Framsnakk er noe vi snakker varmt om her på Vestlandet og som vi fokuserer på i liten og stor grad. Jeg tenker at når noen fortjener skryt, så bør dem faktisk få det! denne mannen her har reddet meg ifra kjedsomheten mang en gang og har gitt meg muligheter til å gjøre tilværelsen for mange enklere! jeg tenker at alle samfunn trenger en mann som Agnar og vi er heldige som har han her! Flere ganger i uka ringer denne mannen meg og gir meg flere kasser med hærlige bakevarer som jeg får kjøre rundt til mennesker som setter stor pris på dette! Han pleier å ringe meg på lørdagskveldene, og savnet etter rusen blir erstattet med å leke jesus og kjøre rundt brød til folket. hehe..
Tusen tusen tusen takk for at du er du og alt du står for!
Jeg legger ved facebooksiden deres slik at dere kan like den, og jeg oppfordrer alle til å benytte seg av dette bakeriet i særklasse!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Det høres sikkert veldig fordømmende ut og da kan jeg bare si med en gang at jeg overhode ikke dømmer noen, men jeg vet åssen det er å leve i en rusbolig for det har jeg gjort hele mitt voksne liv, der alt flyter og man har null kontroll. Man bryr seg rett og slett ikke og man har nok med problemene sine som bare vokser i en grusom fart, alt rundt får ikke plass og man går bare i en boble uten å klare å gjøre noe som helst med omgivelsene sine.
Da jeg valgte rusfriheten var dette ett av punktene som ble viktige for meg, jeg orket ikke omgivelsene mine og slik det såg ut rundt meg og måtte gjøre store forandringer for og i det hele tatt makte og bli boende. Alle som har vært her før kjenner seg ikke igjen, og leiligheten har blitt mitt viktigste prosjekt i denne prosessen, for jeg nekter å bo i en rusbolig som jeg alltid har gjort.
Noen sier at når man har rot i hjemmet har man rot i hue, og jeg tror på dette og merker store forandringer i mitt eget sinn når jeg føler jeg har kontroll på hjemmet mitt. Jeg liker og kunne ta imot besøk som ikke var planlagt uten å føle skam over hjemmet mitt, og unngå besøk bare fordi jeg ikke føler det er bra nok. Hele livet mitt har vi vært på flyttefot og jeg har aldri hatt ett stabilt og trygt hjem der jeg har visst jeg skulle være i mer enn ett år i slengen, derfor har hjemmet mitt blitt så viktig nå når jeg faktisk skal leve ett rusfritt og fullverdig liv. Jeg sier ikke at jeg ser ned på andre som ikke har alt på stell og jeg sier ikke at jeg må ha det perfekt rundt meg hele tiden, men jeg må trives i omgivelsene rundt meg for å ha denne sjelefreden og denne indre roen jeg har blitt helt avhengig av, når jeg har kaos rundt meg smitter det over og jeg føler en indre uro.
Nå føler jeg at jeg har kommet til ett punkt der jeg er fornøgd og stolt over mitt eget hjem, vi har brukt økonomiske løsninger overalt og det har ikke kostet oss stort, vi har en liten leilighet og har funnet nytten i smarte løsninger og jeg har sluttet med alt smånips og heller valgt store ting. Det er første gang i hele mitt liv jeg er stolt over hjemmet mitt, og det føles så godt å kunne ta imot gjester uten å føle denne vonde følelsen inni seg, for alle som har vært her før vet hva jeg mener med rusbolig for her såg det virkelig ikke ut før, og det lignet ikke ett hjem man ønsker å være i, iallefall ikke være i edru.
