjort noe med verden rundt oss. Jeg gjør alle disse tingene vi snakket om, for å hedre deres minne.
Hver eneste dag tenker jeg på vennene mine jeg har måttet begravet og hvordan livet ville blitt om dem fortsatt var her, jeg lurer på om dem ville heiet meg frem på denne reisen og hva dem ville sagt om dem såg meg i dag, jeg har mistet så mange på både brutale og helt fullstendig meningsløse måter men jeg prøver å leve dette livet også for dem.
Baksiden av å være i ett miljø som jeg har hatt er at mange dør unge og man opplever dødsfall oftere og på mer uforklarelige måter en andre. Det finnes ingen logikk i at unge mennesker skal gå bort, og jeg har måttet slutte å gå i begravelser fordi det ble så ofte og så tunge ting og ta innover seg. Alltid med en tanke om at det likegodt kunne vært meg der.
Noen ting er vanskeligere for meg å blogge om en andre, og dette er en av disse tingene. Etter at jeg ble edru og klar i hodet har det gått opp for meg hvor mange som har blitt revet bort, uten at jeg har kuttet rusen og prøvd og skjerpet meg. Rusen er en farlig sport og veldig få er så heldige og komme seg ut før det er for seint.
Takknemlighet er ordet for hvordan jeg føler dette, jeg føler meg takknemlig for å ha fått kjenne alle disse menneskene på dypet, alle samtalene og alle planene vi hadde sammen, jeg lever i dag for dere også <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag er dagen! dagen jeg gjør noe jeg overhode ikke kan og dagen jeg har ventet på siden jeg fikk denne oppgaven i fanget. Prosessen startet idet jeg fikk forespørsel om jeg ønsket og være med og jeg må si jeg allerede har vært igjennom det hele i mitt eget hode opptil flere ganger og har blitt kastet tilbake i følelsene jeg en gang følte på grunn av grov mobbing. Det er mange ting jeg har glemt eller fortrengt som nå kommer opp igjen og jeg føler at dette er det mest terapautiske jeg har vært med på, på lenge!
Nå har jeg vært igjennom alle disse andre tingene jeg har opplevd så mange ganger, jeg har klart og fått det på avstand men når det kommer til mobbingen har jeg omtrent ikke skrevet om det her, og livet mitt føles så rotete og kaotisk. Når jeg tenker tilbake på alle disse minnene så tenker jeg selv at det ikke finnes rart at jeg valgte den veien jeg gjor og at det er rart jeg fortsatt står på beina etter denne karusellen av ett liv jeg har levd!
Legg dere til på mab.est2015 på snapchat og se meg i aksjon i dag! dette kan bli spennende folkens!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg har alltid gått med en tanke om at par som finner hverandre i rusen aldri har noen tjangse og dem har alle oddsene imot seg, men sammen med denne mannen føler jeg at vi knuser og slår alle oddsene som vi har imot oss. Han har vist meg hva ekte kjærlighet er og har vist meg en respekt jeg aldri har funnet med noen andre, han er min beste venn og min partner in crime og jeg gleder meg til å gifte meg med mannen min i august 2022!
Da jeg møtte han så trigget han frem tanker om ønsket om ett normalt liv uten rusen, ett slikt liv alle andre hadde men jeg aldri hadde tjangsen til, han endret meg og ga meg håpet for fremtiden som ingen andre. Da jeg møtte han var jeg bare 53kg og jeg drakk 3 seksere for dag helt uten noe håp og uten mening.
Jeg kastet meg inni dette forholdet med hele min tillit ifra første stund, han vekket en tillit jeg aldri har gitt til noen andre før, og måten han respekterte meg på førte til at jeg omsider krevde respekt også ifra andre. En kan tenke på at jeg hadde blitt kalt både hore og ludder hundrevis av ganger per dag med dem jeg kalte mine venner, så når han kom dalende inn og behandlet meg med respekt var han anderledes og noe jeg likte. Han endret livet mitt.
Da vi hadde vært sammen en stund grep tanken meg om at vi aldri ville vare om jeg fortsatte og drikke og jeg korket faktisk flasken ifra juli-september det året, men falt fullstendig utenfor i september og var i ferd med å ødelegge hele forholdet våres. 18.desember falt jeg ned trappen her og knakk ryggen rett av og ble liggende på sykehuset helt til januar igjen, min kjære satt ved min side hele veien, uten og klage eller å nøle på å være der. Han viste meg hva en ekte mann var for noe og jeg har den dypeste respekt for mannen min.
Aldri før har jeg vært ærlig i ett forhold, men denne gangen har jeg fortalt sannheten ifra første stund, noe som har ført til at jeg er innvolvert i dette forholdet på en annen måte, vi stoler på hverandre og det er noe helt nytt. Tillit er det viktigste i ett forhold, jeg har bare ikke sett det før.
