Altså det virker kansje ikke slik men jeg tar kroppen min og endringene ved den med en klype salt og fjaser og tuller det bort med god humor, og det er ikke noe jeg ta innover meg selvom jeg har slitt med spiseforstyrrelser hele livet der kontrollen over egen vekt og kropp har alt fokuset ditt. Nå har jeg bare måttet gi slipp på dette, for her eiger jeg faktisk null kontroll på hvordan kroppen min forandrer seg drastisk på grunn av steoridekuren jeg går på. Når dere ser desse bildene vil jeg at dere skal tenke at jeg faktisk var 53kg før dette her, at jeg var tynn som en spiker og veldig usunt tynn. Og i dag viser vekten: Det som er synd er at jeg vet at dette bare er vann og muskelmasse som er fake bisniss og vil forsvinne uannsett når jeg kutter disse medisinene, om dette var noe varig kunne jeg trent meg opp og brukt de ekstra kiloene til noe, nå gjør dem meg bare oppblåst og feit. Det har vært greit en periode det! For jeg vet det ikke er varig, så eneste jeg har klaget over er at jeg føler jeg sprekker i hele trynet og huden blir rødere og rødere. Men ellers liker jeg å endelig, i en alder av 32år få høre at jeg må slanke meg på kødd fra venner. Jeg har aldri før fått slike kommentarer, men bare fått høre at jeg må legge på meg fordi jeg ser syk ut 🙂 jeg ler rått av meg selv når jeg oppdager hvor mye jeg har lagt meg ut, og det er alltid like spennende å gå på vekten, for den viser ulike tall hele tiden, det går i rasende fart, så snart er jeg klar for at den går den andre veien, for nå har jeg problemer med å være tung, og satt meg fast mellom veggen og soffaen her en dag da jeg skulle hente laderen der. 🙂
Det er trynet mitt jeg ser oftest, så det legger jeg mest merke til, og med tanke på været så går jeg skjeldent uten genser på meg, men i kveld oppdaget jeg armene mine, og måtte nesten se to ganger! Jeg kjenner overhode ikke igjen armene mine som ellers har vært to pipestikker med bein inni, og jeg har aldri hatt muligheten til å trene meg opp noe som helst muskelmasse. Jeg har alltid hatt fiskeboller uten kraft, og nå ser det ut som noe man kan drepe folk med! Det er faktisk helt vanvittig hva noen medisiner kan gjøre med kroppen! Og disse forandringene har skjedd fort, ja faktisk begynte jeg på dem i slutten av 17.Januar, så det er ikke lange stunden.
Når jeg først er igang å blottlegge alle mine skavanker kommer vi til det værste å komme over, jeg har alltid skjult tennene mine, og dere kan tro det er vanskelig å gå og skjule tenna hele dagene da jeg jobber på kiwi. Å sitte der i kassen og fokusere på alt man har der, i tillegg til å fokusere på å skjule stygge tenner krever mye styrke! Det krever fullt fokus og er dritslitsomt! Nå bare bryr jeg meg ikke, det finnes så ufattelig mange andre ting som er viktigere, og om andre virkelig har tid til å fokusere på mine tenner som jeg lever daglig med og spiser med, ja nei da har dem ett problem! 🙂 jeg kan ikke gjøre noe med det, iallefall ikke akkurat nå, for jeg regner ikke med tannlegen tar meg inn i disse coronatider bare fordi jeg ikke er helt fornøgd med utseende, så da fokuserer jeg heller på dem når jeg faktisk kan gjøre noe med det. Nå tar jeg det med en klype salt og det er deilig å gi slipp på ting som virkelig har vært problemer for meg før 🙂 ingen har dødd av stygge tenner.
Her er arret jeg klarte å pådra meg i Januar, da jeg bare hadde fått en natt hjemme! Jeg var så sliten av å være innlagt, da jeg hadde vært der fra 18.Desember og tilbringt både juleaften og nyttårsaften der, så jeg var temmelig klar for å være hjemme når vi først ble sluppet ut etter masse om og men! Det første som skjedde på morningen var at jeg gikk selv på do, og merket bare at jeg var litt rar i toppen, der jeg gikk med knukket rygg og vondt overalt. Jeg kom meg innigjen på kjøkkenet, og plutselig våknet jeg til sittende over varmeovnen, og min kjære kom springende og pappa kom ut i gangen. Jeg var visst full i blod og var helt borte. Blodplatene mine var så lave at jeg rett og slett gikk rett i bakken uten tjangse å ta meg for! Så nå har jeg arr midt i trynet som det går laaang tid for å gå bort. Men jeg ser bare ut som en badass og tar også dette med det største smilet. Nå har jeg så mange arr overalt, så det skulle da bare mangle at jeg ikke skulle hatt ett midt i ansiktet også! Jeg må jo vise at jeg har levd! Det jeg gleder meg mest til er å få ansiktet mitt tilbake til normalen, slippe å gå i joggeklær døgnet rundt og passe inn i klærne mine igjen. Jeg gleder meg masse til jeg slipper alle muskelvondter dette fører med seg og alle disse fysiske bivirkningene som kommer kastende på meg slipper taket. Ellers er jeg veldig fornøgd i egen kropp, og vil kalle meg bodypositive!
Jeg finner ting jeg liker med meg selv uannsett, og det føles veldig greit å være komfortabel nok til å gjøre dette, jeg ville aldri i verden delt slike bilder til dere for bare noen måneder siden, så noe inni meg har skjedd. Jeg er ikke lenger så utrygg på meg selv, og jeg har blitt glad i meg selv nok til å tørre å gjøre dette. Jeg håper alle andre der ute føler på det samme med seg selv, jeg vet så altfor godt hvor vondt det er i en kropp når man ikke er fornøgd med noe og bare trykker seg selv ned med dårlig selvbilde. Vi alle er unike uannsett hvordan vi ser ut, og om man forteller seg selv hver dag at man ikke ser bra nok ut, vil hjernen din automatisk si det til deg, så gjør det omvendte, for det funket for meg, og plutselig oppdaget jeg de småtingene jeg faktisk kunne leve med. Nå ville jeg ikke forandret noe, foruten dårlige uvaner, og dem har ikke mye med kroppen min å gjøre 😉 jenter bør bli flinkere til å heve seg selv og være positive til seg selv, vi er våres egne værste dommere til tider, og det er en dum ting! Heia oss jenter! <3
