Hver eneste dag nå i flere uker har jeg møtt hver dag med de samme ordene og den samme glosen, om at jeg skal ta det med ro, ta ting i mitt eget tempo, ikke ta på meg for mye arbeide og delegere bort det jeg rett og slett ikke må gjøre selv, men jeg ender opp på akkurat samme måte hver eneste dag.
Dødssliten i denne sofaen i samme positur og syns så synd på meg selv, at det er flaut! I kveld har vi vært på Bryggja og hentet massevis av bakevarer igjen, og jeg kjørte rett hjem og parkerte bilen, bare la ifra meg all jobben og streiket. Jeg har holdt det gående i 12 timer nå, full rulle hele dagen med å hjelpe, hjelpe meg selv og en langtur sammen med min kjære, jeg har kjørt rundt og rundt og fikset og styra, og organisert, og nå er jeg like sliten som jeg alltid er når kveldene kommer… når jeg sitter slik på fredag og lørdagskvelder, så fatter jeg ikke hva som har skjedd, og jeg føler meg eldgammel! Før hadde jeg danset på bordet på dette tidspunktet, men det eneste jeg nå ønsker er å bare ha fred rundt meg og pakke meg nedi en dyne og syns synd på meg selv.
Jeg syns det er flaut å si at jeg er sliten, jeg er bare 32år gammel og føler meg 20år eldre, både fysisk og psykisk, jeg blir fortere sliten, fordi jeg ikke er vant med dette tempoet, dette ansvaret som er på skuldrene mine, og jeg prøver å lære av disse situasjonene, for å gjøre ting bedre i fremtiden. Ting går så ufattelig fort! Jeg trodde helt seriøst at verden gikk fort når jeg rusa bort hver dag, da tok jeg skammelig feil.
I morgen satser jeg på å klare å holde disse gyldne ordene mine, og faktisk ta grep om huset mitt som lider under dette her, og kansje få vasket bilen og renset akvariet så dyrene mine og de nye barna mine også har det godt <3 Jeg gleder meg til å blogge med den nye telefonen, og legge ut bildene jeg får tatt med den, dere ser jo forskjellen bare her 😉
Jeg føler meg litt hyklersk her jeg sitter, og skrev tidligere i dag at jeg ikke er materialistisk av meg, og at ting og saker ikke betyr så mye for meg, men her sitter jeg da og føler en rus over det siste kjøpet mitt. Jeg kjenner på denne deilige følelsen av å ha kjøpt noe som er dyrt og flott som jeg egentlig ikke har råd til, og jeg merker misbrukeren inni meg får seg en belønning.
Nå legger jeg ned mye arbeid i denne bloggen, og på sosiale medier, og den gamle telefonen min når ikke opp når det kommer til cameraet, og jeg kjenner jeg får abstinenser når jeg ser alle disse flotte bildene andre legger ut. Dette var ett spontankjøp, men avbetaling har blitt min løsning, for jeg har ikke 10997kr sånn på dagen. Jeg skammer meg litt, men alikevell ikke, for jeg tenker dette som en belønning for rusfriheten.
Mulighetene åpner seg og blir mange når man kutter rusen, man får råd til ting man bare kunne drømme om før, og dette er desidert det dyreste kjøpet om vi ikke regner med bilen, jeg ser på det som invisteringer i livet mitt og reisen videre!
Nå venter jeg bare på at telefonen skal bli klar, og det tar tid! Jeg måtte opp og hente iPaden, og fikk abstinenser uten telefonen, og innser hvilken slave til internettet jeg har blitt. Nå gleder jeg meg til å ta denne i bruk, og det virker som dette vil ta noen timer desverre.
I dag har jeg kjørt rundt med varer til folket, og har klart å tømme hele bilen for det jeg hadde, og det var en befrielse! Nå er det atter en gang på tide og fylle den opp med overraskelser og jeg håper jeg får inn litt penger på spleisen jeg har laget til gruppa mi! Måløy etterverngruppe heter spleisen, så dere finner frem om dere ønsker å støtte oss.