Han gjør det rett og slett bare enklere og være rusfri! han gjør dagene enklere ved å vise at han har troen på meg og alle disse prosjektene mine, han står ved min side i alt og jeg hadde aldri trodd at jeg ville finne ekte kjærlighet, og iallefall ikke i en bergenser.. hehe..
Dette ble mye kliss, men det må nesten til når han er den største og viktigste støtten i denne prosessen!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Helt siden jeg startet denne prosessen med å leve ett rusfritt liv har jeg fokusert hardt for å ikke bli bitter, det har skjedd så mange ting som kunne ført til denne ødeleggende følelsen i magen men som jeg har snudd til noe positivt fordi bitterheten ikke er ett alternativ for meg, jeg ønsker å leve livet mitt og bitterheten ville stått i veien for mange av mulighetene som har åpnet seg for meg. Jeg tror ikke at jeg ville blitt tatt på alvor om jeg viste bitterhet i innleggene mine her eller i samtaler med andre, jeg tror at om man viser endring så sier man på samme tid unnskyld til alle dem som har blitt rammet på veien i min ruskarriere.
Jeg har sviktet! mange mennesker igjennom årene har blitt sviktet på grunn av meg, foreldrene mine vennene mine og ikke minst mine egne barn. Jeg viser forandring hver eneste dag for å si unnskyld og for meg er det ingen vits i å si disse ordene verbalt men å vise det i oppførsel og ydmykhet for det jeg har påført dem. Jeg har vært syk men det er ingen unnskyldning for svikene jeg har i fortiden, det er klart det gnager men hva kan jeg gjøre?
Det er klart jeg kunne sett meg ned med hver enkelt og sagt beklager, men ville dette være nok? jeg tenker at jeg bruker hver eneste dag her på denne jorden til å vise hvor lei jeg er meg for alt som har skjedd, og viser dette med endring og forbedring. Mest av alt er jeg stolt over at barna mine nå kan være stolt over en mor som har endret seg, en vinner over rusen og livet. Jeg viser foreldrene mine hver eneste dag igjennom å hjelpe dem i hverdagen og å være edru slik at dem kan senke skuldrene og fokusere på seg selv, og mine venner igjennom å strekke ut en hånd når dem behøver meg, for første gang er jeg istand til å hjelpe andre.
Bitterheten har ingen plass i hjertet mitt og jeg fokuserer fremover, all mobbing og motgang har gjort meg sterk på denne måten og hver gang jeg har det dritt tenker jeg at det kunne faktisk vært værre. Jeg aksepterer ikke å bukke under, jeg er en kjemper og en fighter i alt jeg gjør, fordi motgangen har gjort meg sterk. Uten den hadde jeg ikke vært meg og jeg er på en måte takknemlig for all dritten jeg har fått igjennom livet. Jeg ber om at min historie kan hjelpe noen der ute, hjelpe noen til å finne håpet og makten til å endre sitt eget liv. Jeg ønsker at all dritten jeg har måttet gå igjennom en dag skal kunne endre situasjonen til noen andre.
Det er drømmen min
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I morgen skal jeg snappe hele dagen min og legge ut min historie på snapchat! i samarbeid med Metalheads Against Bullying skal jeg være dagens snapper og skal presentere meg selv og livet mitt, jeg kjenner at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med og at erfaringen jeg har med snapchat begrenser seg til kontakt med barna mine men jeg skal gjøre mitt beste og har noen ideer i hodet allerede.
Når det kommer til mobbingen har jeg faktisk blogget svært lite om dette før og merker at jeg lukker meg med en gang jeg nærmer meg temaet, jeg har vært fullstendig åpen om alt annet som jeg trodde ville være værre og snakke om, men der tok jeg feil.
Jeg åpner sår som jeg ikke har våget åpne før og det på åpen snapchat så alle kan se og jeg kjenner jeg er nærvøs for hvordan dagen i morgen vil bli. Jeg er overhode ikke bitter på det som skjedde den gangen men jeg vet at det ville endret alt om bare noen hadde hjulpet meg den gangen, ingen voksne grep inn selvom dem såg hva som skjedde og jeg tar meg selv i og bli provosert nå som voksen selv.
Mobbingen var så alvorlig at jeg i 3.klasse tok med meg kniv i sekken min, mamma har fortalt at hun fant den før jeg skulle gå til skolen, jeg prøver å nærme meg hva som skjedde den gangen og alvoret tar meg. Livet kunne blitt så anderledes bare jeg ble behandlet bedre igjennom skoleårene.
