Denne boksen får følelsene mine til å flomme, jeg kjenner på ekte hat, ekte bitterhet men også ekte kjærlighet. Det er vanskelig å forklare mennesker som ikke har opplevd dette selv, hva rusen gjør med noen som er avhengig av den, den blir ditt alt og alt du kan se, den får deg til å trosse alle dine grenser, gå over alt du står for som menneske, og det eneste som betyr noe for deg, er at du får føle denne rusen igjen, pulsen stiger og du føler fysiske reaksjoner når du vet du skal ruse deg, og det er denne jakten som er så forbanna spennende og triggende, og som du aldri vil glemme selvom du er rusfri i mange mange år.
Jeg har i 9 måneder gått igjennom en kamp for livet, og jeg har vært igjennom en selvransakelse ifra helvetet. Jeg har måttet være 100% ærlig med meg selv, for første gang i mitt liv, og jeg har måttet kuttet mange på veien, mennesker som jeg oppriktig elsker, men som jeg ikke er villig til å dø for lenger.
Å miste seg selv har fått en helt annen betydning for meg, og jeg ser alt klart nå når rusen ikke er en del av meg. Jeg har gitt rusen barna mine, familien min, vennene mine, og ikke minst hele meg selv. Jeg har mistet personligheten min, hjertet mitt og sjelen min, fordi rusen har gitt meg alt. . Trodde jeg.
Rusen kan ramme hvem som helst, når som helst og det er det rare med dette. Jeg har alltid sett på meg selv som avskum som kunne falle for denne jævla rusen, uten intelligens og med en blindhet som skremmer livet av meg. Men jeg har oppdaget at HVEM SOM HELST, NÅR SOM HELST, kan bli avhengige av rusen.
Jeg har tatt ett viktig valg! Jeg er total avholden, det vil si at jeg ikke tar medisiner om legen ønsker å gi meg dette, for angst og uro. Det vil si at jeg ikke tar Paracet med en gang jeg merker jeg har vondt noen plasser, og jeg kuttet morfinen med en gang jeg merket at jeg fikk rus av denne etter ryggoperasjonen. Jeg er en rusmisbruker, i den forstand at jeg blir avhengig av alt som føles godt, og jeg kan ikke sette meg i en situasjon der jeg bare bytter rusmiddel med noe annet, fordi jeg har gått i denne fellen så altfor mange ganger.
Når jeg ser denne boksen kjenner jeg på dette intense raseriet som jeg følte den dagen jeg låg i sykehussengen og legen sa det var stor fare for at jeg ville ende i rullestol og bli lam resten av livet mitt. Jeg såg pleiehjemmet i hodet, og mennesker som måtte tørke meg i ræven resten av livet mitt, jeg såg alle tingene jeg ikke fikk oppleve fordi JEG hadde rusa meg, og for alvor gitt rusen hele meg selv. Dette raseriet ønsker jeg å ta med meg videre, for første gang rettet jeg ansvaret og sinnet mot meg selv og denne jævla boksen. Jeg fatter ikke hvordan det kunne gå så langt at jeg var villig til å dø for å kjenne rusen en gang til.
Det er lett å være etterpåklok i slike situasjoner, men jeg var faktisk døden nær, bare fordi jeg følte at rusen var min bestevenn og min partner in crime, jeg klarte meg ikke uten den, men var jeg virkelig villig til å ofre livet mitt for den?
Oppi alt raseriet fikk JEG livsgnisten tilbake, JEG som har brukt mesteparten av livet mitt til å ønske å dø, JEG såg alle disse tingene som jeg ønsket og oppleve, uten å sitte i rullestolen. Jeg såg foran meg store fjell, fallskjermhopping eller bare kvelder ute sammen med venner, uten rusen. Jeg såg for meg ting jeg ikke ante jeg ønsket å oppleve, og nektet å bli liggende i den jævla sykesengen ett sekund mer enn jeg måtte. For første gang opplevde jeg livslyst! Når jeg stod i stor fare for å dø, eller å bli lam resten av livet, først da ønsket jeg å leve!
Jeg er den personen som må lære på den harde måten, det har mamma fortalt meg igjennom hele livet. Det var ikke helt meningen og la ting gå så langt som jeg gjor, men jeg tror det nå sitter, denne gnisten, dette ønsket og denne kjærligheten til verden og omgivelsene rundt meg.
Makten er atter tilbake til meg selv, og jeg akter å leve resten av livet mitt om ett rusfritt menneske, som hjelper andre som trenger meg. Jeg akter å følge mine mantra ÅPEN ÆRLIG OG RUSFRI så lenge jeg ånder og lever her på denne jord, fordi jeg har klart å endret hele meg selv, og rusen kan ikke gi meg noe mer.