Jeg har også hentet 3 gulvtepper med en snill dame, og gitt bort til noen som virkelig trengte det! Jeg har huset fullt av ting, så når behovet meldte seg hos andre, så gruer jeg meg ikke på å gi videre, når andre er så snille med oss, og tenker på oss isteden for å kaste fullt brukelige ting 🙂
I dag fikk min kjære velge aktivitet for dagen, så jeg legger litt ansvar på han når det kommer til telefonkjøpet, siden han valgte tur til Eid! Det er greit å ha noen å skylde på, eller? 🙂 så vi har hatt oss en koselig tur til vakre Eid, og kom hjem til besøk av tanta og søskenbarnet mitt. En deilig lørdag med avslapning og tid til oss selv, var akkurat det vi behøvde.
Ett par som oss har oddsen imot oss, vi har utfordringer andre ikke har og noen ganger så er det enkleste og bare gi opp, gå ifra hverandre og gi slipp. Respekten jeg har for mannen min er ekte og spesiell, fordi jeg aldri med hånden på hjertet har respektert dem jeg har vært sammen med, og har vært mer utro enn trofast igjennom hele livet.
Vi har satset på hverandre, gitt vårt alt og har vært brutalt ærlige med hverandre hele veien, min mann visste alt om meg allerede etter en uke sammen med meg, så når han fikk servert historier etter historier ifra mennesker som var imot dette forholdet, så hadde jeg allerede fortalt han alt han fikk høre. For første gang følte jeg meg respektert, trodd på og faktisk elsket, og tilliten til han hadde han ifra første stund! Ei jente som aldri hadde stolt på noen i hele sitt liv, klarte å slippe ett menneske inn, og faktisk ha tillit ifra første stund, det er ekte og spesielt det.
Jeg setter oss alltid først, og forholdet våres beskytter jeg. Om noen truer forholdet våres eksploderer jeg, på lik linje om noen snakker om barna mine, jeg beskytter oss og verner om oss hele veien. Det er vi som er først i livene våres, så kommer alt senere. Jeg elsker faktisk mannen min med hele mitt hjerte, og det er rart å si for meg, for jeg har alltid elsket med primisser, det har aldri vært ubetinget kjærlighet jeg har kunnet gitt, fordi jeg aldri har visst hva ekte kjærlighet faktisk innebar.
For meg har kjærlighet handlet om svik, vold og løgner, det har vært noe jeg alltid har ønsket, men aldri trodd på, dette med å stole på ett annet menneske, og gi dem ditt alt, det har aldri vært i min verden. Jeg har noen skader, som jeg sikkert må leve med resten av mitt liv, jeg er alltid redd for å bli forlatt plutselig og helt uten grunn, jeg vil alltid innerst inne tvile på kjærligheten, men jeg er denne gangen villig til å satse!
Alle som kjenner meg vet at jeg alltid har sagt at jeg aldri skal gifte meg, det har aldri streifet tankene mine å stå brud i en kirke, ikke fordi jeg syns ekteskap er tull og oppskrytt, men fordi jeg setter ekteskapet over alt. Ekteskap skal inngåes når du elsker det mennesket så høyt, og respekterer mennesket så mye at du er villig til å love trofasthet igjennom resten av livet, ekteskapet er ikke noe man bare vifter bort, og bryter helt utav det blå, det varer livet ut. Den dagen jeg skal gifte meg, så skal jeg være 100% sikker på at det er dette mennesket jeg ønsker å dele resten av livet sammen med, uannsett utfordringer og problemer, så skal det fikses sammen, og det er ett alvorlig løfte for meg.
Jeg har faktisk blitt spurt mange ganger om forlovelse og giftemål, og jeg har sagt nei alle gangene. Jeg tar dette gravalvorlig, og når jeg først gjør noe, så skal det være skikkelig, og for første gang så føler jeg meg trygg på dette valget. Ett forhold er ikke enkelt, og noen ganger har man lyst å bare gjøre det slutt, og ta den enkle løsningen ut, men aldri har det streifet meg alvorlig, disse tankene. Jeg er villig til å gjøre alt for min partner, jeg er villig til å ofre alt for bestevennen min, og den jeg respekterer mest her i verden, jeg tror dette er ekte kjærlighet, og for første gang i mitt liv er jeg villig til satse alt på dette forholdet, og det blir en glede å stå brud sammen med verdens beste mann om 2år!