Jeg betegner meg selv som ett menneske som alltid har vært på en evig flukt, fordi jeg aldri har hatt ett punkt der jeg har funnet roen og hatt lyst og være, men nå føler jeg at jeg har skapt meg ett hjem sammen med min kjære, vi har laget det til slik vi liker det og sammen har vi fikset dette! det er en av disse tingene som har vært viktige for min prosess, og jeg brenner nå for å hjelpe andre med å stelle istand ett hjem. Med små grep kan man gjøre omgivelsene rundt seg levelige, og jeg vet hvordan det er å våkne i en leilighet du ikke føler er din. Dette er en av disse tingene jeg ønsker å jobbe videre med, yte litt ekstra til dem som ønsker det og skape disse omgivelsene der man kan føle på denne freden. Jeg vet hvor skoen trykker og når jeg kaller noe en rusbolig så mener jeg ingenting negativt med det. Jeg har vært der selv.
Da jeg valgte rusfriheten så valgte jeg kontroll over livet mitt, og da føler jeg at leiligheten også skal utstråle dette. Det gir bare en god følelse og ha kontrollen etter ett helt liv uten.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
I desember forbarmet jeg meg over en katt og tok han inni varmen her og ble skikkelig glad i han. Katten trengte bare ett hjem før han fikk seg ett fast ett og jeg visste det igjennom hele prosessen, at han faktisk ikke skulle bo hos oss. På tross av dette ble jeg sønderknust den dagen vi måtte gi han videre, og katten har satt spor i meg! denne katten var ikke en hvilken som helst en og krevde hele deg som menneske, så og gå inni stua her uten at han var her var uvant lenge etterpå. Grunnen til at vi ikke kunne ha han fast, var at dette var en innekatt og vi har planer om å reise når dette er lovlig, med en innekatt kan man ikke bare reise dit man ønsker når man ønsker det, og det ville være dumt for katten og måtte være her aleine mesteparten av dagene.
Grunn nummer to er at vi selv har en gammel hannkatt som virkelig ikke satte pris på nykommeren i huset! det er vanskelig når min katt er vant med å være aleine, men det er veldig godt og ha han igjen og bruke han til å komme over hjertesorgen etter den andre. Katten min har fått ett helt annet liv etter at jeg sluttet å ruse meg, og katten har faktisk bært preg av utryggheten her i huset.
Vi har aldri vært stygg med katten eller noe slikt, men forskjellige mennesker har gått inn og ut av denne leiligheten konstant og katten har blitt skikkelig utrygg på alt. Etter at jeg sluttet og ruse meg har katten begynt å komme inni stua her og ligger på sofaen og koser seg, han er ikke lenger redd for alt og alle lenger og vi merker forskjellen også på katten! dyrene merker rusen, uansett hva man sier.
Jeg elsker dyr og en av mine tilfriskningsstrategier er dette! selv denne katten hjelper meg på veien mot ett bedre liv og utav bildene kan dere sikkert forstå dette 🙂 Jeg har stor tro på dyr som terapi.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Som jeg har sagt mange ganger før så tror jeg vi mennesker hver eneste dag og hvert eneste minutt kan redde verden, litt.. og i dag har jeg samlet alle tingene jeg har fått på kjøkkengulvet mitt og har sendt bilder av alle tingene rundt til mennesker jeg tror ville kunne dratt nytten av disse fine tingene. Nå har jeg bare ett par saker igjen og jeg kan omsider snart ta kjøkkenet tilbake! jeg får fnatt av å ikke skulle gjøre noe, og tanken på å skulle være helt fastlåst i mange uker fremover skremmer dritten av meg, jeg er livredd for en lockdown og føler alle er litt tynnslitte ifra før nå. Jeg er rett og slett redd for hvordan psyken til alle blir og om man takler enda en nedstenging.
Jeg håper på at disse små tiltakene mine, som egentlig ikke betyr noe i det store bildet kan bidra til en litt enklere og lysere hverdag for noen, jeg prøver å gjøre store ting utav små ting og jeg vet selv hvor deilig det er å få litt hjelp når man har lite ifra før, det skal så lite til!
