Jeg har aldri vært typen til å sette særlig pris på omgivelsene vi har rundt oss, og har egentlig tatt det hele for gitt. Jeg har ikke lagt noe større tanker i naturen vi omgir oss med, annet en at det har vært flott og fint, men ikke noe mer.
Etter at jeg sluttet og ruse meg er det som om jeg ser alt med nye øyner, og det er ingenting som får meg villere i trusen en disse naturopplevelsene! Jeg føler ekte rus, uten alkoholen, jeg kjenner glede uten bedøvelsen rusen har gitt meg, og jeg kjenner på en sjelefred jeg aldri har innehatt før. Når jeg sliter eller har det vondt, så søker jeg ut i naturen, og siden jeg har knekt rygg og dårlig helse, var det en befrielse og få lappen og bilen som tar meg rundt, slik at jeg på tross av bevegelseshemninger får muligheten til å søke terapien jeg føler naturen har blitt for meg. 
Dere ser selv, hvor idyllisk og flott det er rett utenfor her jeg bor, bare en liten biltur, så er alt du ser flotte malerier av ypperste klasse. Jeg sier ikke at det ser slik ut hver eneste dag, for det er Vestlandet vi snakker om, så regnet bøtter ned over oss ofte. men det blir helt glemt på disse dagene!
Jeg hører at mange sier at dem ikke lenger legger merke til omgivelsene dem er i, at dem ikke lenger kjenner denne gleden over hvor vakkert det faktisk er her, og jeg tenker det er forferdelig trist! For ikke lenge siden fant jeg denne gleden i rusen, men har klart å forflyttet den til sunne rusmidler som dette, og ikke blir jeg fyllesyk av å kjøre rundt heller, men ofte blakk på grunn av bensinprisene. 
Ofte tar jeg meg selv i å kjenne på ekte glede, når jeg kjører og ser noe helt nytt på ett sted jeg har vært 1000 ganger før, for alltid oppdager man noe nytt og noe vakkert her jeg bor. Vi har så mange slike steder, og jeg tror jeg er rundt øya her iallefall to ganger for uka, bare for å suge inn all denne motivasjonen inspirasjonen og søker sjelefreden. For meg har denne kjærligheten til naturen kommet som kastet på meg, og aldri hadde jeg trodd at jeg ville finne så mye i å bare kjøre rundt og se.
Poenget mitt er at alle må finne sin vei, og sin glede, det er ingen som kan lære deg hvordan du skal bli rusfri, motivasjonen må du hente selv, og det har aldri nyttet for meg å kutte rusen for noen andre. Jeg kan belære andre med alle mine tanker og hva som har funket for meg, men jeg vet at jeg ikke hadde respektert ett menneske som ba meg slutte da jeg var i aktiv rus. Det som fungerer for meg, funker ikke for andre, men dem må plukke ut og luke ut det dem synes er viktig, for så og lage seg en egen plan som er skreddersydd akkurat den selv. Jeg sier ikke det blir lett, det blir faktisk ett helvete den første tiden, men dem som ønsker det nok og finner denne viljen i sjelen sin, klarer det! 
