Annonse

Nå sitter jeg med en himmelsk følelse inni meg i stua mi på en Onsdags kveld. Jeg har ikke hatt noen bra dag i dag mentalt og vært sliten, umotivert til det jeg driver med og har hatt en daffedag egentlig. Jeg sovnet tilogmed mens jeg snakket med en kompis på FaceTime og han vekte meg ett par ganger husker jeg såvidt, før jeg bråvåknet en times tid etterpå av telefonen ifra nav der det ble ymtet frempå att jeg blir vurdert på nytt ang arbeidsavklaringspengene jeg har jobbet så hardt nå i ett år med å sikre meg etter endt sykemelding. Jeeeejeeee. Jeg gjør liksom ikke nok til å oppfylle kravene nå eller?
Men jeg fikk iallefall sove på dagtid for første gang siden 17.Januar da propellen min våknet og jeg aldri fikk fred igjen.
Men på tross av masse frustrasjon over att folk ikke klarer å prioritere meg, ikke respekterer meg og ennå ikke fatter att jeg faktisk IKKE er frisk, sitter jeg nå med en himmelsk følelse inni meg som egentlig er veldig deilig etter en slik dag jeg har hatt.
Jeg har følt meg tom og uengasjert i dag, sinna og frustrert og fullstendig gråteklar. Men disse følelsene mine går fort over, dem slipper lettere og tiden jeg bruker på å gråte meg ferdig har gått drastisk ned. Om jeg gråt før, veeeeldig skjeldent og for store grunner, så gråt jeg i flere timer i strekk og følte meg skikkelig ille lenge. Men nå kan det gå ett minutt eller to så er jeg ferdig, det er som jeg bare må tømme meg, også gå videre på en måte. Det er rart for meg, fordi jeg aldri har vært lett til tårene, og har aldri opplevd å gråte av glede eller andre ting enn sorg. Men nå er jeg lett til tårene og kan gråte av noe jeg ser på tv-en. Det er som om følelsene mine ligger utenpå, men jeg trenger ikke lenger å gråte av frustrasjon og sinne som før. Jeg gråter en liten stund, tørker tårene og er ferdig.
Jeg vurderer meg selv i alle situasjoner, jeg reflekterer på hvorfor og hvordan en skal løse det, isteden for å bli i sorgen over det som har skjedd. Det går fort over fordi jeg finner løsninger, og tenker klart nå. Og jeg graver meg ikke ned på samme måte som før. Det er godt å gråte! Og jeg har hørt det er sunt men jeg har aldri vært slik, og det er litt godt og tømme tårekanalene en gang iblandt. Jeg er glad det er skjeldent men når folk svikter meg, spesielt på en slik dag som Onsdagene har blitt, så føler jeg meg lite elsket og respektert for det jeg driver med nå.
Tidligere i dag fikk jeg en følelse av att folk ville trigge meg, ville att jeg skulle sprekke, og da vet alle att jeg faktisk vil dø. Om jeg åpner meg en øl i kveld og drikker, så drikker jeg 3 seksere, våkner utpisset i en seng og har mistet alt av selvrespekt, kjærlighet til meg selv og min personlighet. Da har jeg sviktet alt, også kroppen min, som vil blø ihjel om jeg drikker alkohol nå. Blodårene mine i hodet mitt eller i magen vil sprekke av alkoholen, og jeg vil blø ihjel da dem ikke kan gjøre noe med det. Og når folk trigger meg med vilje, så undrer jeg om det er det dem ønsker. Att jeg skal drite meg ut og dø. Da er det bedre att jeg fjerner meg selv frivillig, for så langt er jeg ikke villig til å gå for dumme folk, uten grenser for hvordan dem behandler andre mennesker som prøver. Dette gjelder mennesker som VET hvordan jeg har det, men ikke helt. Dette er mennesker som ikke har klart det selv, og som sitter på vent som jeg kaller det. Det er mennesker som klarer å slutte å drikke, det klarer alle det, men dem klarer ikke å ikke drikke igjen. Dem har ikke kommet så langt som meg på tross av att dem er mye eldre enn meg, og dette blir patetisk for meg. Jeg på 32år er smartere, mer reflektert og tar mer ansvar for sitt eget liv enn noen som er dobbelt så gammel, har gjort dobbelt så mye dritt mot andre og mot meg, enn jeg noengang har gjort imot.
Jeg vet jeg har mistet to barn, men det var jeg overhode ikke aleine om! Det var ikke kun min feil, og jeg ser nå helt klart hvor skylden ligger, jeg skjønner godt att jeg ikke orket dette, det tror jeg ingen av dere hadde klart. Jeg hadde ikke forutsetningene for å klare meg, jeg var ikke gammel og sterk nok til å takle det jeg måtte igjennom da jeg var 18år.
Jeg levde i min boble fra jeg var 15-18år, 3år der jeg ikke var ute, jeg var hjemme med mine barn hele døgnet, jeg stod opp, stelte dem, fikk dem i barnehagen, jeg vasket huset hver dag, laget alt av middager og var kuet fullstendig. Jeg ser det helt klart nå, og det er ingen hemmelighet. Jeg turde ikke en gang gå på butikken selv, fordi alt var kontrollert. Jeg ble så lite selvstendig i ett forhold att jeg ikke visste hvem jeg selv var uten min partner. Det var ubehagelig å være uten, for hvordan var jeg bare meg selv.
Det endte med att jeg begynte å gå ut da han var i jailen for en småsak, og jeg innsåg hvem jeg var, att jeg var viktig og att andre mennesker likte meg. Jeg hadde trodd att ingen menn i hele verden likte meg, jeg hadde jo vært det største utskuddet hele livet og ble mobbet så kraftig att jeg trodde jeg var verdens styggeste og verdens minste usexy person her i verden.
Plutselig fikk jeg oppmerksomhet fra andre enn partneren jeg hadde vært sammen med i 4år! Og jeg likte det. Det var som adrenalin! Det var som å endelig være verdt noe, og jeg begynte å drikke. Første tiden nektet jeg å gå ut da mamma faktisk maset på meg om å ta meg en tur ut sammen med venner, jeg visste ikke hva jeg gikk til, da jeg bare hadde vært ute en gang, og hvordan skulle jeg gå på fest uten han ved min side, helst helt oppi meg. Kontrollen som hadde vært over meg var borte, så jeg ante ikke hvordan jeg skulle være fri, nesten som en avhengighet, trygghet, for da vet du og kjenner du det igjen.
Jeg tar ansvar for alt jeg har gjort galt, men jeg forventer også av voksne mennesker att dem tar ansvar for sitt, og jeg slipper dere fri fra mitt liv, til dere har fattet poenget mitt.
Jeg har tømt meg til gruppa, fått ut det som plaget meg, jeg har lenger ikke en tomhet inni meg, men er fylt med glede og jeg er mer uthvilt enn noengang. Jeg har power i kroppen til å fokusere fremover, på morgendagen og dagen etter, og det føles så godt att denne gruppa har blitt så bra, og stabil på så kort tid! Jeg er så stolt att jeg snart sprekker! Hver eneste Onsdag fremover kommer jeg til å få bonusen min, gulroten oppi det hele, og det føles godt att Onsdager bare ikke lenger er en dag midt i uka, men den betyr så mye for meg. Vi koser oss skikkelig ilag, og i dag fikk vi boller ifra Bakeriet på Bryggja! <3 det ble hentet av noen andre, da jeg stod uten hjelp på den viktigste dagen jeg hadde. Og alt ordnet seg uten noe mer gråting.