Jeg tar meg selv noen ganger i å tenke hvor stort dette kunne blitt uten denne pandemien hengende over oss, jeg ble edru i desember 2019 og startet med dette rusarbeidet mitt i februar, og i mars stengte alt ned. Alle planene mine ble satt på vent, og jeg fikk bare startet litt av tiltakene. Tenk om alt var helt normalt rundt oss, hvor mange ting jeg hadde fått gjort. Disse tankene gir meg sommerfugler i magen og jeg gleder meg til den dagen vi kan leve som normalt igjen og jeg kan sette alle disse tingene uti livet! jeg håper at jeg neste jul kan invitere alle jeg kjenner som ellers blir sittende aleine i jula på en stor julefest på juleaften, jeg håper jeg kan invitere alle i bursdagen min og ikke minst bryllupet våres i 2022! jeg ser så frem til å få lov og klemme vennene mine igjen og gå på besøker, og jeg er ikke en gang en “klemmer”!
Hele samfunnet våres er preget av situasjonen og det er ikke sikkert at alt blir det samme igjen, vi har endret måtene våres for å vise omsorg på og isteden for denne fysiske kontakten tror jeg vi er blitt bedre på ord og tar fortere kontakt med hverandre og prøver å oppmuntre hverandre, jeg har fått mer troen på menneskeheten etter at verden ble helt forandret, og jeg er stolt over menneskeheten og alt den står for i slike tider. Jeg ber på mine knær om at dette snart skal gå over og vi kan begynne livene våres igjen, jeg ber også for at flere menneskeliv ikke skal gå tapt og at alle tar hensyn til alle regler. Vi må bare smøre oss med tålmodighet og holde oss for oss selv, for aldri i verden vil vi være grunnen til at noen går bort.
Jeg tror at alle mennesker kan redde verden litt hver eneste dag, og hver eneste time på denne jorden her, spesielt i denne situasjonen vi er i. Jeg oppfordrer alle til å kontakte noen man ellers ikke snakker så mye med, spør hvordan mennesket har det eller bare ett hei 🙂 vi trenger litt positivitet, og det skal så lite til! ha en god kveld kjære lesere! dere er fantastiske!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Jeg har brukt dette året som rusfri til å sette meg inni problemstillingene rundt dette med rus og hva det gjør med oss mennesker, og jeg mener ikke med dette innlegget og krenke menn eller si at dem ikke føler noe like fullt ut som oss, men jeg mener det er en forskjell der som er vesentlig tilstede.
Når en mor starter og ruser seg og etterhvert velger rusen foran barna sine oppstår det en stor indre konflikt som jeg faktisk ikke tror menn helt kjenner på, på lik linje som kvinner. Vi kvinner er født til å lage barn, det ligger i våres natur og vi kjenner på alle disse instinktene helt ifra starten. Når vi oppdager at vi er gravid og venter barn er vi allerede mor, helt ifra starten når man kjenner de første sparkene knytter man bånd til barnet som pappa ikke kan. Meningen våres er å få barn og oppdra dem, sette barna først alltid og når vi ikke mestrer denne normale tingen som “alle andre” klarer oppstår skammen jeg nå snakker om.
Jeg har brukt så mange år på og hate meg selv og bære på denne intense skammen over å ha mistet omsorgen for mine egne barn til barnevernet, jeg har banket meg selv opp i årevis og druknet sorgene i alkoholen fordi det er det eneste som har hjulpet meg. Jeg har bært på denne skammen så lenge at for noen år siden tok jeg ett oppgjør med meg selv for å slippe og selvsabotere meg selv ubevisst og bevisst i hverdagen. Jeg husker jeg såg meg selv i speilet og sa til meg selv at jeg ikke maktet og hate meg selv hver eneste dag lenger, jeg maktet ikke å banke meg selv opp for ting jeg hadde gjort for mange år siden, og først da kunne jeg gjøre noe med situasjonen min og bli en bedre mor på avstand, og jeg kunne nyte samværene uten denne følelsen inni meg av dårlig sanvittighet og nag til meg selv, den spiste meg opp levende og jeg klarte ikke å fokusere på noe annet enn hatet jeg følte til meg selv.
