Vekten forteller meg noe sjokkerende i dag om hva steoridene har gjort med kroppen min, jeg har egentlig unngått vekten hele tiden, og ikke tenkt stort på den foruten når det begynner å dundre innvendig og det gjør fysisk vondt i ansiktet mitt. Muskler i hoftene som vokser vilt og på plasser det overhode ikke skal være muskler er ikke noe jeg setter særlig pris på, og jeg føler meg større og føler jeg ikke kjenner eller liker min egen kropp lenger.
Jeg har gått på steorider nå siden 17.Januar og merket virkningen samme dag jeg startet på grunn av den høye dosen, allerede første dagen fikk jeg elektriske støt i hendene mine og gikk fra å være sengeliggende til å springe rundt her uten kontroll, skjelve av energi og det kom jo til nytte på ett vis. Men jeg med knekt rygg hadde store smerter da jeg ikke klarte å ta hensyn til meg selv.
Nå gikk jeg på vekten i dag, og jeg ser -5,7kg på vekten. Sist gang jeg veide meg var Fredag på sykehuset og det er bare 5 dager siden. Kroppen er fylt opp med vann så jeg nesten sprekker her så det er egentlig litt komisk att jeg har gått ned så mye og det ikke viser den døyt på meg :P. Jeg ser frem til å få kroppen min tilbake, føle velvære, klare å være fysisk aktiv uten smerter, og jeg håper att jeg snart kan få lov å gå på fjellene vi har rundt oss her. Blodplatene mine må bare forstå att dem må skjerpe seg, stramme seg opp og ikke gjøre meg til en bløder, som har null immunforsvar og som svimer av uten forvarsel uten steoridene. Jeg er takknemlig for steoridekuren på ett vis og ett annet. Som den avsvimingen, att man var trøtt hele tiden, svimmel bare en pustet og pusten var tung. Alt var ett ork, og jeg måtte passes på da jeg stupte for ett godt ord, rett i bakken uten å ta meg for. Og siden jeg er bløder, var dette en stor risiko, da jeg helst ikke skal få blødninger. Håret mitt har aldri vært lengre og sunnere, så det er jeg veldig glad for, og håper det fortsetter.
Jeg har fått mye terapi igjennom denne kuren, for munnen min har ikke stått stille, og alt jeg har sagt har vært terapi for meg, jeg har hatt ett behov for å tømme meg, men jeg håper att litt etter litt går jeg litt tom der også. Jeg håper det blir lettere og lettere nå, att ting ikke skal være store problemer og att ting løser seg. Jeg er så lei av å være 100% på hele døgnet, foruten ett par timers søvn som avsluttes med bråvåkning iskald i svette som lukter gammel hest. Jeg har hatt mange av disse denne perioden, men har sovet sååå godt siden Fredag. Nedtrappingen går fint for meg føler jeg, og kuren jeg fikk Fredag merket jeg ikke noe av. Jeg er spent nå på hvordan kroppen tolererer kuren jeg skal igjennom denne uken. Det blir taxi på oss, da alle trakk seg i siste øyeblikk, men det går gå. Noen buss klarer jeg ikke å ta da jeg ikke klarer sitte i soffaen her over tid heller, og jeg må ha mulighet til å bevege meg om musklene begynner å lage trøbbel igjen. Jeg er glad jeg har rett til følge, så jeg kan ta med meg verdens største støttespiller og den eneste jeg kan virkelig lite på. Vi skal ha oss en kosetur, på tross av att det egentlig er en negativt ladet tur. Vi gjør det beste utav det, og snart får vi ikke være sammen døgnet rundt, så nå skal vi fokusere på oss som par, oss som team og kommunikasjon. Vi har det helt perfekt sammen, og kommer til å få det så bra i fremtiden vi to. Oss to mot verden <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
