Annonseinnlegg
Fant ett bilde som er 3år gammelt i dag på facebook og ser jo tydelig forskjellene på meg selv også fysksikt nå. Jeg ser jo selv att jeg ikke hadde det bra med meg selv, att jeg slet med vekten min for å gå opp, att alt egentlig var tungt, men jeg hadde ikke drukket denne dagen, for da ble ikke ett bilde tatt, sminken hadde ikke vært på, håret ikke stelt og jeg hadde aldri hatt mot til å poste mitt eget ansikt på facebook til verden, det hadde jeg ikke selvtillit eller selvrespekt for. Og jeg har gått faktisk i 2år iallefall uten å poste noe spesielt statuser på min egen facebook, den har bare blitt brukt til å kontakte folk eller se hva andre gjør på 🙂 jeg hadde ingenting som var viktig for meg å dele, alt gikk i det samme og det var ingen poeng for meg å dele av det jeg hadde den gangen. Utad der ser det kanskje ut som jeg hadde kontrollen, at jeg stelte pent med meg selv og taklet livet mitt selv. Dere tenkte att jeg var en av mange som gikk forbi i gata og tenkte ikke noe mer over det. Men jeg hadde det ikke bra, jeg planla bare neste gang jeg hadde muligheten til å drikke igjen, og jeg tok alle muligheter til å drukne meg selv, og alle mine tanker i dette.
Dem sier att bilder sier mer enn tusen ord og jeg føler det stemmer godt i akkurat denne sammenhengen. Ikke fordi jeg tror jeg er stygg på noen av dem, men for meg som kjenner meg selv så godt nå ser så tydelig att jeg var på heeeelt feil plass både psykisk og fysisk da jeg tok dette bildet for 3år siden. Det er på en måte terapi for meg dette også, jeg tenker meg om, husker hvor jeg har vært og hva jeg tenkte om meg selv og livet ellers. Fordi jeg har forandret meg så mye de siste månedene så er det lett å falle for å bli godt vant. Man går inni en rutine, og til slutt er alt normalisert og man kan glemme hvor man selv har vært før. Det er lett å få sug igjen eller falle tilbake om man ikke husker hvor vondt og jævli man har hatt det, og dette gjelder meg alle situasjoner og problematikker. Så for meg er det viktig å få disse påminnelsene som jeg akkurat fikk her i stua mi! Det gjør meg godt. Og jeg blir så stolt over hvor jeg er nå!
Jeg fikk innvilget arbeidsavklaringspenger i går, fra Mars av er jeg sikret inntekt, etter ett år med kraftig redusert inntekt og veldig lite kontroll på når penger kommer inn og når neste gang er, det har vært kaos og jeg har vært mye frustrert. Beløpene som har komt har vært helt vanvittig varierende, plutselig kan jeg få 3000kr på konto og noen ganger 13000kr, så jeg klager da virkelig ikke på att jeg har hatt rett til å gå på sykepenger, og har fått så mye hjelp, men den uforutsigbarheten takler min kropp og sinn meget dårlig. Nå vet jeg det kommer annenhver uke, og jeg vet akkurat hva beløp jeg har til mine utgifter. Jeg trenger ikke gå med pulsen i halsen hver gang jeg sjekker konto og skal noe viktig, og jeg behøver ikke ringe nav 100 ganger for å få vite når hvor og hva som kommer. Kravet dem hadde da jeg søkte for evig lenge siden var att jeg tok imot hjelp endelig, att jeg tok imot innleggelse når jeg fikk tilbud om dette og att jeg ble frisk og gjor en innsats selv for mitt eget liv, selvsagt. Men nå har jeg takket nei til denne klinikken, jeg har ett stort ønske om hjelp her ute, men ruskuratoren jeg ikke kjenner er jo ikke her før første uka i April, det er lenge for meg, som er rusfri nå og er sårbar selv for systemet. Om dem er skikkelig jævlige nå tar dem vekk disse pengene fra meg, att jeg ikke får retten til arbeidsavklaringspenger lenger. Men jeg fatter ikke hvordan dette er mulig når jeg gjør så mange tiltak selv nå, både igjennom gruppen men også igjennom jobben. Den får jeg begynne igjen i, jeg skal jo i arbeid og aktivitet får jeg døgnet rundt. Det vet jo nav, ellers må dem se mer på bloggen her og avisene der jeg blafferer meg. Jeg tenker att jeg er den som fortjener å ha inntekt fordi jeg ønsker å være aktiv for min egen helse og psyke. Jeg ønsker å kjempe hardt nå for å komme meg i lønnet