Det er 12år siden jeg mistet barna mine til barnevernet og jeg har vært heldig! dem er i to helt perfekte familier som har tatt dem inn som sine egne ifra første dag. Jeg har vært igjennom all denne skammen helt aleine i alle disse årene, og til slutt maktet jeg ikke å bære på den lenger fordi dette også gikk utover tiden jeg fikk med barna mine.
På samværene var jeg der men ikke tilstede, istedenfor og nyte tiden tok jeg meg selv i å se på klokka fordi jeg grua meg slik til å reise ifra dem igjen. Etter oppgjøret med meg selv og selvhatet jeg følte så har jeg og barna mine fått ett mye bedre forhold til hverandre og vi snakker om alt mulig. Før var jeg redd for å nærme meg barna rett og slett på grunn av smerten jeg følte når jeg måtte dra eller i perioden jeg bare ble ventende på det neste samværet. Det bygget seg opp så store forventninger slik at jeg var totalt utslitt på det faktiske samværet, og jeg brukte opp all energien på å vente på nedturen etterpå. Når jeg sier at jeg hatet meg selv så mener jeg det. Jeg hatet meg selv så intenst at hver gang jeg såg meg selv i speilet så ble jeg fysisk uvel av synet jeg såg. Jeg såg lenger ikke ett pent ansikt eller den føflekken i ansiktet jeg faktisk liker, jeg såg noe jeg ikke klarte å holde ut og jeg såg bare den mislykka mammaen jeg faktisk var og brukte all min tid på og snakke med selv nedi dritten.
Da jeg startet og legge ifra meg denne skammen over å ha mistet barna og ikke nådd opp til disse forventningene man har til en mor, klarte jeg og fokusere på fremtiden til meg og barna. Nå er jeg helt sikker på at jeg og barna alltid vil ha ett godt forhold, og jeg er fullstendig ærlig med dem. Først når jeg la ifra meg hatet, klarte jeg og forbedre meg selv og situasjonen rundt barna mine, og jeg har alltid satt dem først uansett hvordan jeg selv har hatt det.
Denne skammen bare en mor kan føle tror jeg er unik for oss kvinner, den er mektig og altoppslukende og mest av alt ødeleggende. Jeg har klart og legge av meg deler av skammen men kjenner at det vrenger seg i magen hver gang jeg sier at jeg er en mor på avstand. Det finnes ingenting normalt med å ikke være med barna sine, eller føle disse normale morsfølelsene, man føler seg som ett misfoster og ikke normal. Man føler seg mislykka og må bære på en enorm skam resten av livet sitt, om man ikke klarer å slutte og hate seg selv for valg man har tatt i rusen.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Jeg fikk ett spørsmål om dette og tenkte at akkurat dette fortjente ett helt blogginnlegg. Tankene strømmet på med en gang jeg åpnet spørsmålet og svarene er så mange og ting er så kompliserte. Jeg ble født inni rusen og hadde rusen rundt meg siden jeg ble født, min far er alkoholiker og jeg har arvet hans gener. Ikke bare har jeg arvet hans gener men jeg ble alvorlig mobbet igjennom hele skoleårene og hadde på en måte alle oddsene imot meg. Jeg begynte å henge sammen med dem som var mye eldre en meg selv og startet å drikke, jeg falt for disse dråpene med en gang, mens de andre vennene mine syntes alkohol smakte helt forferdelig, jeg hadde det i meg på en måte og kjente meg forelsket etter første gangen, det var som om noe ble bedre og jeg ble en mer utadvendt person, jeg som alltid hadde vært den stygge ekle jenta som ingen likte fikk plutselig masse venner og snakket med alle på fest. Dette ga meg ett kick og jeg kom utav skallet mitt! rett og slett.
