Depresjoner har jeg vært igjennom i varierende grad ett par ganger, og den ene gangen såg jeg ikke det selv, at det var en depresjon før etterpå da jeg snakket med en person jeg stoler på, først da oppdaget jeg selv idet jeg snakket med henne at jeg faktisk hadde vært helt forferdelig deprimert, og jeg burde ha sett hintene selv, så god jeg har blitt på psykisk helse! Jeg burde ha skjønt den gangen at jeg var deprimert bare på grunn av at jeg ble liggende i sengen i 2 mnd uten å være ute, uten å bry meg om telefonen og sosiale medier, og kunne sove mange døgn i strekk. Jeg burde også ha skjønt det når det å komme seg selv på do var en stor barriere og jeg sov i mange timer utslitt bare av den lille turen ut i gangen, men man blir blind når man blir deprimert, men denne gangen er jeg forberedt, for forberedelsene til denne depresjonen har jeg holdt på med siden jeg startet på steoridene og fikk vite at depresjon var en bivirkning som ville komme ved nedtrappingen. Jeg har tenkt hele veien at jeg faktisk ser frem til denne depresjonen fordi jeg har vært ute å flydd nå så lenge, og er sliten i både kroppen og hjernen av å være 100% på døgnet rundt, så jeg tenkte dette ville være en behagelig depresjon som ville bli en fin pause ifra det jeg har vært igjennom de siste månedene. Da passer jo det utmerket at verden står stille også på samme tid, og det blir ikke forventet så mye av meg som person, jeg kan unne meg late dager på soffaen og trenger ikke å stresse med møter og avtaler ute i gaten eller reiser hit og dit! For min del har Coronaen kommet på den værste og beste tiden den kunne kommet, ikke at jeg mener at denne pandemien er noe positivt, misforstå meg rett, den er grusom!

I dag først merket jeg denne depresjonen som kommer snikende innpå meg, og jeg merker hvor tungt ting er. Selv å gå i dusjen tok meg noen timer med planlegging i dag tidlig og i går tok det veldig lang tid før middagen ble servert av meg. Tingene som jeg har gjort i farten og enkelt og greit uten å tenke noe mer over det, gjør fysisk vondt og er mye mer krevende enn ellers, og jeg sover så masse mer enn når jeg er frisk og pigg i formen. Alle tegnene til depresjon er avduket, selv ikke gleden er den samme lenger, og ting som fikk meg overlykkelig før og ga meg disse kickene, betyr ingenting akkurat nå. Det er trist, men jeg er forberedt på dette og vet jo at det går over 🙂 så lenge man vet hva man skal forholde seg til, og vet hva som venter rundt neste sving, så er det lettere å kontrollere det, og man går ikke så kraftig inni depresjonen heller. Jeg vet hva disse følelsene jeg føler kommer ifra, og jeg vet det er denne depresjonen legene og spesialistene har snakket om helt siden Januar, da vet jeg at dette bare er en bivirkning, og jeg ikke vil føle dette så lenge. Jeg vet jeg er mer mottagelig for det negative rundt meg, jeg reagerer kraftigere enn til vanlig. Og jeg håper folk forstår meg, at jeg ikke ønsker å være ett negativt menneske akkurat nå, men har faktisk ikke krefter til å le av spøkene dine 🙂  ting som var morsomt for bare en uke siden finnes ikke morsomt akkurat nå, og ting som blir sagt går faktisk inn på meg, på en kraftigere og mer sårende måte, så hjertet mitt får seg noen slag per dag kan man si.

Jeg er rett og slett ikke istand til å motta noen dårlige beskjeder akkurat i dag og denne uka her, så jeg håper og krysser alle fingre for at jeg slipper akkurat dette, jeg trekker meg også tilbake når det kommer til konflikter jeg vet dukker opp i visse sammenhenger, så jeg holder meg mer tilbaketrukken, men er selvsagt alltid parat om noen trenger meg 🙂 jeg har bare en sorg i hjertet akkurat i dag, jeg føler ett intenst savn som jeg ikke vet hva kommer av og jeg tror kansje det er livet mitt jeg savner, og da snakker jeg ikke om det før, men livet jeg har hatt den siste tiden. Jeg har hele tiden hatt 10 baller i luften og sjonglert meg igjennom hverdagen, jeg har hatt fullstendig fred over meg og kontroll, men jeg har utrettet helt vanvittige ting bare på en dag. Dagene har gått så fort at jeg nesten ikke har rukket og tenke over dem, og nå er alt stoppet opp, og det blir mye tid til å tenke!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner ett stort og sårt savn etter mennesker jeg mangler i livet mitt akkurat nå, og det føles ekstra på i dag. Jeg fikk unnagjort undersøkelsen på sykehuset men ble bare en tur rett inn og ut. Jeg kjenner ett stort behov for å komme meg mer ut, og finne på ting som ikke utgjør noen risiko for verken corona eller annen sykdom. Jeg kjenner ett behov for å oppleve noe annet enn stua mi, som bare blir mindre og mindre med tiden, men jeg har rett og slett ikke energien eller motivasjonen til å lette på ræva og gjøre noe med det. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i dette her, og vet hvordan det er når man bare er deprimert og er klar over det. Man prøver så godt man kan å gripe tak i de små positive tingene man har og holder seg fast som faen når man først har fått taket. Det er en karusell man aldri vet når den stopper, og det er en ubehagelig reise der du mister helt motet. Men om man er forberedt og har vært deppa før, så vet man at det går over og at man har vært igjennom værre før.

Det er ikke slik at en sprekk er på vei eller at jeg har helt mistet meg selv oppi det her 🙂 det skjer ikke det, men det er vanvittig vondt for meg å måtte kjenne på alle disse følelsene! Jeg har alltid tydd til kong alkohol, og har dempet slike følelser med en passelig promille til å stenge av hodet. Det er ofte det dette handler om, denne alkoholismen som har overtatt mesteparten av livet mitt. Jeg har rett og slett drukket bort alle slags følelser, for den dagen, for det blir jo bare værre og værre, men det hjelper iallefall for en dag av gangen. Nå gjør jeg noe aktivt for å bearbeide alle disse ekle og brutale følelsene som faktisk river hjertet mitt i biter, jeg tør å føle på dem, og håper at dette hjelper bedre enn å styrte innpå ekkel Tuborg for så og ha det enda værre i morgen. For første gang tar jeg opp kampen mot depresjonen uten alkohol til å lure seg unna. Jeg håper denne metoden funker bedre!

Nå har vi inntatt soffaen igjen i samme gode stilen som de siste ukene! Vi ser på Greys anatomi, og har maraton da vi startet på første sesongen for to dager siden, så vi har nok å se på, for vet ikke helt hvor mange sesonger med legedrama som finnes der ute!  Kansje å se folk med større problemer enn meg på tv-en hjelper på min egen depresjon for her er det snakk om mennesker med både motorsager i kroppen og barberblader i strupen, ja selv lyspærer svelger dem på denne serien. Ikke det at jeg godter meg på andres bekostning, men det er litt greit å se at det faktisk kunne vært værre!

Ha en fantastisk Mandag videre kjære lesere! Facebook gjør det vanskelig for meg å blogge, og nå ut til alle leserene mine! Jeg blir blokkert fra å poste ting i grupper for bloggere, og jeg fatter ikke hva det er jeg gjør feil 🙂 så om noen har ett forslag på hvorfor jeg har blitt blokkert hele 3 ganger uten å få vite hvorfor så hadde jeg blitt veldig takknemlig. 🙂 dette er også snakk om helt vanlige blogginnlegg uten noe som helst reklamer i! Vel og merke!

