En barndom med traumer, misbruk og rus

Når jeg tenker tilbake på barndommen så tenker jeg på utryggheten, redselen og den forferdelige lasten av ansvar som ble plassert på meg, jeg ble voksen altfor fort, og satt med voksne tanker allerede da jeg bare var 5-6år gammel. Jeg måtte ta noen valg ett barn aldri skal måtte ta, og flere ganger ble jeg sittende igjen med pappa full, og mamma som bare stakk i taxi, og jeg måtte ta valget mellom dem to. Jeg hadde valget mellom å være med tryggheten, eller være der for han som trengte meg og ikke klarte å ta vare på seg selv. 

En gang var pappa på sykehuset, og mamma og han hadde en konflikt gående, mamma gikk derfra etter bare 10minutter, og jeg måtte ta valget om å være på sykehuset med pappa som var syk, eller være med mamma og reise den lange veien hjem. Hva skulle jeg gjøre i den situasjonen? Jeg var aleine oppi det hele. Mamma bare gikk og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre om jeg ble hos pappa som trengte meg, og som jeg hadde ett intenst behov for å beskytte mot alt i verden. Dette er valg barn ikke skal stå ovenfor, heller ikke å ligge våken om natten og lure på hvordan foreldrene har det, om han ruser seg, om han faller om og dør, eller skader seg alvorlig i fylla. Ett barn trenger tryggheten og den har jeg aldri fått. 

Jeg har aldri hatt rutiner, aldri hatt faste tider for måltider, tannpuss eller leggetider, jeg har alltid vært det barnet som gråt seg til husarrest fordi alle andre rundt meg fikk det, men aldri jeg, selvom jeg fortjente det mange mange ganger. Barn blir usikre når dem ikke har regler og konsekvenser, og jeg ble en streng men rettferdig mor på grunn av dette selv.

Det skjærer i sjelen når jeg forteller om dette, det er som jeg forteller en hemmelighet som har fantes i familien i en årrekke, ting man skal holde innenfor fire vegger, man skal ikke fortelle hvor ille det har vært og denne hemmeligholdingen fører til traumer som aldri forsvinner, man får ikke behandlet det, leget det eller bli ferdig med det, fordi det er så forbanna tabu og snakke om det. Oppå all mobbingen hadde jeg det ikke bra med meg selv på privaten heller, og det ble en evig farlig sirkel, og det forundrer meg at det faktisk har gått så bra tross alt. 

Da jeg ble antastet som 5åring forstod jeg ikke hva som skjedde, men det førte til en intens redsel for gutter generellt, og denne redselen satt faktisk i meg helt til jeg gikk i 8.klasse, og gjor det slutt med typen min hver gang vi skulle møtes, fordi jeg var redd for nærkontakten. Jeg tror jeg gjor det slutt 20 ganger, før han ikke gadd å bry seg lenger. Hehe. 

I 10.klasse ble jeg voldtatt av den første jeg hadde sex med. Jeg anser det i dag som en faktisk voldtekt selvom det var kjæresten min. Jeg sa nei og han fortsatte. Jenta som hadde blitt antastet som liten og vært livredd gutter ble sittende i dusjen i flere timer fordi hun følte på skammen, uviktigheten og skittenheten slike ting fører med seg.

Sex for meg har aldri hatt noen sammenheng med kjærlighet før jeg ble voksen, alt har vært ødelagt ifra starten av, og noe som skal være fantastisk har bare vært traumatisk for meg, og jeg har brukt sex til selvskading i mange mange år. Jeg sitter med arr som aldri vil gå bort, men når jeg skriker det høyt ut gang på gang, gjør det ikke så vondt lenger, jeg tar brodden av smerten, men den vil alltid være der. 

