Jeg stålsatte meg og prøvde og forberede meg på hva som helst, den siste uka har gitt meg både overraskelser og motgang jeg ikke helt så komme. Dem pleier og si at en ulykke kommer sjelden aleine og det pleier og stemme, det pleier som regel og komme en del når det først kommer og nå er pappa sendt i hu og hast til sykehus på selveste bursdagen sin.💔
Det er første april og pappas bursdag men etter en vanlig legesjekk ble han sendt i taxi til Førde sykehus, han har lenge vært svimmel og uvel men er fortsatt en sta mann som vet best selv og ingen påvirkning ifra oss andre hjelper. Jeg håper det går bra med han og glad for at systemet fungerer som det skal og plagene blir tatt på alvor, han har tross alt overvunnet kampen mot kreften som ingen trodde han ville overleve. Tumoren hans var like stor som en håndball og vi var sikre på og miste han til kreften. 💔
I går var Sebastian og kjøpte t-Shorter til han i bursdagsgave som han fikk med seg på reisen. En liten positiv ting oppi dramatikken og uroen han sikkert føler på nå. ❤️
Jeg krysser alt jeg har for at dette går bra!🤞
En litt funny historie på slutten siden pappa er født 1.april, bestemor måtte vente med og fortelle at hun hadde fått en gutt den gangen siden ingen ville trodd henne om hun fortalte det. Han er rett og slett en aprilspøk😂
Nå ligger jeg i sengen med boka mi og krysser alt jeg har for en god natt og legger alt fokuset mitt i at morgendagen blir bedre en de siste dagene jeg har hatt ❤️
Det er det eneste man kan gjøre i en situasjon som dette, bokstavelig talt.
Når man har lite å gå på av ifra før er det ikke særlig stor motgang som skal til for og velte en og aldri før har jeg følt meg svakere. Jeg svimer av bare av tanken på det som foregår bak på ryggen og er veldig takknemlig for at jeg slipper og se det, jeg har rett og slett blitt en pingle etter operasjonen. 😂
Jeg har gått 2230 skritt i dag og er på forunderlig vis fornøgd med det og har akkurat inntatt propud-pudding og grønne druer 😳
Nå når natten står for tur kjenner jeg at jeg ikke gruer meg så hardt som jeg har gjort til selve sovingen, den har skapt stor angst for meg men har bare blitt bedre og bedre for hver dag som går. Noen ganger må man bare fokusere på de positive tingene og det tenker jeg også å gjøre. ❤️
Disse to bøkene fikk jeg til bursdagen min i desember men jeg har ikke rukket og tatt dem i bruk før nå, en ypperlig anledning til og booste og peppe seg selv opp! ❤️
Jeg fikk bøkene av tanta til Sebastian ❤️
På dårlige dager er jeg overbevist om at slike små ting som dette kan endre både tankegangen og hvordan man ser på sitt eget liv ❤️
Gleder meg til og ta i bruk disse bøkene og styrke meg selv! ❤️
Etter legen og all oppstandelsen la jeg meg nedpå og siden har jeg forblitt i drømmeland 😳
Man merker oftest det etterpå, hvor sliten man faktisk har blitt og jeg kjenner hvor godt det var og hvile skikkelig og lenge, også på dagtid. Ellers når jeg er frisk går jeg med drømmer om å være mer som min kjære som kan duppe av på de fleste steder, jeg har liksom ikke denne roen over meg ellers.
Min kjære er ekstra omtenksom etter at vi oppdaget hevelsen i går, han kom hjem med kyllingburger og hadde fikset gave til pappa som har bursdag i morgen, han ringte meg også flere ganger for og presse meg til og kontakte legen i dag og sendte melding når jeg var ferdig for og høre hvordan det gikk. Jeg tror også han fikk seg ett lite sjokk i går, forståelig nok. ❤️
Nå står favorittserien på TV, kyllingburger inntatt og min kjære er på sin faste plass i sofaen, da kan vel ingenting være bedre?❤️
Etter og ha sittet og ventet i en time og 20 minutter der den første halvtimen var min feil siden jeg tok feil av tiden på stoler og drepte ryggen kom jeg omsider inn til legen og fikk avkreftet at jeg har betennelse i kroppen. 😳 Å sitte så lenge på slike stoler som dere ser under her 👇 er tortur for øyeblikket og det har aldri vært deiligere og legge seg på sofaen som i dag.😩
Hevelsen jeg har fått har vokst seg større men alt tyder på at dette er væskeoppsamling eller blodoppsamling, det har enten startet og blø inni såret ellers så har det kapslet seg og dannet seg væske. Ingenting tyder på at det er noe inni selve såret og det gjor ikke vondt når legen tok på meg. Jeg bare ber til høyere makter om at jeg nå skal få slippe. Jeg er så sliten av å være i så dårlig forfatning både psykisk og fysisk, jeg er rett og slett sliten av og føle meg så svak hele tiden, nå må det komme noen positive ting inni livet. ❤️
