– Vi har mistet ruskuratoren våres, og det er kaotisk rundt oss

Annonseinnlegg

For en tid tilbake, for ikke lenge siden, men lenge nok flyttet min ruskurator langt bort for å prøve seg i noe annet, og få andre utfordringer. Jeg unner henne denne opplevelsen og hun får bo litt på der hun opprinnelig kommer ifra 🙂 jeg tenker hun vil trives med miljøendringen og jeg ser på sosiale medier att hun har det veldig bra. Jeg unner deg alt godt kjære kjære Judit! <3 som jeg sa, jeg kommer til å savne deg sårt, men jeg trenger deg ikke på samme måten lenger. Jeg har klart meg, jeg er sterk men jeg vil savne deg.
Nå har det seg slik att det er en stund siden hun reiste, og jeg har ikke hatt kontakt med en ruskurator siden, ikke har jeg fått noen telefoner heller der jeg får vite hva som skjer eller hva jeg skal forholde meg til når det kommer til akkurat dette. Jeg kjenner ingen der, har aldri hatt noe forhold til denne gruppen menneske som strekker seg langt hver dag for å hjelpe oss som sliter litt ekstra. Jeg har fått masse god nytte av disse menneskene oppigjennom livet mitt, og to av mine ruskuratorer har jeg kommet så nært att jeg tilogmed fikk dobbeltseng med fordi jeg kun hadde en madrass på gulvet. Vi har blitt så godt kjent, og jeg inviterte min andre ruskurator hit på kaffe i fjord, etter maaange år der jeg ikke har sett snurten av mannen som fortsatt jobber innen rus og psykriatri. Han bygde meg virkelig opp, men jeg syns virkelig synd på mannen når han prøvde å holde tritt med meg som stakk av i tide og utide, stakk av fra sykehuset med kanylen fortsatt i armen og buss til Måløy når han kjørte meg helt inn til sykehuset for innleggelse. Vi har vært i Bergen sammen på Askøyklinikken, men jeg ble bare skremt av opplevelsen og tok ikke noe plass der, men han fikk meg til å fullføre skolen, han fikk meg forbannet og motivert nok til å stå i det og fullføre noe ingen andre hadde troen på. Han har gjort noe stort med livet mitt, og jeg kommer alltid til å være takknemlig for dette! Glad i deg Olav!

Nå har det seg slik att etter Judit dro ifra oss på tragisk vis, og sikkert ikke kommer igjen som kurator her, så har det vært kaos i rekkene. For meg har det lite å si, fordi jeg ikke er i aktiv rus, jeg har fått motivasjonen min og lyset mitt, økonomien min er stabil og trygg, jeg klarer å ordne navmøter og legetimer selv, og jeg har ikke latt være å gå på ett eneste møte siden jeg ble rusfri. Jeg er tilregnelig og jeg har kontroll over egen hverdag og klarer meg selv. Jeg har masse mennesker rundt meg og jeg bruker alle som terapeuter, og jeg får utløp her på bloggen om noe plager meg. Men jeg er ikke alle andre! Jeg blir ikke forbannet på dere over manglende kontroll fordi jeg er frisk. Hadde jeg ikke vært frisk hadde jeg nå trengt dere som aldri før! Jeg har akkurat blitt rusfri, jeg er utfra det dere vet aleine, jeg har store angstproblemer og velger rus for å dempe på alt jeg sliter med etter ett langt liv med traumer. Utfra det dere vet så har jeg takket ja til behandling på klinikk og ønsker hjelp, men dere vet vell også att jeg takket nei til denne plassen i går? Hva om jeg hadde vært syk nå? Hva om jeg ikke hadde vært rusfri og lykkelig?
Det er akkurat i slike perioder som dette vi trenger dere mer enn noengang. Jeg har ikke behov for turer i skog og mark akkurat nå, fordi jeg har knekt ryggen, jeg er i opptreningen og jeg trenger litt tid, men er selvsagt med når jeg er klar. Jeg har ikke behov for en melding i uka om disse turene. Jeg har behovet for att dere viser att dere bryr dere, att dere spør meg om det er noe jeg trenger, eller tilbyr meg en ny ruskurator etter ganske mange uker uten. Jeg har hatt en person en gang i uka, der jeg får tømme meg, ta opp emner som plager meg, angstmestring, vennskap og vi har fått ett nært og trygt forhold. Hun strakk seg for meg, fordi hun hadde troen på meg. Hun sendte meg meldinger og spurte hvordan det gikk med meg om hun visste jeg slet og jeg følte tillit til henne, og att hun ville meg godt. Hun ordnet med praktiske ting som jeg ikke maktet, eller orket å krangle meg til. Hun organiserte og gjor tingene mindre vanskelige, men sydde aldri puter under armene mine. Jeg føler det er det vi trenger, og akkurat nå vet omtrent ingen hvem ruskuratoren sin er en gang. Jeg kjenner frustrasjonen som må komme av dette, fordi jeg vet selv hvordan det er å sitte der, og ikke vite ha en skal forholde seg til. Jeg vet også hvor vanskelig det er å møte opp der, og møte ett helt nytt menneske du ikke har snakket med før, når du er vant med en person som kjenner deg så godt att hun ikke trenger en gang å se på deg for å vite hvordan du har det, eller ser når du lyger på lang avstand.
Jeg fikk melding nå fordi jeg klarte ikke la være å skrive til teamet her i Måløy, og fikk navnet på personen jeg i fremtiden skal forholde meg til. Dette er en ny som jeg bare har møtt 2 ganger i sammenheng med turgrupper. Han er heller ikke tilbake før i April, så jeg må nok vente tolmodig på dette. For meg er dette ingen sak, og jeg er ikke det minste stresset. Men jeg vet att det finnes så mange der ute som sitter og føler seg lite viktig for dere akkurat nå, og da hjelper det ikke å få meldinger om att dere ikke kan hjelpe vedkommende i dag. Når en strekker seg ut og sier man trenger hjelp, så har man tenkt på en ting evig lenge før man hopper i det og kontakter dere, og da er det viktig att en blir tatt på alvor, blir hørt og ikke får råd som vi ikke trenger. Av og til hjelper det bare å si ting høyt 🙂