Da sitter jeg her da på Nordfjordeid sjukehus og måtte ringe flere avdelinger for i det hele tatt få komme inn. Det er få mennesker her og stemningen er til å ta og føle på! Eneste lydene kommer fra glasset i taket der dråpene fra takrenna gir skikkelige dunkelyder, alt høres så godt her som ellers bruker å være full i liv og masse stemmer overalt. Det er merkelig stemning overalt vi går nå om det er på butikker eller i gatene. Alle er inne og holder seg sammen og jeg lurer på hvor massive ringvirkninger dette vil gi på alle områder som nå står stille. Det blir et hav av dugnadsarbeid etter denne dugnaden og det blir ett hav av branner og slukke. Jeg tror ikke helt vi forstår hvor mye arbeid dette vil skape når vi endelig kan starte og leve livene våres som normalt. Jeg ber for dem som er syke nå og jeg tar selv alle forhåndsregler for å ikke sette andre i fare om jeg selv skulle ha vært smittet uten å vite om det. Jeg holder meg med dem jeg henger med til vanlig og blir mer og mer forsiktig merker jeg. Jeg unngår å trakke ned butikkene, og planlegger handlingen bedre så jeg slipper å gå dit mer enn nødvendig!
Det er en merkelig stemning over hele denne pandemien, vi blir reddere enn før, mer innadvendt og vi er tvunget til å holde oss for oss selv, hadde dette vært før hadde jeg ikke merket denne forskjellen, da dette var min hverdag med å være innelåst i en leilighet med låste dører og ingen telefonkontakt og med en sosial angst som isolerte meg, men det har forandret seg så drastisk disse siste månedene, så nå når denne pandemien stopper opp alt, kjenner jeg hvor jeg savner livet jeg har klart å skape meg på denne korte tiden. Man skulle tro jeg ville taklet dette bedre enn de fleste så vant jeg har vært med å holde meg inne og unngå andre mennesker, men jeg har glidd rett inni det nye livet, og satt så uendelig pris på det. Så jeg merker at jeg blir litt nedfor når jeg vet at jeg atter igjen skal hjem etter Eidvisitten, og tilbake til leiligheten som blir mindre og mindre virker det som. Jeg er glad jeg har min kjære som jeg ikke hadde klart meg uten! Jeg er glad det er greit nok rundt oss i hus og hjem, og at vi har bilen om det skulle bli for galt dette her! Vi har det ikke så værst vi to, men vi savner dere alle som vi har blitt så glade i rundt oss, og jeg savner mest den smalltalken i gaten, eller på legekontoret eller alle møtene med mennesker jeg aldri før har snakket med. Det er en slags terapi for meg som har slitt med denne sosiale sperren. Jeg har vært aktiv 24 timer i døgnet og snakket med alle som har villet prate med meg, så overgangen er brutal og rå!
Nå håper jeg undersøkelsen som tas i dag viser at hoften min er helt fin og at disse smertene bare kommer av kraftige medisiner, og sklir inni rekken over bivirkninger. Hele kroppen ellers er i ubalanse, så hadde ikke forundret meg med noe som kommer! Det er ingenting som sjokkerer meg lenger når det gjelder denne kroppen her, nå starter bare opptreningen og å få kroppen min generelt tilbake til å være sunn og frisk! Jeg er så lei av å klage over alle vondter som kommer utav det blå, og så lei av å være så sliten og nedfor konstant! Noen dager gjør alt vondt, selv den minste berøring, så nå er jeg klar for å være frisk og rask og stabil! Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til den dagen <3
