Dagen i dag har vært en bra dag, akkurat slik jeg ønsket den, og gangen begynner å ta form! Jeg startet dette prosjektet for veldig lenge siden, og har utsatt det hele tiden. Men i dag gjor jeg meg ferdig med småtingene jeg hadde igjen å male i trappen og halve gulvet på gangen 🙂 vi må jo ha en plass vi kan gå også. Jeg føler jeg har fått gjort noe i dag, og det er deilig å få gjort ting jeg har planlagt lenge!

Uka er over omsider, og jeg er glad jeg kan legge denne uka bak meg, og se frem til en ny uke! Denne uka har vært ekstra hard og jeg satser på at ting blir bedre fremover og at min egen usikkerhet slipper mer taket i meg, for denne uka har den virkelig ødelagt hver eneste dag. Jeg gjør alt i min makt for å få en bedre helg enn forrige, og jeg må resette hjernen min og starte på nytt. Disse dalene er lange å komme seg oppav, men det er på tide nå tenker jeg!

Jeg føler jeg er på vei en plass, og at det går fremover, men så rastløs jeg er så har jeg alltid dårlig tid. Jeg snakket om ryggen i går og sa at jeg fryktet å aldri klare å komme meg i jobb igjen, men når jeg tenker meg om så har det bare gått ett halvt år siden jeg knakk den, og jeg har en ganske så alvorlig skade så ett halvt år er ikke lenge nok til å helbredes. Jeg har problemer med å bevege meg, og i går var den værste dagen på lenge. Da fikk jeg vondt bare det var en hump i veien så dette vil ta lengre tid enn jeg forestilte meg. Nå går jeg egentlig bare vent for hva som skjer fremover!

Jeg har blitt møkkalei av prosjekter som er halvveis her i huset, da dvalen virkelig har tatt over meg og ting har stått halvveis lenge. Så i dag maler jeg ferdig trappen som har stått med to steg umalt og masse detaljer som har stått lenge uferdig. Jeg har funnet meg en passelig stilling der jeg kan sitte på huk, og det går med mange pauser! Man finner løsninger med det en har og det føles godt å krysse det av listen over tingene som bare har hopet seg opp som ugjort :). Jeg skal legge ut bilder når jeg er ferdig 😉

God helg folkens!

Da er Torsdagen snart over og vi går inni Fredag atter igjen. Jeg føler det er Fredag hele uka, og får sjokk hver eneste gang over hvor fort ukene går! Man rekker ikke å følge med før uka er slutt og helgen står for tur igjen! Jeg trodde det ville bli anderledes nå når ting går fremover og en får litt mer å gjøre, men jeg føler det bare går enda fortere.. heeelt vanvittig!

Vi har hatt litt besøk i kveld og bare sittet og sett tv i hele kveld. Ex on the beach av alle ting i verden snurrer på tv-en. Det er rart hvordan reality fester seg og er avhengighetsdannendene. Man kan liksom ikke bare se en episode, og det er så tanketomt at det er greit å ha i bakgrunnen. Man lærer ikke stort av det, det er iallefall sikkert! 🙂

Jeg har det ikke bra i dag heller og jeg føler meg egentlig på gråten hele tiden, det er liksom alltid noe som ødelegger dagen, enten smerter eller tankekjør og det er trist å ha det slik. Jeg ønsker å være en positiv person, men er ikke helt der akkurat nå for tiden, men regner med dette bare er en dårlig uke isteden for en dårlig dag 🙂 greit å bli ferdige med dem alle i samme slengen. Jeg finnes iallefall ikke lykkelig for tiden, og det er langt mellom de øyeblikkene jeg føler ekte glede. Jeg kunne ofte ønsket at man bare kunne tatt en tablett, så ville alt bli helt bra men det sitter mer i hodet og det er ingen enkle løsninger på mysteriet meg :)!

