I går ble jeg kontaktet av Leif ifra Metalheads Against Bullying om jeg ønsket og være med på ett spennende prosjekt! de har dratt igang en snapchatkonto og ønsker at jeg skal være med på dette! jeg har lite erfaring med snapchat men tenker at dette er en sak jeg ønsker og støtte siden jeg selv har gått igjennom mobbingens tortur og har kjent dette på kroppen. På lørdag skal jeg altså stå for snappingen! kontoen på snapchat heter: mab.est2015
Jeg var så heldig og få møte Leif og hans gjeng på Gol og jeg må si disse menneskene gjor inntrykk i både hva dem jobber for og står for! jeg tror at både utseendet til Leifen selv og jobben dem gjør kan endre hverdagen til mange som opplever mobbingen på kroppen og gi håp til oss som selv har opplevd dette om at det faktisk blir tatt tak i og gjort noe med, det har blitt viktig for meg etter at jeg merket ettervirkningene av mobbingen selv i voksen alder og det varmer hjertet mitt å se at noen brenner for dette og for å endre situasjonen for mange barn og unge der ute. Mobbing ødelegger liv.
Om lille jeg kan gjøre noe for denne saken så er det klart jeg er med på laget selvom jeg er teknisk underutviklet og ikke har peiling på hvordan jeg skal ta tak i dette prosjektet, dere får følge med og se hvordan dette ender 😉
Nu kjør vi folkens!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I kveld er det gruppekveld som alltid på onsdager og jeg får ikke vært med denne onsdagen heller. Den andre onsdagen uten flokken min og familien min, og jeg tar meg selv i å gråte av glede og ikke sorg i kveld.
Gruppa er i ferd med å gå inni sin andre time og jeg har brukt den første til å gå igjennom alle tingene jeg har fått oppleve på grunn av gruppa og rusettervernet. Jeg har blitt trodd siden første gang jeg møtte dem alle, jeg har fått tillit ingen andre ville gitt meg, jeg har blitt sett og respektert som aldri før av mennesker jeg vet forstår hva jeg bærer på. Dette er unikt og ekte og tårene triller nedover kinnene mine.
Jeg tar meg selv i å savne dem alle, alle disse vi ikke har fått møtt på en stund, som vi gjerne møter innimellom når rusettervernet lager arrangementer for oss, disse opplevelsene vi får fordi vi har valgt og være rusfri og å være i disse omgivelsene er som å være hjemme med mennesker du har kjent hele livet, på tross av at du ikke en gang kjenner mesteparten av dem. Alle vet hvorfor vi er der og hva vi har gått igjennom for å komme dit, du behøver ikke å forklare så mye som ellers og alle har en dyp respekt for hverandre uten å måtte si det høyt. Tårene mine triller av takknemlighet.
På noen grupper har jeg grått meg igjennom hele 2 timer, noe har sluppet taket inni meg og etter disse to timene har det vært som om byrder bare har lettet ifra skuldrene og disse knutene i magen har blitt oppløst, bare fordi jeg har fått lettet hjertet mitt til mennesker jeg vet aldri dømmer meg.
For første gang i hele mitt liv har jeg stått foran masse mennesker og talt saken min, fortalt historien min som jeg ønsker skal være en positiv historie med happy ending, og følelsen jeg hadde i magen den gangen ga meg styrke til å vite at jeg kan klare akkurat det jeg ønsker meg, sammen med denne flokken kan vi klare alt.
For hver eneste gang jeg har møtt disse menneskene som har komt flygende inni livet mitt akkurat da jeg trengte det som mest, blir jeg bare enda mer sikker på at jeg overhode ikke er aleine i denne verden og alltid vil ha dem i ryggen min, fordi dem vet hvor skadet man blir av livet jeg levde før. Aldri før har jeg åpnet meg og gitt tillit på denne måten før, til mennesker jeg aldri har møtt.