Jeg har vært så redd for at noe skulle gå galt slik at jeg blir gående slik enda lengre at både matlysten og søvnen har blitt fullstendig forstyrret. For første gang i dag fikk jeg lyst på noe spesifikt og konkret! det har jeg ikke hatt siden før operasjonen, ikke har jeg hatt en vane for og spise dette heller men når kroppen creawer noe så må den nesten få det. 😂
Denne dagen har allerede vært så altfor lang, jeg har fått beskjed om og observere såret men leve som normalt og ikke tenke for mye, si det til en overtenker! 😳😂
Det hadde vært skikkelig dritt og gå glipp av hotellovernatting og årsmøte i helgen, jeg har gledet meg så lenge til og møte flokken min igjen. Jeg krysser alt jeg har for at det nå bare blir bedre, jeg klarer ikke mer motgang nå. 💔
Dere føler dere kanskje ikke som solstråler selv men for meg er hver og en av dere lysglimt i hverdagen som gjør den enklere ❤️
I går var dramafaktoren stor her en stund, jeg var bokstavelig talt livredd her en periode og jeg klarte rett og slett ikke og samle meg.😳 Da jeg oppdaget en stor hevelse på ryggen raste tankene og disse verst tenkelige senarioene gikk igjennom hodet helt ukontrollert, det virker dramatisk men det var det faktisk også. 😞
Jeg pleier og ha hodet med meg i alt jeg gjør men i går nådde jeg en mental bunn, jeg har bitt i meg så mye den siste tiden i det håpet om at dette vil gå bra, så når noe kommer inn og truer dette glansbildet jeg har så rakner det rett og slett for meg.
,
Det positive med og nå bunnen er faktisk at det bare kan gå en vei videre og det er oppover, men jeg satte overhode ikke pris på opplevelsen i går og det viste meg hvor fort tingene kan forandre seg. Jeg setter ikke pris på overraskelser av denne sorten.
Nå skal jeg prøve og samle meg og ringe det lokale legekontoret, hevelsen er like ille og jeg ønsker at noen ser på det og beroliger meg litt. Jeg makter ikke å gå og være redd lenger.
I kveld kjenner jeg på oppgitthet og frustrasjon og kan ærlig innrømme at jeg har nådd en mental bunn av noe slag, det er ikke slik at en gir opp men komplikasjoner bare tok all energi jeg hadde igjen.
Det er liksom grenser for hvor lenge man orker og bite i seg smerter og vondter. Når man har forberedt seg mentalt er det noe helt annet enn når uventede ting skjer, jeg burde faktisk ikke blitt så overasket, det er nemlig typisk min Flax det her. 😞
Denne “episoden” førte også til at jeg ikke fikk være med på gruppa i kveld som jeg hadde sett så frem til men gleder meg til og se hele gjengen i helgen. Jeg hadde hatt stor glede av gruppa akkurat på slike dager.
Jeg kjenner at jeg ikke har så mye mer og gå på og krysser alt jeg har for at beskjeder av den positive sorten starter og flagre inni livene våres ❤️ Nå trenger jeg det sårt!
Det positive med å nå slike bunner er at det bare er en vei videre, oppover! nå har jeg bare lyst og legge meg og våkne til en ny og forhåpentligvis bedre dag i morgen.
Takk for at dere lytter❤️
Dette lå på bordet i lokalet vi leiger til gruppa. <3
For det andre så pleier jeg egentlig og være ganske så tøff og lar meg ikke påvirke noe spesielt av blod eller gørr, men når det kommer til ryggen og operasjonen så tåler jeg ikke en dritt! bare jeg tenker på operasjonssåret eller at dem faktisk har vært inni der og styra så svimer jeg av, det svartner for meg rett og slett.😳
Når min kjære tok av bandasjen og sa at noe var fullstendig feil så svartnet det igjen og jeg måtte forte meg til sofaen. Mitt største mareritt i denne situasjonen var akkurat dette og jeg tror jeg fullstendig lukket ned alle gardiner som finnes, jeg gikk inni angsten og ble der lenge….. 😳
Det som har skjedd er at jeg har fått en blødning og hevelsen kommer av dette, legene trodde ikke at det var betent siden jeg verken er rød eller har andre symptomer men skremmende nok var dette for meg. Jeg er faktisk totalt utslitt og nervene mine er tynnslitte, jeg vet jeg virker dramatisk men akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre.
Nå skal jeg bare observere dette og ringe om jeg får andre plager, for sikkerhetens skyld kommer jeg til og oppsøke lege i morgen for og få en ny vurdering da det hele har blitt tatt over telefon og via bilder.
Da er jeg i dialog med legevakten og venter på og bli sendt tilbake til sjukehus. Jeg går med andre ord glipp av gruppa i kveld og fikk meg tidenes sjokk når min kjære skulle bytte bandasjen 😞
Jeg har hovnet opp skikkelig og sitter og kaldsvetter i sofaen… tårene triller og angsten river i kroppen. Faen!😞