Å sitte her og si det, skrive det, og reflektere over det som har skjedd, er som å se en syk film på tv. Livet mitt er en film, men jeg håper på en happy ending på denne reisen! Og jeg håper dere vil følge meg videre på denne veien til å bygge opp med selv, og livet mitt, bli sterkere og modigere, og tørre å åpne meg om mer. Dette er bare en brøkdel, og nå ser jeg hvorfor jeg har slitt så fælt, når man ikke har tillit til noen lenger, er det vanskelig å leve ett normalt liv uten rusen.

Jeg håper så inderlig at barna mine ser historien min, forstår når dem er gamle nok, og aldri går i samme fellene som meg. Jeg er så glad for at dem har fått en annen oppvekst enn meg, og har sunne verdier og holdninger til livet, dem har fått en god start her i verden, og det er ikke min fortjeneste. Det er vondt å ikke ha dem selv, men innerst inne er jeg lettet, over at dem slipper å oppleve de traumene jeg har måttet være med på. Dem er mitt alt, og grunnen til at jeg kjemper så hardt, barna er alt! 

Mobbing ødelegger liv, det kan jeg skrive under på!

Igjennom hele min oppvekst opplevde jeg brutal mobbing, utfrysing og ting barn ikke skal måtte igjennomgå. På barneskolen var det ett par stykker, mens på ungdomskolen så følte jeg det var alle mot to, og på vitnemålet mitt derfra står det null på fravær, fordi dem ikke hadde tjangse å få en oversikt over dette, da jeg hadde flere dager hjemme en faktisk på skolen.

På barneskolen hadde jeg ett år borte, da vi bodde på Byrkjelo og jeg fant meg godt til rette der. Det var bare så synd at en ifra ungdomskolen som var mye eldre enn meg den gangen fant det morsomt å mobbe meg også der, det gjør noe med en, det setter spor.

En gang satt en person oppå meg og slo hardt imot sidene på kroppen min, og jeg måtte late som ribbeinet mitt knakk før han ville gi seg. Jeg gikk med gråten til klasserommet når det ringte inn, men turde ikke å si noe. Mobbing foregikk ikke på skolen, det fantes ingen mobbing der, og slik var det. Om noen tok det opp ble det børstet under teppet, og man fikk inntrykk av at det ikke var viktig og tingene som skjedde var fillesaker barna kunne ordne oppi selv, det var bare synd at det bare ble værre og værre. 

Jeg tror min sosiale angst stammer ifra torturen å stille seg opp foran klassen og holde foredrag… spesielt for ett barn som opplever mobbing, og ungdomskolen er bare ett stort kapittel for seg selv som gnager. Jeg stod opp grytidlig jeg den gangen, og mye tidligere enn mobberene på skolen, fordi jeg ikke turde å ta bussen til skolen! Jeg stod opp med mamma og var med henne på jobb og gikk til skolen derfra, bare for å få fred ifra dere. Ofte mange timer før skolen begynte satt jeg klar på pulten min og ventet. 

Når det var helg sov jeg som en stein om nettene, og jeg var så lett i kroppen, men natt til mandager sov jeg ikke ett sekund, og fikk kjeft hjemme fordi jeg aldri kom meg opp til skolen. Men lite visste dem om at jeg faktisk ikke sov om nettene, om jeg visste jeg skulle på skolen. Jeg husker jeg låg og tenkte meg ut situasjoner som kunne oppstå på skolen, og angsten bare vokst og vokst inni meg. 

Barnevernet ble koblet inn og jeg husker det første møtet, det var i badehallen på skolen. Jeg nektet å være med på gym og bad, ikke faen om jeg skulle kle meg naken sammen med gjengen from hell, og vi hadde faktisk en lærer som plutselig kunne stå inni garderoben våres. Jeg som var usikker ifra før var dette ukas tortur, og fraværet bare steg og steg. 

Første møtet med barnevernsdamen var en fadese! Det var moren til en av mobberene, og tror dere at jeg klarte å åpne meg for henne når jeg visste dette? Det ble ansvarsfraskrivelse på det værste, og damen mente jeg tok for mye ansvar hjemme for en far med alkoholproblemer, så smart som hun var, og jeg kunne ønske jeg bare hadde sagt sannheten den gangen, fått det ut, og kansje det hadde skjedd en endring. 