Nå har jeg snakket med en person som har blitt veldig viktig for meg, vi har skværet opp, bestemt oss for å kommunisere bedre så vi ikke krangler om bagateller, og har bestemt oss for en avtale om hvordan vi snakker med hverandre på. Det blir masse kjøring fremover for å bli bedre og bedre og sikrere og sikrere, og jeg kommer til å klare dette med glans og med toppkarakterer. Jeg har kommet langt, og vil så mye lenger. Og det er så godt å få ordnet opp, for jeg har tenkt på det i hele dag att det ble for dumt, og att vi bare må skjerpe oss, men ville la det gå tid så vi begge fikk reflektert over hva som ble sagt i går 🙂 nå sitter jeg med fred i sjelen og vet att dette ikke blir ett problem fremover, og att vi kan ta fatt på nye utfordringer sammen, snakke sammen om alt det intressante i verden og politikk og alt det der. Jeg har så masse å lære om dette normale livet, og du er en av dem som lærer meg masse. Jeg vil ikke miste deg igjen, for du har blitt veldig viktig for meg, og gir meg masse motivasjon til å bli bedre og bedre. Familie er i blodet og i sjelen, og jeg jobber for å arbeide meg opp tillit og respekt ifra alle rundt meg, det er min plikt og den tar jeg på høyeste alvor. 🙂

Vi sitter og ser Petter uteligger nå, og chiller i soffaen, det er veeeldig lenge siden jeg har klart å sitte i ro slik, og iallefall lenge siden jeg har klart å få med meg en døyt på tv-en som bare har vært surr i bakgrunnen mens jeg har sprunget rundt her. Det føles godt att konsentrasjonen har begynt å bli bedre, att jeg klarer å slappe av uten å være på 100% hele tiden. Jeg får sove om natten og tilogmed på dagtid fordi jeg er sliten og trett. Å gå 54 dager slik har vært hardere enn jeg innsåg mens det stod på, så nå når det letter litt, så kjenner jeg forskjellene så utrolig godt. Å gå ned 5.7kg på 5 dager viser jo hvor mye vatten jeg har i kroppen, og hvor mye press som er inni der. Jeg har aldri hatt rumpe, den har alltid gått rett ned og har blitt kommentert hundre ganger av mine venner. Jeg har aldri hatt særlig til pupper, og har aldri hatt store muskler i lår eller mage. Men i denne perioden har alt vært muskler, selvom det ser ut som jeg er gravid på magen, så er faktisk alt inni der en stor muskel, så det er litt smerter også og ubehageligheter her og der. Jeg kjenner kroppen min så godt att alt blir bare ekkelt, og jeg føler meg ekkel fordi jeg stinker kjemikalier.
Jeg ser frem til kuren jeg skal ta på Fredag, og jeg ser frem til å ha kjærestetid sammen med verdens beste ifra i morgen til Fredag på det fineste hotellet jeg vet om! Gleder meg til å ta en alkofri drink i boblebadet deres, og jeg gleder meg til å nyte oppholdet sammen med en som fortjener all motivasjon i verden for den reisen han selv har bestemt å ta fremover. Uten meg men med meg i alle sammenhenger, jeg kommer til å gjøre alt for den mannen der, for att han skal være trygg for meg her ute, att han ikke skal bekymre seg for noe, og bare fokusere og tenke på seg selv. Så skal jeg reise ned og støtte og besøke han så ofte han ønsker det eller har muligheten. Jeg er her ute og bygger våres liv, i form av oppussing, arbeidet med bloggen, gruppen og min egen rusfrihet. Jeg gir meg aldri og når han kommer hjem, så kommer han hjem til fred, rutiner, aktivitet, jobb og verdens beste fremtid sammen med kona si <3 vi skal fokusere på det som er viktig nå, oss!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Masse bilder <3
Annonse fra gymgrossisten og c4 når man snakker om aktivitet. Gjør treningen mer intens, og du får mer utbytte av den. Bruk denne 20min før trening, så merker man att energien stiger! Anbefales.

https://c.mtpc.se/tags/link/2105070

Vekten forteller meg noe sjokkerende i dag om hva steoridene har gjort med kroppen min, jeg har egentlig unngått vekten hele tiden, og ikke tenkt stort på den foruten når det begynner å dundre innvendig og det gjør fysisk vondt i ansiktet mitt. Muskler i hoftene som vokser vilt og på plasser det overhode ikke skal være muskler er ikke noe jeg setter særlig pris på, og jeg føler meg større og føler jeg ikke kjenner eller liker min egen kropp lenger.

Jeg har gått på steorider nå siden 17.Januar og merket virkningen samme dag jeg startet på grunn av den høye dosen, allerede første dagen fikk jeg elektriske støt i hendene mine og gikk fra å være sengeliggende til å springe rundt her uten kontroll, skjelve av energi og det kom jo til nytte på ett vis. Men jeg med knekt rygg hadde store smerter da jeg ikke klarte å ta hensyn til meg selv.

Nå gikk jeg på vekten i dag, og jeg ser -5,7kg på vekten. Sist gang jeg veide meg var Fredag på sykehuset og det er bare 5 dager siden. Kroppen er fylt opp med vann så jeg nesten sprekker her så det er egentlig litt komisk att jeg har gått ned så mye og det ikke viser den døyt på meg :P. Jeg ser frem til å få kroppen min tilbake, føle velvære, klare å være fysisk aktiv uten smerter, og jeg håper att jeg snart kan få lov å gå på fjellene vi har rundt oss her. Blodplatene mine må bare forstå att dem må skjerpe seg, stramme seg opp og ikke gjøre meg til en bløder, som har null immunforsvar og som svimer av uten forvarsel uten steoridene. Jeg er takknemlig for steoridekuren på ett vis og ett annet. Som den avsvimingen, att man var trøtt hele tiden, svimmel bare en pustet og pusten var tung. Alt var ett ork, og jeg måtte passes på da jeg stupte for ett godt ord, rett i bakken uten å ta meg for. Og siden jeg er bløder, var dette en stor risiko, da jeg helst ikke skal få blødninger. Håret mitt har aldri vært lengre og sunnere, så det er jeg veldig glad for, og håper det fortsetter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fått mye terapi igjennom denne kuren, for munnen min har ikke stått stille, og alt jeg har sagt har vært terapi for meg, jeg har hatt ett behov for å tømme meg, men jeg håper att litt etter litt går jeg litt tom der også. Jeg håper det blir lettere og lettere nå, att ting ikke skal være store problemer og att ting løser seg. Jeg er så lei av å være 100% på hele døgnet, foruten ett par timers søvn som avsluttes med bråvåkning iskald i svette som lukter gammel hest. Jeg har hatt mange av disse denne perioden, men har sovet sååå godt siden Fredag. Nedtrappingen går fint for meg føler jeg, og kuren jeg fikk Fredag merket jeg ikke noe av. Jeg er spent nå på hvordan kroppen tolererer kuren jeg skal igjennom denne uken. Det blir taxi på oss, da alle trakk seg i siste øyeblikk, men det går gå. Noen buss klarer jeg ikke å ta da jeg ikke klarer sitte i soffaen her over tid heller, og jeg må ha mulighet til å bevege meg om musklene begynner å lage trøbbel igjen. Jeg er glad jeg har rett til følge, så jeg kan ta med meg verdens største støttespiller og den eneste jeg kan virkelig lite på. Vi skal ha oss en kosetur, på tross av att det egentlig er en negativt ladet tur. Vi gjør det beste utav det, og snart får vi ikke være sammen døgnet rundt, så nå skal vi fokusere på oss som par, oss som team og kommunikasjon. Vi har det helt perfekt sammen, og kommer til å få det så bra i fremtiden vi to. Oss to mot verden <3