For ett menneske som alltid har stått utenfor og ikke sluppet inn er det godt og finne ett felleskap som tar deg inni varmen og tror på deg. For ett menneske som aldri har hatt noen i livet og lene seg på er det godt og vite at man har noen der som kan korrigere deg når du gjør feil og applaudere deg når du er på rett vei og gjør noe bra. Tårene mine triller for alt jeg har fått oppleve det siste året og alt jeg kommer til å få i fremtiden.
Jeg har aldri hatt troen på meg selv eller min egenverdi, jeg har alltid trodd at jeg ikke betød noe og ikke var verdt luften jeg pustet inn, helt til jeg oppdaget at jeg faktisk kan gjøre akkurat det jeg ønsker så lenge jeg har flokken min som tror på meg. Tårene mine triller av glede i kveld.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg sitter her og syns dette egentlig er ganske så kjipt, men med reglene så har jeg ikke denne uka heller mulighet til å delta på gruppa jeg startet opp her på den lille plassen jeg bor. Jeg kjenner behovet melder seg hver eneste onsdag og å ikke kunne være med gruppa mi er ett brudd i alle rutiner. Vi er heldige som har andre det er litt tak i og som ordner opp når jeg selv ikke kan stille og jeg er heldig som har flere bein og stå på når helsen svikter, men det er noe som gnager meg og den dårlige sanvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha er veldig tilstede. Jeg har det rett og slett kjipt akkurat nå rett før møtet starter men jeg skal prøve å gjøre noe positivt utav denne situasjonen også.
Det er faktisk helt tullerusk og tenke at jeg svikter gruppa mi med tanke på situasjonen verden rundt og å møte opp der ville vist lite respekt for dem som går der, jeg vet tankene bare spiller meg ett dårlig puss og at jeg ikke skal tenke slik, men det er lettere å si en å gjøre.
Det har vært folk her i hele dag og jobbet med riving av badet og jeg har faktisk klart og ryddet litt! jeg har også laget middag til min kjære når han kom hjem fra jobb og ser lite frem til å sende han på gruppe og ikke kunne være med selv, men slik er det 🙂
I dag har jeg faktisk kjent litt på ensomheten i leiligheten min for første gang på lenge, og jeg ser på dette som ett sunnhetstegn for de siste dagene har jeg vært for dårlig til å merke om det er folk her hos meg eller ikke. Det er rart å ha hatt min kjære hjemme helt siden 22.desember-10.januar og plutselig være helt aleine her igjen, jeg som alle andre er ett vanedyr men tilpasser meg fort omstendighetene rundt meg.
Jeg gleder meg til at hverdagen kan starte men kjenner at denne influensaen henger skikkelig i kroppen og hodet verker konstant. Det ligner denne hodepinen når man har drukket mye rødvin en fuktig aften på byen og våkner med skallebank dagen etterpå på tross av at jeg hater rødvin. Det sier litt om hva man faktisk gjør for rusen 😉
Ønsker dere en formidabel aften kjære lesere! vær snille med hverandre
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Imens jeg har lagt på sofaen i hele dag og flesket meg så har det vært folk her og revet badet mitt! her går det fort i svingene og det ser ut til og ordne seg for oss etter den store vannlekkasjen vi hadde rett etter jul. Alt som er gjort er bra! det ser ut som vi får dekket alt utenom en ny do og godt er det, for det siste vi trenger nå er flere utgifter.
Vi sliter ikke økonomisk som jeg har gjort hele livet lenger, men en så stor utgift rett etter jula og rett før vi skal eu-godkjenne bilen hadde nok veltet lasset til de fleste så er veldig takknemlig for at forsikringen dekker dette. Det koster og ha hus og eige selv.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Ironisk nok så kaller jeg meg selv dette, på tross av at jeg har hatt en angst som har spist meg opp innvendig helt ifra jeg var ett lite barn. Angsten har gjort meg hard og kald og slike vanlige ting som andre er redd for biter ikke på meg. Jeg kjører på og satser alt i alt jeg gjør, sikkert fordi jeg ikke vet bedre og jeg har gått på mange blemmer, men alt i alt tror jeg at jeg har kommet dit jeg er i dag fordi jeg ikke overtenker disse tingene nok til å bygge opp redsel for dem. Jeg tror jeg aldri hadde sittet her og blottlagt hele sjelen min om jeg var grunnleggende en person som fryktet og jeg hadde aldri kommet meg igjennom videregående med almenn påbygg på slutten der med så store alkoholproblemer som jeg hadde den gangen uten denne egenskapen som gjør at jeg bare hopper i ting, uredd og fryktløs.