Jeg ble gravid som 15åring og ble mor som 16 og 18åring, og da det ble slutt mellom meg og barnefar sklei det helt ut for meg og jeg startet og vanke i dårlige miljøer og forelsket meg. Jenta som alltid hadde vært totalt imot dop, dopet seg. Jeg mistet barna mine da jeg var 18år gammel og mistet helt fotfestet, jeg hadde tross alt vært mor og det var det eneste jeg kjente. Det var da det virkelig gikk ille.
Jeg ble sprøytenarkoman og var dette i ca 2 år før jeg la meg inn og fikk hjelp for narkotika. Jeg var så overbevist om at det var dopet som var problemet, og nektet og se at alkoholen var like ille så da jeg skrev meg ut fordi jeg hadde møtt det jeg trodde var drømmemannen så startet jeg å drikke som aldri før. Alkoholen har alltid vært hovedproblemet mitt, selvom jeg har nektet og innse det og har bortforklart mitt eget misbruk for alt det har vært verdt, det er alkoholen jeg sklir tilbake til hele tiden og derfor betegner jeg meg selv som en rusmisbruker, fordi jeg kan misbruke alt bare det gir meg en viss rus.
Jeg har levd ett traumatisk liv med voldtekter psykisk mishandling og fysiske store eksplosjoner, jeg har levd med terroren rundt meg og har søkt etter det jeg har visst fungerer, nemlig rusen. I hele mitt liv har jeg levd med en angst i kroppen, ja jeg hadde faktisk angst da jeg var 5år gammel bare. Jeg har søkt etter medisin for å døyve disse følelsene og spenningene jeg alltid har hatt. Jeg har hele tiden stolt på rusen og at den kunne fikse meg, lite visste jeg at ett rusfritt liv var mulig. Jeg har hatt alle odds imot meg hele livet, og når jeg ser tilbake så finner jeg det ikke rart at akkurat jeg ble en misbruker, hvorfor ikke liksom?
Jeg startet rett og slett og ruse meg fordi jeg trengte forandring! jeg forandret meg når jeg rusa meg og jenta som aldri sa ett ord ble den mest utadvente personen i verden, derfor forelsket jeg meg i rusen med en gang. Jeg som hadde selvbilde nedi kjelleren fikk plutselig troen på meg selv, og jeg likte det! jeg likte også freden inni meg rusen ga meg, og jeg innser nå at det var denne falske sjelefreden rusen ga meg jeg likte, å ikke gå og være bekymret hele tiden og alltid på vakt, slappe av og bare være meg selv. jeg tror det er mange grunner til at man starter å ruse seg, ja jeg tror det er like mange veier inni rusen som det er utav rusen, og det sier litt 🙂 Takk for bra spørsmål! fortsett med det 🙂
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Om nettene er jeg akkurat den samme som jeg var før, alle disse nykkene alle mønsterene mine og tankemåtene, alle reaksjonene og manipulatoregenskapene man tilegner seg når rusen tar overhånd. Jeg tenker som jeg gjor da jeg rusa meg og det er dette som skremmer meg mest, fordi det er så ekte og jeg våkner hver eneste gang og må sjekke om jeg faktisk har sprukket, jeg må liksom kjenne etter om jeg er fyllesyk. Jeg har alltid drømt helt vilt, ja helt siden jeg var liten har jeg våknet på kjøkkenet eller midt nedi trappen i panikk, jeg har alltid vært en villtass om natten men jeg har aldri drømt så ekte i mitt voksne liv som jeg gjør nå for tiden.
Jeg kan drømme 10 ganger iløpet av en natt at jeg sprekker, eller at noen forteller meg at jeg har sprukket uten at jeg har fått det med meg , det eneste jeg sitter igjen med er dette sviket jeg føler like intenst hver gang i drømmene, denne følelsen av å måtte starte helt på ny og jeg kjenner på kaoset fortiden min ga meg. Rustilværelsen min var preget av en helt vanvittig angst og null kontroll, jeg visste ikke fra time til time hva som ville skje, jeg var rotløs og rastløs og hadde ingen moral eller verdier igjen og så lenge jeg visste at jeg hadde rusen brydde jeg meg ikke om noe annet. På slutten var jeg ingen hyggelig alkis, ikke en slik alkis som kan drikke i flere år i strekk uten å bli oppdaget fordi en oppfører seg eksemplarisk når man drikker, jeg var den alkisen alle la merke til med både volumet mitt og den stygge munnen. Jeg var egentlig bare sint på meg selv men lot det gå utover alle andre.