Ekte kjærlighet handler ikke om disse sommerfuglene man har i magen den første tiden, det handler ikke om at man er kjempeforelsket i partneren sin, det handler rett og slett om å finne en man orker å leve sammen med, og som man ønsker å legge seg sammen om kveldene, på tross av alt som skjer rundt en, det handler om å finne den som gir deg freden i sjelen når du stresser som værst, og den som kan jekke deg ned når du behøver det, det handler om alle disse småtingene i hverdagen som gjør at du tenker at du er verdens heldigste som får lov å dele dagen sammen med dette mennesket.
Tillit er alt, og ett forhold uten dette er dødfødt, tilliten er det som er viktigst i ett forhold, og det som holder man sammen i dårlige perioder. Kjærligheten man viser hverandre trenger ikke å være i offentlig klining og kjærtegn, det kan være å varme en kaffekopp i microen når du ser den andre trenger den, eller å si at man er glad i hverandre når du ser den andre sliter litt. Å fokusere på det som holder man sammen er viktig når man er i full krangel og du ser sider ved partneren din du ikke liker så godt, jeg vet mine grunner til å kjempe hardt for dette forholdet mitt, på tross av at vi har alle oddsene imot oss. Jeg er oppriktig glad i mannen min, jeg respekterer han høyt, og vi har det vanvittig morsomt sammen!
Vi er motsetninger av hverandre, jeg sier alt jeg tenker, og han tenker før han sier noe, han er tryggheten og roen, og jeg er kaoset og virvaret, han er min jing til min jang og vi passer bare sammen på merkelige vis. <3 jeg er så glad for at jeg av alle har fått oppleve ekte kjærlighet til noen andre enn bare barna mine
Hver bidige gang kommer helgen som kastet på meg, og ukene går fortere enn fortest, jeg trodde tiden gikk fort når jeg rusa meg, men nå går verden plutselig i ekspressfart og det er vanskelig å henge med. Jeg har vel aldri helt forstått disse som sa at døgnet hadde for få timer, men nå ser jeg hva dem mente!
Ansvar er noe jeg ikke har hatt siden jeg hadde barna mine, eller når jeg jobbet for den del, jeg har aldri vært ansvarlig for noe, annet enn min egen tragedie. Ansvar er noe jeg har lagt over på andre, og jeg er ikke aleine i den båten, for vi blir skikkelig gode på å legge ansvaret over på andre, om det er systemet, barndommen eller våres nærmeste. Jeg har jo fortalt om hvor sint jeg plutselig ble på meg selv i sykesengen, da jeg stod med faren over meg om å ende i rullestol, det var for alvor den første gangen jeg la alt ansvar på meg selv, og det var først da jeg kunne starte på livet, bygge meg opp og leve rusfri.
Det er enkelt å korke flasken, slutte å drikke og være bestemt, men å holde seg rusfri er en helt annen historie. Man møter på hindringer på veien der det eneste som står i hodet er å flykte i rusen, man kan rase av sinne, og savne rusen og denne kjappe løsningen den er, og det er først da man står med valget, og ser om man er sterk nok i seg selv. Mang en gang har jeg blitt presset langt utpå stupet, ja jeg har nesten ikke holdt ut, men alltid har denne tanken om sviket komt til meg, jeg har vært heldig og lært meg disse teknikkene før kaoset har startet, jeg har hatt gruppa og ettervernet i bakhodet, familien min som faktisk tror på meg denne gangen, og alle disse menneskene som har komt inni livet mitt på magisk vis! Jeg har klart å fylt livet mitt med ting som holder meg igjen, ting jeg vet jeg mister om jeg sprekker, og som gjør at jeg klarer å stå i situasjoner som alltid har fått meg til å søke etter rusen før, men det har vært en lang vei.
Jeg føler meg privilegert som har alle disse tingene som holder meg igjen når det først står på, det er ikke alle som har disse, og det har gått sport i dette for meg, jeg gjør alt for å lette situasjonen, bidra med opplevelser som kan få opp noen øyner, og vise at det faktisk er mulig og klare dette her. Det er beintøft! Man må gå imot alle automatiske reaksjoner som kroppen har lært igjennom mange år, man må endre tankemønsteret sitt, hvordan man oppfører seg og hvordan man lever, man må gå imot alle rutiner, reaksjonsmønster og man må bryte seg fullstendig ned. Ja dere vet hvordan det er når dere må kutte noe dere er avhengig av, bare doble det med 100 🙂
Ett nytt og spennende liv har jeg klart å skape med knallhard jobbing og en enorm motivasjon, jeg får oppleve ting lille jeg aldri kunne drømt om, og jeg blir mer og mer sikker på at denne veien er riktig for meg. Jeg hadde ikke klart det uten dere! I dag har jeg vært rusfri i 290 dager! Det hadde jeg aldri trodd, og jeg har faktisk aldri vært edru så lenge i hele mitt liv. Det er 290 dager med glede, livslyst og motivasjon, og ikke denne deprimerende tilværelsen jeg trodde det ville bli. Det er hele poenget mitt!
