Når man kutter rusen er det en eneste ting som fungerer! å snakke med mennesker som går igjennom det samme som deg selv og som vet hvordan det er å gi slipp på den eneste medisinen en kjenner og som man vet fungerer. Mange ganger står man i situasjoner der det eneste både kroppen og hodet har lyst til er å ruse seg igjen, fordi det er den eneste veien vi er vant med å ta. Det skal mye til for å stoppe der og jeg har lært mye av setningen “tenk tanken helt ut”. Det nytter ikke for meg å sitte og snakke med terapauter om at det ikke lenger er det samme og se på tv lenger uten øla på bordet, eller at sex aldri blir det samme uten amfetaminen, det er slike ting bare likemenn kan forstå og man slipper og forklare seg. Selvhjelpsgruppe har hjulpet meg noe helt vanvittig og jeg var i utgangspunktet skeptisk og det tror jeg gjelder veldig mange.
Det er ikke slik at vi sitter som en sekt i en ring og tømmer hele sjelen våres til hverandre, det finnes ingen klein stemning i rommet og man føler ikke at man er til en time hos en hjernekrymper. Før jeg startet min egen gruppe trodde jeg dette var en gruppe for kristne folk og jeg har skydd all hjelp hele livet. Da jeg fikk startet min egen gruppe og besøkte andre grupper for å finne ut hvordan andre gjor dette endret synet mitt på grupper og jeg fant fellesskapet. 
Jeg kan med hånden på hjertet si at om jeg hadde funnet fellesskapet før og startet i gruppe hadde jeg sluttet å ruse meg før, men jeg innser at jeg ikke var klar for dette og at fellesskapet kom inni livet mitt på perfekt tidspunkt, akkurat da jeg var klar for å ta fatt på ett rusfritt liv, hvor enn skremmende og fryktinngytende det føltes så var det noe som skjedde når jeg fikk lov og dele til mennesker som visste akkurat hvordan jeg hadde det.
Tusenvis av mennesker igjennom årene har sagt at jeg bør åpne meg og begynne og bearbeide alt som har skjedd, men jeg har hatt rusen min til å bedøve meg selv, når man blir edru kommer alt til overflaten og man må ta tak i alle disse tingene som kommer frem, som edru! det er jævlig skremmende og det eneste man ofte har lyst til er faktisk og gi opp, men så kommer tanken på fellesskapet og hvorfor man i utgangspunktet valgte å ta denne kampen, og dette holder en tilbake. Jeg sier ikke dette er enkelt, mange ganger må man bite tenna sammen slik at man blir helt sår, men innimellom kommer disse øyeblikkene der man tenker at man faktisk lever, føler på gleden og lykken, man finner en sjelefred man aldri i sine villeste fantasier hadde trodd man ville oppleve, og da er det hele verdt det.
Vi skal være så tøffe hele tiden og klare oss selv, men å åpne seg til likemenn er faktisk det eneste som hjelper, tro dere meg! man klarer ikke alt dette helt selv, man har rusa seg i så mange år og man trenger noen der som vet hvor skoen trykker og om hvilken kamp man faktisk kjemper hver eneste dag. Kjemp for livet, det er verdt det! 
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
Som langtids medbruker skjønner jeg godt hva du opplever. Nå har jeg vært ——fri noen år ogkjenner på den indre roen🌼
Den er verdt det hele! jeg har aldri kjent på den før jeg sluttet og ruse meg og ante ikke den gangen hva jeg gikk glipp av. Nå er denne sjelefreden den viktigste tingen for meg og aldri ønsker jeg å miste den gijen. <3