Da sitter jeg her da på Nordfjordeid sjukehus og måtte ringe flere avdelinger for i det hele tatt få komme inn. Det er få mennesker her og stemningen er til å ta og føle på! Eneste lydene kommer fra glasset i taket der dråpene fra takrenna gir skikkelige dunkelyder, alt høres så godt her som ellers bruker å være full i liv og masse stemmer overalt. Det er merkelig stemning overalt vi går nå om det er på butikker eller i gatene. Alle er inne og holder seg sammen og jeg lurer på hvor massive ringvirkninger dette vil gi på alle områder som nå står stille. Det blir et hav av dugnadsarbeid etter denne dugnaden og det blir ett hav av branner og slukke. Jeg tror ikke helt vi forstår hvor mye arbeid dette vil skape når vi endelig kan starte og leve livene våres som normalt. Jeg ber for dem som er syke nå og jeg tar selv alle forhåndsregler for å ikke sette andre i fare om jeg selv skulle ha vært smittet uten å vite om det. Jeg holder meg med dem jeg henger med til vanlig og blir mer og mer forsiktig merker jeg. Jeg unngår å trakke ned butikkene, og planlegger handlingen bedre så jeg slipper å gå dit mer enn nødvendig!

Det er en merkelig stemning over hele denne pandemien, vi blir reddere enn før, mer innadvendt og vi er tvunget til å holde oss for oss selv, hadde dette vært før hadde jeg ikke merket denne forskjellen, da dette var min hverdag med å være innelåst i en leilighet med låste dører og ingen telefonkontakt og med en sosial angst som isolerte meg, men det har forandret seg så drastisk disse siste månedene, så nå når denne pandemien stopper opp alt, kjenner jeg hvor jeg savner livet jeg har klart å skape meg på denne korte tiden. Man skulle tro jeg ville taklet dette bedre enn de fleste så vant jeg har vært med å holde meg inne og unngå andre mennesker, men jeg har glidd rett inni det nye livet, og satt så uendelig pris på det. Så jeg merker at jeg blir litt nedfor når jeg vet at jeg atter igjen skal hjem etter Eidvisitten, og tilbake til leiligheten som blir mindre og mindre virker det som. Jeg er glad jeg har min kjære som jeg ikke hadde klart meg uten! Jeg er glad det er greit nok rundt oss i hus og hjem, og at vi har bilen om det skulle bli for galt dette her! Vi har det ikke så værst vi to, men vi savner dere alle som vi har blitt så glade i rundt oss, og jeg savner mest den smalltalken i gaten, eller på legekontoret eller alle møtene med mennesker jeg aldri før har snakket med. Det er en slags terapi for meg som har slitt med denne sosiale sperren. Jeg har vært aktiv 24 timer i døgnet og snakket med alle som har villet prate med meg, så overgangen er brutal og rå!

Nå håper jeg undersøkelsen som tas i dag viser at hoften min er helt fin og at disse smertene bare kommer av kraftige medisiner, og sklir inni rekken over bivirkninger. Hele kroppen ellers er i ubalanse, så hadde ikke forundret meg med noe som kommer! Det er ingenting som sjokkerer meg lenger når det gjelder denne kroppen her, nå starter bare opptreningen og å få kroppen min generelt tilbake til å være sunn og frisk! Jeg er så lei av å klage over alle vondter som kommer utav det blå, og så lei av å være så sliten og nedfor konstant! Noen dager gjør alt vondt, selv den minste berøring, så nå er jeg klar for å være frisk og rask og stabil! Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til den dagen <3

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Velkommen til bloggen som har blitt så uendelig viktig for lille meg her jeg sitter, jeg bor på en liten plass på Vestlandet som heter Måløy og jeg har slitt hele livet med angstproblematikk, rusproblematikk, dårlige forhold og dårlig forhold til meg selv. Livet har rett og slett vært kjipt og jævlig, og jeg valgte i Desember og for første gang gjøre noe med dette selv! Jeg valgte livet rett og slett, og jeg har aldri angret på valget. Alt jeg har fått oppleve og alle de møtene jeg har hatt med forskjellige mennesker har forandret meg fullstendig både utenpå og inni. Bloggen har vært med på masse av dette, og har vært mitt talerør i samfunnet, jeg føler jeg har en stemme og jeg føler meg hørt igjennom det jeg skriver her og deler med dere. Jeg har vært fullstendig ærlig, selvom det har vært sinnsykt vondt til tider, men jeg har gått igjennom alle stegene mine sammen med dere her på bloggen. Jeg føler jeg bruker denne bloggen til å tømme meg selv for alle slags følelser, om det er positive eller negative og jeg slipper å bygge det opp inni min egen kropp som jeg alltid før har gjort. Det blir fullt der også til slutt, og da ender det aldri godt. Så isteden for å bruke masse penger på psykologer, så har samtlige her inne og i hverdagen blitt min psykriater, og jeg bruker hver eneste mulighet til læring og sørger for at jeg vokser som menneske for hver dag som går.

Bloggen hadde blitt helt anderledes uten, og jeg er lite intressert i å fylle bloggen med innlegg om maten jeg spiser eller klærne jeg går i, jeg regner ikke med dere er interesserte i å lese om ubetydelige ting og små problemer i hverdagen som er så lette å gjøre noe med, og eliminere dem koster absolutt ingenting. Jeg regner med dere heller vil høre om hvordan det egentlig er å være alkoholiker hele livet sitt og plutselig kutte det ut, jeg regner med at historien om ryggen min som knakk i to er mer spennende å lese om enn den skiven med ost jeg spiste akkurat og jeg tenker at jeg selv ville satt mer pris på en blogg som var brutal og ekte enn fake og sammensatt og planlagt. Jeg planlegger ingenting når det gjelder bloggingen min, så det dere leser er nøyaktig det jeg føler akkurat da, det er 100% ærlighet fra min side, og det koster faktisk meg ingenting lenger. Jeg føler det blir enklere og enklere å fortelle sannheten, fordi jeg blir møtt med en slik forståelse, og det er ikke lenger folk som dømmer meg på samme måten som før.

Da jeg var innlagt fikk jeg beskjed av den ene pleieren om at jeg måtte slutte å holde ting inni meg, hun ville tilogmed at jeg skulle slå henne da jeg hadde bygget opp stor frustrasjon over lang tid, og hun fikk med seg det hele. Da jeg gikk ut, gikk hun etter meg og vi snakket sammen lenge. Hun ville jeg skulle reagere på situasjonene som gjor meg rasende, vise eller fortelle det andre mennesket akkurat hva jeg følte for denne situasjonen, og slutte å holde alt inni meg og skade meg selv med tunge og destruktive tanker. Hun såg meg denne pleieren, og jeg lurer på hvor hun er nå. Jeg kunne ikke slå mennesket, hun var jo høygravid! Men jeg fatter poenget hennes nå, og hun hadde jo helt rett! Jeg har jo alltid holdt alt inne uannsett hvor store følelser jeg har hatt i sving. Det er ikke sunt å gå med slike følelser uten å få utløp for dem. Det er bare synd at utløpet mitt alltid har vært rusen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er 32år gammel, så jeg burde ha lært før, men uannsett hvor mange som har prøvd å fått meg til å stoppe dette mønsteret av oppgang og kraftige smeller og nedgang, men det har aldri blitt tatt innover meg, jeg har faktisk aldri innsett på ekte at alkoholen har vært roten til alt vondt for meg. Jeg har nektet å gi slipp på denne tuborgen, som egentlig bare gjør meg skikkelig forbannet nå, ja jeg klarer ikke se en boks med tuborg en gang før jeg kjenner på akkurat samme hatet som jeg følte den dagen jeg fikk beskjed om at jeg måtte hastes til Haukeland sykehus og ta en stor og krevende operasjon.

Hatet til alkoholen tar jeg med meg videre, og jeg ønsker å dele denne bloggen med flest mulig. Jeg tenker at når jeg klarer dette her, så klarer samtlige andre det også, så lenge man finner sin egen motivasjon og egen kjærlighet. Uten å være glad i meg selv, så hadde jeg aldri vært her i dag, jeg hadde dødd av alkoholen og misbruket mitt, det er fakta, og en realitet. Jeg vet at om jeg nå sprekker så er jeg tilbake til begynnelsen der, og jeg vil ikke leve lenge. Legen har vært helt klar med meg på dette, og blodet mitt ville ikke tålt alkohol. Immunforsvaret mitt er helt på hunn etter behandling, og jeg ville dødd fort om jeg hadde drukket nå. For meg er dette snakk om liv og død, og jeg er skikkelig bitter på alkoholen, og føler meg skikkelig dum som ikke har innsett dette før. Jeg har vært blind for mitt eget misbruk og gjort alt i min makt for å dekke over og bagatellisere problemet mitt.