Å være fysisk rusfri er en enkel sak, da bare unngår du og ruse deg, men å være psykisk rusfri innebærer og forandre hele deg, møte verden med nye øyner og face den som aldri før. Det betyr å endre hele vennekretsen din, bygge deg opp hver eneste dag og fylle livet ditt med alle disse tingene du ikke kunne gjøre når du ruset deg. Det handler om å finne rusen i hverdagen uten disse midlene vi er avhengige av, det handler om det sosiale livet, og aktiviteter som gjør at du fortsetter å holde deg rusfri. Rusfriheten min handler ikke om å telle dager, holde ut eller å beskytte meg selv fra å bli trigget, det handler faktisk om å bli trigget, stå i det, reflektere om hvorfor og stå sterkere igjen i valget vi har tatt. Det handler om å bli kjent med nye ansikter, føle kjærlighet for første gang, og finne respekten som man mistet for lenge siden. Og aldri før har jeg kjent på en sjelefred som nå, og selv en ørn på himmelen eller en solnedgang kan gi meg mer rus enn noe annet middel i denne verden.
Jeg lærer mens jeg går, men har kommet til ett punkt der det ikke er aktuelt å sprekke, jeg går ikke med ett sug etter rusen, og jeg har fått mer troen på meg selv. For meg er det viktig å finne lykken i de små tingene, og jeg har aldri vært materialistisk av meg, heldigvis. Jeg kjenner at livet er på rett vei, at hodet er med meg, og at alle disse automatiske rustankene er borte. Jeg går ikke rundt og tenker på rusen, jeg tenker på alle disse tingene som holder meg unna, og som gir meg så vanvittig mye mer enn en kveld på byen og fylla. Jeg kommer alltid til å savne den kalde på en sommerdag, men nå bytter jeg den gjerne ut med en Red bull mens jeg kjører bilen min <3
Det er rart å tenke på hvor forandret verden er rundt meg, og jeg unner absolutt alle denne mestringsfølelsen! Jeg ønsker å være ett medmenneske som ser andre og som forstår hvor enkelt det er å falle utenfor, jeg tenker det er en plikt å formidle budskapet mitt, og jeg er så glad for at jeg har denne bloggen som en støtte <3
Jeg tar meg selv i å sitte her, akkurat våknet og se frem til denne lørdagen uten rusen, atter igjen <3
Jeg er så lei av å ikke få puste fordi buksene er så trange at dem lager store røde merker på kroppen min, bare fordi jeg ikke ønsker å akseptere denne kroppen som har forandret seg drastisk på kort tid. Jeg er vant med å være sykelig tynn, og aldri legge på meg av noe som helst, på tross av stort matinntak har jeg aldri hatt problemer med å være tykk. Nå er jeg offisielt det, og jeg har lagt på meg 26kg bare på en mnd, på grunn av medisinering med steorider! Slike behandlinger merker man på kroppen, og jeg este ut på helt feil plasser, og jeg har saumfart alle butikker for å finne meg bukser jeg kan gå med.
Å gå i butikkene og aldri finne noe som er stort nok for kroppen, er en knekk for psyken, rett og slett. Og da tenker jeg på disse ungjentene som gjerne har former, og som må oppi slike syke størrelser som xxl, og xxxl for å komme i klærne dem selger på de mest populære stedene, jeg skammer meg! Forstår dem ikke hva dem gjør med selvbildet til jenter som er sårbare ifra før? For jeg vet jeg ikke er feit, what so ever, men jeg må oppi de største størrelsene, og selv ikke dem er store nok for meg.
