Jeg har brukt dette året som rusfri til å sette meg inni problemstillingene rundt dette med rus og hva det gjør med oss mennesker, og jeg mener ikke med dette innlegget og krenke menn eller si at dem ikke føler noe like fullt ut som oss, men jeg mener det er en forskjell der som er vesentlig tilstede.

Når en mor starter og ruser seg og etterhvert velger rusen foran barna sine oppstår det en stor indre konflikt som jeg faktisk ikke tror menn helt kjenner på, på lik linje som kvinner. Vi kvinner er født til å lage barn, det ligger i våres natur og vi kjenner på alle disse instinktene helt ifra starten. Når vi oppdager at vi er gravid og venter barn er vi allerede mor, helt ifra starten når man kjenner de første sparkene knytter man bånd til barnet som pappa ikke kan. Meningen våres er å få barn og oppdra dem, sette barna først alltid og når vi ikke mestrer denne normale tingen som “alle andre” klarer oppstår skammen jeg nå snakker om.

Jeg har brukt så mange år på og hate meg selv og bære på denne intense skammen over å ha mistet omsorgen for mine egne barn til barnevernet, jeg har banket meg selv opp i årevis og druknet sorgene i alkoholen fordi det er det eneste som har hjulpet meg. Jeg har bært på denne skammen så lenge at for noen år siden tok jeg ett oppgjør med meg selv for å slippe og selvsabotere meg selv ubevisst og bevisst i hverdagen. Jeg husker jeg såg meg selv i speilet og sa til meg selv at jeg ikke maktet og hate meg selv hver eneste dag lenger, jeg maktet ikke å banke meg selv opp for ting jeg hadde gjort for mange år siden, og først da kunne jeg gjøre noe med situasjonen min og bli en bedre mor på avstand, og jeg kunne nyte samværene uten denne følelsen inni meg av dårlig sanvittighet og nag til meg selv, den spiste meg opp levende og jeg klarte ikke å fokusere på noe annet enn hatet jeg følte til meg selv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er 12år siden jeg mistet barna mine til barnevernet og jeg har vært heldig! dem er i to helt perfekte familier som har tatt dem inn som sine egne ifra første dag. Jeg har vært igjennom all denne skammen helt aleine i alle disse årene, og til slutt maktet jeg ikke å bære på den lenger fordi dette også gikk utover tiden jeg fikk med barna mine.

På samværene var jeg der men ikke tilstede, istedenfor og nyte tiden tok jeg meg selv i å se på klokka fordi jeg grua meg slik til å reise ifra dem igjen. Etter oppgjøret med meg selv og selvhatet jeg følte så har jeg og barna mine fått ett mye bedre forhold til hverandre og vi snakker om alt mulig. Før var jeg redd for å nærme meg barna rett og slett på grunn av smerten jeg følte når jeg måtte dra eller i perioden jeg bare ble ventende på det neste samværet. Det bygget seg opp så store forventninger slik at jeg var totalt utslitt på det faktiske samværet, og jeg brukte opp all energien på å vente på nedturen etterpå. Når jeg sier at jeg hatet meg selv så mener jeg det. Jeg hatet meg selv så intenst at hver gang jeg såg meg selv i speilet så ble jeg fysisk uvel av synet jeg såg. Jeg såg lenger ikke ett pent ansikt eller den føflekken i ansiktet jeg faktisk liker, jeg såg noe jeg ikke klarte å holde ut og jeg såg bare den mislykka mammaen jeg faktisk var og brukte all min tid på og snakke med selv nedi dritten.

Da jeg startet og legge ifra meg denne skammen over å ha mistet barna og ikke nådd opp til disse forventningene man har til en mor, klarte jeg og fokusere på fremtiden til meg og barna. Nå er jeg helt sikker på at jeg og barna alltid vil ha ett godt forhold, og jeg er fullstendig ærlig med dem. Først når jeg la ifra meg hatet, klarte jeg og forbedre meg selv og situasjonen rundt barna mine, og jeg har alltid satt dem først uansett hvordan jeg selv har hatt det. 

Denne skammen bare en mor kan føle tror jeg er unik for oss kvinner, den er mektig og altoppslukende og mest av alt ødeleggende. Jeg har klart og legge av meg deler av skammen men kjenner at det vrenger seg i magen hver gang jeg sier at jeg er en mor på avstand. Det finnes ingenting normalt med å ikke være med barna sine, eller føle disse normale morsfølelsene, man føler seg som ett misfoster og ikke normal. Man føler seg mislykka og må bære på en enorm skam resten av livet sitt, om man ikke klarer å slutte og hate seg selv for valg man har tatt i rusen.

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n