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Annonseinnlegg

Da mener jeg ikke gruppen, rusfriheten min og livet mitt, men situasjoner der jeg strekker meg langt for alle andre. Jeg gidder ikke mer, og aksepterer ingenting lenger. Jeg har i dag nådd en grense for meg selv, og den er satt for alltid. Jeg har bare bestemt meg nå om å bli mer egoistisk, fordi jeg blir møtt på samme måte som før uannsett hva jeg yter, gir eller presterer. Jeg blir møtt med den samme munnen på tross av att jeg tar på meg alt av ansvaret for jævelskapen jeg har gjort, står for det, forklarer hvorfor og hvordan ting skjedde, men blir fortsatt møtt med de samme ordene som i alle de år. Jeg blir ikke møtt med respekt, men blir nesten tatt avdage uten grunn. Jeg får høre de styggeste ting, de høyeste brølene og blir daglig snakket ned i måten å snakke på. Jeg blir undervurdert i mange mange sammenhenger, folk er bekymret sier dem. Men det hjelper meg ikke, jeg blir bare dratt ned av slike kommentarer. Det hjelper meg ikke å få høre att jeg ikke vet en ting, når jeg sitter på fasiten selv, det hjelper heller ikke å si att jeg ikke kan en ting jeg kan, og jeg aksepterer ikke lenger å måtte ta imot dette uten å kjempe, skrike tilbake og forsvare meg selv. Men på ett punkt blir også jeg sliten, sliten av å forsvare meg, sliten av å jobbe så aktivt og engasjere både hjertet og hodet mitt i mange ulike saker, jeg gir alt for alle andre rundt meg og forteller alle hver eneste dag hvor mye jeg setter pris på dem. Jeg styrer og steller og grubler for å finne de billigste løsningene for fremtiden, så vi sikrer oss på alle bauger og kanter. Det er viktig att jeg får utrettet noe av verdi, att det viser igjen att jeg har levd og att jeg kan dø med stolthet.
Det er lenge til jeg skal dø folkens, men jeg kunne ha vært det. Jeg kunne ha vært som før, og jeg ville ikke overlevd dette. Så i steden for å rakk meg ned, vise null respekt for meg eller å kalle meg de styggeste ordene dine, støtt meg heller, vær stolt over meg og hei på meg! Så vil du ha min evige respekt og full tillit, jeg vil gjøre alt for å hjelpe deg og er for alltid lojal mot deg. Jeg går gjerne herfra til himmelen for å hjelpe og støtte deg i alle situasjoner, men da krever jeg også noe tilbake. Om denne avtalen ikke kan inngås, om det er noe i den du ikke er enig i, kutt meg ut for alltid. Aldri oppsøk meg eller ring meg, og glem meg fra ditt minne, for da er jeg død for deg. Om du ønsker å trigge meg, ønsker du meg rett og slett død, og da er det like greit att du anser meg nå i fremtiden som akkurat dette. Jeg ønsker deg ikke i livet mitt, før denne avtalen kan signeres i tankene.
Jeg føler att uannsett hva jeg yter og gjør, så får jeg ikke det samme tilbake, og nå akkurat begynte jeg å gråte uten å klare å stoppe, det ble rett og slett for mye og jeg følte meg virkelig lite respektert og litt dårlig behandlet. Jeg hadde en klar avtale med noen, om att dem skulle være sidemann i dag fra kl 15 til jeg skal ha gruppa I kveld. Jeg har laget en plan som skulle gå kjappest mulig siden jeg vet personen har dårlig tid, så det var mange ting på listen over henting og ordning. Men planene forandret seg kl14.30 da jeg oppdaget att personen er syk, og har lagt i hele dag tydeligvis. Jeg har ikke fått noen beskjed om dette, og visste ingenting om det, men fikk nesten kjeft om att jeg måtte da vite det osv osv. Tenker visst bare på meg selv jeg. Så da gikk alle mine planer i vasken, på tross av att jeg gjør alt for dette mennesket, og fikk ikke respekten tilbake en gang i denne sammenhengen. Hadde jeg fått beskjed tidligere kunne jeg ordnet meg på mange andre måter og hadde ikke grått som ett barn akkurat nå. Jeg gråter fordi det virker som ingen bryr seg når det kommer til meg, jeg skal klare alt, og jeg får daglig spørsmål om jeg har det vondt når jeg ynker meg når jeg reiser meg eller sitter i soffaen. Visst FAEN har jeg vondt. Jeg har knekt ryggen! Det er ikke så lenge siden, og den var rett av! Hva er det som feiler folk? Jeg kan tilogmed få høre att den personen jeg snakker med også har knekt ting. Hva er dette respekt eller? Jeg kunne vært i rullestol og helt lam på Kulatoppen.
LÆR DERE Å SNAKK MED MEG, LÆR DERE OG RESPEKTER MEG OG HOLD DET DERE SIER, ELLERS KAN DERE KUTTE MEG OG ANSE MEG SOM DØD.