arbeid, men jeg knakk faktisk ryggen 18.Desember folkens. Jeg har en alvorlig sykdom nå med blodet, der jeg må ta gift en gang i uken som dreper selv kreftceller, så det er en hardcorekur som heldigvis ikke gir meg noen plager til nå, men det sier litt om alvoret. Helsen min tilsier att jeg ikke akkurat nå kan gå tilbake til en jobb som fruktsjef der jeg løfter 2 paller med frukt per dag + alt annet som skal gjøres, det sier seg selv att når jeg har smerter bare jeg sitter skjevt her, så kan ikke jeg ennå sette meg i en kasse, der vi ikke kan sitte i ro, men må bevege oss og jobbe mens vi passer kassen. Det sier seg selv att jeg ikke klarer en dag på jobben akkurat nå, når jeg må ta taxi ut i gaten, fordi jeg ikke klarer å gå hjem eller ut dit, men jeg er på vei! Jeg blir sterkere og sterkere fordi jeg aldri har lagt meg ned og syns synd på meg selv! Fra dag 1 jeg klarte det, så var jeg oppe av soffaen, jeg var opp av sykesengen på tross av att det tok meg 10min bare å komme meg opp, ned i rullestolen og ut av rommet. Jeg trodde jeg skulle dø, men dem beroliget meg med att det var bare helt forferdelig vondt og jeg kunne ikke brekke oppigjen de to platene og de 9 skruene som jeg nå ligger med i ryggen min. Jeg skulle vært død, og det har jeg fått beskjed om mange ganger. Att det er veldig alvorlig og har vært veldig kritisk, men ikke en forbaska dag har jeg tvilt på att jeg skal klare dette her! Jeg har aldri lagt i den sengen og vært negativ, jeg har smilt, jeg har ledd og jeg har vært hyggelig både med kjæresten min som har vært en ufattelig støtte men også alle rundt meg som har hjulpet.
Poenget er att jeg syns det er helt teit att det nå blir vurdert om jeg ikke lenger står som verdig til denne arbeidsavklaringspengevedtaket som ble innvilget i går, fordi den ble laget for evig mange mnd siden, og på helt annet grunnlag enn hvordan jeg har det i dag. Da trengte jeg hjelp og lang innleggelse, da hadde jeg ingen håp om noe jobb tilbake, og det er jo det som er poenget med arb.avklaring. Det skal føre til arbeid og inntekt, og det er nå for pokker det jeg gjør nå hver eneste dag!
Om jeg ikke har rett til en slik stønad nå, så vil jeg aldri ha det, for jeg gjør da alt 100% for att jeg aldri mer skal være en byrde for samfunnet og Nav lenger, jeg gjør ALT selv, og Nav har ingenting å ta æren for når det gjelder min fremgang, og mot. Det mener jeg! Dette har jeg gjort selv, fordi jeg er meg! Jeg har skaffet meg den jobben, jeg har aldri fått noen jobb igjennom systemet annet enn andre som har gått inn med div tiltak, men det er jeg som har gjort jobben som førte til ansettelse etter bare noen dager, det er jeg som har stått i det, blitt gjeldsfri helt uten deres hjelp, det er jeg som bygger huset her som dere ikke ønsket å betale strømmen for de få gangene jeg kom med regninger som fikk meg til å sitte på kontoret deres og gråte. Jeg følte meg som ett mislykka menneske der jeg satt, jeg klarte ikke en gang å betale strømregninger som kom og samlet seg opp. Og jeg blir skikkelig provosert over att dere nå setter dette på spill for meg. Jeg vet dere støtter meg, og ønsker meg godt og att jeg skal klare dette her, men ikke tru meg med stønaden jeg har ventet på i 1år, der jeg ikke har søkt eller mast på dere om hjelp, men har så vidt hatt til mat og mine regninger. Jeg har spinket og spart og klart meg selv fordi jeg ikke orket gå dit og knele lenger, jeg orket ikke føle meg så mislykka og lite selvstendig som det får meg til å føle, så vær så snill og la meg bli rusfri på min egen måte, fordi jeg er den eneste som kan det 🙂 jeg har klart alt dette selv, og dere vet ikke hvordan dette fungerer, dere vet ingenting om rus og jeg har min terapi og min behandling her med hjelp ifra systemet som er nært hjemme.
Takk for meg!
Annonse fra gymgrossisten med c4 som forbedrer treningen! https://c.mtpc.se/tags/link/2103378
Her er også bildene av meg! 3år siden og nå! Det er helt sykt for meg å se hvor frisk jeg er nå iforhold! <3