Jeg takler dette greit, men den yngre generasjon blir utsatt for noe vanvittig press, og da behøver dem ikke dette også på toppen av det hele. Skjerp dere klesbransjen! Ta dette til dere, vær så snill.. .. når jeg som 32åring blir usikker på meg selv av klærne deres, så er det en grov feil.
Nå har jeg prøvd dette en stund, og har sikkert vært innpå butikkene 20 ganger, og har prøvd meg igjennom størrelse etter størrelse oppover, og absolutt ingenting har passet, jeg har aldri brydd meg om vekt og størrelse, og om noen hadde laget ett blogginnlegg om hvor feit man føler seg, så hadde jeg bare bedd dem om å skjerpe seg, men jeg håper dere forstår at å gå opp så drastisk over så kort tid har gitt meg en liten knekk i selvtilliten. Det som gjør det så vanvittig mye værre er å stå og prøve klær på Cubus og aldri finne noe som passer, og jeg er rimelig lei av å gå i joggebukser, eller vide bukser jeg ikke føler meg komfortabel med.
Tankene svirrer, og jeg tenker tilbake til da jeg var 15-16-17år, hvor usikker jeg var ifra før, og om jeg da måtte oppi xxxl for å passe klær som overhode ikke er tilpasset ulike størrelser, så tror jeg at min selvtillit hadde gått rett i kjelleren!
Den positive delen ved vektoppgangen min er at jeg plutselig har fått rumpe, og pupper som jeg aldri før har hatt.. jeg sparer penger på den operasjonen jeg i alle år har snakket om, eller Sebastian sparer de titusenene det ville kostet. Pupper er oppskrytt, og bare i veien!
Hilsen hun som har ett par ekstra kilo, men langt ifra str flodhest!
Det er noe som skjer med meg hver eneste forbanna gang jeg er til Florø! Jeg mister fullstendig retningssansen min, og den bruker å være utmerket bra ellers, ja nei jeg mister hodet, og aner ikke hvor i pokker jeg er, og i dag har jeg virkelig PRØVD! Jeg har GOD tid før møtet begynner, så jeg har prøvd å lære Florø å kjenne, men jeg merker at jeg bare blir irritert på både meg selv og hele systemet her…. jeg som hadde ett glansbilde av meg selv, og at jeg både er smart selvstendig og kommer meg frem her i verden, men det stopper opp når jeg entrer Florø by!
Nå har jeg vært her 3 ganger, og 3 ganger har jeg klart å kjøre helt fullstendig feil, så i dag skulle jeg ut på lære, jeg skulle gjøre ett ordentlig forsøk på å faktisk klare å finne frem, uten å måtte ringe å få akutthjelp. DEN GANG EI! Nå sitter jeg i bilen og har funnet frem til dit jeg skal, men irritasjonen sitter der ennå. Jeg gir herved opp, og Florø by er ingen plass for meg som sjåfør, for dette fatter jeg faktisk ikke. Nå har jeg prøvd meg 10 runder, fordi tanta mi har lært meg at om jeg ikke får til noe, skal jeg gjøre 10 helhjertet forsøk før jeg har lov å gi opp, men nå gir jeg herved opp.
Jeg husker en gang jeg og mamma var i Danmark, og rota oss fullstendig bort. Hun tok kommandoen og førte oss feil hundrevis av ganger, og til slutt tvang jeg henne til å høre på meg, og vi kom oss frem på null komma nix, og når jeg som barn klarte å komme meg frem i de store byene i Danmark burde dette gått som en lek!
Det hele er tragikomisk, men jeg gleder meg til møtet, og reisen hjem igjen, for å sitte helt aleine og kjøre bil i flere timer gir meg bedre terapi enn noe annet her i verden. Jeg har løst verdensproblemer, og jeg har funnet ut at jeg også trivest aleine, noe som har vært ett alvorlig problem for meg før, nå nyter jeg musikken på fullt og klarner hodet!
Neste gang tar jeg båten, men det har jeg også sagt de 3 andre gangene jeg har vært her.
Denne boksen får følelsene mine til å flomme, jeg kjenner på ekte hat, ekte bitterhet men også ekte kjærlighet. Det er vanskelig å forklare mennesker som ikke har opplevd dette selv, hva rusen gjør med noen som er avhengig av den, den blir ditt alt og alt du kan se, den får deg til å trosse alle dine grenser, gå over alt du står for som menneske, og det eneste som betyr noe for deg, er at du får føle denne rusen igjen, pulsen stiger og du føler fysiske reaksjoner når du vet du skal ruse deg, og det er denne jakten som er så forbanna spennende og triggende, og som du aldri vil glemme selvom du er rusfri i mange mange år.
