Hver bidige gang kommer helgen som kastet på meg, og ukene går fortere enn fortest, jeg trodde tiden gikk fort når jeg rusa meg, men nå går verden plutselig i ekspressfart og det er vanskelig å henge med. Jeg har vel aldri helt forstått disse som sa at døgnet hadde for få timer, men nå ser jeg hva dem mente!
Ansvar er noe jeg ikke har hatt siden jeg hadde barna mine, eller når jeg jobbet for den del, jeg har aldri vært ansvarlig for noe, annet enn min egen tragedie. Ansvar er noe jeg har lagt over på andre, og jeg er ikke aleine i den båten, for vi blir skikkelig gode på å legge ansvaret over på andre, om det er systemet, barndommen eller våres nærmeste. Jeg har jo fortalt om hvor sint jeg plutselig ble på meg selv i sykesengen, da jeg stod med faren over meg om å ende i rullestol, det var for alvor den første gangen jeg la alt ansvar på meg selv, og det var først da jeg kunne starte på livet, bygge meg opp og leve rusfri.
Det er enkelt å korke flasken, slutte å drikke og være bestemt, men å holde seg rusfri er en helt annen historie. Man møter på hindringer på veien der det eneste som står i hodet er å flykte i rusen, man kan rase av sinne, og savne rusen og denne kjappe løsningen den er, og det er først da man står med valget, og ser om man er sterk nok i seg selv. Mang en gang har jeg blitt presset langt utpå stupet, ja jeg har nesten ikke holdt ut, men alltid har denne tanken om sviket komt til meg, jeg har vært heldig og lært meg disse teknikkene før kaoset har startet, jeg har hatt gruppa og ettervernet i bakhodet, familien min som faktisk tror på meg denne gangen, og alle disse menneskene som har komt inni livet mitt på magisk vis! Jeg har klart å fylt livet mitt med ting som holder meg igjen, ting jeg vet jeg mister om jeg sprekker, og som gjør at jeg klarer å stå i situasjoner som alltid har fått meg til å søke etter rusen før, men det har vært en lang vei.
Jeg føler meg privilegert som har alle disse tingene som holder meg igjen når det først står på, det er ikke alle som har disse, og det har gått sport i dette for meg, jeg gjør alt for å lette situasjonen, bidra med opplevelser som kan få opp noen øyner, og vise at det faktisk er mulig og klare dette her. Det er beintøft! Man må gå imot alle automatiske reaksjoner som kroppen har lært igjennom mange år, man må endre tankemønsteret sitt, hvordan man oppfører seg og hvordan man lever, man må gå imot alle rutiner, reaksjonsmønster og man må bryte seg fullstendig ned. Ja dere vet hvordan det er når dere må kutte noe dere er avhengig av, bare doble det med 100 🙂
Ett nytt og spennende liv har jeg klart å skape med knallhard jobbing og en enorm motivasjon, jeg får oppleve ting lille jeg aldri kunne drømt om, og jeg blir mer og mer sikker på at denne veien er riktig for meg. Jeg hadde ikke klart det uten dere! I dag har jeg vært rusfri i 290 dager! Det hadde jeg aldri trodd, og jeg har faktisk aldri vært edru så lenge i hele mitt liv. Det er 290 dager med glede, livslyst og motivasjon, og ikke denne deprimerende tilværelsen jeg trodde det ville bli. Det er hele poenget mitt!
Å være fysisk rusfri er en enkel sak, da bare unngår du og ruse deg, men å være psykisk rusfri innebærer og forandre hele deg, møte verden med nye øyner og face den som aldri før. Det betyr å endre hele vennekretsen din, bygge deg opp hver eneste dag og fylle livet ditt med alle disse tingene du ikke kunne gjøre når du ruset deg. Det handler om å finne rusen i hverdagen uten disse midlene vi er avhengige av, det handler om det sosiale livet, og aktiviteter som gjør at du fortsetter å holde deg rusfri. Rusfriheten min handler ikke om å telle dager, holde ut eller å beskytte meg selv fra å bli trigget, det handler faktisk om å bli trigget, stå i det, reflektere om hvorfor og stå sterkere igjen i valget vi har tatt. Det handler om å bli kjent med nye ansikter, føle kjærlighet for første gang, og finne respekten som man mistet for lenge siden. Og aldri før har jeg kjent på en sjelefred som nå, og selv en ørn på himmelen eller en solnedgang kan gi meg mer rus enn noe annet middel i denne verden.
Jeg lærer mens jeg går, men har kommet til ett punkt der det ikke er aktuelt å sprekke, jeg går ikke med ett sug etter rusen, og jeg har fått mer troen på meg selv. For meg er det viktig å finne lykken i de små tingene, og jeg har aldri vært materialistisk av meg, heldigvis. Jeg kjenner at livet er på rett vei, at hodet er med meg, og at alle disse automatiske rustankene er borte. Jeg går ikke rundt og tenker på rusen, jeg tenker på alle disse tingene som holder meg unna, og som gir meg så vanvittig mye mer enn en kveld på byen og fylla. Jeg kommer alltid til å savne den kalde på en sommerdag, men nå bytter jeg den gjerne ut med en Red bull mens jeg kjører bilen min <3
Det er rart å tenke på hvor forandret verden er rundt meg, og jeg unner absolutt alle denne mestringsfølelsen! Jeg ønsker å være ett medmenneske som ser andre og som forstår hvor enkelt det er å falle utenfor, jeg tenker det er en plikt å formidle budskapet mitt, og jeg er så glad for at jeg har denne bloggen som en støtte <3
Jeg tar meg selv i å sitte her, akkurat våknet og se frem til denne lørdagen uten rusen, atter igjen <3 