Annonseinnlegg

Jeg merker fortsatt att i bakhodet venter jeg ubevisst på att alt bare går rett vest, jeg saboterer for meg selv igjen og att jeg ødelegger absolutt alt for meg selv, og atter en gang sitter der i en leilighet en plass, med en lunken tuborg kl8 på morran, med den største hangoveren og angsten dunkende i kroppen, uten å klare å snakke omtrent i fare for å spy opp gårsdagens dårlige samtaler og elendige oppførsel. Gjerne etter en tur ut der jeg ikke husker den dritt. Jeg tenker ubevisst på att plutselig i morgen når jeg våkner er alle borte for meg, igjen er jeg aleine her i verden og jeg vil ikke klare meg. Det er slike tanker som hjemsøker en uannsett hvor langt en har kommet ellers. Å leve med dødsangst, sosial angst, depresjoner, og panikkangst gir deg disse bivirkningene også i ettertid, og jeg kommer sikkert til å merke dette i mange år fremover, men jeg håper att jeg grubler hjernen min sammen, finner ut alt om meg selv, søker svar på alle spørsmålene jeg har til meg selv og som jeg jobber med hvert sekund jeg er våken om dagen, att dette kansje en dag bare var en vond drøm jeg kan glemme for alltid. Å leve med angsten for å bli forlatt, være aleine eller stå der sårbar uten noen rundt deg er den som sitter lengst inne hos meg ennå. Jeg kan ennå blafre innom tanken om att min kjære bare drar ifra meg, blir lei meg og finner seg en ny. Men jeg stoler såpass sterkt på han, og vi elsker hverandre så høyt att jeg vet inni hjertet mitt att det bare er min egen usikkerhet som snakker, jeg har aldri stolt på ett menneske i mitt liv som han, så denne tanken flyr fort forbi, og jeg tenker inni meg att det aldri vil skje, men tanken slår meg, og lammer meg litt men heldigvis forsvinner igjen. Jeg tror jeg kommer til å ha denne følelsen helt til jeg er fullstendig trygg i livet mitt, jeg har bare ikke kommet så langt ennå. Det er ikke bare denne følelsen som kan lamme meg fullstendig i noen minutter, for så å forsvinne fortere og fortere jo tiden går.
Tanken om å feile kan flagre igjennom mitt hode, spesielt om jeg blir sittende her aleine, helst på kveldstid. Da kan hjertet mitt plutselig stivne til, og tanken på hva om kommer. Hva om jeg bare sprekker allerede i morgen, hva om jeg mislykkes denne gangen også om det skjer noe uforutsett, hva om alt bare går til hel…. og jeg må tilbake til den jeg var? Hva om jeg mister alt jeg har bygd opp?
En kveld lå jeg i sengen, og plutselig fikk jeg en skikkelig angst i meg, som gikk over like fort som den kom, men jeg tenkte att jeg faktisk nå kjører bil, og dette var leeeenge etter jeg begynte å lærekjøre, så den tanken burde jo kommet mye lenger før. Men jeg tenkte att jeg faktisk fører en potensiell drapsmaskin og har dem jeg elsker i bilen, hva om jeg hadde kjørt av veien og drept alle andre enn meg selv, eller kjørt på noen å skadet dem? … herrefred jeg kjenner den følelsen jeg hadde i sengen da denne tanken streifet igjennom hodet mitt. Angsten bare lammer deg, du klarer ikke bevege deg, du blir helt fullstendig iskald og klarer ikke puste en gang.
Da jeg drakk hyppig hadde jeg denne angsten konstant, og nå når jeg er fri den, og ikke lenger føler på den, er den så sterk de få gangene jeg har fått en liten forsmak igjennom disse fortgående anfallene av panikk, og dem går over fortere og fortere, og kommer bare en gang iblandt. Jeg fatter ikke hvordan jeg klarte å gå med så mye angst over så lang tid uten å skyte vettet. For nå når jeg ikke har den hele tiden, så var disse veldig ubehagelige. Den tar over hele deg, du kan ikke kontrollere den og den kommer når du minst venter det!
Angsten er slik att du faktisk får disse anfallene av og til fordi du er redd for å få angstanfall, det høres jo helt teit ut, men angsten for å få angsten gjør att den kommer. Det er vanskelig å forklare angsten fordi du vet aldri hva som kan utløse den. Men det er jo ett tegn på att kroppen og sinnet ditt blir trigget av en faktor, og att kroppen går i beredskap, både i muskler, tårekanaler, pulsen og hjertet, du svetter som en gris og har ingen kontroll over skjelvingene dine, du blir tett i strupen og det er vanskelig å puste. Mitt værste anfall varte nesten en hel dag, og da var jeg skikkelig sliten… jeg tror jeg sov i 2 døgn etterpå, men da var det bare en diskusjon der jeg ble presset skikkelig som utløste den. Jeg gråt ukontrollert, jeg var ikke en gang lei meg! Men tårene bare sprutet. Jeg fikk ikke puste og måtte sitte ute i friskluft i mange timer og det varte så lenge att det var vondt!
En gang fikk jeg ett anfall da noen rev i buksen min så den revnet, ikke med vilje og ikke noe voldelig, og personen fikk seg ett lettere sjokk da jeg fikk skikkelig panikkangst med alle symptomer. Ikke hadde jeg drukket noe særlig den gangen heller, og anfallet kom som en overasskelse på meg selv også.
Det er mye med angsten som har tatt meg på sengen, men da jeg var veldig deprimert i noen mnd, uten å vite det selv før i ettertid da tok virkelig det meg på sengen. Jeg trodde jeg kjente meg selv såpass godt att jeg måtte da forstå att dette var en depresjon og ikke noe annet. Men det forstod jeg ikke før jeg sa det høyt til noen og dem hadde til svar att jeg måtte da forstå att dette var en depresjon.
Jeg vet inni meg att jeg ikke vil feile denne gangen, selvsagt vet jeg det, jeg vet også att ingen kommer til å forlate meg på dagen, og att det ikke kommer til å skje store ting her som gjør att øl kommer til å friste meg. Jeg føler meg veldig trygg men må nok forberede meg på å leve med denne ekle følelsen i tiden fremover også. Man må bare være forberedt og bygge seg opp, så takler man alt!

Annonse fra gymgrossisten
Med c4! https://c.mtpc.se/tags/link/2102880

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2102885