Vi var rusfrie i fjord også, faktisk hele sommeren da det er vanskeligst å holde seg edru, og uten å nyte sommerens mange øl i solen! Men det er den beste sommeren jeg noengang har hatt med masse reising, besøk, aktiviteter på fjellet og turer i skog og mark, ja vi fikk masse utav denne perioden da vi var edru, men vi rakk aldri 100 dager den gangen. Jeg gikk hele tiden med en tanke der om at jeg kunne lære meg å drikke alkohol, så jeg gikk på antabus som gjør man veldig syk om man drikker, og du må ta den hver 3 dag 🙂 så det ble slik at om jeg glemte denne tabletten, så var det fritt frem for kald øl og å gli tilbake til det livet jeg var vant med. Jeg drakk ikke, men innser nå at jeg bare gikk på vent, jeg gikk rett og slett bare å ventet og telte dager, og poenget og lyset i meg var ikke tilstede. Jeg kuttet alkoholen av feil grunner, helt fullstendig feil grunner. Det har vært slik hele livet at jeg har kuttet alkoholen et par mnd i slengen, om jeg har gjort noe skikkelig ille i fylla og sitter med dårlig sanvittighet og vonanger, ja da kunne jeg kutte denne satansdrikken over en tid, men som med alt blir det fort glemt og man gjør akkurat det samme igjen.

Motivasjonen min, og lyset mitt ligger på helt andre plasser denne gangen, jeg gjør ikke dette en gang for min kjære forlovede eller ikke mine barn en gang. I fremtiden vil det bli slik, men akkurat nå gjør jeg dette 100% for meg selv, og det må jeg, ellers sprekker jeg igjen. Selv ikke de viktigste i verden får ikke meg til å finne motivasjon til å kutte dette livet, og bygge opp ett normalt liv. Jeg må bare gjøre det for meg selv en stund, og det fungerer faktisk veldig greit! Jeg har aldri vært mer motivert og bestemt som jeg er nå, og jeg har sett lyset. Det føles godt når de automatiske reaksjonene nå slipper taket etterhvert og jeg tenker mer og mer som en exmisbruker! Det føles hærlig å legge mer og mer ting bak seg igjennom denne bloggen her, så jeg kan leve ett så normalt liv jeg kan!

Denne uken ligger foran oss helt fersk og urørt, og jeg gleder meg masse til å ta tak i den og dag for dag få mest mulig utav den! Jeg skal i dag slippes ut, av denne dvalen som er over oss! Vi er absolutt ikke i noen dvale, jeg har bare ikke vært ute siden Fredag da jeg var på sykehuset, så disse besøkene til sykehuset er på en måte mine høydepunkt blitt! I dag går turen til vakre Eid og jeg skal sjekke hoften min med en MR! Jeg klarer nesten ikke å vente på disse resultatene, og jeg håper dem viser at alt er bra og bare innbilling. Jeg håper virkelig det bare er medisinene som gir meg smertene jeg opplever der, og er glad at legen min tar meg så på alvor som hun gjør! Jeg fikk timen en halvtime etter hun hadde bestilt den til meg, så hun tar tak i tingene, og det setter jeg virkelig pris på!

Det er mandag morgen! Jeg våknet i svette på soffaen igjen, og det lukter ekkelt av kjemikalier av meg. Det er godt jeg har dusj i huset og kan skifte både sengeklær og mine egne klær, ellers hadde dette også gått utover alle som møter meg 🙂 jeg har aldri før luktet som nå, og det eneste jeg kan sammenligne det med er gammel hest! Jeg ser sånn frem til samtlige dager denne uken, og ønsker å gjøre den bedre og mer positiv enn den forrige, der omtrent alt gikk galt og uka bare ble skikkelig dum og negativ. Jeg skal iallefall gjøre alt i min makt for å gjøre denne nydelige uken bedre! Og det er ett godt utgangspunkt for det meste!

Denne uken håper jeg blir anderledes og bedre enn forrige og jeg skal prøve å gjøre noe med mine tunge tanker som har virkelig rasert meg denne helgen spesielt. Det har vært en tung helg å holde seg edru på, men jeg har fortsatt ikke vikt ifra valget jeg tok i Desember. Det er av og til motivasjonen går helt i kjelleren og alt bare er svart for meg også, men jeg er bestemt og en sta jævel, så jeg står fortsatt med ryggen rak og hodet hevet. Jeg legger bort alt av dårlige følelser og tanker og prøver å gjøre det beste utav denne uken som kommer susende imot oss.

Denne dvalen har begynt å bli seig for de fleste, og jeg ser på sosiale medier at det ikke bare er oss som snart går oppover veggene her av kjedsomhet. Vi har begynt å ta det utover hverandre, og i går var humoren våres så dårlig og tørr at vi bare ble liggende å le oss ihjel av hverandre. Denne dvalen kunne blitt skjebnesvanger for oss akkurat i våres situasjon, vi kunne kjedet oss såpass at suget kom, det skikkelige suget, og det er jo spådd at jeg skulle bli deppa av nedtrappingen, og ting skulle bli veldig tunge nå fremover mens jeg kutter disse ekle medisinene, så ting kunne absolutt vært værre for oss! Etter forholdene har vi det veldig bra, og vi har hverandre! Alt er jo på vent, og min kjære skulle jo inn og greier, men venter på nærmere beskjed. Vi kødda stort med dette i går da humoren var som værst, jeg tenker vi begge trenger hjelp til diverse både her og der når det står på som værst her i stua, og jeg er glad ingen får det med seg og ingenting havner på film. Da hadde begge to fått fast plass, og vi hadde måttet være der kansje på livstid. 🙂 dårligere humor og spøker skal man leite lenge etter, og jeg er glad vi har hverandre til slikt, for andre mennesker hadde ikke forstått noe som helst!

Her velger vi å kjede oss tenker jeg, for vi trenger det jo ikke om vi ikke ønsker det, eller er så late blitt at vi faktisk velger å la oss selv forfalle på dette viset. I går var det såvidt jeg orket å lage middagen og jeg har planlagt å lage pastasalat nå siden nedtrappingen startet for flere uker siden, det er noen ting som ikke blir satt ut i liv, og jeg nyter dette på sett og vis. Før hadde alt blitt satt ut i liv, samtidig og fort og greit. Nå er jeg litt tregere, og trenger litt mer tid på ting, men jeg selv er også i mer balanse, og da er det greit å nyte det. Man savner ikke ting før man ikke har det lenger, og man legger ikke merke til det før det blir tatt ifra deg, så denne roen bare nyter jeg for det fulle akkurat nå. Jeg sovner igjen etter noen timer våken som var helt fullstendig umulig for meg, og man blir litt lei av å våkne mellom 3 og 6 hver eneste natt når man virkelig trenger søvnen og har fulle dager!

I dag har jeg ikke mulighet til latskapen med soving på morran, for endelig slipper jeg ut, og endelig får jeg kjørt litt bil igjen! Den har stått og ventet på meg hele helgen stakkars, og jeg hører den skriker etter meg og tur! Det blir deilig å komme ut og trekke frisk luft, og med mine forhåndsregler så er vel sykehus den tryggeste plassen man kan oppholde seg med deres restriksjoner. Pårørende og alle andre som ikke må være der, får ikke lov å komme innfor dørene, det er mange stasjoner med antibac, du blir spurt om mange ting for å skjerme sykehusene, og dem tar bare inn dem som haster eller dem må ta inn av andre grunner. Det er en ro over dem som jobber, og jeg har ennå ikke merket noe redsel på sykehusene annet enn forhåndsreglene dem må ta for å beskytte oss andre og seg selv. Jeg føler meg vanvittig trygg når jeg er der, og jeg finnes ikke redd for egen del.

