Da er langhelgen omsider over og vi har startet på den nye uka! Det er første gang siden corona at kalenderen min faktisk er fylt opp med avtaler utover uka, og det føles godt å endelig være igang med noe igjen. Jo tregere ting går jo værre er det å komme videre i denne prosessen min. Dem sier at det er bra å lære seg å kjede seg, og det har vi virkelig fått kjenne på de siste månedene. Jeg såg frem til å komme nedpå jorda etter medisineringen jeg stod på, men jeg ante ikke at det ville bli så stille som det har vært nå. Jeg tenker at om denne pandemien hadde kommet litt før, da jeg tok steorider hadde jeg fått store problemer! Så jeg var heldig med timingen. Hell i uhell kaller dem det 🙂 jeg sliter mer enn normalt nå, og kjenner at det er vanskelig å komme seg igjennom dagene. Noen dager er værre enn andre, men jeg prøver å få mest mulig utav disse dagene der absolutt alt bare er fælt og ille. Det blir kjørt mye og jeg prøver å finne motivasjon til å fortsette, og krysser alle fingre og tær for at det blir lettere fremover. Jeg har det rett og slett pyton og det virker som å bare hope seg opp for hver dag som går. Jeg har hele to ting som påvirker meg til å bli deprimert, for det første blir man deprimert når man slutter med steoridene, det er ett faktum og i tillegg er jeg sluttet å ruse meg, som også gjør man deprimert i perioder så jeg har to store ting på en gang som påvirker meg psykisk.

I dag satser jeg på husvask og rydding igjen 🙂 jeg må fysisk ta tak i meg selv og komme meg igang, for det føles så mye bedre etterpå. Energinivået mitt er unormalt lavt og jeg eiger ikke tiltak. Jeg regner med mange kjenner seg igjen i dette, og noen dager blir alt bare mørkt fordi jeg ikke føler jeg presterer noe lenger. Alt blir bare en kamp med meg selv, og jeg har hørt at man får en slik periode ca etter ett halvt år. Jeg håper det faktisk er det, bare en periode jeg må igjennom, for det ville blitt veldig trist om dette var fremtiden min, det orker jeg ikke. Den første tiden fnøs jeg bare av folk som fortalte at det kom til å bli en kamp det her, og at jeg måtte forberede meg på det værste jeg har vært igjennom, jeg går utfra at jeg har vært veldig naiv og trodd jeg var verdensmester med det samme. Jeg ante ikke hva jeg snakket om, for dette er tyngre enn jeg noengang kunne forestille meg. Tankekjøret er tilbake for fullt, og jeg går inni meg selv mye. Det er vanskeligere for meg å formulere meg og få ut tingene jeg sliter med, og jeg har på mange måter gått tilbake til den jeg var før. Jeg ser frem til å begynne med psykolog, for å se om det er noen teknikker jeg kan bruke for å få ut tingene som før, da det var så mye lettere for meg når jeg slapp å bære på alt aleine. Hjernen er ett mysterium i seg selv, så jeg gleder meg til å prøve ut dette for første gang!

Jeg håper virkelig at dagene blir lysere fremover og at absolutt alt ikke skal være så innmari tungt lenger. Dette tar mer tid enn jeg forestilte meg, og jeg er såvidt igang.