Jeg har i 9 måneder gått igjennom en kamp for livet, og jeg har vært igjennom en selvransakelse ifra helvetet. Jeg har måttet være 100% ærlig med meg selv, for første gang i mitt liv, og jeg har måttet kuttet mange på veien, mennesker som jeg oppriktig elsker, men som jeg ikke er villig til å dø for lenger.
Å miste seg selv har fått en helt annen betydning for meg, og jeg ser alt klart nå når rusen ikke er en del av meg. Jeg har gitt rusen barna mine, familien min, vennene mine, og ikke minst hele meg selv. Jeg har mistet personligheten min, hjertet mitt og sjelen min, fordi rusen har gitt meg alt. . Trodde jeg.
Rusen kan ramme hvem som helst, når som helst og det er det rare med dette. Jeg har alltid sett på meg selv som avskum som kunne falle for denne jævla rusen, uten intelligens og med en blindhet som skremmer livet av meg. Men jeg har oppdaget at HVEM SOM HELST, NÅR SOM HELST, kan bli avhengige av rusen.
Jeg har tatt ett viktig valg! Jeg er total avholden, det vil si at jeg ikke tar medisiner om legen ønsker å gi meg dette, for angst og uro. Det vil si at jeg ikke tar Paracet med en gang jeg merker jeg har vondt noen plasser, og jeg kuttet morfinen med en gang jeg merket at jeg fikk rus av denne etter ryggoperasjonen. Jeg er en rusmisbruker, i den forstand at jeg blir avhengig av alt som føles godt, og jeg kan ikke sette meg i en situasjon der jeg bare bytter rusmiddel med noe annet, fordi jeg har gått i denne fellen så altfor mange ganger.
Når jeg ser denne boksen kjenner jeg på dette intense raseriet som jeg følte den dagen jeg låg i sykehussengen og legen sa det var stor fare for at jeg ville ende i rullestol og bli lam resten av livet mitt. Jeg såg pleiehjemmet i hodet, og mennesker som måtte tørke meg i ræven resten av livet mitt, jeg såg alle tingene jeg ikke fikk oppleve fordi JEG hadde rusa meg, og for alvor gitt rusen hele meg selv. Dette raseriet ønsker jeg å ta med meg videre, for første gang rettet jeg ansvaret og sinnet mot meg selv og denne jævla boksen. Jeg fatter ikke hvordan det kunne gå så langt at jeg var villig til å dø for å kjenne rusen en gang til.
Det er lett å være etterpåklok i slike situasjoner, men jeg var faktisk døden nær, bare fordi jeg følte at rusen var min bestevenn og min partner in crime, jeg klarte meg ikke uten den, men var jeg virkelig villig til å ofre livet mitt for den?
Oppi alt raseriet fikk JEG livsgnisten tilbake, JEG som har brukt mesteparten av livet mitt til å ønske å dø, JEG såg alle disse tingene som jeg ønsket og oppleve, uten å sitte i rullestolen. Jeg såg foran meg store fjell, fallskjermhopping eller bare kvelder ute sammen med venner, uten rusen. Jeg såg for meg ting jeg ikke ante jeg ønsket å oppleve, og nektet å bli liggende i den jævla sykesengen ett sekund mer enn jeg måtte. For første gang opplevde jeg livslyst! Når jeg stod i stor fare for å dø, eller å bli lam resten av livet, først da ønsket jeg å leve!
Jeg er den personen som må lære på den harde måten, det har mamma fortalt meg igjennom hele livet. Det var ikke helt meningen og la ting gå så langt som jeg gjor, men jeg tror det nå sitter, denne gnisten, dette ønsket og denne kjærligheten til verden og omgivelsene rundt meg.
Makten er atter tilbake til meg selv, og jeg akter å leve resten av livet mitt om ett rusfritt menneske, som hjelper andre som trenger meg. Jeg akter å følge mine mantra ÅPEN ÆRLIG OG RUSFRI så lenge jeg ånder og lever her på denne jord, fordi jeg har klart å endret hele meg selv, og rusen kan ikke gi meg noe mer.