Dette blir en kjempedag for oss! Jeg skal dusje av meg kjemikalielukten og smøre trynet mitt med masse sminke så jeg våkner og føler meg pittelitt fresh! Det trenger jeg virkelig nå kjenner jeg, så det er bare å styrte innpå kaffe, så jeg får den late kroppen min ned to etasjer og ned til dusjen vi har i kjelleren. Alt er tiltak, og Roma ble ikke bygd på en dag, det er godt vi har nok av tid, aaaaltfor mye tid! Så jeg faktisk får gjort noe av planene jeg legger meg 🙂

Ha en fantastisk Mandag kjære lesere <3

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Altså det virker kansje ikke slik men jeg tar kroppen min og endringene ved den med en klype salt og fjaser og tuller det bort med god humor, og det er ikke noe jeg ta innover meg selvom jeg har slitt med spiseforstyrrelser hele livet der kontrollen over egen vekt og kropp har alt fokuset ditt. Nå har jeg bare måttet gi slipp på dette, for her eiger jeg faktisk null kontroll på hvordan kroppen min forandrer seg drastisk på grunn av steoridekuren jeg går på. Når dere ser desse bildene vil jeg at dere skal tenke at jeg faktisk var 53kg før dette her, at jeg var tynn som en spiker og veldig usunt tynn. Og i dag viser vekten: Det som er synd er at jeg vet at dette bare er vann og muskelmasse som er fake bisniss og vil forsvinne uannsett når jeg kutter disse medisinene, om dette var noe varig kunne jeg trent meg opp og brukt de ekstra kiloene til noe, nå gjør dem meg bare oppblåst og feit. Det har vært greit en periode det! For jeg vet det ikke er varig, så eneste jeg har klaget over er at jeg føler jeg sprekker i hele trynet og huden blir rødere og rødere. Men ellers liker jeg å endelig, i en alder av 32år få høre at jeg må slanke meg på kødd fra venner. Jeg har aldri før fått slike kommentarer, men bare fått høre at jeg må legge på meg fordi jeg ser syk ut 🙂 jeg ler rått av meg selv når jeg oppdager hvor mye jeg har lagt meg ut, og det er alltid like spennende å gå på vekten, for den viser ulike tall hele tiden, det går i rasende fart, så snart er jeg klar for at den går den andre veien, for nå har jeg problemer med å være tung, og satt meg fast mellom veggen og soffaen her en dag da jeg skulle hente laderen der. 🙂

Det er trynet mitt jeg ser oftest, så det legger jeg mest merke til, og med tanke på været så går jeg skjeldent uten genser på meg, men i kveld oppdaget jeg armene mine, og måtte nesten se to ganger! Jeg kjenner overhode ikke igjen armene mine som ellers har vært to pipestikker med bein inni, og jeg har aldri hatt muligheten til å trene meg opp noe som helst muskelmasse. Jeg har alltid hatt fiskeboller uten kraft, og nå ser det ut som noe man kan drepe folk med! Det er faktisk helt vanvittig hva noen medisiner kan gjøre med kroppen! Og disse forandringene har skjedd fort, ja faktisk begynte jeg på dem i slutten av 17.Januar, så det er ikke lange stunden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg først er igang å blottlegge alle mine skavanker kommer vi til det værste å komme over, jeg har alltid skjult tennene mine, og dere kan tro det er vanskelig å gå og skjule tenna hele dagene da jeg jobber på kiwi. Å sitte der i kassen og fokusere på alt man har der, i tillegg til å fokusere på å skjule stygge tenner krever mye styrke! Det krever fullt fokus og er dritslitsomt! Nå bare bryr jeg meg ikke, det finnes så ufattelig mange andre ting som er viktigere, og om andre virkelig har tid til å fokusere på mine tenner som jeg lever daglig med og spiser med, ja nei da har dem ett problem! 🙂 jeg kan ikke gjøre noe med det, iallefall ikke akkurat nå, for jeg regner ikke med tannlegen tar meg inn i disse coronatider bare fordi jeg ikke er helt fornøgd med utseende, så da fokuserer jeg heller på dem når jeg faktisk kan gjøre noe med det. Nå tar jeg det med en klype salt og det er deilig å gi slipp på ting som virkelig har vært problemer for meg før 🙂 ingen har dødd av stygge tenner.

Her er arret jeg klarte å pådra meg i Januar, da jeg bare hadde fått en natt hjemme! Jeg var så sliten av å være innlagt, da jeg hadde vært der fra 18.Desember og tilbringt både juleaften og nyttårsaften der, så jeg var temmelig klar for å være hjemme når vi først ble sluppet ut etter masse om og men! Det første som skjedde på morningen var at jeg gikk selv på do, og merket bare at jeg var litt rar i toppen, der jeg gikk med knukket rygg og vondt overalt. Jeg kom meg innigjen på kjøkkenet, og plutselig våknet jeg til sittende over varmeovnen, og min kjære kom springende og pappa kom ut i gangen. Jeg var visst full i blod og var helt borte. Blodplatene mine var så lave at jeg rett og slett gikk rett i bakken uten tjangse å ta meg for! Så nå har jeg arr midt i trynet som det går laaang tid for å gå bort. Men jeg ser bare ut som en badass og tar også dette med det største smilet. Nå har jeg så mange arr overalt, så det skulle da bare mangle at jeg ikke skulle hatt ett midt i ansiktet også! Jeg må jo vise at jeg har levd! Det jeg gleder meg mest til er å få ansiktet mitt tilbake til normalen, slippe å gå i joggeklær døgnet rundt og passe inn i klærne mine igjen. Jeg gleder meg masse til jeg slipper alle muskelvondter dette fører med seg og alle disse fysiske bivirkningene som kommer kastende på meg slipper taket. Ellers er jeg veldig fornøgd i egen kropp, og vil kalle meg bodypositive!

Jeg finner ting jeg liker med meg selv uannsett, og det føles veldig greit å være komfortabel nok til å gjøre dette, jeg ville aldri i verden delt slike bilder til dere for bare noen måneder siden, så noe inni meg har skjedd. Jeg er ikke lenger så utrygg på meg selv, og jeg har blitt glad i meg selv nok til å tørre å gjøre dette. Jeg håper alle andre der ute føler på det samme med seg selv, jeg vet så altfor godt hvor vondt det er i en kropp når man ikke er fornøgd med noe og bare trykker seg selv ned med dårlig selvbilde. Vi alle er unike uannsett hvordan vi ser ut, og om man forteller seg selv hver dag at man ikke ser bra nok ut, vil hjernen din automatisk si det til deg, så gjør det omvendte, for det funket for meg, og plutselig oppdaget jeg de småtingene jeg faktisk kunne leve med. Nå ville jeg ikke forandret noe, foruten dårlige uvaner, og dem har ikke mye med kroppen min å gjøre 😉 jenter bør bli flinkere til å heve seg selv og være positive til seg selv, vi er våres egne værste dommere til tider, og det er en dum ting! Heia oss jenter! <3

Neglelakk fra Lyko! Anbefales!

Reklame | Gymgrossisten

Og i flere omganger iløpet av livet, jeg har blitt banket helseløs av den enkle grunn at jeg har sett feil på en annen mann, og jeg har blitt brukt til å dele ett stort trebord og delt det i to med kroppen min som redskap, jeg har blitt voldtatt av den kjæresten jeg trodde elsket meg og aldri ville skade meg, jeg har tatt imot psykisk vold over mange år, bare av den enkle grunnen at jeg var livredd for å ende opp aleine og ensom. Jeg har latt meg trykke ned, blitt slept på asfalt bare i shortsen og en liten t-shorte, etter håret og hele kroppen min har vært oppskrapet og forslått mange mange mange ganger. Jeg har opplevd forhold der jeg har fått skikkelig bank på plasser der ingen kan se dem, jeg har blitt torturert med krenking i flere dager, der telefonen min har blitt konfiskert og undersøkt nøye for gjennomgang av mine sosiale medier. Jeg har våknet om natten til ett slag i trynet med stor makt, og jeg har våknet av at den jeg elsker har sex med meg, når jeg har nektet han dette. Jeg har mange ganger skreket og grått, jeg har kuttet meg selv på kroppen for å få ut den psykiske smerten jeg har hatt inni meg, og jeg har ALLTID holdt kjeften min om det som har skjedd. Jeg har aldri hatt behovet for å snakke med andre om det, fordi jeg har skammet meg. Igjen og igjen har jeg endt opp i forhold som har vært helt vanvittige, og jeg forstår dem ikke selv. Jeg har opplevd så mye vold av alvorlig karakter, store svik som har skadet min evne til å stole på noen, og krenkelser som har gjort at jeg ikke en gang NOENGANG har forbundet sex med kjærlighet. Sex og kjærlighet har aldri gått hånd i hånd med meg, og det har hatt ingenting med hverandre og gjort. Etter så mange overgrep ble sex bare nok en måte å skade seg selv på, for selvskading er jeg jævlig god på! Det ble min måte å krenke meg selv på, og jeg gikk ofte langt i prosessen for å trykke selvbildet mitt om mulig enda mer ned. Jeg er en skadet sjel, og det forstår de fleste med dette rullebladet av elendighet jeg bærer på skuldrene.

