Velkommen til bloggen som har blitt så uendelig viktig for lille meg her jeg sitter, jeg bor på en liten plass på Vestlandet som heter Måløy og jeg har slitt hele livet med angstproblematikk, rusproblematikk, dårlige forhold og dårlig forhold til meg selv. Livet har rett og slett vært kjipt og jævlig, og jeg valgte i Desember og for første gang gjøre noe med dette selv! Jeg valgte livet rett og slett, og jeg har aldri angret på valget. Alt jeg har fått oppleve og alle de møtene jeg har hatt med forskjellige mennesker har forandret meg fullstendig både utenpå og inni. Bloggen har vært med på masse av dette, og har vært mitt talerør i samfunnet, jeg føler jeg har en stemme og jeg føler meg hørt igjennom det jeg skriver her og deler med dere. Jeg har vært fullstendig ærlig, selvom det har vært sinnsykt vondt til tider, men jeg har gått igjennom alle stegene mine sammen med dere her på bloggen. Jeg føler jeg bruker denne bloggen til å tømme meg selv for alle slags følelser, om det er positive eller negative og jeg slipper å bygge det opp inni min egen kropp som jeg alltid før har gjort. Det blir fullt der også til slutt, og da ender det aldri godt. Så isteden for å bruke masse penger på psykologer, så har samtlige her inne og i hverdagen blitt min psykriater, og jeg bruker hver eneste mulighet til læring og sørger for at jeg vokser som menneske for hver dag som går.

Bloggen hadde blitt helt anderledes uten, og jeg er lite intressert i å fylle bloggen med innlegg om maten jeg spiser eller klærne jeg går i, jeg regner ikke med dere er interesserte i å lese om ubetydelige ting og små problemer i hverdagen som er så lette å gjøre noe med, og eliminere dem koster absolutt ingenting. Jeg regner med dere heller vil høre om hvordan det egentlig er å være alkoholiker hele livet sitt og plutselig kutte det ut, jeg regner med at historien om ryggen min som knakk i to er mer spennende å lese om enn den skiven med ost jeg spiste akkurat og jeg tenker at jeg selv ville satt mer pris på en blogg som var brutal og ekte enn fake og sammensatt og planlagt. Jeg planlegger ingenting når det gjelder bloggingen min, så det dere leser er nøyaktig det jeg føler akkurat da, det er 100% ærlighet fra min side, og det koster faktisk meg ingenting lenger. Jeg føler det blir enklere og enklere å fortelle sannheten, fordi jeg blir møtt med en slik forståelse, og det er ikke lenger folk som dømmer meg på samme måten som før.

Da jeg var innlagt fikk jeg beskjed av den ene pleieren om at jeg måtte slutte å holde ting inni meg, hun ville tilogmed at jeg skulle slå henne da jeg hadde bygget opp stor frustrasjon over lang tid, og hun fikk med seg det hele. Da jeg gikk ut, gikk hun etter meg og vi snakket sammen lenge. Hun ville jeg skulle reagere på situasjonene som gjor meg rasende, vise eller fortelle det andre mennesket akkurat hva jeg følte for denne situasjonen, og slutte å holde alt inni meg og skade meg selv med tunge og destruktive tanker. Hun såg meg denne pleieren, og jeg lurer på hvor hun er nå. Jeg kunne ikke slå mennesket, hun var jo høygravid! Men jeg fatter poenget hennes nå, og hun hadde jo helt rett! Jeg har jo alltid holdt alt inne uannsett hvor store følelser jeg har hatt i sving. Det er ikke sunt å gå med slike følelser uten å få utløp for dem. Det er bare synd at utløpet mitt alltid har vært rusen.

Jeg er 32år gammel, så jeg burde ha lært før, men uannsett hvor mange som har prøvd å fått meg til å stoppe dette mønsteret av oppgang og kraftige smeller og nedgang, men det har aldri blitt tatt innover meg, jeg har faktisk aldri innsett på ekte at alkoholen har vært roten til alt vondt for meg. Jeg har nektet å gi slipp på denne tuborgen, som egentlig bare gjør meg skikkelig forbannet nå, ja jeg klarer ikke se en boks med tuborg en gang før jeg kjenner på akkurat samme hatet som jeg følte den dagen jeg fikk beskjed om at jeg måtte hastes til Haukeland sykehus og ta en stor og krevende operasjon.

Hatet til alkoholen tar jeg med meg videre, og jeg ønsker å dele denne bloggen med flest mulig. Jeg tenker at når jeg klarer dette her, så klarer samtlige andre det også, så lenge man finner sin egen motivasjon og egen kjærlighet. Uten å være glad i meg selv, så hadde jeg aldri vært her i dag, jeg hadde dødd av alkoholen og misbruket mitt, det er fakta, og en realitet. Jeg vet at om jeg nå sprekker så er jeg tilbake til begynnelsen der, og jeg vil ikke leve lenge. Legen har vært helt klar med meg på dette, og blodet mitt ville ikke tålt alkohol. Immunforsvaret mitt er helt på hunn etter behandling, og jeg ville dødd fort om jeg hadde drukket nå. For meg er dette snakk om liv og død, og jeg er skikkelig bitter på alkoholen, og føler meg skikkelig dum som ikke har innsett dette før. Jeg har vært blind for mitt eget misbruk og gjort alt i min makt for å dekke over og bagatellisere problemet mitt.

Vi var rusfrie i fjord også, faktisk hele sommeren da det er vanskeligst å holde seg edru, og uten å nyte sommerens mange øl i solen! Men det er den beste sommeren jeg noengang har hatt med masse reising, besøk, aktiviteter på fjellet og turer i skog og mark, ja vi fikk masse utav denne perioden da vi var edru, men vi rakk aldri 100 dager den gangen. Jeg gikk hele tiden med en tanke der om at jeg kunne lære meg å drikke alkohol, så jeg gikk på antabus som gjør man veldig syk om man drikker, og du må ta den hver 3 dag 🙂 så det ble slik at om jeg glemte denne tabletten, så var det fritt frem for kald øl og å gli tilbake til det livet jeg var vant med. Jeg drakk ikke, men innser nå at jeg bare gikk på vent, jeg gikk rett og slett bare å ventet og telte dager, og poenget og lyset i meg var ikke tilstede. Jeg kuttet alkoholen av feil grunner, helt fullstendig feil grunner. Det har vært slik hele livet at jeg har kuttet alkoholen et par mnd i slengen, om jeg har gjort noe skikkelig ille i fylla og sitter med dårlig sanvittighet og vonanger, ja da kunne jeg kutte denne satansdrikken over en tid, men som med alt blir det fort glemt og man gjør akkurat det samme igjen.

Motivasjonen min, og lyset mitt ligger på helt andre plasser denne gangen, jeg gjør ikke dette en gang for min kjære forlovede eller ikke mine barn en gang. I fremtiden vil det bli slik, men akkurat nå gjør jeg dette 100% for meg selv, og det må jeg, ellers sprekker jeg igjen. Selv ikke de viktigste i verden får ikke meg til å finne motivasjon til å kutte dette livet, og bygge opp ett normalt liv. Jeg må bare gjøre det for meg selv en stund, og det fungerer faktisk veldig greit! Jeg har aldri vært mer motivert og bestemt som jeg er nå, og jeg har sett lyset. Det føles godt når de automatiske reaksjonene nå slipper taket etterhvert og jeg tenker mer og mer som en exmisbruker! Det føles hærlig å legge mer og mer ting bak seg igjennom denne bloggen her, så jeg kan leve ett så normalt liv jeg kan!