Annonseinnlegg
Tirsdagen har vært helt fantastisk! Jeg har vært til Eid, Vederhus, vært med tanta på jobb, diskutert her og der, masse telefoner, lang tur til Florø og en kjempeopplevelse der som jeg fikk masse utav og den kjekke bilturen både frem og tilbake dit. Og denne gangen kom vi oss smertefritt hjem! Og jeg bommet ikke på veien, foruten inni Florø.
Denne Tirsdagen ble egentlig ikke akkurat etter planen, da jeg fikk telefonen ifra ruskordinatoren mens min kjære var på jobb, og det satt meg på første prøven jeg har hatt sånn med tanke på behandling videre. Jeg var forberedt for dette, og har egentlig bare ventet på telefon om att vi må komme, pakke ned alt vi trenger og kaste oss i bilen sammen. Planen var lagt, og forgylt i gull. Vi hadde en plan for hva vi skulle fokusere på, hva vi skulle bruke tiden på og hva vi ønsket når vi en dag kom hjem til hjemmet våres.
Til vanlig hadde en forandring i planer gitt meg helt vanvittig angst, mangel på kontrollen hadde fått meg forvirret, frustrert og sint. Jeg hadde følt att makten ikke var min over mitt eget liv, att det var urettferdig og jeg hadde blitt nedtrykt. Jeg hadde nok sett bare problemer, jeg hadde tenkt att jeg aldri ville klare meg, att nå var hele forholdet over, og att når han drar, vil jeg bare gå tilbake til å ruse meg og henge med dem jeg bruker å gjøre. Det ville skli ut, jeg ville gjort noe dumt og alt bare var over. Jeg hadde nok bare sett mørkt på alt, og gravd meg ned og grått i puta mi i sengen. Hele dagen hadde nok gått med til dette, og når min kjære kom igjen fra jobb hadde jeg gjort alt i min makt for å få han til å ikke ta imot klinikkplass, og følt att han var egoistisk om han valgte å dra ifra meg når jeg var så sårbar og kom til å gå til dundas om han dro. Jeg ville tenkt egoistisk, det gjor jeg før, og det kan jeg være heelt ærlig om!
Men jeg er på en annen plass nå, og da telefonen kom da jeg var på Eid i dag så tok ikke angsten meg, jeg følte ingen panikk og jeg tok det med knusende ro. Jeg hørte hva han sa til meg, vurderte det og tenkte meg om før jeg svarte han. Jeg veide for og imot, og vi snakket en stund, da han visste fra før hva som er viktig for meg, han har lest alle mine journaler, han har lest seg opp på meg, og han har også hørt min historie om nå. Han vet hva jeg har gjort nå siden Desember for å forandre meg, han vet att jeg har jobbet aktivt for dette siden Desember, og att jeg er rusfri fortsatt. Han vet jeg har denne gruppa, han vet att jeg har bestemt meg nå, for første gang i mitt liv. Jeg har fortalt han alt dette, jeg har forklart hvordan jeg som person er totalt forandret som menneske og som medmenneske. Jeg har puttet så mye terapeutiske ting inni mitt liv iløpet av denne perioden, jeg snakker jo om dette døgnet rundt, jeg får ting ut, jeg reflekterer over problemene hvert eneste sekund jeg er våken, og dette er terapien jeg trenger for meg. Jeg hadde store behov for traumeterapi, men er ikke dette her det? Det er jo det jeg gjør hver eneste dag, jeg driver traumeterapi på meg selv, og bruker meg selv som en forsøkskanin. Når jeg er ferdig med dette, så er jeg ihjeltenkt, jeg er da friskmeldt, jeg er da ikke en rusmisbruker lenger, jeg er da en exmisbruker/bruker. Når jeg er ferdig med denne lange prosessen vet jeg hvorfor på alle tingene som har gjort att jeg har valgt som jeg har gjort, fordi jeg jobber så aktivt. Og det er jo det som er poenget med en slik plass inne? Att du skal gå igjennom disse tingene, finne årsaker, og eliminere disse farene for fremtiden. Du skal bygge deg selv opp fysisk når man er inne, men så mye aktivitet som jeg får nå for tiden, så tror jeg neppe en innleggelse hadde gitt meg noe mer av akkurat dette, psykisk oppbygging er ett hett emne der, og det føler jeg også jeg fikser her hjemme på en god måte.
Det er her jeg skal bo fremover, det er her hjemmet mitt er som jeg skal pusse opp, det er her min familie og mine venner som har blitt veldig mange på kort tid er. Det er her hjemme jeg skal leve, og mitt poeng er att det ikke er noe poeng for meg å legge meg inn sammen med min kjære nå, fordi jeg skal være her, det er her jeg må lære meg å leve, og når jeg vet jeg mister retten til å ta lappen også, i tillegg, så er det ikke verdt det for meg! Og om dere tror att det bare var fordi han sa att lappen ikke lenger ville være aktuelt som gjor att jeg takket nei, så bare tro omigjen 🙂 om det bare hadde vært lappen som var årsaken, så hadde jeg blitt her, tatt lappen og startet å ruse meg igjen da. Det kommer aldri til å skje, men det er en av mange motivatorer for meg, så det var den siste dealbreakeren 🙂
Jeg har tatt ett viktig valg for meg selv i dag, og jeg er så stolt over min kjære som tok sitt valg på sine vegner. Han forlater meg, men jeg er så trygg på han att jeg er 100% sikker på att dette vil fungere helt utmerket. Jeg har ingen tvil i min sjel att vi gifter oss om 2år, blir sterkere sammen og att han får såå masse utav denne opplevelsen han har takket ja til, på tross av att jeg takket nei. Det viser att vi begge tenker på oss selv først, og det er så bra! Vi har endelig skjønt det! Vi MÅ tenke på oss selv først, klart å elske hverandre og respektere hverandre for alt det er verdt, men aldri sette den andre forran seg selv. Ikke når det gjelder denne prosessen! Denne prosessen kommer til å ta flere år, vi kommer til å komme over mange hinder i veien, vi må sloss for å finne motivasjon og glede noen ganger, men vi har hverandre og vi er ett team! Jeg har aldri kjent noe slikt for noen noensinne, og respekten, kjærligheten og troen på oss vokser for hver eneste dag! Vi har bare bestemt oss for noe, gått sammen og fått til noe som imponerer meg selv. Tenk att jeg skulle være så heldig <3 jeg har virkelig funnet mitt livs kjærlighet, og jeg vet jeg aldri blir forlatt eller sviktet av min fremtidige ektemann.
God natt folkens <3
Annonse fra gymgrossisten og c4! Anbefales på det varmeste. https://c.mtpc.se/tags/link/2103208