MEN om noen beklager seg for det som har skjedd, eller vedgår hendelsene ovenfor meg, så klarer jeg å tilgi! Jeg har den evnen, at når folk står for det dem har gjort mot meg, uannsett hvor alvorlige tingene er så har jeg lært meg å tilgi, og det er overhode ikke for å skåne menneskene som står bak! Det er for å la meg selv gå videre i livet, for jeg har begynt å respektere meg selv, og ha kjærlighet til meg selv, nok til å måtte kunne tilgi, glemme og gå videre. Nå er alle hendelsene bare minner som ikke skader meg lenger på samme måte som før, det er ikke slik at jeg går rundt og tenker på alt det vonde lenger, akkurat fordi jeg har lagt dem bak meg, snakket meg ferdig med dem, og vil aldri la dem ødelegge meg igjen. Slik unngår jeg å bli bitter, aldri gå videre i livet og heller lære av hendelsene så det aldri skjer igjen!

Poenget mitt med dette er at en må vedgå fortiden sin for å kunne gå videre, og jeg tenker at når jeg klarer å tilgi det jeg har gått igjennom av vold og krenkelser som burde ha vært nok til å drepe de fleste, så burde folk som har opplevd ting av mildere karakter også klare å tilgi alle de småtingene som gjør en så bitter og sint på alt og alle. Jeg tenker man må gå videre, og prøve å tilgi for seg selv og sin egen del. Når man bare dveler med alt som har skjedd blir ingenting bedre, jeg har prøvd det hele livet og aldri fortelle om noe som helst og holde alt inne, og det har ført til en angst som tok over hele meg og livet mitt. Det blir en evig spiral som aldri tar slutt, men det smeller til slutt og da er det mulig for seint! Den eneste veien for meg har iallefall vært å ta ett oppgjør med alt, for så å gå videre og gjøre det jeg kan. Det er fysisk umulig å gjøre noe med det du ikke kan kontrollere der ute i verden, det er viktig å ha fokus på det du faktisk kan gjøre med saken og eget liv. Å grave seg ned i selvmedlidenhet og bli bitter vil bare hjemsøke deg helt til det smeller, og først da ser man hvor dum og blind man har vært. Jeg tenker jeg er glad jeg har gått igjennom så mye dritt, for da vet jeg hvor godt jeg har det i dag 🙂 jeg vet at om jeg har en dårlig dag, så kunne den vært så alvorlig mye dårligere! Jeg setter mer pris på de viktige tingene i hverdagen fordi jeg vet hvor vondt jeg før har hatt det.

Jeg er blitt ett mer positivt menneske etter mye hard working, og jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet på kort tid! Jeg tar med meg alt jeg lærer og skal bruke det i fremtiden! Jeg ønsker dette, og jeg ønsker det så hardt og på ekte at det er det eneste jeg ser, selv når det er skikkelig mørkt rundt meg så ser jeg målet der fremme, og viker aldri ifra det. All bitterheten og alle de vonde tankene blir snakket og drøftet, og det fungerer såå mye bedre enn å legge det på skuldrene sine og gjemme dem inni seg, for det blir fullt til slutt, og da får en enda større arbeide med å jobbe seg igjennom dem.

Tanken på å sprekke skremmer livet av meg, og jeg nekter å la fortiden min nå meg igjen enda en gang og gjøre det slik at jeg mister håpet som er så sterkt inni meg, det er på en måte ingenting noen kan si til meg som får meg så såret igjen at jeg tyr til alkohol og rus, og jeg blir tryggere og tryggere for hver dag som går. Jeg gjør dette 100% for meg selv, det bare må jeg gjøre denne gangen, for at jeg skal klare dette kan jeg ikke gjøre det for noen andre. Og jeg kommer aldri til å gi opp denne kampen som er så inderlig verdt det! Jeg har nå så mange ting å se frem til, og det har jeg måttet fokusere på denne helgen, sånn intenst fokusere på det som kommer for å overleve psykisk denne helgen. Denne helgen har virkelig vært vond, trist og jævlig for meg, og jeg er glad den snart er over! Jeg har aldri følt meg så lite elsket, lite ønsket og lite forstått i hele mitt liv, og det skriver jeg overhode ikke fordi jeg syns synd på meg selv eller trenger oppmerksomhet fra hele verden. Jeg har aldri klaget i hele mitt liv om noe som helst, jeg har holdt alt inne, så nå når jeg virkelig har hatt det vondt, og jeg faktisk er 32år gammel, så tenker jeg at det er greit at jeg skriver at denne helgen faktisk har vært skikkelig DRITT for meg. Og jeg håper virkelig at det blir siste helgen jeg blir sittende å føle meg slik, for andres glede. Jeg ber meg frabedt og blokkeringslisten min fylles gradvis oppover 🙂 jeg trenger virkelig ikke flere negativiteter i livet, og iallefall ikke nå når jeg har det som jeg har, og kjemper min egen kamp som dere aldri vil forstå.

Oppmerksomhetsyk har jeg aldri vært, ikke med den sosiale angsten jeg har slitt med, og jeg spiller heller ikke ett offer av noe slag, men av og til mister jeg bare helt troen på menneskeheten som viser ondskapen som er satt i system. Det er ikke rart jeg har gått hele livet og ikke klart å stolt på noen, eller fortalt noen om hva som egentlig foregår i livet mitt, når det blir møtt med en slik forståelse og bevisst trigging for å få meg til å starte all over again 😉

Nå fortsetter vi med seriemaratonet som har pågått her, og jeg går tilbake til livet mitt som er så mye bedre uten den jævla alkoholen som bare har dempet og sjult alt av vondt som har skjedd. Nå gjør jeg noe med det! Og det funker så mye bedre.

C4 fra gymgrossisten!  Anbefales!

Reklame | Gymgrossisten

Også tar du og gipser hele høyrehånden din og retter pekefingeren inn mot deg selv! Så kan vi snakkes kjære deg 🙂

Den dagen folk slutter å dømme hverandre lengter jeg etter, den dagen mennesker får evnen til å sette seg inni andres situasjoner og ikke tar forhastede beslutninger om å ikke tåle hverandre basert på rykter og ting man har hørt, blir en spennende dag som jeg virkelig ser frem til!

Det finnes så mye ondskap i denne verden, og den psykiske påkjenningen er mye værre enn det fysiske! Jeg skal heller ta 100 slag enn det psykiske jeg kjenner av å bli tråkket på. Jeg har latt meg tråkke på hele livet av mennesker som ikke en gang kjenner meg også, det er noen som faktisk tror dem har en automatisk rett til dette, at dem er så ovenpå at dem har en automatisk menneskerett til å tråkke på og se nedpå dem som de vurderer som svakere og mindre viktig en seg selv. Og jeg hater dette! Det er noen som har det så godt (tror dem) i sine liv, at alle andre som er ulike dem blir mindreverdige oppi deres hoder, dem har ikke samme rettighetene til å leve i denne verden fordi dem tar dumme avgjørelser, og kan takke seg selve. Det er en forferdelig holdning som gjør meg rasende. Fordi jeg har selv kjent på hvordan det føles og være mindre enn andre, jeg har følt hvordan det er å bli tråkket på av folk som er hevet over meg, jeg har følt meg så liten i mange sammenhenger, og det har preget hvordan jeg har blitt. Selvtilliten er ødelagt etter masse mobbing, det å bli tråkka på og mange mange svik oppigjennom årene, og det er så synd at jeg nå ser det fortsatt skje! Det er bare det at jeg er sterkere nå, så jeg takler det på en annen måte, men det gjør meg så forbannet at jeg fortsatt opplever det, og jeg vet at slike ting hadde knust meg i fillebiter om det hadde skjedd bare for noen måneder siden!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan aldri klare å sette meg inni dette her! Det er fysisk umulig for meg å sette meg inni hva som skjer i hodene på visse mennesker som føler dem aldri har gjort en feil i sitt liv, eller sagt noe galt i hele sitt liv, og føler dem ikke har noen som helst skyld for noe som helst av det som har gått galt i eget liv. Dem står rett og slett ikke for NOE som helst i sitt eget liv, av det dem har gjort, sagt eller påført seg selv og andre. Og jeg syns så synd på disse menneskene, jeg syns så uendelig synd på dem den dagen dem våkner og oppdager det samme som jeg har gjort nå. Det kommer til å bli tidenes oppvask og en selvransakelse ifra helvetet, ellers så blir det begravelser. Det er enten eller liksom. Enten må en igjennom den værste perioden i hele sitt liv, på tross av at alt har vært jævlig til nå, så lover jeg at det blir jævligere. Folk som ennå ikke ser at sin egen oppførsel og måte å være på påvirker hvordan livet er, eller hvordan man blir møtt og respektert, syns jeg rett og slett synd i, og ønsker dem masse lykke til, for det vil dem trenge sårt!