Jeg kjenner jeg blir litt ødelagt innvendig av å nærme meg disse traumene, men jeg har lært igjennom dette året som rusfri at det er disse vondeste tingene som er best og bearbeide og jeg takker for at jeg får være med på dette! å spre budskapet om mobbing og hva det faktisk kan føre til er det eneste jeg kan gjøre nå. Tanken på at mine egne barn kunne blitt utsatt for det samme skremmer dritten av meg fordi jeg vet ettervirkningene av torturen mobbing er. Spre ordet folkens og legg dere til gruppa på snapchat slik at dere kan se meg drite meg ut eller gjøre en god jobb i morgen!
mab.est2015
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det har vært en god dag på mange måter og på tross av at jeg er syk og ganske så kraftløs så føler jeg at det går fremover! jeg har planlagt oppi hodet hvordan jeg skal ta fatt på snapchatoppgaven jeg har fått og har tenkt over hvordan situasjonen min var den gangen jeg gikk igjennom alvorlig mobbing uten at det ble stoppet, jeg har latt tankene vandre og jeg kjenner at jeg blir uvel når jeg vandrer tilbake til den perioden jeg hadde det som værst. Igjennom denne prosessen har jeg lært at det som gjør vondt er det som funker best terapautisk!
Mange vil si at man ikke skal grave i gamle sår og man skal heller gå videre, men jeg er ikke ett menneske som klarer å gå videre uten å gjøre meg ferdig med ting og jeg vet av livets harde lære at om jeg ikke nå bearbeider tingene så vil dem faktisk hjemsøke meg i fremtiden, det gjør det alltid.
Troen på fremtiden har jeg hatt lenge men det virker til å bli lysere og mer spennende en jeg kunne forestille meg og jeg gleder meg som ett lite barn til å ta fatt på alle disse prosjektene! det eneste poenget med denne bloggen og åpenheten min var jo og åpne noen øyner og sette fokus på ting jeg syns er viktige. Jeg gleder meg til å føle meg som en ressurs igjen og til at formen er på topp. Jeg gleder meg til å ta dere med på alle disse tingene og gjøre denne bloggen bare enda større og bedre!
Jeg blir helt vanvittig motivert når jeg ser at mange deler bloggen og sprer budskapet mitt videre! jeg får tenning og ønsker bare å forbedre det jeg legger ut og gjøre ting mer spennende <3 Når jeg går igjennom historien min så finner jeg det rart at jeg ikke har blitt bitter, men jeg har lært at denne bitterheten aldri fører med seg noe godt og at det bare vil gå utover meg selv, jeg er takknemlig for at jeg har fått lært meg livet på den harde måten slik at jeg nå kan spre ett budskap som kan forandre verden vi lever i, litt.. …
Jeg skal være med og påvirke med snapchat sammen med Metalheads against bullying og tankene mine vandrer tilbake til den gangen jeg stod hjelpesløs imot alle, jeg var offeret og opplevde både fysisk og psykisk mobbing igjennom 9år på skolen. På barneskolen hadde jeg noen, mens på ungdomskolen hadde jeg veldig få, det var som å gå inni ett torturkammer hver eneste dag og jeg brukte alle ynskyldninger i verden for å ikke komme på skolen, og på samme tid skjule det for mine foreldre i redsel for at pappa skulle dukke opp full på skolen og “ta dem” eller at mamma skulle freake helt ut og gå bananas på skolen og gjøre mobbingen bare enda værre.
Mobbingen ødela hele selvbildet mitt og førte til spiseforstyrrelser og selvskading uten sidestykke, jeg var totalt aleine og følte meg som den styggeste jenta i hele verden, og da en eldre person viste interesse for meg så endte jeg opp med å bli voldtatt i min egen seng mens mamma var på jobb. Alt jeg strebet etter var godkjennelse på at jeg var god nok, pen nok og tiltrekkende nok og det ble en destruktiv start på kjærlighetsfronten.
Da jeg startet og ruse meg på alkohol var det som om jeg fant stemmen min, personligheten min og den utadvente versjonen av meg selv, endelig turte jeg og ta igjen! endelig fikk jeg det i kjeften jeg som hadde holdt kjeft i alle disse årene, jeg fikk troen på meg selv og følte meg mektig imens alkoholen var i systemet og jeg falt pladask for denne drikken som forandret hele meg! jeg følte meg sexy og verdt noe! på grunn av mobbing og ett ødelagt selvbilde startet jeg å ruse meg ifra første stund!
Jeg sier hele tiden at jeg er født inni rusen siden pappa har vært alkoholiker hele mitt liv og jeg har blitt eksponert for både festing og bråk helt siden jeg kunne og gå selv, og mye har vært feil, men uten mobbingen hadde jeg kansje fått en tjangse her i livet? alt ville vært anderledes om jeg ikke ble grovt mobbet igjennom alle disse årene!