Annonse fra gymgrossisten med c4 https://c.mtpc.se/tags/link/2103468

CELLUCOR

Annonseinnlegg

Fant ett bilde som er 3år gammelt i dag på facebook og ser jo tydelig forskjellene på meg selv også fysksikt nå. Jeg ser jo selv att jeg ikke hadde det bra med meg selv, att jeg slet med vekten min for å gå opp, att alt egentlig var tungt, men jeg hadde ikke drukket denne dagen, for da ble ikke ett bilde tatt, sminken hadde ikke vært på, håret ikke stelt og jeg hadde aldri hatt mot til å poste mitt eget ansikt på facebook til verden, det hadde jeg ikke selvtillit eller selvrespekt for. Og jeg har gått faktisk i 2år iallefall uten å poste noe spesielt statuser på min egen facebook, den har bare blitt brukt til å kontakte folk eller se hva andre gjør på 🙂 jeg hadde ingenting som var viktig for meg å dele, alt gikk i det samme og det var ingen poeng for meg å dele av det jeg hadde den gangen. Utad der ser det kanskje ut som jeg hadde kontrollen, at jeg stelte pent med meg selv og taklet livet mitt selv. Dere tenkte att jeg var en av mange som gikk forbi i gata og tenkte ikke noe mer over det. Men jeg hadde det ikke bra, jeg planla bare neste gang jeg hadde muligheten til å drikke igjen, og jeg tok alle muligheter til å drukne meg selv, og alle mine tanker i dette.
Dem sier att bilder sier mer enn tusen ord og jeg føler det stemmer godt i akkurat denne sammenhengen. Ikke fordi jeg tror jeg er stygg på noen av dem, men for meg som kjenner meg selv så godt nå ser så tydelig att jeg var på heeeelt feil plass både psykisk og fysisk da jeg tok dette bildet for 3år siden. Det er på en måte terapi for meg dette også, jeg tenker meg om, husker hvor jeg har vært og hva jeg tenkte om meg selv og livet ellers. Fordi jeg har forandret meg så mye de siste månedene så er det lett å falle for å bli godt vant. Man går inni en rutine, og til slutt er alt normalisert og man kan glemme hvor man selv har vært før. Det er lett å få sug igjen eller falle tilbake om man ikke husker hvor vondt og jævli man har hatt det, og dette gjelder meg alle situasjoner og problematikker. Så for meg er det viktig å få disse påminnelsene som jeg akkurat fikk her i stua mi! Det gjør meg godt. Og jeg blir så stolt over hvor jeg er nå!
Jeg fikk innvilget arbeidsavklaringspenger i går, fra Mars av er jeg sikret inntekt, etter ett år med kraftig redusert inntekt og veldig lite kontroll på når penger kommer inn og når neste gang er, det har vært kaos og jeg har vært mye frustrert. Beløpene som har komt har vært helt vanvittig varierende, plutselig kan jeg få 3000kr på konto og noen ganger 13000kr, så jeg klager da virkelig ikke på att jeg har hatt rett til å gå på sykepenger, og har fått så mye hjelp, men den uforutsigbarheten takler min kropp og sinn meget dårlig. Nå vet jeg det kommer annenhver uke, og jeg vet akkurat hva beløp jeg har til mine utgifter. Jeg trenger ikke gå med pulsen i halsen hver gang jeg sjekker konto og skal noe viktig, og jeg behøver ikke ringe nav 100 ganger for å få vite når hvor og hva som kommer. Kravet dem hadde da jeg søkte for evig lenge siden var att jeg tok imot hjelp endelig, att jeg tok imot innleggelse når jeg fikk tilbud om dette og att jeg ble frisk og gjor en innsats selv for mitt eget liv, selvsagt. Men nå har jeg takket nei til denne klinikken, jeg har ett stort ønske om hjelp her ute, men ruskuratoren jeg ikke kjenner er jo ikke her før første uka i April, det er lenge for meg, som er rusfri nå og er sårbar selv for systemet. Om dem er skikkelig jævlige nå tar dem vekk disse pengene fra meg, att jeg ikke får retten til arbeidsavklaringspenger lenger. Men jeg fatter ikke hvordan dette er mulig når jeg gjør så mange tiltak selv nå, både igjennom gruppen men også igjennom jobben. Den får jeg begynne igjen i, jeg skal jo i arbeid og aktivitet får jeg døgnet rundt. Det vet jo nav, ellers må dem se mer på bloggen her og avisene der jeg blafferer meg. Jeg tenker att jeg er den som fortjener å ha inntekt fordi jeg ønsker å være aktiv for min egen helse og psyke. Jeg ønsker å kjempe hardt nå for å komme meg i lønnet arbeid, men jeg knakk faktisk ryggen 18.Desember folkens. Jeg har en alvorlig sykdom nå med blodet, der jeg må ta gift en gang i uken som dreper selv kreftceller, så det er en hardcorekur som heldigvis ikke gir meg noen plager til nå, men det sier litt om alvoret. Helsen min tilsier att jeg ikke akkurat nå kan gå tilbake til en jobb som fruktsjef der jeg løfter 2 paller med frukt per dag + alt annet som skal gjøres, det sier seg selv att når jeg har smerter bare jeg sitter skjevt her, så kan ikke jeg ennå sette meg i en kasse, der vi ikke kan sitte i ro, men må bevege oss og jobbe mens vi passer kassen. Det sier seg selv att jeg ikke klarer en dag på jobben akkurat nå, når jeg må ta taxi ut i gaten, fordi jeg ikke klarer å gå hjem eller ut dit, men jeg er på vei! Jeg blir sterkere og sterkere fordi jeg aldri har lagt meg ned og syns synd på meg selv! Fra dag 1 jeg klarte det, så var jeg oppe av soffaen, jeg var opp av sykesengen på tross av att det tok meg 10min bare å komme meg opp, ned i rullestolen og ut av rommet. Jeg trodde jeg skulle dø, men dem beroliget meg med att det var bare helt forferdelig vondt og jeg kunne ikke brekke oppigjen de to platene og de 9 skruene som jeg nå ligger med i ryggen min. Jeg skulle vært død, og det har jeg fått beskjed om mange ganger. Att det er veldig alvorlig og har vært veldig kritisk, men ikke en forbaska dag har jeg tvilt på att jeg skal klare dette her! Jeg har aldri lagt i den sengen og vært negativ, jeg har smilt, jeg har ledd og jeg har vært hyggelig både med kjæresten min som har vært en ufattelig støtte men også alle rundt meg som har hjulpet.
Poenget er att jeg syns det er helt teit att det nå blir vurdert om jeg ikke lenger står som verdig til denne arbeidsavklaringspengevedtaket som ble innvilget i går, fordi den ble laget for evig mange mnd siden, og på helt annet grunnlag enn hvordan jeg har det i dag. Da trengte jeg hjelp og lang innleggelse, da hadde jeg ingen håp om noe jobb tilbake, og det er jo det som er poenget med arb.avklaring. Det skal føre til arbeid og inntekt, og det er nå for pokker det jeg gjør nå hver eneste dag!
Om jeg ikke har rett til en slik stønad nå, så vil jeg aldri ha det, for jeg gjør da alt 100% for att jeg aldri mer skal være en byrde for samfunnet og Nav lenger, jeg gjør ALT selv, og Nav har ingenting å ta æren for når det gjelder min fremgang, og mot. Det mener jeg! Dette har jeg gjort selv, fordi jeg er meg! Jeg har skaffet meg den jobben, jeg har aldri fått noen jobb igjennom systemet annet enn andre som har gått inn med div tiltak, men det er jeg som har gjort jobben som førte til ansettelse etter bare noen dager, det er jeg som har stått i det, blitt gjeldsfri helt uten deres hjelp, det er jeg som bygger huset her som dere ikke ønsket å betale strømmen for de få gangene jeg kom med regninger som fikk meg til å sitte på kontoret deres og gråte. Jeg følte meg som ett mislykka menneske der jeg satt, jeg klarte ikke en gang å betale strømregninger som kom og samlet seg opp. Og jeg blir skikkelig provosert over att dere nå setter dette på spill for meg. Jeg vet dere støtter meg, og ønsker meg godt og att jeg skal klare dette her, men ikke tru meg med stønaden jeg har ventet på i 1år, der jeg ikke har søkt eller mast på dere om hjelp, men har så vidt hatt til mat og mine regninger. Jeg har spinket og spart og klart meg selv fordi jeg ikke orket gå dit og knele lenger, jeg orket ikke føle meg så mislykka og lite selvstendig som det får meg til å føle, så vær så snill og la meg bli rusfri på min egen måte, fordi jeg er den eneste som kan det 🙂 jeg har klart alt dette selv, og dere vet ikke hvordan dette fungerer, dere vet ingenting om rus og jeg har min terapi og min behandling her med hjelp ifra systemet som er nært hjemme.
Takk for meg!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Annonse fra gymgrossisten med c4 som forbedrer treningen! https://c.mtpc.se/tags/link/2103378
Her er også bildene av meg! 3år siden og nå! Det er helt sykt for meg å se hvor frisk jeg er nå iforhold! <3

CELLUCOR / C4C4C4

Annonseinnlegg

For en tid tilbake, for ikke lenge siden, men lenge nok flyttet min ruskurator langt bort for å prøve seg i noe annet, og få andre utfordringer. Jeg unner henne denne opplevelsen og hun får bo litt på der hun opprinnelig kommer ifra 🙂 jeg tenker hun vil trives med miljøendringen og jeg ser på sosiale medier att hun har det veldig bra. Jeg unner deg alt godt kjære kjære Judit! <3 som jeg sa, jeg kommer til å savne deg sårt, men jeg trenger deg ikke på samme måten lenger. Jeg har klart meg, jeg er sterk men jeg vil savne deg.
Nå har det seg slik att det er en stund siden hun reiste, og jeg har ikke hatt kontakt med en ruskurator siden, ikke har jeg fått noen telefoner heller der jeg får vite hva som skjer eller hva jeg skal forholde meg til når det kommer til akkurat dette. Jeg kjenner ingen der, har aldri hatt noe forhold til denne gruppen menneske som strekker seg langt hver dag for å hjelpe oss som sliter litt ekstra. Jeg har fått masse god nytte av disse menneskene oppigjennom livet mitt, og to av mine ruskuratorer har jeg kommet så nært att jeg tilogmed fikk dobbeltseng med fordi jeg kun hadde en madrass på gulvet. Vi har blitt så godt kjent, og jeg inviterte min andre ruskurator hit på kaffe i fjord, etter maaange år der jeg ikke har sett snurten av mannen som fortsatt jobber innen rus og psykriatri. Han bygde meg virkelig opp, men jeg syns virkelig synd på mannen når han prøvde å holde tritt med meg som stakk av i tide og utide, stakk av fra sykehuset med kanylen fortsatt i armen og buss til Måløy når han kjørte meg helt inn til sykehuset for innleggelse. Vi har vært i Bergen sammen på Askøyklinikken, men jeg ble bare skremt av opplevelsen og tok ikke noe plass der, men han fikk meg til å fullføre skolen, han fikk meg forbannet og motivert nok til å stå i det og fullføre noe ingen andre hadde troen på. Han har gjort noe stort med livet mitt, og jeg kommer alltid til å være takknemlig for dette! Glad i deg Olav!