Jeg klarer ikke sette meg inni hvordan det kan føles og ikke føle noe ansvar for noe, for jeg har måttet ta ansvar for alt hele livet, både det jeg har gjort, og det jeg ikke har gjort.. ja tilogmed ting jeg har tenkt å gjøre har jeg fått straffen for! Jeg har alltid måttet jobbe ekstra hardt for tingene jeg har fått, og jeg har alltid måttet ta ansvar for egen oppførsel og liv, på alle områder. Jeg har aldri hatt en familie som backup når ting har gått til helvetet, og har aldri hatt noen å lene meg bakover på om jeg har falt og slått meg kraftig. Jeg har aldri hatt noen å stole på, og ingen har hjulpet meg når jeg virkelig har trengt det, jeg har rett og slett måttet klare meg helt selv, og det har lært meg masse som jeg ser på som store styrker i livet! Jeg ville aldri hatt det på en annen måte, og jeg er 32år gammel og har evnene til forståelse for andre, jeg har stor empati og ett hjerte jeg deler med alle og i alle sammenhenger, jeg har en stor rettferdighetssans og har aldri stjelt noe i hele mitt liv (foruten øl en gang, og det ble betalt tilbake), jeg har evnene til å ta ansvar for alt galt jeg har gjort, og har beklaget meg for samtlige ting til dem det gjelder, og det har blitt tatt imot, jeg prøver å møte alle med respekt og er hyggelig mot alle som er hyggelige mot meg. Mennesker rundt meg er viktige for meg! Jeg bryr meg skikkelig om alle jeg møter, og jeg klarer virkelig ikke å sette meg inni den ondskapen jeg ser i visse mennesker!

Det finnes en så stor ondskap rundt oss, og en konstant hevnjakt, som jeg absolutt ikke klarer å forstå! Hva er vitsen med å pønske ut hevn 24 timer i døgnet, mot samtlige rundt seg. Det virker som alt visse gjør er for egen vinning, for å skade andre og tråkke folk ned også sitter man selv med ett ødelagt liv og masse å ordne oppi, uten tiltak til og gjøre noe for å forandre tilværelsen? Får man noe utav denne hevnen som ligger inni sjelen som en tattovering som aldri går bort?

Hva er vitsen med å legge alt fokus på alle andre rundt seg og gjøre alt for å ødelegge for hverandre, når man igjen blir sittende i samme dritten som før etterpå? Får man noe utav andres ulykke? Blir man mer tilfreds med seg selv? Er det noe i sitt eget liv som ordner seg om man ødelegger noe for andre?

Jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inni denne ondskapen, HELDIGVIS! For den er patetisk og det er rart at det kan gå så lang tid før visse oppdager det selv! At absolutt ingenting vil ordne seg før den dagen man tar ansvar for egne handlinger, står for det man har gjort og fokuserer knallhardt på å forandre alle disse tingene i fremtiden. Først da finner man ekte lykke, og får fred i sjelen sin!

Bruk alle de tingene som har skjedd til å gjøre livet bedre, og ikke værre. Ellers blir ingenting forandret og man ender opp bitter på hele verden

C4 fra gymgrossisten til 349kr

CELLUCOR//

Reklame | Gymgrossisten

Annonseinnlegg

I dag har jeg ett så sinnsykt stort sug inni meg, og det har ingenting med alkohol å gjøre! Dette suget etter alkohol har jeg ikke merket noe av de siste 3månedene, men nå kjenner jeg på ett så stort sug at jeg sitter og styrter kaffe, for det har jeg nemlig lov til! Jeg har lovet og sverget til legen min at jeg ikke skal drikke alkohol mer, men på Fredag lovde jeg enda en ting, og nå sitter jeg her og tripper og har mest lyst å stikke på bensinstasjonen og gi tapt for suget i kroppen. Hele kroppen og hjernen ønsker seg Red bull, og jeg hadde ALDRI trodd at denne drikken ville gi mer sug, enn alkoholen som jeg har slitt med hele livet! Det er syyykt at en drikke kan føre til abstinenser! Og det føler jeg dette er.. rett og slett abstinenser etter Red bull, og det sier litt om hvor avhengighetsskapende dette stoffet er! Jeg vil tørre å påstå at dette er værre enn suget jeg følte etter narkotika den gangen jeg sluttet med det også, så jeg undrer meg på hva dem putter i denne leskende drikken som gjør at man våkner og får kicket som er så deilig. Nå må jeg drikke tre ganger så mye kaffe for å få samme virkning, og uten er kroppen slapp og sliten konstant.

Jeg lovde legen min å kutte Red bull, for dem frykter at jeg har pådratt meg diabetes på hele denne prosessen. Det kan hende det har med disse ekle pillene jeg går på, men jeg må være veldig obs fremover, og det blir mye testing for å se om jeg har fått denne ekle sykdommen som også min mor sliter med. Blodsukkeret mitt var så lavt Fredag morgen at legen faktisk vekket meg da jeg sovnet i stolen mens jeg fikk behandlingen. Dem var bekymret for meg på ekte, så da ser jeg alvoret i det lave blodsukkeret mitt. Det var såpass lavt at det faktisk var farlig for meg, og jeg skalv helt til jeg fikk i meg en PLATE med sjokolade. Jeg merker også om morningene om jeg ikke spiser fort nok etter jeg har våknet, så jeg frykter dette er en sykdom jeg bare må forsone meg med å ha. Jeg har blitt godt opplært på denne sykdommen da mamma har hatt den i mange år, så jeg kan alle tegnene, og de siste månedene har symptomene vokst såpass fort at det er vanskelig å ikke legge merke til dem. Jeg tenker at min livsstil har påvirket dette, og dette sikkert er senskader av spiseforstyrrelsen jeg alltid har hatt. Jeg har kuttet ut mat som første ting hver gang jeg har slitt psykisk, eller vært stresset av noe slag. Det har alltid vært maten som har blitt kuttet, og mange ganger er det ubevisst. Når jeg sliter mister jeg totalt lysten på mat, jeg føler ingen sult og ingen metthet. Det er skummelt å se disse skadene som kommer i ettertid, og jeg frykter for fremtiden med sykdommer og lidelser som kommer. Jeg er ikke dum, så jeg har visst at dette ville komme, ingen kropp kan ta så mye som jeg har uten å bli preget, og kroppen reagerer sikkert først nå fordi den har fått freden på seg til å reagere på normale måter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må nok bare innse at diabetes kansje vil komme på listen av ting jeg lider av, men jeg tenker også at det er mye man kan gjøre med dette, og mye man kan gjøre selv for å leve godt med denne sykdommen. Jeg er positiv, og har vært i krigen før 🙂 i morgen skal jeg på mr og sjekke hoften min, og dem skal prøve å finne ut hvorfor jeg har så store smerter der, og hvorfor jeg ENNÅ ikke har følelse i ryggen som er operert. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til resultatet, for jeg orker ikke tanken på en ny operasjon eller å få vite at noe har skjedd feil under operasjonen og at dette er noe jeg må leve med videre. Smertene er såpass tilstede, og har vært det hele veien! Jeg tenkte over det i går, og fant ut at jeg faktisk har hatt vondt i hoften helt siden operasjonen… smertene i rygg gikk fort over, mens hoften har gjort vondt hele veien, det er den jeg har hatt smerter i, og det var hoften som verket værst da jeg var innlagt etter operasjon. Hoften vekket meg om nettene så jeg måtte ha mer morfin også, så det har ingenting med medisinene å gjøre tror jeg. Det er det jeg har prøvd å innbille og berolige meg selv med, men når jeg tenkte tilbake, så har hoften gjort vondt hele veien og før jeg startet på denne steoridebehandlingen.