Kirkelig nattkafe var det som engasjerte meg og som jeg etterhvert ble lederen for! ingenting kunne tilsi at jeg ville få store problemer med alkoholen, jeg skydde den fordi min egen far hadde valgt denne drikken foran meg hele livet og jeg ønsket ikke å gå i hans fotspor, men hva gjør man når alkoholen gjør deg kul? hva gjør man når man lever i ett taust fengsel døgnet rundt og opplever å bli behandlet som dritten under skoa til alle på skolen? hva gjør man da? selvsagt ruser man seg og føler for noen timer at man er verdt noe, jeg hadde faktisk ingen tjangse imot rusen ifra første stund på grunn av mobbingen!
Livet hadde vært så anderledes! jeg hadde sikkert taklet godt min hjemmesituasjon om jeg ikke måtte igjennom terror på skolen hver eneste dag og om jeg hadde sluppet og ligget hele nettene og gruet meg til å motta andres dritt igjennom hele skolehverdagen, da hadde jeg kansje ikke valgt rusen og eldre venner? om jeg hadde fått denne trygge skolehverdagen hadde alt vært så anderledes og det værste er at mange mange voksne var vitne til dette og visste hva som skjedde i korridorene, UTEN å gjøre noe med det! vi sa ifra utallige ganger! det finnes ingen ynskyldning i verden for dette og det provoserer meg grusomt.
Mobbing ødelegger liv! og hver gang jeg ser meg selv i speilet så tenker jeg på dere som utøvde denne mobbingen, jeg betrakter meg selv i speilet og prøver å si positive ting til meg selv fordi selvbildet mitt har jeg måttet reparere i alle disse årene, og det er fortsatt ganske så dårlig på grunn av dere.
Jeg er 33år gammel og føler meg utilpass om jeg ikke vet hva alle i rommet tenker om meg, jeg har levd med sosial angst hele mitt liv og har ødelagt alle forhold til andre mennesker igjennom alle disse årene fordi dere har preget meg. Dere har ødelagt så ufattelig mye imens dere lever deres liv og fullfører disse drømmene deres har jeg selv gått på nav hele mitt voksne liv.
Jeg er 33år gammel og lurer hver eneste dag på om min kjære egentlig elsker meg eller ikke, fordi dere har ødelagt all tro på meg selv. Igjennom alle årene med drittslengning og trakkasering på det værste sitter jeg nå og lurer på når min kjære bare vil gå ifra meg fordi jeg ikke er god nok. Alt dette på grunn av dere mens dere lever livene videre, sitter jeg her og betaler for skadene dere påførte meg.
Den gamle ungdomskolen der jeg hadde det som værst ble revet for en stund siden og alle er så triste offentlig fordi den måtte jevnes med jorden, men jeg sitter her og føler en lettelse. En lettelse fordi jeg slipper og gå forbi denne skolen eller se den ifra gata, mens klumpen i magen bare vokser, jeg slipper og bli påminnet denne traumatiske tiden hele tiden og dette er en av grunnene til at jeg har blitt boende her, fordi jeg har fått den på avstand. Den er jevnet med jorden men det er ikke alle minnene om hvordan det var å bli spyttet på, kalt stygge navn hele dagen og bli tråkket på mens du lå nede.
Jeg klandrer ingen og har ikke tenkt å stille mobberne til veggs, såpass gammel og vis har jeg blitt, men jeg ønsker så inderlig at min historie kan bli tatt til etterretning og læres noe av! mange visste om mobbingen jeg igjennomgikk på skolen uten å gripe inn, og mange av mobberne mente sikkert ikke noe med det som ble gjort, men det har preget meg og preger meg fortsatt nok til å ødelegge min livskvalitet. Jeg er 33år gammel men føler meg ofte fortsatt som det offeret dere gjor meg til den gangen, HELT uten grunn…
Jeg kunne blitt noe annet om det ikke hadde vært for at dere tok ifra meg den tjangsen jeg hadde foran meg. Mobbing ødelegger liv, det kan jeg skrive under på.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Når byen jeg bor i viser seg fra sin beste side som i dag kribler det ekstra i kroppen og i hobbyfotografen jeg har blitt! Alle som kjenner meg vet at jeg alltid har hatt ett love/hate forhold til hjemstedet mitt og når jeg rusa meg kunne jeg ikke fordra plassen. Nå innser jeg at det var meg selv som distanserte meg ifra samfunnet rundt meg og at man blir møtt som man møter mennesker rundt seg, alt lå i meg selv og etter at jeg sluttet og ruse meg og var helt fullstendig ærlig så har jeg møtt ingenting annet enn forståelse og omtanke ifra samfunnet jeg alltid har stått utenfor. Jeg føler meg heldig som får bo på ett så trygt sted som Måløy faktisk er, og menneskene rundt har gitt meg motet til å fortsette når jeg mest av alt vil gi opp. Man kan si hva man vil om småplasser men jeg har møtt massiv støtte og oppmuntrende ord ifra mennesker jeg aldri trodde ville bry seg ❤️ Måløy i mitt hjerte ❤️
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