Nå har det seg slik att etter Judit dro ifra oss på tragisk vis, og sikkert ikke kommer igjen som kurator her, så har det vært kaos i rekkene. For meg har det lite å si, fordi jeg ikke er i aktiv rus, jeg har fått motivasjonen min og lyset mitt, økonomien min er stabil og trygg, jeg klarer å ordne navmøter og legetimer selv, og jeg har ikke latt være å gå på ett eneste møte siden jeg ble rusfri. Jeg er tilregnelig og jeg har kontroll over egen hverdag og klarer meg selv. Jeg har masse mennesker rundt meg og jeg bruker alle som terapeuter, og jeg får utløp her på bloggen om noe plager meg. Men jeg er ikke alle andre! Jeg blir ikke forbannet på dere over manglende kontroll fordi jeg er frisk. Hadde jeg ikke vært frisk hadde jeg nå trengt dere som aldri før! Jeg har akkurat blitt rusfri, jeg er utfra det dere vet aleine, jeg har store angstproblemer og velger rus for å dempe på alt jeg sliter med etter ett langt liv med traumer. Utfra det dere vet så har jeg takket ja til behandling på klinikk og ønsker hjelp, men dere vet vell også att jeg takket nei til denne plassen i går? Hva om jeg hadde vært syk nå? Hva om jeg ikke hadde vært rusfri og lykkelig?
Det er akkurat i slike perioder som dette vi trenger dere mer enn noengang. Jeg har ikke behov for turer i skog og mark akkurat nå, fordi jeg har knekt ryggen, jeg er i opptreningen og jeg trenger litt tid, men er selvsagt med når jeg er klar. Jeg har ikke behov for en melding i uka om disse turene. Jeg har behovet for att dere viser att dere bryr dere, att dere spør meg om det er noe jeg trenger, eller tilbyr meg en ny ruskurator etter ganske mange uker uten. Jeg har hatt en person en gang i uka, der jeg får tømme meg, ta opp emner som plager meg, angstmestring, vennskap og vi har fått ett nært og trygt forhold. Hun strakk seg for meg, fordi hun hadde troen på meg. Hun sendte meg meldinger og spurte hvordan det gikk med meg om hun visste jeg slet og jeg følte tillit til henne, og att hun ville meg godt. Hun ordnet med praktiske ting som jeg ikke maktet, eller orket å krangle meg til. Hun organiserte og gjor tingene mindre vanskelige, men sydde aldri puter under armene mine. Jeg føler det er det vi trenger, og akkurat nå vet omtrent ingen hvem ruskuratoren sin er en gang. Jeg kjenner frustrasjonen som må komme av dette, fordi jeg vet selv hvordan det er å sitte der, og ikke vite ha en skal forholde seg til. Jeg vet også hvor vanskelig det er å møte opp der, og møte ett helt nytt menneske du ikke har snakket med før, når du er vant med en person som kjenner deg så godt att hun ikke trenger en gang å se på deg for å vite hvordan du har det, eller ser når du lyger på lang avstand.
Jeg fikk melding nå fordi jeg klarte ikke la være å skrive til teamet her i Måløy, og fikk navnet på personen jeg i fremtiden skal forholde meg til. Dette er en ny som jeg bare har møtt 2 ganger i sammenheng med turgrupper. Han er heller ikke tilbake før i April, så jeg må nok vente tolmodig på dette. For meg er dette ingen sak, og jeg er ikke det minste stresset. Men jeg vet att det finnes så mange der ute som sitter og føler seg lite viktig for dere akkurat nå, og da hjelper det ikke å få meldinger om att dere ikke kan hjelpe vedkommende i dag. Når en strekker seg ut og sier man trenger hjelp, så har man tenkt på en ting evig lenge før man hopper i det og kontakter dere, og da er det viktig att en blir tatt på alvor, blir hørt og ikke får råd som vi ikke trenger. Av og til hjelper det bare å si ting høyt 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Annonse fra gymgrossisten med c4!https://c.mtpc.se/tags/link/2103338

C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2103340 / CELLUCORC4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2103340

Annonse
Jeg har roet meg ned noen hakk, får sove om natten og gjesper på dagtid og får føle på den slitenheten som jeg kjente på konstant før.
Jeg begynner å kjenne igjen meg selv, er mer stille og har kontroll over det som kommer utav munnen min. Jeg har ikke de store plagene lenger, og dem er ikke lenger like synlige, og jeg nyter det for det fulle! Jeg begynner å kjenne meg igjen, og ser tydelig hvor mye denne behandlingen faktisk har påvirket meg. Det er rart for meg att jeg ikke er fullstendig knekt og sliten her jeg sitter, att behandlingen ikke knakk meg helt, men det har vært mest travelt for dem som er rundt meg tror jeg. Dem har bare sett 40% av min energi, men blir totalt utslitt av meg og alle mine planer, og måten jeg multitasker på hele tiden. Folk klarer ikke å følge mitt tempo, og det forstår jeg veldig veldig godt! Av og til får jeg en følelse av att noen rundt meg sitter og holder pusten på mine vegner, att dem venter på att jeg smeller eller att jeg har tatt på meg altfor mye og mister kontrollen, att dem føler jeg ikke tenker på meg selv eller setter meg selv først, og att dem blir bekymret på mine vegner oppi det hele. Jeg kan dessverre ikke noe for det, men det krenker meg litt, det gjør meg litt provosert og jeg kjenner jeg bare må fortelle det. Helt siden jeg sluttet har jeg fått høre det daglig att jeg ikke må gape over for mye, gjøre for mye for andre, att jeg må tenke på meg selv og hjelpe meg selv først. Jeg har fått så mange slike råd og ikke bare om min egenrusfrihet, men også masse råd om ting jeg vet klart og tydelig, og allerede har gjort en vurdering av selv, jeg vet på en måte allerede hva løsning på en situasjon som vil gagne meg, alt er planlagt og tilrettelagt for leeeenge siden, også kommer noen å skal blande seg inn, kommentere hva jeg skal gjøre osv. Og da kjenner jeg att jeg blir oppgitt, jeg stenger av og sitter igjen med en følelse av att folk ikke har peiling på styrken jeg har inni meg, mine evner eller iq. Jeg har alltid tatt imot masse bullshit uten å forsvare meg, jeg har alltid vært for svak inni meg til å utrette noe særlig og jeg har aldri hatt stemmen til å ta igjen når noen er urettferdig eller stygg mot meg. Jeg har aldri hatt økonomi til å kunne innvistere i meg selv og mitt liv, så bilkjøpet, att jeg er kredittverdig og kan ta opp lån og fikse dette huset både jeg, mine foreldre og mine barn etterhvert får så stor glede av, er bare noe jeg kunne drømme om før, jeg visste jeg ikke hadde noen mulighet til å bli økonomisk stabil og faktisk klare meg godt, da jeg gikk på minsteutbetalingene og spinket og sparte bare jeg skulle ha meg en sjampo av billigsorten. Jeg har ikke hatt noen penger mellom nevene, og har dermed blitt økonomisk som få, det har også med å gjøre att jeg ble sammen med en som tenker seg to ganger om før han bruker noe, han har fått meg bevisst, og gjør att jeg har ett oppfylt kjøleskap med fristene ting til halvparten av prisen og vi kaster omtrent ikke mat her i huset 🙂 jeg trenger ikke råd på akkurat dette, jeg har alt planlagt mange uker i forveien, og alt jeg kjøper har vært planlagt siden i fjord, jeg trenger ingen råd om hva som er best løsning når det kommer til oppussing, fordi jeg har satt meg inni alt av priser og regler, og har folk i ryggen og rådføre meg med.
Jeg trenger heller ikke råd om hva som er best for meg akkurat nå, jeg trenger ikke å høre att jeg gjør feil hele tiden, jeg har ingen behov for å føle meg mislykket og evneveik jeg. Jeg er 32år, jeg er smart, reflektert og jeg kan bli noe veldig stort om jeg utdanner meg og har dette her som springbrett. Jeg føler jeg har funnet mitt kall i livet, og vil dra utav dette mest mulig for å selv holde meg rusfri så lenge jeg lever.
Noen tider føles det som noen ønsker meg tilbake til dit jeg var, att det hadde vært like greit att jeg gikk her på fylla og var som før, men det er ikke noe jeg velger å ta til meg lenger. Jeg har for mye positivitet i livet mitt, jeg har for mange ting som bygger meg opp og ikke knekker meg ned, jeg bruker herved den energien min på dette! Og dette er mestringsstrategi for meg.
Jeg sitter her Onsdags morgen g været er grått ute, men det er en sjarm! Jeg har bare positive tanker i mitt hode, og er uthvilt. Jeg roer ned her, og det er fokuset mitt. Å bruke alle disse øyeblikkene vurdere alt jeg gjør, og være stolt over alt jeg får utrettet. Jeg har aldri fått tjangsen til alt dette før, som ett normalt menneske og oppegående. Dette er HELT nytt for meg, og selvsagt vil det ta lang tid å lære meg alt. Men det hadde det gjort med hvem som helst andre også, og jeg føler att jeg mestrer masse mer enn de fleste akkurat nå. Jeg er ikke selvgod, men jeg vet hva jeg er istand til, og trenger ikke å høre noens fakta når jeg vet hva som stemmer selv. Jeg er trygg nok til å stole på meg selv!