Den dårlige sanvittigheten kommer lurende, og før så trodde jeg at dette var det jeg innerst inne ønsket, og hadde store problemer med å forholde meg til dette som ingen hadde fortalt meg om før.
Dette er en av disse tingene jeg må lære aleine, fordi jeg har valgt å gjøre dette selv, uten innleggelse, og i natt har jeg våknet sittende med hjertet i halsen, og svetten sprettende. Jeg har måttet flere ganger byttet fra å ligge i sengen til sofaen og tilbake, for å prøve å ikke drømme om det samme atter en gang.
Drømmene er intense, så intense at jeg våkner og er utslitt. Og i natt toppet hele kransekaken og jeg gikk på smell etter smell. I drømmene mine er det kaos, dette kaoset som var i livet mitt konstant før, så gleden er så stor når jeg våkner og innser at det hele bare er mareritt, og at jeg fortsatt har 289 dager rusfri. Det er dagene jeg teller jeg drømmer om, at jeg må starte helt på nytt, at jeg må gå til gruppen og fortelle at jeg har sviktet meg selv og alle andre, og ikke minst familien som denne gangen faktisk tror på meg.
Jeg og sebben min har begynt å se på gamle Hotel sæsar episoder, og det surrer og går i bakgrunnen hele dagene. Akkurat nå er Juni og mannen på en skikkelig sprekk sammen, og det har trigget noe i hjernen som jeg bearbeider om natten når jeg sover.
Slike småting som å se en serie om drikking, og rusproblemer utløser reaksjoner hos meg, jeg kjenner meg igjen i mange av situasjonene og aldri før har jeg tenkt at sæsar faktisk har mye bra materiale, i forhold til tiden det ble laget. Det blir tatt opp ganske mange gode problemstillinger, som man før aldri snakket om, og jeg tenker dem er forut sin tid. Aldri før har jeg skrytt av Hotel sæsar, men nå er det på sin plass.
I dag skal jeg til Florø for 3 gang i mitt liv, det høres rart ut siden vi nå er i kommune sammen. Så når vi først er tvunget sammen, så får jeg heller bare utforske hva plassen jeg ikke vet noe om fra før har å by på! Vi skal i møte, og jeg håper mye bra kommer utav dette 🙂
Det blir første gang jeg kjører såpass langt aleine, og jeg kommer til å bruke denne reisen til terapi der jeg sitter og kjører med musikken på fullt. Jeg har harde tider foran meg, med pappa som er syk og all usikkerheten rundt dette, det går mot mørkere tider og jeg forbereder meg på å selv få det litt tyngre mentalt jo mørkere det blir. Vinterdepresjoner vet vi kommer, så da klarer man og stålsette seg!
Jeg håper disse rusdrømmene forsvinner litt etter litt, og at jeg slipper denne dårlige sanvittigheten over hva som skjer når jeg sover, jeg tenker de fleste ville satt pris på ei billig fyllekule om nettene, men det finnes ikke morsomt for min del!
Det er det dummeste jeg hører, når mennesker prøver å fremstå på denne måten, at dem faktisk tør å påstå at dem er seg selv 100%, ja for 110% finnes faktisk ikke. Jeg har aldri møtt ett eneste menneske som fullt ut har vært seg selv 100%, og vil helt sikkert aldri møte ett slikt menneske heller, og for å være helt ærlig så håper jeg ikke jeg vil møte ett slikt menneske heller.
Om jeg hadde vært meg selv 100%, så hadde jeg sittet her mutters aleine, og alle hadde tatt avstand ifra meg, om jeg hadde sagt hva jeg mener i absolutt alle sammenhenger og alltid, så hadde jeg blitt forhatt, og det tror jeg gjelder de fleste menneskene på denne planeten her. Av og til tenker man ting man bare ikke sier til andre, og noen ganger har man lyst å kaldkvele den som sitter ved siden av deg, men du gjør det jo ikke. Å være seg selv 100% er fysisk umulig i denne sivilasjonen vi lever i, og heldigvis for det.