Tidlig lærte jeg meg og takle angsten min og ruskuratoren min sier at jeg er ekspert på den, jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den og for å unngå at den eskalerer, jeg har aldri godtatt angsten min og latt den vokse og har alltid trosset den og satt meg i situasjonene jeg har vært livredd for. Den eneste medisinen mot angsten er og trosse den, og dem som lar den vinne og unngår disse tingene taper kampen. Min angst bygger seg opp og jeg ser den komme, jeg kjenner det på meg hver gang den har lyst og angripe meg og nå er jeg klar i hodet nok til å være først på knappen. Kroppen min går i svart men jeg har kommet til ett punkt der jeg ikke faller helt inni angsten lenger og lar det ikke lenger gå så langt at panikkanfallene er ett faktum. Jeg stopper dem fordi jeg er uredd og har uskadeliggjort angsten min ved og snakke åpent om den.
I samtale med psykolog er jeg veldig klar på en ting og det er at det er en vesentlig forskjell på og ha angst for noe og være redd noe. Jeg er redd edderkopper og høyder, jeg er ikke særlig glad i mørket og liker overhode ikke masker, men jeg har ingen angst for disse tingene. Jeg har rett og slett angst for mennesker og deres tanker om meg og jeg uskadeliggjør denne angsten med denne bloggen her. Når jeg vet at alle vet alt, har jeg ingen grunn til å frykte dem lenger, alt står her om noen ønsker å vite sannheten og denne gangen er det jeg selv som har fått lov og fortelle den så ekte som det kan bli. Denne hemmeligholdingen og behovet for å skjule meg er ikke der lenger, jeg føler jeg har kommet så langt at jeg står for alt jeg har gjort til de grader at jeg ikke føler angst ved at hele sannheten ligger på bordet og angsten har sluppet taket i meg. Jeg tenker at om noen ønsker å dømme når man har den fulle sannhet, så er det ikke lenger min feil eller noe jeg kan gjøre med det.
Jeg mener ikke at man skal kaste seg utfor en bygning eller oppsøke farer som er reelle, men man skal ikke gå rundt og være redd for hele verden uten grunn. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, den er altoppslukende og spiser deg opp innvendig, den isolerer deg og fjerner deg ifra verden litt etter litt. Jeg vet hva angst er, jeg vet hva som fungerer for å bli kvitt den og alt ligger i våres egne hoder, løsningen er der men jeg har bare ikke sett den før nå etter at jeg korket flasken. Rusen gjør angsten mer intens, men rusen er ikke grunnen til min angst, rusen fordobler og kompliserer angsten men uten hjelp eller noen og snakke med vil angsten aldri forsvinne.
Jeg har snakket så mye om angst det siste året, jeg har snakket det ihjel og funnet min vei utav den og jeg håper flere gjør det samme. Åpenhet ærlighet og rusfrihet <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Leiligheten som etterhvert ligner mer ett fengsel for meg har blitt for trang, og bilen har vært fullstendig snødd inne i flere dager nå og endelig kom vi oss ut og fikk handlet! vi tok oss en lang kjøretur bare for å kjøre og jeg har faktisk aldri følt meg så fri som i kveld! jeg vet jeg ikke har noe å klage over og at jeg ikke har vært inne så lenge, men dette her behøvde jeg sårt! nå kan alt bare skje, jeg har fylt på med energi!
Vi har handlet inn mat for en stund og kjørt oss en lang kjøretur på glatta og jeg må si at jeg er bare enda mer forelsket i bilen min når jeg ser hvordan den oppfører seg på glatta og under dårlige forhold! jeg tror jeg har ett unormalt forhold til denne bilen og jeg er på ekte in love.
