Om nettene er jeg akkurat den samme som jeg var før, alle disse nykkene alle mønsterene mine og tankemåtene, alle reaksjonene og manipulatoregenskapene man tilegner seg når rusen tar overhånd. Jeg tenker som jeg gjor da jeg rusa meg og det er dette som skremmer meg mest, fordi det er så ekte og jeg våkner hver eneste gang og må sjekke om jeg faktisk har sprukket, jeg må liksom kjenne etter om jeg er fyllesyk. Jeg har alltid drømt helt vilt, ja helt siden jeg var liten har jeg våknet på kjøkkenet eller midt nedi trappen i panikk, jeg har alltid vært en villtass om natten men jeg har aldri drømt så ekte i mitt voksne liv som jeg gjør nå for tiden.
Jeg kan drømme 10 ganger iløpet av en natt at jeg sprekker, eller at noen forteller meg at jeg har sprukket uten at jeg har fått det med meg , det eneste jeg sitter igjen med er dette sviket jeg føler like intenst hver gang i drømmene, denne følelsen av å måtte starte helt på ny og jeg kjenner på kaoset fortiden min ga meg. Rustilværelsen min var preget av en helt vanvittig angst og null kontroll, jeg visste ikke fra time til time hva som ville skje, jeg var rotløs og rastløs og hadde ingen moral eller verdier igjen og så lenge jeg visste at jeg hadde rusen brydde jeg meg ikke om noe annet. På slutten var jeg ingen hyggelig alkis, ikke en slik alkis som kan drikke i flere år i strekk uten å bli oppdaget fordi en oppfører seg eksemplarisk når man drikker, jeg var den alkisen alle la merke til med både volumet mitt og den stygge munnen. Jeg var egentlig bare sint på meg selv men lot det gå utover alle andre.
Når jeg tenker tilbake på livet mitt før så fatter jeg ikke hvordan jeg greide meg i så mange år, levende på 3 6-pac for dag og null mat, jeg drev kroppen min så langt at når jeg kom på sykehuset var alle verdiene farlig lave, det var ingenting igjen i kroppen min og jeg ville dødd om jeg ikke ble brutalt stoppet da jeg knakk ryggen. Uansett hvor mye fysisk smerte jeg opplevde den gangen så var det verdt det fordi det reddet livet mitt. Jeg er ett menneske som gjør akkurat det jeg vil når jeg vil, jeg hører ikke på noen andre og har nektet i alle år og ta imot hjelp, for første gang den gangen da jeg lå i sykesengen med knekt rygg og en dyster fremtid foran meg i rullestolen hadde jeg bare ett eneste menneske her i verden og skylde på, nemlig meg selv. Denne følelsen glemmer jeg aldri og tar den med meg til neste gang jeg kjenner på savnet etter rusen.
I begynnelsen da jeg begynte å drømme disse rusrelaterte marerittene så klandret jeg meg selv ofte, jeg følte at jeg innerst inne ønsket og ruse meg igjen men har innsett at det er underbevisstheten min som arbeider på spreng slik at jeg aldri mer skal gå tilbake til den jeg var. Drømmene handler om sviket og jeg tror at jeg selv hadde blitt mest skuffet om jeg sprakk nå. Freden og roen over livet mitt nå og denne kontrollen jeg har er skremmende for meg, jeg er ikke vant med at ting går greit over lengre tid og prøver å finne feil hele tiden, jeg venter automatisk på å rote alt til og bli kastet tilbake. Disse drømmene er bare en varsel på hvor fort det faktisk kan gå galt for mennesker som meg, og at jeg må være takknemlig for hver eneste dag jeg holder meg rusfri og lykkelig. Livet er verdifullt og når andre sa dette til meg før fikk jeg lyst og kaste opp på dem, lite visste jeg at jeg selv en dag ville si disse ordene og faktisk mene dem. Det er aldri for seint!
Nå håper jeg på at jeg får en eneste natt uten disse ville drømmene, for det er faktisk ganske så travelt og leve dette dobbeltlivet 😉 god natt kjære lesere.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
