Onsdagene betyr ikke lenger bare at man er midt i uka og er en vanlig dag for meg, det er tid for gruppe og de hellige timene for meg. Det er to timer som betyr alt for meg, og da er jeg bare i nuet. Den ellers normaliserte hverdagen når ikke inn, og telefoner blir slått av og alt blocket ut for disse timene. Det er tid for hjertesorgen jeg bærer på, og det er tiden for å være sammen med personer du vet bærer på akkurat de samme følelsene. Jeg har ett stort behov for denne gruppa som har betydd så mye for meg på denne reisen. Ingen klarer seg aleine og man må ha ett fellesskap for å klare seg over tid føler jeg, og jeg er så heldig å ha dette fellesskapet <3 jeg gleder meg!
Jeg har fått en stor og stygg uvane! Jeg sover til 12 på dagen uten å skjemmes! Jeg har ikke stort å stå opp til, så noen alarm behøver jeg ikke, og da blir det til at jeg ligger og drar meg til langt på dag. Da jeg gikk på steroidene var jeg morgenfuglen fra helvetet, og holdt det gående hele døgnet, og nå er det kapittelet virkelig over. Jeg skal skjerpe meg, for dette er bare flaut!
Det fine været er borte, og det er trist å se ut i dag, men jeg skal være med min mor å hjelpe henne litt snart, så jeg får bare få ræven i gang og gjøre meg klar for denne dagen <3 adios! 
0 kommentarer