Jeg forstår at det er IN og være ekte og seg sjæl hele tiden, men jeg sitter og undrer over hvor mange løgner man faktisk presterer bare igjennom en dag, og det må vi faktisk bare gjøre. Om man ikke liker noe med noen andre, spyr man ikke ut all ederen og gallen man har på lager, fordi vi mennesker faktisk har en sanvittighet, og vi ønsker ikke å såre andre mennesker, men om vi hadde vært 100% oss selv så hadde verden sett helt anderledes ut, og det hadde vært en utrivelig plass å være.
Om jeg hadde vært meg selv 100% hadde jeg drept alle rundt meg i milevis omkrets når jeg er forbanna, og jeg hadde brent ned alt rundt meg om tankene mine hadde gått uti virkeligheten, og mange av mine tanker er jeg glad ingen kan lese til tider når ting er vanskelige. Vi mennesker er ikke 100% oss selv, for da hadde ikke verden gått rundt som den gjør i dag, da hadde alle freaket ut, dopet seg og rusa seg og hatt det morro hele dagen, isteden for å være foreldre, gå på jobb og gjøre disse tingene vi faktisk må gjøre for å ha ett verdig liv.
Det dummeste jeg hører er unge mennesker som streber etter å være 100% seg selv, for jeg er virkelig glad for at jeg utad bare viser 50% av meg selv, og det er godt nok! Jeg er ekte nok, men kommer aldri til å være 100% meg selv, av omtanke til alle rundt meg!
Jeg har aldri vært typen til å sette særlig pris på omgivelsene vi har rundt oss, og har egentlig tatt det hele for gitt. Jeg har ikke lagt noe større tanker i naturen vi omgir oss med, annet en at det har vært flott og fint, men ikke noe mer.
Etter at jeg sluttet og ruse meg er det som om jeg ser alt med nye øyner, og det er ingenting som får meg villere i trusen en disse naturopplevelsene! Jeg føler ekte rus, uten alkoholen, jeg kjenner glede uten bedøvelsen rusen har gitt meg, og jeg kjenner på en sjelefred jeg aldri har innehatt før. Når jeg sliter eller har det vondt, så søker jeg ut i naturen, og siden jeg har knekt rygg og dårlig helse, var det en befrielse og få lappen og bilen som tar meg rundt, slik at jeg på tross av bevegelseshemninger får muligheten til å søke terapien jeg føler naturen har blitt for meg.
Dere ser selv, hvor idyllisk og flott det er rett utenfor her jeg bor, bare en liten biltur, så er alt du ser flotte malerier av ypperste klasse. Jeg sier ikke at det ser slik ut hver eneste dag, for det er Vestlandet vi snakker om, så regnet bøtter ned over oss ofte. men det blir helt glemt på disse dagene!
Jeg hører at mange sier at dem ikke lenger legger merke til omgivelsene dem er i, at dem ikke lenger kjenner denne gleden over hvor vakkert det faktisk er her, og jeg tenker det er forferdelig trist! For ikke lenge siden fant jeg denne gleden i rusen, men har klart å forflyttet den til sunne rusmidler som dette, og ikke blir jeg fyllesyk av å kjøre rundt heller, men ofte blakk på grunn av bensinprisene.
Ofte tar jeg meg selv i å kjenne på ekte glede, når jeg kjører og ser noe helt nytt på ett sted jeg har vært 1000 ganger før, for alltid oppdager man noe nytt og noe vakkert her jeg bor. Vi har så mange slike steder, og jeg tror jeg er rundt øya her iallefall to ganger for uka, bare for å suge inn all denne motivasjonen inspirasjonen og søker sjelefreden. For meg har denne kjærligheten til naturen kommet som kastet på meg, og aldri hadde jeg trodd at jeg ville finne så mye i å bare kjøre rundt og se.
Poenget mitt er at alle må finne sin vei, og sin glede, det er ingen som kan lære deg hvordan du skal bli rusfri, motivasjonen må du hente selv, og det har aldri nyttet for meg å kutte rusen for noen andre. Jeg kan belære andre med alle mine tanker og hva som har funket for meg, men jeg vet at jeg ikke hadde respektert ett menneske som ba meg slutte da jeg var i aktiv rus. Det som fungerer for meg, funker ikke for andre, men dem må plukke ut og luke ut det dem synes er viktig, for så og lage seg en egen plan som er skreddersydd akkurat den selv. Jeg sier ikke det blir lett, det blir faktisk ett helvete den første tiden, men dem som ønsker det nok og finner denne viljen i sjelen sin, klarer det!