Når jeg tenker tilbake på livet mitt før så fatter jeg ikke hvordan jeg greide meg i så mange år, levende på 3 6-pac for dag og null mat, jeg drev kroppen min så langt at når jeg kom på sykehuset var alle verdiene farlig lave, det var ingenting igjen i kroppen min og jeg ville dødd om jeg ikke ble brutalt stoppet da jeg knakk ryggen. Uansett hvor mye fysisk smerte jeg opplevde den gangen så var det verdt det fordi det reddet livet mitt. Jeg er ett menneske som gjør akkurat det jeg vil når jeg vil, jeg hører ikke på noen andre og har nektet i alle år og ta imot hjelp, for første gang den gangen da jeg lå i sykesengen med knekt rygg og en dyster fremtid foran meg i rullestolen hadde jeg bare ett eneste menneske her i verden og skylde på, nemlig meg selv. Denne følelsen glemmer jeg aldri og tar den med meg til neste gang jeg kjenner på savnet etter rusen.
I begynnelsen da jeg begynte å drømme disse rusrelaterte marerittene så klandret jeg meg selv ofte, jeg følte at jeg innerst inne ønsket og ruse meg igjen men har innsett at det er underbevisstheten min som arbeider på spreng slik at jeg aldri mer skal gå tilbake til den jeg var. Drømmene handler om sviket og jeg tror at jeg selv hadde blitt mest skuffet om jeg sprakk nå. Freden og roen over livet mitt nå og denne kontrollen jeg har er skremmende for meg, jeg er ikke vant med at ting går greit over lengre tid og prøver å finne feil hele tiden, jeg venter automatisk på å rote alt til og bli kastet tilbake. Disse drømmene er bare en varsel på hvor fort det faktisk kan gå galt for mennesker som meg, og at jeg må være takknemlig for hver eneste dag jeg holder meg rusfri og lykkelig. Livet er verdifullt og når andre sa dette til meg før fikk jeg lyst og kaste opp på dem, lite visste jeg at jeg selv en dag ville si disse ordene og faktisk mene dem. Det er aldri for seint!
Nå håper jeg på at jeg får en eneste natt uten disse ville drømmene, for det er faktisk ganske så travelt og leve dette dobbeltlivet 😉 god natt kjære lesere.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Akkurat i dette sekund så er jeg helt skråsikker på at det finnes engler der ute og at dem er forkledd i vanlige mennesker som går rundt her på jorden. Vi har hentet MASSE ting av ei dame med ett stort hjerte, som jeg igjen får muligheten til å gi videre til mennesker som trenger det, mengden av ting vi fikk og kvaliteten satt meg helt ut og nå gleder jeg meg til å bli frisk slik at jeg kan ta meg en runde ut og gi bort, som en julenisse i januar. Jeg blir så takknemlig og varm i hjertet når mennesker rundt her gir meg ting som kan endre hverdagen til noen, det skal så lite til og jeg ser på disse tingene som små oppmuntringer for jeg vet hvor glad jeg selv hadde blitt!
Dem sier mye rart om å bo på bygda, dem sier faktisk at om du ikke helt vet hva du selv driver med så kan du trøste deg med at hele bygda vet det. Det går også på folkemunne at det er så mye bedre å bo i store byer og man kan være mer anonym og usynlig, det er greit nok det men på bygda finner man også en enda større forståelse og ikke minst tilgivelse når man har driti på draget, og ingenting er bedre når man endrer livet sitt at faktisk folk tar deg innigjen i varmen og viser omsorg for deg, det nekter jeg å tro skjer i store byer. Det er en stor ære og få bidrag som jeg igjen kan utnytte og gi videre til dem jeg vet trenger akkurat disse tingene jeg får, jeg prioriterer og velger ut noen og til nå har jeg ikke kastet en eneste ting og hver gang går tingene rett ut igjen. Det er alltid noen som trenger noe, og det er en sann ære og kunne være så heldig og få lov og gjøre dette. Dette driver meg fremover og gir meg mer troen på ett varmt og inkluderende samfunn.