Jeg blir så irritert over å ikke få delt bloggen, og jeg må bare ta avstand til akkurat dette agget da det ikke fører til noe som helst godt. Denne bloggen har hjulpet meg så sinnsykt i livet mitt, og med arbeidet med meg selv i denne prosessen, og på samme tid kan jeg nå ut til dem som trenger akkurat å lese dette. Hadde ikke denne bloggen vært så terapeutisk for meg selv, så hadde jeg sluttet å blogge for lenge siden da problemene begynte å komme 🙂 motivasjonen min kan ikke lenger være lesertall for dem synker så fort jeg ikke får delt den på facebook, så å se på disse tallene tar bare bort veldig mye av gleden. Motivasjonen min får være tømming og at jeg kansje når ut til noen som setter pris på denne bloggen her <3

DAA har jeg vært med psykolog, og jeg har funnet ut at jeg faktisk har snakket med denne personen før! Jeg har jo sagt at jeg aldri har vært med psykolog før, men har faktisk hatt samtaler med han før, så der løy jeg uten mening. Jeg husker ikke i hvilken tidsperiode i livet jeg har snakket med han før, eller i hvilken sammenheng, så det sier litt om hvordan livet mitt har vært 🙂 men det var litt betryggende å ha sett ansiktet før, og ikke alt var helt nytt allikevel!

Jeg satser alt jeg har på at disse samtalene jeg skal ha en gang i uka + gruppa mi skal hjelpe meg fremover og få på plass de tingene jeg savner i livet mitt som rusfri. Jeg har liksom alle forutsetningene, og jeg har bygget meg opp et liv som jeg er veldig fornøgd med, jeg har på en måte kontroll på det meste og jeg føler meg omsider som et normalt menneske. Når man har stått utenfor voksenlivet så lenge som jeg, er selv de småtingene som vanligvis er normalt for andre, nye for meg! Og det er masse å sette seg inni. Jeg liker å ha kontroll på det meste rundt meg, og er egentlig en kontrollfreak i gode perioder, og føler meg tryggest når jeg vet hva som dukker opp rundt neste sving. All utryggheten i livet har vist meg at jeg trenger å være trygg, og ha rammer rundt hverdagen min, ellers faller jeg utenfor og alle angstsymtomene mine smyger seg innpå meg igjen. All bagasjen jeg har fått igjennom livet er en del av meg, det har preget meg og jeg har mange ting å jobbe med. Så lenge jeg innser at dem er en del av meg, er det lettere å håndtere det, og jeg jobber med meg selv hver eneste dag for å tilpasse meg det nye livet mitt <3

Aldri i verden hadde jeg trodd at på 170 dager skulle klare å oppnå så mye som jeg har gjort, og at det er håp for meg viser at det er håp for alle. Jeg har drevet min egen traumebehandling, og nå trenger jeg hjelp til å styrke tilliten min til omverdenen og menneskene i livet mitt. Jeg må senke denne garden jeg har oppe konstant og lære meg helt på nytt og faktisk stole på andre, noe jeg aldri i mitt liv før har gjort. Å lære noe så vidt og stort som tillit i en alder av 32år vil ta meg lang tid! Men man er på en måte avhengig av å stole på andre enn deg selv, og når man kommer ifra miljøer så er det vanskelig å bygge opp normal tillit til andre. Jeg er vant med å bli sviktet og er overhode ikke vant med å åpne meg for andre mennesker, så jeg har klart å bryte ned ganske mange grenser allerede. Det er godt å klare å få ut det jeg tenker, uten å ty til den ekle rusen istedenfor!

Overskriften er selvsagt ironisk og ikke noe jeg mener 😉 jeg tenker det er styrke i å ta imot hjelp, og man skal ikke klare alt selv. Det er ikke nødvendig å bære på alle byrdene sine aleine, det blir tungt etterhvert og hvorfor ikke prøve noe som i værste fall faktisk kan fungere?

Nå er det ikke lenge til psykologen faktisk kommer hjem til meg, da det ble problemer med å finne lokale å være i på grunn av coronasituasjonen. Det ble lettere å bare ta det her hjemme, og jeg tenker det er ett godt utgangspunkt for å få meg i tale. Jeg har begynt å gå inni meg selv igjen, og deler ikke flittig som før, men er kommet langt når man tenker på før da jeg ikke sa noe som helst til noen om hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg har alltid sett på det som en svakhet og åpne seg, for da står man i fare for å være sårbar, det har jeg aldri tillatt meg selv å være, men har sett den gode virkningen det har hatt på meg i disse månedene som rusfri. Når man sier noe høyt, gjør det noe med deg, du får lettere overblikk over situasjonen din, du klarer å bli ferdig med ting og man klarer å gi slipp på fortiden på en annen måte. Jeg har bare vært blid for dette hele livet, og har trodd det har hjulpet å bare fortrenge ting som har vært vanskelige og holde ting for meg selv, men egentlig bare utsetter man problemet og det får vokst seg større enn nødvendig.