Ikke bare har vi fikset mat og kjørt oss tur! vi har også hentet en kasse med boller på Bakeriet og kjørt ut og det er fantastisk hvor mye man kan gjøre når man har en bakluke på bilen. Jeg holder avstand og får gjort slike praktiske ting i samme slengen.
Mange vil nok si at jeg burde bare bli liggende og hvile meg ferdig av influensa, men for meg hjelper det mye mer og komme meg ut og i aktivitet, for meg nytter det faktisk ikke å bure meg inne her i leiligheten og legge meg ned for telling. Jeg har sosial angst latent i kroppen, og bare noen dager uten sosialisering så er jeg rett tilbake til start igjen. For meg er det beste å gjøre det jeg makter og akkurat i kveld føles det ut som jeg har sluppet ut fra fengsel og som en kalv når dem slipper ut for første gang! jeg er lykkelig litt småsjuk og forelsket i livet <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
FOR en dag! jeg har mesteparten av dagen sove meg igjennom og tror jeg har feber på gang. Fullstendig utslått men med godt mot! Jakten på kjærligheten suser i bakgrunnen og dette er dagen for tv jeg ellers aldri ser, rett og slett fordi jeg ikke får det med meg uansett! aldri under normale omstendigheter hadde jeg satt meg ned med dette programmet, så jeg tror jeg er litt syk.
Jeg kjenner jeg misunner min kjære litt i dag som er friskmeldt og kunne starte hverdagen i går og det er han som har smittet meg.. hehe..
At jeg har rykket opp og inni styret i dag endret noe som kunne blitt en meget dårlig dag og akkurat nå bruker jeg det for alt det er verdt! jeg gikk glipp av gruppa forrige uke av samme grunn og det ville vært veldig trist om jeg atter igjen må melde avbud og sette inn en leder igjen i morgen, men det ser nok slik ut nå.
Jeg kjenner behovet mitt for gruppa kommer når onsdagene nærmer seg helt upåvirket av hvordan formen er eller sinnstemning, jeg trenger liksom gruppa når jeg er ekstatisk lykkelig men også når jeg føler på dyp sorg, jeg hadde trodd gruppa var noe jeg behøvde når jeg var nede og følte for å tømme meg til noen som jeg vet forstår, men det har vist seg mange ganger at dette behovet også er der når ting er helt ok. Man blir avhengig av gruppe rett og slett.
Nå har jeg drevet denne gruppa mi siden februar i fjor og den har blitt ett fast inventar i hverdagen min og det er underlig uten den. Nå har jo gruppa blitt kraftig motarbeidet av korona og nedstenging, men vi har hatt hverandre på tross av dette og jeg er glad jeg fikk startet før alt ble lukket ned. Jeg brukte lockdownen til å slukke branner overalt og prøvde å hjelpe så godt som jeg kunne. Jeg fikk mye å gjøre og jeg tror dette førte til at russuget ikke meldte seg så kraftig som det kunne, jeg var tross alt akkurat sluttet. 🙂
De fleste her jeg bor stod uten ruskurator og ante ikke hva som ville skje, og situasjonen var ganske så dramatisk her siden alle hadde mistet en ruskurator dem hadde hatt igjennom mange år. Ruskuratoren til meg og mange andre flyttet og fikk ikke komme tilbake i stillingen sin, noe jeg tenker kommunen her virkelig taper på og vi har mistet den beste vi kunne hatt. Jeg har selv hatt kontakt med henne igjennom ett tiår, og den relasjonen klarer man aldri og bygge oppigjen. Jeg syns det rett og slett er galskap og ikke la denne ruskuratoren få lov og ta ett år permisjon for så og komme tilbake igjen til oss som faktisk trenger henne.