Annonse fra gymgrossisten med c4! Anbefales fra oss her 😉

https://c.mtpc.se/tags/link/2103269

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

https://c.mtpc.se/tags/link/2103283 / C4 / CELLUCORhttps://c.mtpc.se/tags/link/2103283 / C4 / CELLUCORhttps://c.mtpc.se/tags/link/2103283 / C4 / CELLUCORCELLUCOR / C4C4

Annonseinnlegg

Tirsdagen har vært helt fantastisk! Jeg har vært til Eid, Vederhus, vært med tanta på jobb, diskutert her og der, masse telefoner, lang tur til Florø og en kjempeopplevelse der som jeg fikk masse utav og den kjekke bilturen både frem og tilbake dit. Og denne gangen kom vi oss smertefritt hjem! Og jeg bommet ikke på veien, foruten inni Florø.
Denne Tirsdagen ble egentlig ikke akkurat etter planen, da jeg fikk telefonen ifra ruskordinatoren mens min kjære var på jobb, og det satt meg på første prøven jeg har hatt sånn med tanke på behandling videre. Jeg var forberedt for dette, og har egentlig bare ventet på telefon om att vi må komme, pakke ned alt vi trenger og kaste oss i bilen sammen. Planen var lagt, og forgylt i gull. Vi hadde en plan for hva vi skulle fokusere på, hva vi skulle bruke tiden på og hva vi ønsket når vi en dag kom hjem til hjemmet våres.

Til vanlig hadde en forandring i planer gitt meg helt vanvittig angst, mangel på kontrollen hadde fått meg forvirret, frustrert og sint. Jeg hadde følt att makten ikke var min over mitt eget liv, att det var urettferdig og jeg hadde blitt nedtrykt. Jeg hadde nok sett bare problemer, jeg hadde tenkt att jeg aldri ville klare meg, att nå var hele forholdet over, og att når han drar, vil jeg bare gå tilbake til å ruse meg og henge med dem jeg bruker å gjøre. Det ville skli ut, jeg ville gjort noe dumt og alt bare var over. Jeg hadde nok bare sett mørkt på alt, og gravd meg ned og grått i puta mi i sengen. Hele dagen hadde nok gått med til dette, og når min kjære kom igjen fra jobb hadde jeg gjort alt i min makt for å få han til å ikke ta imot klinikkplass, og følt att han var egoistisk om han valgte å dra ifra meg når jeg var så sårbar og kom til å gå til dundas om han dro. Jeg ville tenkt egoistisk, det gjor jeg før, og det kan jeg være heelt ærlig om!

Men jeg er på en annen plass nå, og da telefonen kom da jeg var på Eid i dag så tok ikke angsten meg, jeg følte ingen panikk og jeg tok det med knusende ro. Jeg hørte hva han sa til meg, vurderte det og tenkte meg om før jeg svarte han. Jeg veide for og imot, og vi snakket en stund, da han visste fra før hva som er viktig for meg, han har lest alle mine journaler, han har lest seg opp på meg, og han har også hørt min historie om nå. Han vet hva jeg har gjort nå siden Desember for å forandre meg, han vet att jeg har jobbet aktivt for dette siden Desember, og att jeg er rusfri fortsatt. Han vet jeg har denne gruppa, han vet att jeg har bestemt meg nå, for første gang i mitt liv. Jeg har fortalt han alt dette, jeg har forklart hvordan jeg som person er totalt forandret som menneske og som medmenneske. Jeg har puttet så mye terapeutiske ting inni mitt liv iløpet av denne perioden, jeg snakker jo om dette døgnet rundt, jeg får ting ut, jeg reflekterer over problemene hvert eneste sekund jeg er våken, og dette er terapien jeg trenger for meg. Jeg hadde store behov for traumeterapi, men er ikke dette her det? Det er jo det jeg gjør hver eneste dag, jeg driver traumeterapi på meg selv, og bruker meg selv som en forsøkskanin. Når jeg er ferdig med dette, så er jeg ihjeltenkt, jeg er da friskmeldt, jeg er da ikke en rusmisbruker lenger, jeg er da en exmisbruker/bruker. Når jeg er ferdig med denne lange prosessen vet jeg hvorfor på alle tingene som har gjort att jeg har valgt som jeg har gjort, fordi jeg jobber så aktivt. Og det er jo det som er poenget med en slik plass inne? Att du skal gå igjennom disse tingene, finne årsaker, og eliminere disse farene for fremtiden. Du skal bygge deg selv opp fysisk når man er inne, men så mye aktivitet som jeg får nå for tiden, så tror jeg neppe en innleggelse hadde gitt meg noe mer av akkurat dette, psykisk oppbygging er ett hett emne der, og det føler jeg også jeg fikser her hjemme på en god måte.
Det er her jeg skal bo fremover, det er her hjemmet mitt er som jeg skal pusse opp, det er her min familie og mine venner som har blitt veldig mange på kort tid er. Det er her hjemme jeg skal leve, og mitt poeng er att det ikke er noe poeng for meg å legge meg inn sammen med min kjære nå, fordi jeg skal være her, det er her jeg må lære meg å leve, og når jeg vet jeg mister retten til å ta lappen også, i tillegg, så er det ikke verdt det for meg! Og om dere tror att det bare var fordi han sa att lappen ikke lenger ville være aktuelt som gjor att jeg takket nei, så bare tro omigjen 🙂 om det bare hadde vært lappen som var årsaken, så hadde jeg blitt her, tatt lappen og startet å ruse meg igjen da. Det kommer aldri til å skje, men det er en av mange motivatorer for meg, så det var den siste dealbreakeren 🙂
Jeg har tatt ett viktig valg for meg selv i dag, og jeg er så stolt over min kjære som tok sitt valg på sine vegner. Han forlater meg, men jeg er så trygg på han att jeg er 100% sikker på att dette vil fungere helt utmerket. Jeg har ingen tvil i min sjel att vi gifter oss om 2år, blir sterkere sammen og att han får såå masse utav denne opplevelsen han har takket ja til, på tross av att jeg takket nei. Det viser att vi begge tenker på oss selv først, og det er så bra! Vi har endelig skjønt det! Vi MÅ tenke på oss selv først, klart å elske hverandre og respektere hverandre for alt det er verdt, men aldri sette den andre forran seg selv. Ikke når det gjelder denne prosessen! Denne prosessen kommer til å ta flere år, vi kommer til å komme over mange hinder i veien, vi må sloss for å finne motivasjon og glede noen ganger, men vi har hverandre og vi er ett team! Jeg har aldri kjent noe slikt for noen noensinne, og respekten, kjærligheten og troen på oss vokser for hver eneste dag! Vi har bare bestemt oss for noe, gått sammen og fått til noe som imponerer meg selv. Tenk att jeg skulle være så heldig <3 jeg har virkelig funnet mitt livs kjærlighet, og jeg vet jeg aldri blir forlatt eller sviktet av min fremtidige ektemann.