Jeg trodde jeg var en smart person og at jeg hadde full kontroll på meg selv, men alkoholmisbruket mitt viste noe annet, jeg ønsker ikke det livet lenger, der jeg må dempe følelsene mine med alkoholen, den har ikke lenger den makten over meg og jeg trenger den ikke lenger. Jeg ønsker å føle på disse følelsene, selvom det til tider kan være helt utholdelig og kjenne på alt jeg har gjort galt, så blir jeg sterkere av å la meg selv føle. Det er ikke farlig å gråte for meg lenger, det er ingen skam i det som det var før. Ett menneske skal få lov å føle, og det skal jeg også la meg selv få lov til, uten å finne rusmidler for å ta bort disse normale reaksjonene. Jeg ønsker ikke alkohol for å få en pause ifra livet og hverdagen lenger, så å oppsøke psykolog blir mitt nye steg for å få bort denne dampen og roe ned og få kontroll, på samme måte som alkoholen hjalp meg før. Man misbruker rusmidler for å kontrollere følelser, og jeg ønsker å bruke sunne metoder i fremtiden for å få desse ut, som ett normalt menneske og ikke som misbrukeren jeg faktisk er.

Jeg kommer for resten av mitt liv til å være syk, jeg har en sykdom som heter alkoholisme, jeg må anse meg selv som allergisk mot dette, og må finne meg måter å fylle tomrommet disse boksene med tuborg etterlot seg, men denne gangen velger jeg sunne og oppbyggende ting isteden for å bytte alkoholen med andre rusmidler. Jeg ser frem til denne terapien som alle snakker om, men som jeg aldri har hatt mot til å prøve selv. Wish me luck!

Atter en gang har bloggen blitt blokkert på facebook, og blitt stemplet som spam, noe jeg virkelig ikke kjenner meg igjen i! Jeg får altså ikke delt denne bloggen, på tross av at jeg bare deler den i grupper som er tilpasset for akkurat bloggere som meg som ønsker å dele bloggen sin! Ikke kan de svare meg heller, og jeg blir sittende igjen uten noe svar på hvorfor, eller om det er noen som har rapportert meg eller noenting! Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert når man legger ned såpass med arbeide i en blogg, når jeg ikke får delt den, og det at dem ikke klarer å svare på tross av hundre meldinger til dem, gjør meg bare skikkelig forbanna. Trodde dem var profesjonelle og tok hensyn til brukerene sine der inne, men den gang ei! Og det tar bort alvorlig mye av motivasjonen til å sitte å blogge også, selvom det ikke er verdens undergang akkurat. Man ønsker å nå ut, spesielt når jeg har en så viktig blogg med ett alvorlig budskap, som betyr så mye for meg personlig. Jeg føler meg litt krenket og veldig motarbeidet. Jeg føler det bare har vært problemer når det kommer til denne bloggen, og det har skjedd småting som har tatt bort veldig mye glede hele veien. Jeg håper på å få svar fra facebook, men setter ikke min lit til akkurat det.