Jeg er verken høy på meg selv eller tror jeg er noen helgen, men uten meg under korona hadde mange hatt det mye værre enn dem hadde det, og systemet hadde kansje sett alvoret om jeg ikke hadde hjulpet så mye til. Det var en uhyggelig stemning i mange og mange følte på frustrasjonen og raseriet mot systemet den gangen, jeg var den som roet ned mange av disse situasjonene så dem ikke eskalerte. Det værste for noen som ikke har mye er når ting blir rotet med, som avtaler, utbetalinger eller at man ikke vet hva som skjer i sakene sine! å ta ifra oss en ruskurator som har vært her så lenge tyder på at dette feltet ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor og jeg føler det som ett overgrep på de enkelte dette går utover!
I de første og kritiske månedene jeg selv var rusfri stod jeg fullstendig uten noen ruskurator eller hjelp ifra systemet, mens jeg ventet på at min nye ruskurator skulle utdanne seg og komme inn som den nye. Tiden blir jævlig lang når man har problemer, vi har ikke tid til å vente når vi står med viktige ting som ikke blir ordnet og det fører til en dårlig stemning mellom klient og systemet….
Jeg tenker at stedet jeg bor på har mistet en stor ressurs fordi forholdene hun bygget opp var bygget opp på de riktige verdiene, og alle merket at hun jobbet for oss, det er ufattelig trist at min kommune som jeg er så glad i føler dem ikke har behov for noen som har reddet så mange liv her i kommunen. Rett og slett skammelig og ett stort overgrep på oss som faktisk trenger henne.
Jeg kjenner at jeg blir kjempeprovosert men prøver å forholde meg sakelig, hva som skal til for at noen ser alvoret i situasjonen? det er nedprioriteringer i en seksjon som er så viktig for samfunnet våres, og for så mange mennesker!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg låg her i 7 tiden i fast positur på sofaen etter en natt med snufsing og dundrende hode, jeg såg fremover på en dag liggende på sofaen foran tven mens jeg syns veldig synd på meg selv.
Det tikket inn en melding som endret hele dagen og jeg ble enda mer ivrig om mulig til å ta fatt på fremtiden som ligger foran meg! det skjer på en måte så lite rundt meg akkurat nå, så det skal så lite til for å endre dagen til det positive.
I går var det styremøte i rusettervernet og noen har trekt seg ifra styret og siden jeg var vara rykket jeg opp og inni styret! det er helt vanvittig for meg å få denne tilliten og jeg håper jeg kan vise meg verdig i arbeidet fremover! jeg har før blitt valgt inn som vara i dette styret og hadde aldri trodd at jeg ville stige i gradene så fort som dette, og føler meg virkelig beæret og tar ansvaret på aller høyeste alvor.
Det høres kansje ikke så stort ut, men akkurat nå var dette det jeg behøvde, nå har jeg enda en ting og se fremover mot og i min egen sykdomsboble var dette ett positivt blaff i hverdagen! Jeg er virkelig stolt! jeg er på vei fremover og det skjer slike ting hele tiden som får meg til å holde fokuset på det som er viktig. I ett slikt verv får man muligheten til å gjøre noe med disse tingene som bare har blitt med tanken, man kan faktisk gjøre en reell forandring og endre synet til mange, jeg har virkelig troen på dette og det brenner like intenst i hjertet mitt som før.
Mange har iløpet av dette året sagt at engasjementet kommer til å brenne ut og ting vil ikke være like viktig for meg som før, en blir lei etterhvert men jeg kjenner meg bare mer og mer ivrig i denne type arbeid! det ligger så naturlig for meg at mye av det jeg gjør ikke føles som jobb i det hele tatt, og jeg får så mye igjen for det jeg gjør! jeg holder meg motivert ved å hjelpe andre og av og til er det deilig å fokusere på andres problemstillinger isteden for sine egne hele tiden.
Nå gleder jeg meg bare til å bli frisk slik at jeg kan komme tilbake til hverdagen min og gjøre disse tingene jeg normalt gjør, jeg er ikke skapt for å ligge her og ikke gjøre noe og er glad for at jeg har denne bloggen og sosiale medier i disse tider! jeg ønsker dere en fortreffelig dag videre kjære lesere <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Bak en misbruker står det mange pårørende og det er fryktelig og si det, men når jeg rusa meg så ofret jeg ikke dette en tanke. Rusen gjør deg egoistisk. Etter at jeg sluttet og ruse meg har disse tankene sneket seg innpå meg, hva med mine pårørende? hva har jeg latt dem igjennomgå? helt uten å tenke over det selv en gang. Bak en rusmisbruker står det 15 pårørende, så det vil si at nesten hele Norge er pårørende til noen og arbeidet for disse er noe jeg brenner for.