Jeg skal ikke grave meg ned i negative tanker i dag, og tar dette i morgen når jeg står der og får vite mer, for akkurat i dag kan jeg ikke gjøre noe fra eller til med det som skjer i morgen. Jeg har nok med suget i dag, som er så tilstede at jeg lar det gå utover min kjære! Men jeg holder det jeg lover, nå når jeg har blitt rusfri og pålitelig så jeg skal holde det jeg lovde den gode kreftsykepleieren min som jeg har fått slik sansen for! Håper hun leser, og blir stolt over pasienten sin! Jeg har kjent på mye sug i mitt liv, og nå føler jeg at alt jeg setter pris på blir røsket ifra meg en etter en! Først øla, nå Red bull og det neste blir vell røyken, men der går faktisk MIN grense! Den tar dere ikke ifra meg.

Selv boksen savner jeg! Og det er rart det ikke er ølboksen, som jeg bare har opparbeidet meg ett stort hat til 😉 følelsen av redbullen som iser tenna når du tar den første slurken og smaken av kullsyre og den leskende smaken.. ! Herregud jeg kommer til å savne den!c4 fra gymgrossisten som vi anbefaler alle til treningen

Til dere som hele tiden har sagt at jeg må åpne meg, jeg må fortelle når jeg sliter og få ting ut, jeg må strekke frem armen når jeg trenger hjelp og jeg må være mer åpen og ærlig om hvordan jeg egentlig har det. Jeg har hele livet hørt dette, at jeg skjuler alt som er inni meg så folk rundt meg vet aldri når jeg virkelig sliter før etterpå når det er for seint. Nå er jeg for første gang helt fullstendig ærlig, jeg er så ærlig noen ganger at det gjør fysisk vondt for meg selv å fortelle folk hva som faktisk er inni meg av følelser og gammel dritt, ja jeg gråter ofte! Fordi det som kommer ut er like rått og brutalt vondt som den gangen tingene skjedde, fordi jeg aldri har bearbeidet dem! Og det har vært en prosess som har tatt ufattelig mye av meg! Det jeg har vært igjennom de siste månedene vil jeg sammenligne med full krig, overalt kommer det bomber fykende imot meg, som jeg ikke ser komme og mange ser jeg på lang vei, jeg må jobbe imot strømmen døgnet rundt og kroppen er i full beredskap hele tiden, jeg får aldri fred og jeg må prosessere alt av følelser og tanker konstant, så dere kan tro jeg er sliten etterhvert og at jeg noen ganger faktisk vurderer å bare lukke meg igjen! Jeg tenker på om dette er verdt det, om jeg bare skal holde kjeften min igjen og aldri fortelle noen om hvordan jeg egentlig har det igjen, fordi det jeg får tilbake ikke er verdt noe som helst. Det er på en måte en grense for hvor såret man kan bli før man slutter å bry seg, det er en grense for hvor mye kjærlighet og forståelse man kan gi noen uten å få noe igjen, foruten om sårende ord som er ment rett og slett for å såre og ødelegge. Jeg er langt ifra selvopptatt og føler meg overhode ikke som ett offer, men jeg er heller ikke dum og naiv nok til å ikke vite hva dette betyr, hva ordene egentlig bunner i 🙂

jeg er fullstendig ærlig med dere! Jeg blottlegger hele sjelen min til dem som ønsker å vite, jeg forteller om opplevelser helt tilbake til der livet mitt startet og jeg har fortalt om de mest intime og ubehagelige tingene jeg kan tenke meg. Og i dag er jeg fullstendig ærlig med dere igjen!

Jeg tar heller mitt eget liv enn å sprekke denne gangen, det er såpass viktig for meg dette her, at jeg heller finner den største dosen med ett stoff jeg vet dreper meg enn å sprekke denne siste gangen her! Dette her blir siste gangen jeg prøver å kjempe denne kampen, så om jeg blir så trigget at jeg sprekker, så er jeg død. Om jeg ikke blir tatt alvorlig når jeg forteller dere dette, med tårene i øynene og ett brennende hjerte så blir jeg aldri tatt på alvor. Og det er virkelig sårende, langt inni hjerteroten når jeg blir ledd av når jeg forteller ærlig om dette. Jeg har tilogmed fått høre at jeg ikke er klar for å slutte ennå i dag, og det er virkelig krenkende. Men om folk ønsker meg død så er det jo bare å fortsette å presse meg lenger og lenger, da vet jeg iallefall helt inni sjelen at dem må leve videre med ett liv på samvittigheten. Om noen andre hadde vært så brutalt ærlig med meg, hadde jeg vist den største støtten, jeg ville strukket meg evig langt for å hjelpe og jeg ville gjort alt jeg kunne for å ikke gjøre det værre for ett menneske om dem fortalte meg dette, det er veldig trist at jeg er ett menneske som ikke fortjener denne støtten, det er vondt at jeg ikke er verdt å være glad i, og det er helt uforståelig for meg at noen ønsker å presse noen som prøver så inderlig hardt å klare seg. Det er som å holde på å drukne, bare at jeg holder på å drukne i mine egne tårer, jeg har blitt så såret den siste tiden, fordi jeg selv har vært så åpen og ærlig, så det gjør så mye værre nå å bli dolket i ryggen enn ellers, da jeg skjulte ting for alle og aldri fortalte noen noe som dem kunne bruke imot meg. Nå føler jeg at alle vet alt, og at tingene blir brukt bevisst for å knekke meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kommer aldri til å angre på åpenheten min, men jeg risikerer jo å bli enda mer såret fremover, dere har mye skyts mot meg bare på denne bloggen her, og onde mennesker kan faktisk bruke alt dette imot meg i stygge diskusjoner som går på meg som person, men jeg kommer alltid til å stå for dette, og er klar for å få sannheten på bordet, for alt i denne bloggen er sannheten, og den kan jeg ikke forandre på 🙂 jeg står for alt jeg har gjort, jeg har gått videre og ordnet opp for alt, men jeg merker hvor mye mer vanskelig denne perioden her blir! Det blir ensomt om jeg oppdager flere som ønsker meg ille, det er grenser for hvor mange man tror man har i ryggen liksom. Jeg står i fare for å gå tom for mennesker rundt meg om dette tempoet fortsetter, og kutt i relasjoner gjør vondt! Før hadde jeg ikke brydd meg, da kuttet jeg folk hele tiden uten å heve ett øyenbryn, jeg var mer kynisk og var ikke glad i mange mennesker, så å kutte var liksom ikke noe som gikk innpå meg. Men nå har jeg kjærlighet i hjertet mitt for alle jeg møter og jeg blir på ekte glad i dem som er rundt meg. Det gjør derfor veldig vondt å bli ledd av når jeg er så ærlig om suget jeg følte i gårkveld da folk presset meg skikkelig på mange måter.