Vi har nok en gang hatt en vellykka gruppe i kveld, og jeg føler jeg får så mye utav disse to timene. Jeg lærer og får tømt meg på samme tid, og det står så mye respekt i dem som møter opp, og som våger å dele! Jeg kjenner jeg er så stolt over det jeg står for nå, og veien jeg har valgt å gå her i livet. Egentlig kunne jeg bare fortsatt den veien jeg gikk, men jeg har ikke valgt den enkle løsningen, jeg har valgt livet og lære meg å leve som ett normalt menneske. Det kommer ikke til å bli enkelt, men så lenge jeg tar en dag av gangen og holder meg rusfri i dag, så kommer jeg meg langt. Hver eneste dag ser jeg meg selv i speilet og sier at jeg er viktig, og det høres helt teit ut, men jeg har aldri følt at jeg har betydning, og det føler jeg at jeg har nå. Har jeg det bra, kan jeg oppnå det jeg ønsker, også for andre mennesker. Jeg må komme først, for så å kunne gi videre. Jeg har aldri hatt hovedrollen i mitt eget liv, og jeg har ikke en gang kjent meg selv, jeg har aldri hatt noen tillit til noe her i verden, og stått veldig utenfor. Etterhvert som tiden går smelter jeg inni denne verdenen som jeg ikke kjenner ifra før, og føler meg som ett helt menneske igjen. Veien er lang å gå, men det er så verdt alt! For første gang i mitt liv kjenner jeg på alle disse følelsene uten å ty til rusen for å døyve dem, jeg lærer meg måter å håndtere meg selv uten å drikke, og for hver eneste gang jeg klarer å velge livet, så blir jeg sterkere og sterkere.

Den siste uka har vært tung og trist for meg, jeg har vært forvirra og frustrert, og til tider veldig urettferdig. Jeg har vært nedi en dal og har ikke hatt det bra med meg selv, men etter møtet i kveld føler jeg meg litt lettere, og det bruker å være slik. Det er min tid for å bearbeide alt som foregår inni meg, sammen med mennesker som forstår meg på ekte, og i morgen kommer psykologen min faktisk hjem til meg! Så da får jeg min første opplevelse med en ekte psykriater! Det blir spennende og veldig rart 😉 for meg som aldri har godtatt noe hjelp og skydd systemet for alt det har vært. Min måte har aldri fungert, så nå prøver jeg en annen vei!

Onsdagene betyr ikke lenger bare at man er midt i uka og er en vanlig dag for meg, det er tid for gruppe og de hellige timene for meg. Det er to timer som betyr alt for meg, og da er jeg bare i nuet. Den ellers normaliserte hverdagen når ikke inn, og telefoner blir slått av og alt blocket ut for disse timene. Det er tid for hjertesorgen jeg bærer på, og det er tiden for å være sammen med personer du vet bærer på akkurat de samme følelsene. Jeg har ett stort behov for denne gruppa som har betydd så mye for meg på denne reisen. Ingen klarer seg aleine og man må ha ett fellesskap for å klare seg over tid føler jeg, og jeg er så heldig å ha dette fellesskapet <3 jeg gleder meg!

Jeg har fått en stor og stygg uvane! Jeg sover til 12 på dagen uten å skjemmes! Jeg har ikke stort å stå opp til, så noen alarm behøver jeg ikke, og da blir det til at jeg ligger og drar meg til langt på dag. Da jeg gikk på steroidene var jeg morgenfuglen fra helvetet, og holdt det gående hele døgnet, og nå er det kapittelet virkelig over. Jeg skal skjerpe meg, for dette er bare flaut!

Det fine været er borte, og det er trist å se ut i dag, men jeg skal være med min mor å hjelpe henne litt snart, så jeg får bare få ræven i gang og gjøre meg klar for denne dagen <3 adios!

Jeg og min kjære har kommet så langt i forholdet våres at det romantiske vi gjør sammen for tiden er å rydde leiligheten her! Så i dag har vi vasket og ryddet og styra på her, og vi har laga hærlig kveldsmat sammen <3 konstruktiv romantikk kaller jeg det, og det funker som bare det for oss her hjemme. Jeg har ikke vært i form den siste tiden, og i dag har jeg ikke en gang hatt power til å mase på mamma om å kjøre bil en gang, og det sier det meste! For jeg sitter helst i bilen 24/7! Men det hjelper på humøret og få gjort noe her hjemme og faktisk prestere noe annet enn å sitte i denne sofaen og se tv, og jeg har min kjære her sammen med meg, noe som bedrer forholdene kraftig. Jeg ville nok ikke klart dette uten han, så er han evig takknemlig <3