Når vi snakker om gym og bad på skolen, så latet jeg faktisk i mange år som at jeg ikke kunne å svømme. Den nærmeste vennen jeg hadde hadde problemer med å få til denne svømmingen, og fikk sin egen del av bassenget i disse timene. Vi gikk på barneskolen og det store bassenget sammen med de andre ble rett og slett brutalt for meg. Jeg som mobbeoffer sammen med en hel gjeng som var FIT for fight. Ja jeg latet som i alle disse årene at jeg ikke kunne å svømme, bare for å få lov å være på det avgrensa området i bassenget, og for å unngå konfrontasjoner med dem andre. Det høres helt sykt ut når jeg sitter her og skriver det. Men det er sannheten. 

Skolen kunne plukket dette opp, da det ble tatt opp tusenvis av ganger, og siste gangen så endte det i slåsskamp, fordi jeg og venninna mi fikk nok av mobbingen. Vi tok igjen for første gang, og det ble oss to som fikk skylden for det hele, på tross av at det var oss to versus to av mobberene som hadde plaget oss i 3år.

En ny jente begynte på ungdomskolen og reddet meg ifra ensomheten og mobbingen, plutselig fant jeg en ekte venn men vi begynte å drikke sammen. Det var veien min ut, og plutselig fant jeg stemmen min, jeg følte meg kul og viktig for første gang. Vi begynte å oppsøke dem som var eldre enn oss, og ble tatt inni varmen. Dette var min vei inni rusen, uten at vi visste om det da. Hun flytta etter ett halvt år her, og jeg har aldri hatt en slik hjertesorg etter noen. Jeg møtte faren til barna mine, og ble gravid. 

Avslutningen på ungdomskolen møtte jeg ikke opp på, jeg satt hjemme og hadde akkurat fått vite at jeg skulle bli mor. Som 15-åring, som har opplevd grov mobbing over så mange år, føler seg spesiell når ett menneske som er mye eldre enn deg ønsker deg, ser deg og vil ha deg.

Mobbingen har tatt ifra meg selvrespekten, jeg føler ikke jeg er verdt noe, eller god nok til noen. Den har gitt meg en grunnleggende angst for avvisning, og jeg blir fryktelig usikker med en gang jeg føler noen vender meg ryggen. Jeg søker etter å bli godtatt ubevisst hele tiden, og den har ødelagt tilliten min til menneskeheten. Helt fra jeg var liten har det levd en grusom angst inni meg, om at sannheten kommer frem om mobbingen, at foreldrene mine skulle få vite det, og få enda mer plager med meg. Det var mitt værste mareritt at boblen skulle sprekke og sannheten om at jeg ble mobbet skulle komme ut, jeg var redd for konsekvensene, om pappa ville møte opp på skolen full eller mamma i raseri og gjøre alt værre. 

Helt fra jeg var liten lærte jeg meg og holde kjeft, ta imot alt og bare gå videre. Jeg lærte meg at det var bare tapere som gråt, og at jeg fortjente alt jeg fikk fordi jeg var ekkel og stygg. Mobbingen kunne ha ødelagt resten av livet mitt, men jeg har blitt trygg i meg selv, mobbingen førte til at jeg fant trøsten i alkoholen og senere i hardere stoffer, men jeg står her i dag og er ikke lenger redd for noe, det kan ikke skade meg lenger, men jeg håper mange går inni seg selv og tenker over hva dem har gjort, og lærer barna sine bedre. 

Mobbing ødelegger livene til folk, og det skal ikke skje! Mobbing har ødelagt mye for meg, og preger meg fortsatt. Dere skal vite at jeg ikke har glemt hva som skjedde den gangen, det lever inni meg og jeg må leve med dette resten av livet, mens dere lever deres. Jeg kan glemme men aldri tilgi. 

Hilsen ett mobbeoffer