Å føle seg aleine er virkelig ikke en følelse jeg unner noen, for støtten og omsorg er det eneste man trenger noen ganger. Når man ikke finner dette noenplass så er det en vanskelig vei. Jeg har aldri vært innom tanken på å sprekke, men jeg har vært innom tanken på om det er verdt å være ærlig med folk, om det kanskje hadde vært bedre å bare holde kjeften sin igjen, men jeg vet dette bare hadde ført til en kjempesprekk som hadde vart i mange måneder, alt av internett hadde blitt slått av og jeg hadde vært helt i kjelleren fortere enn fortest. Sprekker jeg denne gangen så tar jeg heller mitt eget liv, og det mener jeg virkelig med hele mitt hjerte! Jeg dør heller enn å sitte med en boks tuborg foran meg, og om dere fortsatt har lyst å gjøre meg trist med vilje, så er det bare å kjøre på. Da vet jeg at mitt liv ikke er verdt noe som helst for dere, og jeg angrer bittert på all støtte og kjærlighet jeg har vist dere 🙂

Ønsker alle dere som har positiviteten i dere en nydelig Søndag videre! Takk for at jeg får lov å være så ærlig og åpen med dere, og takk for at dere ønsker å være en del av livet mitt, av og til finner man støtte i noe man ikke forventet, og finner null støtte der man forventet det mest 🙂 thats life! Dere gjør det enklere for meg, og dere hindrer en kjempesprekk denne gangen! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten min kjære og alle dere som jeg vet heier på meg! Dere gjør livet verdt å leve når alt bare er svart, og det er enklere å tømme seg til dere og på denne bloggen enn til mennesker man bare blir dømt av!

Da dagen startet tidlig i dagtidlig forutså jeg flere runder med søvn på soffaen etterhvert, for slik har det blitt nå! Jeg våkner tidlig, også tar jeg meg noen runder med søvn på soffaen her iløpet av morgenkvisten.  Jeg forutser hvordan dagene også blir utfra hvilken form jeg våkner med eller etter hva som har skjedd. Nesten som jeg har blitt synsk på mitt eget liv og ser ting komme også, problemer med positive ting ser jeg lenge før det kommer og jeg leser folk rundt meg når dem forteller meg ting, jeg kan merke om det er baktanker bak ting eller hva som faktisk er den ekte meningen bak samtalene. Jeg er veldig lite naiv og dum, selvom det av og til virker slik og jeg er mer kynisk og tenker litt lenger enn det folk forventer av en ung jente på 32år. Jeg liker å sjokkere folk som ikke har helt troen på meg med smartheten min og skarpheten min, jeg liker å sette folk ut med intelligens og alt jeg vet 🙂 jeg ser på dette som en god egenskap som ikke folk er helt forberedt på når dem vet om fortiden min, det hender at folk tror jeg er dummere og vet mindre enn jeg gjør, og da er det veldig tilfredsstillende å sette folk på plass med kunnskapen jeg sitter på! Hærlig!

Det er snø her i dag, så det er uvanlig kaldt! Jeg har skrudd opp varmen her men det er en passende dag for å bare bli liggende under dyna og se tv, det er bare synd at det er det dagene har vært fylte med denne uka uannsett hva dag eller hva vær det har vært ute! Nå sitter jeg å gruer meg som pokker til å spørre rundt om det er noen som kan være med til Eid i morgen der jeg skal på undersøkelse av hoften min. Jeg gruer meg helt vanvittig til dette! Jeg orker ikke flere slag for baugen. Jeg orker ikke flere stygge samtaler som tynger meg enda mer ned og jeg orker ikke mer kritikk. Jeg sitter her og damer meg opp, for også i denne situasjonen tror jeg at jeg kan forutse hva som kommer til å skje, og hva som kommer til å bli sagt. Alt er så tungt for tiden, og jeg aner ikke når ting kan komme eller hva som kan utløse de merkeligste konfrontasjoner. Det er umulig å forberede seg på noe man overhode ikke ser komme til tider, og nå gruer jeg meg virkelig til å knele for mennesker for å få litt hjelp.

Det frister å bare utsette timen, men det er viktig å finne ut om det er skadet noen nerver da jeg opererte den knekte ryggen i Desember. Timen er viktig for fremtiden, siden jeg ikke eiger følelse i ryggen. Men jeg føler jeg går på ett område med landminer, og jeg vet hva som kommer. Jeg kan risikere flere timer med helvete, eller samtaler som knekker meg ned igjen atter en gang. Jeg har utsatt det helt til nå, og det er allerede i morgen jeg har time, men jeg har bare ikke orket dette oppå det andre. Jeg er ferdig med timene mine på Førde sjukehus, så jeg såg frem til å ha det rolig rundt dette nå, for det har vært den store grunnen til konfrontasjon og helvete rundt meg i 4 uker nå. Det har rett og slett vært krig rundt disse reisene, så nå håpte jeg at jeg slapp unna fremover! Jeg er heldig som kommer inn så fort, for legen tar dette virkelig på alvor og ville vite kjapt om det er medisinene eller om det er noe galt med hoften min. Følelsen som burde kommet tilbake også gjør denne timen spennende, og jeg håper dem finner utav noe, om jeg kommer meg inn selvsagt 🙂 jeg trenger sidemann og det får jeg bare leve med, så jeg skal ut i krigen igjen i dag og finne noen som kan være med 🙂 jeg håper jeg ikke ender i tårer atter igjen.

Nedtrappingen går helt greit, jeg har 14 dager igjen av denne nedtrappingen. Jeg kjenner meg slappere og har mye mye mindre energi enn før. Jeg har gått rundt som en duracellkanin på amfetamin her i så lang tid, at jeg tenker jeg har godt av å komme nedpå jorden igjen! Rett og slett! Dere aner ikke hvordan jeg har hatt det, og hvor mye jeg roet og jekket meg, så dere rundt meg såg bare 40% av det som var i meg, da kan dere tenke dere at denne pausen her var kjærkommen. Man føler seg overmenneskelig og jeg var redd alle de positive tingene jeg fikk utav denne perioden også skulle bli borte når jeg kuttet medisinene, men jeg er fortsatt like fokusert på det som er viktig, og jeg er like forbanna engasjert i samfunnet våres! Jeg er like bestemt på valget mitt, og ingen får meg til å vike der, uannsett hvor mange ganger jeg blir frustrert og lei meg er tanken aldri inne på å bare kaste bort alt jeg har bygget opp. Det er ofte jeg har det i kjeften, og sier at jeg hadde sprukket om noe skjedde, men det jeg mener er at før ville jeg ha sprukket over alle de negative tingene som skjer, men nå er jeg sterkere og har så masse mer og leve for 🙂

Kjedsomheten tar over litt etter litt merker jeg, den første tiden er alltid grei og man har masse å gjøre, masse å se på som en har gått glipp av på tv, man har masse forfallende arbeid som man tar igjen når man er tvunget til å bli hjemme og inne, men etterhvert som en gjør tingene så går man rett og slett tom, og blir sittende å se på det kjedelige som man velger bort når man har utvalget på tv, man har organisert det man vil i hjemmet og er fornøgd med slik det ser ut og man blir fantasiløs og kjedelig!  Man sover og dovner bort i kroppen, man spiser til de tidene man føler sulten, og man småspiser mye mer! Det er skremmende hvor fort man blir vant med denne tilstanden her, og når dvalen er over og folket slipper ut i arbeid igjen, er det ikke sikkert dem kommer som de samme menneskene. Kulemager og dovendyrene slipper ut, og det er rett og slett ikke dem har orken lenger til å gjøre den samme effektive jobben som før. Mange kommer nok for seint de første ukene på morran og på slutten av dagen sitter hele gjengen og gjesper. Vi er rett og slett ikke lenger vant med å gjøre noe som helst, og vi blir kjedelige og lite fantastifulle. Vi mister de kreative sidene ved oss selv, og evnen til å se løsninger og praktiske ting som skal gjøres. Jeg føler iallefall at det blir slik, og er slik med meg selv.

Viss jeg hadde villet og hadde den orken hadde jeg selvsagt funnet 10000 ting å gjøre, bare her i huset, men motivasjonen min har bare gått nedover og jeg har mistet alt tiltaket som var i meg. Kroppen har innfunnet seg med at det er greit å være lat, og det setter jeg veldig lite pris på 🙂 latskap for meg er ikke velkommen inni livet mitt, jeg har rett og slett for mye å gi til å bli det. Jeg gleder meg slik til at normalen kan komme tilbake, vi kan komme oss ut som normalt igjen og være med alle de menneskene jeg savner sånn! Alle ting som er avlyst kan føres inni kalenderen atter igjen og ting kan gå fremover på alle fronter! Jeg håper bare at latskapen ikke har grodd fast i meg til den tid, så jeg ikke orker noe som helst når jeg først skal prestere! For nå er det tiltak bare å komme seg i dusjen!

Ha en fantastisk Søndag alle sammen! <3