Vi har funnet ut at vi må bli bedre på å spise hjemme og bruke den maten vi har, for nå er alle fryserene fulle i mat fordi vi bare spiser på farten og brødmat, så vi må ha en oppstramming på oss selv og bruke opp alt som har hopet seg opp her, og samtidig spare penger på å kjøpe mat. Etter vi fikk bilen er vi på butikken hver eneste dag og flere ganger ofte, uten at vi tenker over det, og jeg liker å se noe igjen av pengene mine, og tenker matutgiftene kan reduseres masse. Jeg har min byrde i Red bull, og skal prøve å kutte ned forbruket der også. Ikke det at vi har dårlig råd eller noe, men mat å drikke er ikke verdt å bruke så mye penger på, når vi ikke ser noe igjen av pengene 🙂

Dagen i dag har egentlig vært veldig fin og det har vært ett deilig avbrekk for det dårlige humøret og tankekjøret som har overtatt hele dagene mine ellers 🙂 å ta en dag av gangen har fått en ny betydning for meg, og nå forstår jeg hva dem mener med dette ordtaket, for man tar virkelig en dag av gangen når man har det som værst, og hver eneste dag er en prestasjon i seg selv. Det er godt å trøste seg med at det vil gå over, og bli lettere 🙂 det er iallfall det de mer erfarne sier, og håper det stemmer. Jeg tenker jeg er sterk enn så lenge, og klarer meg egentlig bedre enn jeg hadde trodd. Så lenge jeg husker hvorfor jeg sluttet, så klarer jeg å holde meg på avstand ifra sprekk når det er som værst. Jeg har ikke vært i nærheten av å faktisk sprekke ennå, men tankene har jo flydd rundt i hodet og det har vært veldig vanskelig å holde seg. Jeg holder liksom pusten på det værste og håper på å havne på rett kurs igjen, og jeg eiger jo ikke erfaring med dette, så jeg føler meg av og til som ett dårlig menneske av mine egne tanker, jeg føler jeg burde være sterk nok til å ikke ha tanker om å gi opp alt, og at jeg føler jeg svikter på en måte når troen og fokuset mitt blir svakt.

Fremover må jeg fokusere mer på de positive tingene jeg har i livet mitt, og på å beskytte meg selv for alle disse ytre påvirkningene som kan pushe grensene mine. Jeg har så mange å støtte meg på, og må bli flinkere til å bruke dem så ting ikke får vokse seg store. Av og til trenger man hjelp, og det er ingen skam i å ta den imot, jeg har erfart så mange ganger at min metode om å holde kjeft om alt ikke funker for meg, det har ikke ført til noe godt i livet mitt, og nå velger jeg en annen vei og bruker andre teknikker for å bli friskere og friskere. Jeg er den viktigste personen i mitt liv, og jeg må sette min helse og hode først. Om jeg ikke har det bra får jeg ikke gjort de tingene jeg ønsker for andre heller, og det må bli viktig for meg å ta vare på meg selv, selvom det føles veldig rart :).

Jeg ser frem til denne uka her, og spesielt til i morgen og gruppe <3

Da er langhelgen omsider over og vi har startet på den nye uka! Det er første gang siden corona at kalenderen min faktisk er fylt opp med avtaler utover uka, og det føles godt å endelig være igang med noe igjen. Jo tregere ting går jo værre er det å komme videre i denne prosessen min. Dem sier at det er bra å lære seg å kjede seg, og det har vi virkelig fått kjenne på de siste månedene. Jeg såg frem til å komme nedpå jorda etter medisineringen jeg stod på, men jeg ante ikke at det ville bli så stille som det har vært nå. Jeg tenker at om denne pandemien hadde kommet litt før, da jeg tok steorider hadde jeg fått store problemer! Så jeg var heldig med timingen. Hell i uhell kaller dem det 🙂 jeg sliter mer enn normalt nå, og kjenner at det er vanskelig å komme seg igjennom dagene. Noen dager er værre enn andre, men jeg prøver å få mest mulig utav disse dagene der absolutt alt bare er fælt og ille. Det blir kjørt mye og jeg prøver å finne motivasjon til å fortsette, og krysser alle fingre og tær for at det blir lettere fremover. Jeg har det rett og slett pyton og det virker som å bare hope seg opp for hver dag som går. Jeg har hele to ting som påvirker meg til å bli deprimert, for det første blir man deprimert når man slutter med steoridene, det er ett faktum og i tillegg er jeg sluttet å ruse meg, som også gjør man deprimert i perioder så jeg har to store ting på en gang som påvirker meg psykisk.