God natt folkens <3

Annonse fra gymgrossisten og c4! Anbefales på det varmeste. https://c.mtpc.se/tags/link/2103208

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2103212CELLUCOR

Annonseinnlegg

Herrefred så læring jeg får nå! Jeg har alltid elsket å ta til meg læring, og alltid hatt stor glede av skole i voksen, elsket karakterer å høyeste er det eneste som har vært greit. Jeg har tatt til meg alt av kunnskap og alltid likt ulike typer quiss. Jeg har god allmennkunnskap vil jeg tørre å påstå. Men jeg har jo ikke blitt noe smartere av å drikke og ruse meg, og da går hjernen ganske mye saktere, og det du tilegner deg av kunnskap du tror er viktig akkurat der og da, og du faktisk går INN for å huske det, er glemt når du våkner dagen etter. Også i perioder der du ikke drikker går det lang tid før en er ready for å fylle på med kunnskap igjen, det går rett og slett litt tregt, og det er som regel bare en kort periode igjen, så er det påanigjen med en ny kule. Man er alltid på etterskudd eller planlegger neste fyll. Jeg kunne la være å drikke i flere uker jeg, men jeg hadde alltid planene i hodet, om når neste gang jeg kunne dra den helt ut, og jeg benyttet hver en tjangse jeg fant. Det var en kjærlighet dette der, jeg innser jo det nå.. jeg var forelsket i følelsen av å slippe å tenke så mye på hverdagslige ting, jeg fikk en pause ifra tankekjør, jeg kunne slappe av, og jeg benyttet hver eneste tjangse til å planlegge neste gang, eller kurere den forrige.
Nå lærer jeg hele døgnet føler jeg, jeg blir mer reflektert og jeg føler jeg har blitt min egen psykriater, rådgiver og om det er noe jeg lurer på, så finner jeg det ut. Jeg liker å vite og det er ett behov for meg. Det er jo en typ rus det også, og se att jeg kan lære, og det att jeg kan lære så fort som jeg føler jeg gjør, gir meg en rus. Jeg har alltid fått høre hvor lite jeg er i stand til, verdt og kan. Så dette gir meg rus! Å prestere, fungere, være selvstendig, tilegne med kunnskap og å kjøre bilen min!
Bilen betyr så uendelig mye for meg akkurat nå! Jeg sier ikke att om jeg hadde mistet bilen eller lappen att jeg hadde begynt å ruse meg igjen eller noe, men det hadde tatt bort en av de store motivasjonene mine. Jeg finner min terapi her i bilen, når jeg sitter bak rattet er jeg fullstendig fokusert, avslappet og har en fred i sjelen min som jeg aldri har kjent før. Så jeg vet att om jeg noen gang får russug så setter jeg meg i bilen min, jeg kjører til jeg har ristet det av meg. Uannsett hvor sint jeg er, hvor mye jeg skriker til noen eller hvor forbannet jeg blir så finner jeg en fred her bak ratttet, og alt annet er borte. For meg er dette en motivasjon til ett bedre liv, jeg får utrettet ting jeg aldri hadde trodd var mulig for meg og andre. Jeg får kommet meg rundt dit jeg skal med min kropp, jeg får oppleve masse spennende ting som ikke lenger trenger koste skjorta på buss og annet en trenger når man ikke kommer seg rett frem og tilbake. Og hverdagen til min familie blir 100 ganger mindre stressfull. Jeg er ikke villig til å ofre alle disse tingene for å være på en klinikk og det mener jeg bare av hele mitt hjerte. Jeg var villig til å ta denne muligheten, lære mest mulig utav den om både meg selv, og vi som par, for det var snakk om en parbehandling. Jeg gikk virkelig inn for dette og det mener jeg. Jeg ville vise att jeg står for det jeg sier uannsett om det er evig lenge siden jeg sa det 🙂 jeg ville vise att jeg vil tilbake i jobben min (har aldri mistet den!). Dette var mine grunner til å legge meg inn nå.
I begynnelsen av i fjord var grunnene til å legge seg inn i mangetall! Både traumebehandling, rutiner, lys og motivasjon, parbehandling og alt det var full pakke jeg da trengte hjelpen deres til. Nå føler jeg att jeg er på heeelt annen plass i livet, det går bedre for meg, jeg har aldri bestemt meg for å aldri drikke før, jeg har ikke sett alvoret, nå er jeg bestemt i hjertet og sjelen min, jeg jobber for dette knallhardt hver dag, og traumene jeg skulle behandle forsvinner en etter en. Jeg har lært meg å elske, respektere og sette grenser for meg selv. Jeg har funnet min stemme, jeg har funnet verdigheten min og jeg setter for første gang meg selv først! Jeg er viktig for meg, så jeg kan være viktig for andre, det er ingen mellomvei der. Du må elske deg selv for å bli elsket, eller respektert av andre.
Jeg har aldri blitt respektert av menn jeg har møtt, men det forstår jeg jaggu godt. Men nå blir jeg møtt på en annen måte. Det er ikke lenger slik att folk føler det er greit å sende meg nakenbilder eller meldinger om omgang midt på lørdags natta. Jeg tror det bare er jeg som har forandret meg, for jeg tviler alle rundt meg plutselig har gjort det. Det føles fantastisk dette her, og jeg har valgt å ikke legge meg inn, men fortsette dette viktige arbeidet mitt med meg selv og andre. For jeg vil nå langt, jeg har store mål som jeg deler opp så dem blir oppnåelige, jeg gleder meg til å gifte meg med sebben min, skape denne store familien våres av mennesker som er fantastiske, og jeg gleder meg til å bli kjent med dem på de mange besøkene vi har planlagt til Bergen som ligger i våres begge hjerter <3 jeg er selv født der, så igjen har vi noe felles, som så masse masse mer <3 elsker den gutten min som sitter i baksetet etter en lang dag med jobb og tur til Florø, men snart er vi hjemme og kan slappe av <3 fantastisk tur med fantastiske mennesker både her i bilen og der nede!
Elsker livet mitt og jeg gleder meg til å dele alle desse opplevelsene med dere og alle andre som vil høre på meg. Jeg ønsker virkelig å gjøre noe med dette her, bruke det for alt det er verdt! Jeg har funnet min motivasjon og lys, jeg kjenner det i sjelen min. Og jeg har bestemt meg 🙂