I dag er det oppstart for selvhjelpgruppe nr2 og jeg får ikke delta. Jeg tar dette med tungt hjerte og hadde virkelig sett frem til denne torsdagen. Jeg ser alltid frem til gruppe og jeg kjenner at noe mangler denne uka når jeg må avstå, men jeg vet at neste gang kan jeg være med som alltid og jeg gleder meg bare enda mer til å slippe “fri”. Heldigvis er det mennesker som kan ta over når jeg ligger nede for telling og gruppene går som normalt.
Dagen i går betegnet jeg som en møkkadag, men i dag er alt så mye bedre! den verkende halsen gikk over og nå er det bare en rennende nese jeg har og klage på. Så lenge det er slike småting man har og klage over, så har man det faktisk veldig greit, og noen ganger er det litt godt at slike små praktiske ting er litt kaotiske når man er vant med kaos innvendig. Jeg har i hele natt sprukket og underbevisstheten min jobber på spreng, jeg trøster meg bare med at drømmer er drømmer og at jeg lever drømmen as we speak nå!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Når man kutter rusen er det en eneste ting som fungerer! å snakke med mennesker som går igjennom det samme som deg selv og som vet hvordan det er å gi slipp på den eneste medisinen en kjenner og som man vet fungerer. Mange ganger står man i situasjoner der det eneste både kroppen og hodet har lyst til er å ruse seg igjen, fordi det er den eneste veien vi er vant med å ta. Det skal mye til for å stoppe der og jeg har lært mye av setningen “tenk tanken helt ut”. Det nytter ikke for meg å sitte og snakke med terapauter om at det ikke lenger er det samme og se på tv lenger uten øla på bordet, eller at sex aldri blir det samme uten amfetaminen, det er slike ting bare likemenn kan forstå og man slipper og forklare seg. Selvhjelpsgruppe har hjulpet meg noe helt vanvittig og jeg var i utgangspunktet skeptisk og det tror jeg gjelder veldig mange.
Det er ikke slik at vi sitter som en sekt i en ring og tømmer hele sjelen våres til hverandre, det finnes ingen klein stemning i rommet og man føler ikke at man er til en time hos en hjernekrymper. Før jeg startet min egen gruppe trodde jeg dette var en gruppe for kristne folk og jeg har skydd all hjelp hele livet. Da jeg fikk startet min egen gruppe og besøkte andre grupper for å finne ut hvordan andre gjor dette endret synet mitt på grupper og jeg fant fellesskapet.
Jeg kan med hånden på hjertet si at om jeg hadde funnet fellesskapet før og startet i gruppe hadde jeg sluttet å ruse meg før, men jeg innser at jeg ikke var klar for dette og at fellesskapet kom inni livet mitt på perfekt tidspunkt, akkurat da jeg var klar for å ta fatt på ett rusfritt liv, hvor enn skremmende og fryktinngytende det føltes så var det noe som skjedde når jeg fikk lov og dele til mennesker som visste akkurat hvordan jeg hadde det.
Tusenvis av mennesker igjennom årene har sagt at jeg bør åpne meg og begynne og bearbeide alt som har skjedd, men jeg har hatt rusen min til å bedøve meg selv, når man blir edru kommer alt til overflaten og man må ta tak i alle disse tingene som kommer frem, som edru! det er jævlig skremmende og det eneste man ofte har lyst til er faktisk og gi opp, men så kommer tanken på fellesskapet og hvorfor man i utgangspunktet valgte å ta denne kampen, og dette holder en tilbake. Jeg sier ikke dette er enkelt, mange ganger må man bite tenna sammen slik at man blir helt sår, men innimellom kommer disse øyeblikkene der man tenker at man faktisk lever, føler på gleden og lykken, man finner en sjelefred man aldri i sine villeste fantasier hadde trodd man ville oppleve, og da er det hele verdt det.
