Igjennom hele min oppvekst opplevde jeg brutal mobbing, utfrysing og ting barn ikke skal måtte igjennomgå. På barneskolen var det ett par stykker, mens på ungdomskolen så følte jeg det var alle mot to, og på vitnemålet mitt derfra står det null på fravær, fordi dem ikke hadde tjangse å få en oversikt over dette, da jeg hadde flere dager hjemme en faktisk på skolen.
På barneskolen hadde jeg ett år borte, da vi bodde på Byrkjelo og jeg fant meg godt til rette der. Det var bare så synd at en ifra ungdomskolen som var mye eldre enn meg den gangen fant det morsomt å mobbe meg også der, det gjør noe med en, det setter spor.
En gang satt en person oppå meg og slo hardt imot sidene på kroppen min, og jeg måtte late som ribbeinet mitt knakk før han ville gi seg. Jeg gikk med gråten til klasserommet når det ringte inn, men turde ikke å si noe. Mobbing foregikk ikke på skolen, det fantes ingen mobbing der, og slik var det. Om noen tok det opp ble det børstet under teppet, og man fikk inntrykk av at det ikke var viktig og tingene som skjedde var fillesaker barna kunne ordne oppi selv, det var bare synd at det bare ble værre og værre.
Jeg tror min sosiale angst stammer ifra torturen å stille seg opp foran klassen og holde foredrag… spesielt for ett barn som opplever mobbing, og ungdomskolen er bare ett stort kapittel for seg selv som gnager. Jeg stod opp grytidlig jeg den gangen, og mye tidligere enn mobberene på skolen, fordi jeg ikke turde å ta bussen til skolen! Jeg stod opp med mamma og var med henne på jobb og gikk til skolen derfra, bare for å få fred ifra dere. Ofte mange timer før skolen begynte satt jeg klar på pulten min og ventet.
Når det var helg sov jeg som en stein om nettene, og jeg var så lett i kroppen, men natt til mandager sov jeg ikke ett sekund, og fikk kjeft hjemme fordi jeg aldri kom meg opp til skolen. Men lite visste dem om at jeg faktisk ikke sov om nettene, om jeg visste jeg skulle på skolen. Jeg husker jeg låg og tenkte meg ut situasjoner som kunne oppstå på skolen, og angsten bare vokst og vokst inni meg.
Barnevernet ble koblet inn og jeg husker det første møtet, det var i badehallen på skolen. Jeg nektet å være med på gym og bad, ikke faen om jeg skulle kle meg naken sammen med gjengen from hell, og vi hadde faktisk en lærer som plutselig kunne stå inni garderoben våres. Jeg som var usikker ifra før var dette ukas tortur, og fraværet bare steg og steg.
Første møtet med barnevernsdamen var en fadese! Det var moren til en av mobberene, og tror dere at jeg klarte å åpne meg for henne når jeg visste dette? Det ble ansvarsfraskrivelse på det værste, og damen mente jeg tok for mye ansvar hjemme for en far med alkoholproblemer, så smart som hun var, og jeg kunne ønske jeg bare hadde sagt sannheten den gangen, fått det ut, og kansje det hadde skjedd en endring.
Når vi snakker om gym og bad på skolen, så latet jeg faktisk i mange år som at jeg ikke kunne å svømme. Den nærmeste vennen jeg hadde hadde problemer med å få til denne svømmingen, og fikk sin egen del av bassenget i disse timene. Vi gikk på barneskolen og det store bassenget sammen med de andre ble rett og slett brutalt for meg. Jeg som mobbeoffer sammen med en hel gjeng som var FIT for fight. Ja jeg latet som i alle disse årene at jeg ikke kunne å svømme, bare for å få lov å være på det avgrensa området i bassenget, og for å unngå konfrontasjoner med dem andre. Det høres helt sykt ut når jeg sitter her og skriver det. Men det er sannheten.
Skolen kunne plukket dette opp, da det ble tatt opp tusenvis av ganger, og siste gangen så endte det i slåsskamp, fordi jeg og venninna mi fikk nok av mobbingen. Vi tok igjen for første gang, og det ble oss to som fikk skylden for det hele, på tross av at det var oss to versus to av mobberene som hadde plaget oss i 3år.
En ny jente begynte på ungdomskolen og reddet meg ifra ensomheten og mobbingen, plutselig fant jeg en ekte venn men vi begynte å drikke sammen. Det var veien min ut, og plutselig fant jeg stemmen min, jeg følte meg kul og viktig for første gang. Vi begynte å oppsøke dem som var eldre enn oss, og ble tatt inni varmen. Dette var min vei inni rusen, uten at vi visste om det da. Hun flytta etter ett halvt år her, og jeg har aldri hatt en slik hjertesorg etter noen. Jeg møtte faren til barna mine, og ble gravid.
Avslutningen på ungdomskolen møtte jeg ikke opp på, jeg satt hjemme og hadde akkurat fått vite at jeg skulle bli mor. Som 15-åring, som har opplevd grov mobbing over så mange år, føler seg spesiell når ett menneske som er mye eldre enn deg ønsker deg, ser deg og vil ha deg.
Mobbingen har tatt ifra meg selvrespekten, jeg føler ikke jeg er verdt noe, eller god nok til noen. Den har gitt meg en grunnleggende angst for avvisning, og jeg blir fryktelig usikker med en gang jeg føler noen vender meg ryggen. Jeg søker etter å bli godtatt ubevisst hele tiden, og den har ødelagt tilliten min til menneskeheten. Helt fra jeg var liten har det levd en grusom angst inni meg, om at sannheten kommer frem om mobbingen, at foreldrene mine skulle få vite det, og få enda mer plager med meg. Det var mitt værste mareritt at boblen skulle sprekke og sannheten om at jeg ble mobbet skulle komme ut, jeg var redd for konsekvensene, om pappa ville møte opp på skolen full eller mamma i raseri og gjøre alt værre.
Helt fra jeg var liten lærte jeg meg og holde kjeft, ta imot alt og bare gå videre. Jeg lærte meg at det var bare tapere som gråt, og at jeg fortjente alt jeg fikk fordi jeg var ekkel og stygg. Mobbingen kunne ha ødelagt resten av livet mitt, men jeg har blitt trygg i meg selv, mobbingen førte til at jeg fant trøsten i alkoholen og senere i hardere stoffer, men jeg står her i dag og er ikke lenger redd for noe, det kan ikke skade meg lenger, men jeg håper mange går inni seg selv og tenker over hva dem har gjort, og lærer barna sine bedre.
Mobbing ødelegger livene til folk, og det skal ikke skje! Mobbing har ødelagt mye for meg, og preger meg fortsatt. Dere skal vite at jeg ikke har glemt hva som skjedde den gangen, det lever inni meg og jeg må leve med dette resten av livet, mens dere lever deres. Jeg kan glemme men aldri tilgi.
Hilsen ett mobbeoffer 
