Beklager kjære lesere på det sterkeste… men denne dagen har bare vært dritt. Jeg våknet kl2 i natt og fikk ikke sove igjen, og med sår hals og rennende nese startet jeg allerede da og syns synd på meg selv. Det er bra jeg syns synd på meg selv, for det er ikke alle som gjør det og jeg har sittet og ventet på noen på butikken i hele 40 minutter. Dere kan tenke dere at tempen min gikk opp noen steg og tålmodigheten min som allerede er satt sterkt på prøve var nær og ta slutt. Heldigvis har jeg ikke fått eksplosjoner ennå, og har klart og tenke som ett rusfritt menneske. klapper min egen skulder.
Jeg har styra og stella for å få fikset gruppe uten å være tilstede selv og heldigvis har jeg noen i bakhånd som takler dette bedre enn jeg ville gjort! jeg stresser meg opp over små bagateller, som alltid.
Du vet den følelsen når du kjenner at du holder på å bli dårlig? slik skikkelig dårlig?.. slik har jeg følt meg i hele dag og jeg fatter ikke at jeg fortsatt er våken. Jeg har innsett også grunnen til at jeg har blitt så sta som jeg har blitt og hvorfor jeg alltid klarer meg selv, alltid. Det er rett og slett fordi jeg ikke får medfølelse eller blir tatt hensyn til i situasjoner der jeg er slått ut, det er liksom ikke så ille når det kommer til meg og jeg skal gjøre disse normale tingene på tross av skrantende helse. Jeg kan faktisk takke dem som setter disse kravene til meg for at jeg har klart å komme meg på beina etter jeg knakk ryggen, fordi jeg har måttet presse mine egne grenser helt til randen! nå ble det veldig syt og klag her, men det positive er at jeg i enden faktisk kommer meg på beina fortere enn de fleste og gir aldri opp selvom det nesten er umulig. Takk for at dere setter krav til meg slik at jeg aldri har muligheten til å gi opp eller legge meg ned for telling! tøff kjærlighet heter det, og jeg får min dose hver eneste dag.
Dere kan tenke dere stemningen her i stua når begge to plutselig er slått ut på ubestemt tid, vi krangler nesten om hvem som skal lage mat og jeg har kommet med noen småfrekke skjellsord mot min kjære… Jeg pleier å behandle han bra, men i dag har jeg klaga over at han har fått all medfølelse i verden alle disse dagene han har vært syk, mens jeg må klare meg selv uten. Dere kan tro jeg ikke lar en slik mulighet gå ifra meg, og når man er syk så kjennes det litt befriende og ha noen å ta ut frustrasjonen på! på en vennskapelig og småhyggelig måte om dere skjønner.
På tross av møkkadagen jeg har hatt i dag så gleder jeg meg til å få sove og muligens få i meg noe mat som første gang i dag. Jeg satser på at jeg biter i meg denne styggedommen og er bedre om noen dager, for i dag har jeg bare ventet på å bli skikkelig syk og er på grensen hele tiden. Wish us luck! 😉 ha en strålende forfriskende og deilig kveld kjære lesere og takk for all deling av bloggen! dere er fantastiske som orker og lytte til meg. 
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n
