Da dagen startet tidlig i dagtidlig forutså jeg flere runder med søvn på soffaen etterhvert, for slik har det blitt nå! Jeg våkner tidlig, også tar jeg meg noen runder med søvn på soffaen her iløpet av morgenkvisten.  Jeg forutser hvordan dagene også blir utfra hvilken form jeg våkner med eller etter hva som har skjedd. Nesten som jeg har blitt synsk på mitt eget liv og ser ting komme også, problemer med positive ting ser jeg lenge før det kommer og jeg leser folk rundt meg når dem forteller meg ting, jeg kan merke om det er baktanker bak ting eller hva som faktisk er den ekte meningen bak samtalene. Jeg er veldig lite naiv og dum, selvom det av og til virker slik og jeg er mer kynisk og tenker litt lenger enn det folk forventer av en ung jente på 32år. Jeg liker å sjokkere folk som ikke har helt troen på meg med smartheten min og skarpheten min, jeg liker å sette folk ut med intelligens og alt jeg vet 🙂 jeg ser på dette som en god egenskap som ikke folk er helt forberedt på når dem vet om fortiden min, det hender at folk tror jeg er dummere og vet mindre enn jeg gjør, og da er det veldig tilfredsstillende å sette folk på plass med kunnskapen jeg sitter på! Hærlig!

Det er snø her i dag, så det er uvanlig kaldt! Jeg har skrudd opp varmen her men det er en passende dag for å bare bli liggende under dyna og se tv, det er bare synd at det er det dagene har vært fylte med denne uka uannsett hva dag eller hva vær det har vært ute! Nå sitter jeg å gruer meg som pokker til å spørre rundt om det er noen som kan være med til Eid i morgen der jeg skal på undersøkelse av hoften min. Jeg gruer meg helt vanvittig til dette! Jeg orker ikke flere slag for baugen. Jeg orker ikke flere stygge samtaler som tynger meg enda mer ned og jeg orker ikke mer kritikk. Jeg sitter her og damer meg opp, for også i denne situasjonen tror jeg at jeg kan forutse hva som kommer til å skje, og hva som kommer til å bli sagt. Alt er så tungt for tiden, og jeg aner ikke når ting kan komme eller hva som kan utløse de merkeligste konfrontasjoner. Det er umulig å forberede seg på noe man overhode ikke ser komme til tider, og nå gruer jeg meg virkelig til å knele for mennesker for å få litt hjelp.

Det frister å bare utsette timen, men det er viktig å finne ut om det er skadet noen nerver da jeg opererte den knekte ryggen i Desember. Timen er viktig for fremtiden, siden jeg ikke eiger følelse i ryggen. Men jeg føler jeg går på ett område med landminer, og jeg vet hva som kommer. Jeg kan risikere flere timer med helvete, eller samtaler som knekker meg ned igjen atter en gang. Jeg har utsatt det helt til nå, og det er allerede i morgen jeg har time, men jeg har bare ikke orket dette oppå det andre. Jeg er ferdig med timene mine på Førde sjukehus, så jeg såg frem til å ha det rolig rundt dette nå, for det har vært den store grunnen til konfrontasjon og helvete rundt meg i 4 uker nå. Det har rett og slett vært krig rundt disse reisene, så nå håpte jeg at jeg slapp unna fremover! Jeg er heldig som kommer inn så fort, for legen tar dette virkelig på alvor og ville vite kjapt om det er medisinene eller om det er noe galt med hoften min. Følelsen som burde kommet tilbake også gjør denne timen spennende, og jeg håper dem finner utav noe, om jeg kommer meg inn selvsagt 🙂 jeg trenger sidemann og det får jeg bare leve med, så jeg skal ut i krigen igjen i dag og finne noen som kan være med 🙂 jeg håper jeg ikke ender i tårer atter igjen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nedtrappingen går helt greit, jeg har 14 dager igjen av denne nedtrappingen. Jeg kjenner meg slappere og har mye mye mindre energi enn før. Jeg har gått rundt som en duracellkanin på amfetamin her i så lang tid, at jeg tenker jeg har godt av å komme nedpå jorden igjen! Rett og slett! Dere aner ikke hvordan jeg har hatt det, og hvor mye jeg roet og jekket meg, så dere rundt meg såg bare 40% av det som var i meg, da kan dere tenke dere at denne pausen her var kjærkommen. Man føler seg overmenneskelig og jeg var redd alle de positive tingene jeg fikk utav denne perioden også skulle bli borte når jeg kuttet medisinene, men jeg er fortsatt like fokusert på det som er viktig, og jeg er like forbanna engasjert i samfunnet våres! Jeg er like bestemt på valget mitt, og ingen får meg til å vike der, uannsett hvor mange ganger jeg blir frustrert og lei meg er tanken aldri inne på å bare kaste bort alt jeg har bygget opp. Det er ofte jeg har det i kjeften, og sier at jeg hadde sprukket om noe skjedde, men det jeg mener er at før ville jeg ha sprukket over alle de negative tingene som skjer, men nå er jeg sterkere og har så masse mer og leve for 🙂

Kjedsomheten tar over litt etter litt merker jeg, den første tiden er alltid grei og man har masse å gjøre, masse å se på som en har gått glipp av på tv, man har masse forfallende arbeid som man tar igjen når man er tvunget til å bli hjemme og inne, men etterhvert som en gjør tingene så går man rett og slett tom, og blir sittende å se på det kjedelige som man velger bort når man har utvalget på tv, man har organisert det man vil i hjemmet og er fornøgd med slik det ser ut og man blir fantasiløs og kjedelig!  Man sover og dovner bort i kroppen, man spiser til de tidene man føler sulten, og man småspiser mye mer! Det er skremmende hvor fort man blir vant med denne tilstanden her, og når dvalen er over og folket slipper ut i arbeid igjen, er det ikke sikkert dem kommer som de samme menneskene. Kulemager og dovendyrene slipper ut, og det er rett og slett ikke dem har orken lenger til å gjøre den samme effektive jobben som før. Mange kommer nok for seint de første ukene på morran og på slutten av dagen sitter hele gjengen og gjesper. Vi er rett og slett ikke lenger vant med å gjøre noe som helst, og vi blir kjedelige og lite fantastifulle. Vi mister de kreative sidene ved oss selv, og evnen til å se løsninger og praktiske ting som skal gjøres. Jeg føler iallefall at det blir slik, og er slik med meg selv.

Viss jeg hadde villet og hadde den orken hadde jeg selvsagt funnet 10000 ting å gjøre, bare her i huset, men motivasjonen min har bare gått nedover og jeg har mistet alt tiltaket som var i meg. Kroppen har innfunnet seg med at det er greit å være lat, og det setter jeg veldig lite pris på 🙂 latskap for meg er ikke velkommen inni livet mitt, jeg har rett og slett for mye å gi til å bli det. Jeg gleder meg slik til at normalen kan komme tilbake, vi kan komme oss ut som normalt igjen og være med alle de menneskene jeg savner sånn! Alle ting som er avlyst kan føres inni kalenderen atter igjen og ting kan gå fremover på alle fronter! Jeg håper bare at latskapen ikke har grodd fast i meg til den tid, så jeg ikke orker noe som helst når jeg først skal prestere! For nå er det tiltak bare å komme seg i dusjen!

Ha en fantastisk Søndag alle sammen! <3