I dag satser jeg på husvask og rydding igjen 🙂 jeg må fysisk ta tak i meg selv og komme meg igang, for det føles så mye bedre etterpå. Energinivået mitt er unormalt lavt og jeg eiger ikke tiltak. Jeg regner med mange kjenner seg igjen i dette, og noen dager blir alt bare mørkt fordi jeg ikke føler jeg presterer noe lenger. Alt blir bare en kamp med meg selv, og jeg har hørt at man får en slik periode ca etter ett halvt år. Jeg håper det faktisk er det, bare en periode jeg må igjennom, for det ville blitt veldig trist om dette var fremtiden min, det orker jeg ikke. Den første tiden fnøs jeg bare av folk som fortalte at det kom til å bli en kamp det her, og at jeg måtte forberede meg på det værste jeg har vært igjennom, jeg går utfra at jeg har vært veldig naiv og trodd jeg var verdensmester med det samme. Jeg ante ikke hva jeg snakket om, for dette er tyngre enn jeg noengang kunne forestille meg. Tankekjøret er tilbake for fullt, og jeg går inni meg selv mye. Det er vanskeligere for meg å formulere meg og få ut tingene jeg sliter med, og jeg har på mange måter gått tilbake til den jeg var før. Jeg ser frem til å begynne med psykolog, for å se om det er noen teknikker jeg kan bruke for å få ut tingene som før, da det var så mye lettere for meg når jeg slapp å bære på alt aleine. Hjernen er ett mysterium i seg selv, så jeg gleder meg til å prøve ut dette for første gang!

Jeg håper virkelig at dagene blir lysere fremover og at absolutt alt ikke skal være så innmari tungt lenger. Dette tar mer tid enn jeg forestilte meg, og jeg er såvidt igang.

Jeg liker å virke selvsikker og det er få som vet at jeg egentlig er verdens minst selvsikre person, men jeg liker å ta på meg en maske slik at folk rundt meg tror noe annet. Det ble skjoldet mitt på skolen, etter mange år med mobbing nektet jeg å oppleve det samme igjennom videregående, og ble heller den som skrek høyest bare for å virke selvsikker, og ikke den personen som automatisk blir offeret for utestenging og mobbing. Sannheten er at jeg overhode ikke tror på meg selv, og at de minste tingene kan sette radaren min igang og jeg blir usikkerheten selv, som begynner å tvile på absolutt alt og alle og føler meg aldri helt trygg. Det har alltid vært kaos rundt meg i alle situasjoner og perioder i livet mitt, jeg har aldri hatt rot noen plass og aldri hørt hjemme noen sted, så det har også vært ett indre kaos som jeg har blitt vant med å bære rundt på, som en lyd man blir vant med å ikke legger merke til lenger, for det er en del av en.

Jeg prøver å endre både tankesett og mine egne mønster, men noen ting sitter så hardt i meg at jeg har problemer med å endre det, og jeg gleder meg til å starte med psykriater denne uka, så kansje han har noen tips og råd for å endre også disse tingene som har grodd fast i meg. Tilliten min til andre mennesker er fullstendig ødelagt og det er vanskelig å endre på når jeg er såpass voksen som jeg er. Jeg har lært igjennom hele livet at man ikke kan stole på en sjel og at man skal holde tingene for seg selv, jeg tror det skal mye til for å endre på dette men jeg er klar for å gi meg helt hen til menneskene rundt meg, og føle på tryggheten dette også gir! Jeg føler jeg bare går og piner meg selv ihjel med denne gruende usikkerheten på alt, og den er mer ødeleggende enn beskyttende!

Jeg oppdaget at jeg på noen dager med å få lov å dele bloggen på facebook så er jeg faktisk igjen på bloggtopplisten Over hele Norge! Så jeg føler en smule stolthet når en slik type blogg når opp på denne listen 🙂

Vi i familien Flint har vært på langtur i dag! Vi har vært helt på Vestkapp og har kjørt rundt i hele vakre Selje <3 det var veldig deilig å komme seg bort litt og til en plass vi ikke besøker så ofte. Det gjør noe med sjelen når naturen er så vakker rundt en!