Når jeg tenker tilbake på barndommen så tenker jeg på utryggheten, redselen og den forferdelige lasten av ansvar som ble plassert på meg, jeg ble voksen altfor fort, og satt med voksne tanker allerede da jeg bare var 5-6år gammel. Jeg måtte ta noen valg ett barn aldri skal måtte ta, og flere ganger ble jeg sittende igjen med pappa full, og mamma som bare stakk i taxi, og jeg måtte ta valget mellom dem to. Jeg hadde valget mellom å være med tryggheten, eller være der for han som trengte meg og ikke klarte å ta vare på seg selv.
En gang var pappa på sykehuset, og mamma og han hadde en konflikt gående, mamma gikk derfra etter bare 10minutter, og jeg måtte ta valget om å være på sykehuset med pappa som var syk, eller være med mamma og reise den lange veien hjem. Hva skulle jeg gjøre i den situasjonen? Jeg var aleine oppi det hele. Mamma bare gikk og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre om jeg ble hos pappa som trengte meg, og som jeg hadde ett intenst behov for å beskytte mot alt i verden. Dette er valg barn ikke skal stå ovenfor, heller ikke å ligge våken om natten og lure på hvordan foreldrene har det, om han ruser seg, om han faller om og dør, eller skader seg alvorlig i fylla. Ett barn trenger tryggheten og den har jeg aldri fått.
Jeg har aldri hatt rutiner, aldri hatt faste tider for måltider, tannpuss eller leggetider, jeg har alltid vært det barnet som gråt seg til husarrest fordi alle andre rundt meg fikk det, men aldri jeg, selvom jeg fortjente det mange mange ganger. Barn blir usikre når dem ikke har regler og konsekvenser, og jeg ble en streng men rettferdig mor på grunn av dette selv.
Det skjærer i sjelen når jeg forteller om dette, det er som jeg forteller en hemmelighet som har fantes i familien i en årrekke, ting man skal holde innenfor fire vegger, man skal ikke fortelle hvor ille det har vært og denne hemmeligholdingen fører til traumer som aldri forsvinner, man får ikke behandlet det, leget det eller bli ferdig med det, fordi det er så forbanna tabu og snakke om det. Oppå all mobbingen hadde jeg det ikke bra med meg selv på privaten heller, og det ble en evig farlig sirkel, og det forundrer meg at det faktisk har gått så bra tross alt.
Da jeg ble antastet som 5åring forstod jeg ikke hva som skjedde, men det førte til en intens redsel for gutter generellt, og denne redselen satt faktisk i meg helt til jeg gikk i 8.klasse, og gjor det slutt med typen min hver gang vi skulle møtes, fordi jeg var redd for nærkontakten. Jeg tror jeg gjor det slutt 20 ganger, før han ikke gadd å bry seg lenger. Hehe.
I 10.klasse ble jeg voldtatt av den første jeg hadde sex med. Jeg anser det i dag som en faktisk voldtekt selvom det var kjæresten min. Jeg sa nei og han fortsatte. Jenta som hadde blitt antastet som liten og vært livredd gutter ble sittende i dusjen i flere timer fordi hun følte på skammen, uviktigheten og skittenheten slike ting fører med seg.
Sex for meg har aldri hatt noen sammenheng med kjærlighet før jeg ble voksen, alt har vært ødelagt ifra starten av, og noe som skal være fantastisk har bare vært traumatisk for meg, og jeg har brukt sex til selvskading i mange mange år. Jeg sitter med arr som aldri vil gå bort, men når jeg skriker det høyt ut gang på gang, gjør det ikke så vondt lenger, jeg tar brodden av smerten, men den vil alltid være der.
Å sitte her og si det, skrive det, og reflektere over det som har skjedd, er som å se en syk film på tv. Livet mitt er en film, men jeg håper på en happy ending på denne reisen! Og jeg håper dere vil følge meg videre på denne veien til å bygge opp med selv, og livet mitt, bli sterkere og modigere, og tørre å åpne meg om mer. Dette er bare en brøkdel, og nå ser jeg hvorfor jeg har slitt så fælt, når man ikke har tillit til noen lenger, er det vanskelig å leve ett normalt liv uten rusen.
Jeg håper så inderlig at barna mine ser historien min, forstår når dem er gamle nok, og aldri går i samme fellene som meg. Jeg er så glad for at dem har fått en annen oppvekst enn meg, og har sunne verdier og holdninger til livet, dem har fått en god start her i verden, og det er ikke min fortjeneste. Det er vondt å ikke ha dem selv, men innerst inne er jeg lettet, over at dem slipper å oppleve de traumene jeg har måttet være med på. Dem er mitt alt, og grunnen til at jeg kjemper så hardt, barna er alt!