De pårørende står egentlig helt hjelpeløse i situasjonen, den som ruser seg får pausene sine i rusen mens de pårørende har ikke rusen og flykte i og jeg oppfordrer nesten alltid til å gi slipp og ikke la problemene til misbrukeren gå utover livene til de pårørende, men hvor enkelt er dette? hvor enkelt er det å kutte ut sønnen eller datteren sin når dem står på døren midt på natten og spør etter mat? eller ringer og forteller at dem er i deep shit? alle instinkter sier at vi skal hjelpe, men når går denne grensen for å sy puter under armene på dem?
Etter at jeg selv sluttet har jeg snakket med så mange og jeg selv har blitt pårørende til veldig mange nye, og om jeg hadde tatt på meg problemene til andre så hadde jeg aldri klart og holde meg rusfri selv. Man må være egoistisk i pårørendesituasjonen og jeg høres sikkert hjerteløs men man må være det for å ikke bli slukt levende. Jeg ser så mange som ofrer alt for misbrukeren og sitter igjen som svarteper selv, jeg sier ikke at man skal kutte ut helt men at man ikke skal gjøre det mulig for misbrukeren og misbruke.
Mange ganger har jeg fått høre at jeg selv syr puter under armene på mennesker når jeg hjelper til, men jeg føler at jeg selv gjør små ting for å bygge små byggesteiner som kan brukes til å utvikle seg og klare det til slutt selv. Der er forskjellen.
Jeg oppfordrer alle pårørende til å finne ett fellesskap og ikke gå med disse byrdene aleine, jeg vet det finnes ett stigma der og at grensen er større for pårørende og oppsøke grupper, man ønsker jo ikke å utlevere noe som ikke handler om en selv, men alikevel trenger man denne støtten. Jeg håper at slike grupper blir etablerte over hele landet!
Finn noen og snakke med! da halveres byrdene og ting blir enklere.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Mektig dårlig start på uka for min del som har vært liggende på sofaen i hele dag! det er snøkaos ute og jeg har ikke sett så mye snø siden jeg var liten. Brøytebilen har gjort det umulig og komme seg ut med bilen og det er sikkert like greit siden hele bilen er dynket med masse snø… det positive er at jeg slipper og måke bilen og slipper å dra ut og kjøre rundt på folk 🙂 jeg slipper også å knuse bilen på glatta og akkurat nå tar jeg alt det positive med meg.
Noe annet positivt jeg bruker bevisst akkurat nå er at vi ryddet leiligheten og ommublerte i helgen, før jeg ble dårlig! så jeg har ikke dette og ligge og irritere meg over heller og egentlig så har jeg det ganske greit som har en samboer som har stått for middagen i dag og jeg har ikke fått lov og bidra til noe som helst. positive vibber all day long!
Med bevisstheten over egne tanker kan man faktisk gjøre en drittdag til en god en, og man blir hva man tenker. Jeg kunne gravd meg ned og syns synd på meg selv men akkurat nå tenker jeg at jeg er heldig som vet at dette ikke er dette farlige viruset som herjer verden, jeg har strøm og tak over hodet og kan ligge her og være syk under ei god dyne! jeg har også dere og “snakke” med og mange andre og sosialisere meg med på avstand, og alltid kunne det faktisk vært alvorlig mye værre.
Akkurat nå følger jeg med på facebook og alle bildene som blir lagt ut av kaoset ute og jeg liker snø på avstand og når jeg kan sitte her i den varme stua mi og nyte vinterlandskapet ute og vite at jeg slipper og gå noensteder på en stund ennå. Ha en fantastisk kveld kjære lesere og fortsett og dele bloggen min <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