Vi skal være så tøffe hele tiden og klare oss selv, men å åpne seg til likemenn er faktisk det eneste som hjelper, tro dere meg! man klarer ikke alt dette helt selv, man har rusa seg i så mange år og man trenger noen der som vet hvor skoen trykker og om hvilken kamp man faktisk kjemper hver eneste dag. Kjemp for livet, det er verdt det!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Beklager kjære lesere på det sterkeste… men denne dagen har bare vært dritt. Jeg våknet kl2 i natt og fikk ikke sove igjen, og med sår hals og rennende nese startet jeg allerede da og syns synd på meg selv. Det er bra jeg syns synd på meg selv, for det er ikke alle som gjør det og jeg har sittet og ventet på noen på butikken i hele 40 minutter. Dere kan tenke dere at tempen min gikk opp noen steg og tålmodigheten min som allerede er satt sterkt på prøve var nær og ta slutt. Heldigvis har jeg ikke fått eksplosjoner ennå, og har klart og tenke som ett rusfritt menneske. klapper min egen skulder.
Jeg har styra og stella for å få fikset gruppe uten å være tilstede selv og heldigvis har jeg noen i bakhånd som takler dette bedre enn jeg ville gjort! jeg stresser meg opp over små bagateller, som alltid.
Du vet den følelsen når du kjenner at du holder på å bli dårlig? slik skikkelig dårlig?.. slik har jeg følt meg i hele dag og jeg fatter ikke at jeg fortsatt er våken. Jeg har innsett også grunnen til at jeg har blitt så sta som jeg har blitt og hvorfor jeg alltid klarer meg selv, alltid. Det er rett og slett fordi jeg ikke får medfølelse eller blir tatt hensyn til i situasjoner der jeg er slått ut, det er liksom ikke så ille når det kommer til meg og jeg skal gjøre disse normale tingene på tross av skrantende helse. Jeg kan faktisk takke dem som setter disse kravene til meg for at jeg har klart å komme meg på beina etter jeg knakk ryggen, fordi jeg har måttet presse mine egne grenser helt til randen! nå ble det veldig syt og klag her, men det positive er at jeg i enden faktisk kommer meg på beina fortere enn de fleste og gir aldri opp selvom det nesten er umulig. Takk for at dere setter krav til meg slik at jeg aldri har muligheten til å gi opp eller legge meg ned for telling! tøff kjærlighet heter det, og jeg får min dose hver eneste dag.
Dere kan tenke dere stemningen her i stua når begge to plutselig er slått ut på ubestemt tid, vi krangler nesten om hvem som skal lage mat og jeg har kommet med noen småfrekke skjellsord mot min kjære… Jeg pleier å behandle han bra, men i dag har jeg klaga over at han har fått all medfølelse i verden alle disse dagene han har vært syk, mens jeg må klare meg selv uten. Dere kan tro jeg ikke lar en slik mulighet gå ifra meg, og når man er syk så kjennes det litt befriende og ha noen å ta ut frustrasjonen på! på en vennskapelig og småhyggelig måte om dere skjønner.
På tross av møkkadagen jeg har hatt i dag så gleder jeg meg til å få sove og muligens få i meg noe mat som første gang i dag. Jeg satser på at jeg biter i meg denne styggedommen og er bedre om noen dager, for i dag har jeg bare ventet på å bli skikkelig syk og er på grensen hele tiden. Wish us luck! 😉 ha en strålende forfriskende og deilig kveld kjære lesere og takk for all deling av bloggen! dere er fantastiske som orker og lytte til meg.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