Annonse fra gymgrossisten med c4 😉 https://c.mtpc.se/tags/link/2103193

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2103194C4 / CELLUCORC4

Annonseinnlegg

Jeg merker fortsatt att i bakhodet venter jeg ubevisst på att alt bare går rett vest, jeg saboterer for meg selv igjen og att jeg ødelegger absolutt alt for meg selv, og atter en gang sitter der i en leilighet en plass, med en lunken tuborg kl8 på morran, med den største hangoveren og angsten dunkende i kroppen, uten å klare å snakke omtrent i fare for å spy opp gårsdagens dårlige samtaler og elendige oppførsel. Gjerne etter en tur ut der jeg ikke husker den dritt. Jeg tenker ubevisst på att plutselig i morgen når jeg våkner er alle borte for meg, igjen er jeg aleine her i verden og jeg vil ikke klare meg. Det er slike tanker som hjemsøker en uannsett hvor langt en har kommet ellers. Å leve med dødsangst, sosial angst, depresjoner, og panikkangst gir deg disse bivirkningene også i ettertid, og jeg kommer sikkert til å merke dette i mange år fremover, men jeg håper att jeg grubler hjernen min sammen, finner ut alt om meg selv, søker svar på alle spørsmålene jeg har til meg selv og som jeg jobber med hvert sekund jeg er våken om dagen, att dette kansje en dag bare var en vond drøm jeg kan glemme for alltid. Å leve med angsten for å bli forlatt, være aleine eller stå der sårbar uten noen rundt deg er den som sitter lengst inne hos meg ennå. Jeg kan ennå blafre innom tanken om att min kjære bare drar ifra meg, blir lei meg og finner seg en ny. Men jeg stoler såpass sterkt på han, og vi elsker hverandre så høyt att jeg vet inni hjertet mitt att det bare er min egen usikkerhet som snakker, jeg har aldri stolt på ett menneske i mitt liv som han, så denne tanken flyr fort forbi, og jeg tenker inni meg att det aldri vil skje, men tanken slår meg, og lammer meg litt men heldigvis forsvinner igjen. Jeg tror jeg kommer til å ha denne følelsen helt til jeg er fullstendig trygg i livet mitt, jeg har bare ikke kommet så langt ennå. Det er ikke bare denne følelsen som kan lamme meg fullstendig i noen minutter, for så å forsvinne fortere og fortere jo tiden går.
Tanken om å feile kan flagre igjennom mitt hode, spesielt om jeg blir sittende her aleine, helst på kveldstid. Da kan hjertet mitt plutselig stivne til, og tanken på hva om kommer. Hva om jeg bare sprekker allerede i morgen, hva om jeg mislykkes denne gangen også om det skjer noe uforutsett, hva om alt bare går til hel…. og jeg må tilbake til den jeg var? Hva om jeg mister alt jeg har bygd opp?
En kveld lå jeg i sengen, og plutselig fikk jeg en skikkelig angst i meg, som gikk over like fort som den kom, men jeg tenkte att jeg faktisk nå kjører bil, og dette var leeeenge etter jeg begynte å lærekjøre, så den tanken burde jo kommet mye lenger før. Men jeg tenkte att jeg faktisk fører en potensiell drapsmaskin og har dem jeg elsker i bilen, hva om jeg hadde kjørt av veien og drept alle andre enn meg selv, eller kjørt på noen å skadet dem? … herrefred jeg kjenner den følelsen jeg hadde i sengen da denne tanken streifet igjennom hodet mitt. Angsten bare lammer deg, du klarer ikke bevege deg, du blir helt fullstendig iskald og klarer ikke puste en gang.
Da jeg drakk hyppig hadde jeg denne angsten konstant, og nå når jeg er fri den, og ikke lenger føler på den, er den så sterk de få gangene jeg har fått en liten forsmak igjennom disse fortgående anfallene av panikk, og dem går over fortere og fortere, og kommer bare en gang iblandt. Jeg fatter ikke hvordan jeg klarte å gå med så mye angst over så lang tid uten å skyte vettet. For nå når jeg ikke har den hele tiden, så var disse veldig ubehagelige. Den tar over hele deg, du kan ikke kontrollere den og den kommer når du minst venter det!
Angsten er slik att du faktisk får disse anfallene av og til fordi du er redd for å få angstanfall, det høres jo helt teit ut, men angsten for å få angsten gjør att den kommer. Det er vanskelig å forklare angsten fordi du vet aldri hva som kan utløse den. Men det er jo ett tegn på att kroppen og sinnet ditt blir trigget av en faktor, og att kroppen går i beredskap, både i muskler, tårekanaler, pulsen og hjertet, du svetter som en gris og har ingen kontroll over skjelvingene dine, du blir tett i strupen og det er vanskelig å puste. Mitt værste anfall varte nesten en hel dag, og da var jeg skikkelig sliten… jeg tror jeg sov i 2 døgn etterpå, men da var det bare en diskusjon der jeg ble presset skikkelig som utløste den. Jeg gråt ukontrollert, jeg var ikke en gang lei meg! Men tårene bare sprutet. Jeg fikk ikke puste og måtte sitte ute i friskluft i mange timer og det varte så lenge att det var vondt!
En gang fikk jeg ett anfall da noen rev i buksen min så den revnet, ikke med vilje og ikke noe voldelig, og personen fikk seg ett lettere sjokk da jeg fikk skikkelig panikkangst med alle symptomer. Ikke hadde jeg drukket noe særlig den gangen heller, og anfallet kom som en overasskelse på meg selv også.
Det er mye med angsten som har tatt meg på sengen, men da jeg var veldig deprimert i noen mnd, uten å vite det selv før i ettertid da tok virkelig det meg på sengen. Jeg trodde jeg kjente meg selv såpass godt att jeg måtte da forstå att dette var en depresjon og ikke noe annet. Men det forstod jeg ikke før jeg sa det høyt til noen og dem hadde til svar att jeg måtte da forstå att dette var en depresjon.
Jeg vet inni meg att jeg ikke vil feile denne gangen, selvsagt vet jeg det, jeg vet også att ingen kommer til å forlate meg på dagen, og att det ikke kommer til å skje store ting her som gjør att øl kommer til å friste meg. Jeg føler meg veldig trygg men må nok forberede meg på å leve med denne ekle følelsen i tiden fremover også. Man må bare være forberedt og bygge seg opp, så takler man alt!

Annonse fra gymgrossisten
Med c4! https://c.mtpc.se/tags/link/2102880

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885

Annonseinnlegg

Nå har jeg både vært med tanta på jobb, vært til Nordfjordeid og på Vederhus en tur 🙂 dem var ikke hjemme men jeg fikk kjøringen 🙂
Barndomsminner strømmer på fra vi tar av på almeningsfjellet og til vi er kommet frem på tunet på Vederhus, og jeg har alltid en fred i hjertet mitt der. Jeg har tilbringt masse sommere der med slotten og masse dyr rundt. Alle stedene på den store gården betyr noe spesielt og vekker spesielle minner. Det er hærlig å være tilbake der! Jeg har unngått plassen siden jeg mistet barna for 12år siden, og kontakten har vært erlik null, men jeg prøver å gjøre opp for meg ordne opp misforståelser og bygge nye og bedre forhold med alle rundt meg. Jeg tenker de fleste setter mer pris på mitt selskap nå enn før, og jeg forstår det veldig godt 🙂 familie er familie uannsett og en må jobbe for kommunikasjon og samhandling.
Jeg fikk en telefon som forandret en del for mine planer fremover, og jeg sitter egentlig med en følelse av å være litt oppgitt. Ikke akkurat for meg selv, fordi jeg føler meg så frisk og rask og har gjort masse jobb selv. Men for andre som sliter med det samme som meg.
Ruspersonen ifra Helse Førde som er en veldig trivelig mann ringte meg da vi var på vei til Eid og fortalte meg att klinikken jeg og sebben har valgt å takke ja til ville ta lappen til alle som velger å legge seg inn der, uannsett hvor lenge dem har hatt den, uannsett hvor lenge du har vært rusfri og dette skjedde alle og var ingen annen løsning på. Jeg har snakket med denne hyggelige mannen før og da var sertifikatet jeg nå jobber så hardt for ett tema vi snakket om, så han visste hvor viktig dette var for meg. Han hadde hengt seg på telefonen med en gang Kalfaret hadde ringt han og ville informere meg. Dette var veldig snilt! Og jeg setter veldig pris på det.
Så valget mitt ble veldig enkelt, og i dag sa jeg ifra meg plassen i Bergen, og på ny må lage ny plan, på heeeelt annen plass og grunnlag enn sist i fjord da jeg slet med alt på en gang! Jeg er blitt ett annet menneske, med andre mål, jeg har sett lyset og jobber hardt hver dag for å gjøre det jeg skulle legge meg inn for å gjøre 🙂 så får folk bare take me or leave me. Jeg har gjort mitt for å bevise att jeg har skjerpet meg, og jeg klarer meg godt uten dem som ikke har troen på meg nå når jeg har vært så ærlig åpen og rusfri. Den grensen setter jeg for meg selv. Om folk ikke tror på meg og det jeg gjør nå, så er det ikke verdt min tid eller oppmerksomhet.
Jeg har så mange viktige ting å fokusere på! Jeg har ikke tid til å få noe sug, eller i det hele tatt vurdere å gå tilbake til der jeg kom ifra! Jeg er frisk, sterk og modig i meg selv. Og jeg er ikke lenger redd for å se problemene mine, og gjøre noe med dem en etter en.
Ikke pokker legger jeg meg innpå en klinikk som vil ta ifra meg en av mine store motivasjoner, og som gjør hverdagen min så utrolig masse lettere, praktisk, jeg får utøvd mye og jeg er ikke lenger stresset bare jeg må gå på butikken med ryggen min! Jeg slipper taxi overalt jeg skal, og det får ingen ta ifra meg! ….
jeg har bloggen, gruppa, masse venner som er der for meg, jeg har jobben i fremtiden, jeg har utdanning i fremtiden, jeg vil lage bok, og jeg vil lage foredrag. Jeg har så mange planer som jeg vil sette ut i livet for både meg og andre, og jeg skal love dere att om det er noen som kan klare dette, så er det meg 🙂 med eller uten en klinikk som egentlig saboterer for folk som virkelig behøver støtten deres!.

Jeg skal snart hente min kjære på jobb for så å kjøre til Florø å møte den fantastiske gjengen der! Gleder meg!
Jeg kjenner jeg er tom i hodet i dag av kverulering og slikt, men jeg orker ikke fokusere. Jeg fokuserer på planene mine for dagen, de kjekke tingene <3 så får andre ting bare prelle av, gå forbi og bli glemt. Jeg har ikke kraft i kroppen til å krangle eller diskutere småtingene lenger, jeg har en for viktig kamp jeg kjemper inni meg og må fokusere på det som er viktig for meg og mitt.

Jeg tror resten av denne dagen blir flott! 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Annonse fra gymgrossisten c4 https://c.mtpc.se/tags/link/2102802

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2103184C4 / C4