Depresjoner har jeg vært igjennom i varierende grad ett par ganger, og den ene gangen såg jeg ikke det selv, at det var en depresjon før etterpå da jeg snakket med en person jeg stoler på, først da oppdaget jeg selv idet jeg snakket med henne at jeg faktisk hadde vært helt forferdelig deprimert, og jeg burde ha sett hintene selv, så god jeg har blitt på psykisk helse! Jeg burde ha skjønt den gangen at jeg var deprimert bare på grunn av at jeg ble liggende i sengen i 2 mnd uten å være ute, uten å bry meg om telefonen og sosiale medier, og kunne sove mange døgn i strekk. Jeg burde også ha skjønt det når det å komme seg selv på do var en stor barriere og jeg sov i mange timer utslitt bare av den lille turen ut i gangen, men man blir blind når man blir deprimert, men denne gangen er jeg forberedt, for forberedelsene til denne depresjonen har jeg holdt på med siden jeg startet på steoridene og fikk vite at depresjon var en bivirkning som ville komme ved nedtrappingen. Jeg har tenkt hele veien at jeg faktisk ser frem til denne depresjonen fordi jeg har vært ute å flydd nå så lenge, og er sliten i både kroppen og hjernen av å være 100% på døgnet rundt, så jeg tenkte dette ville være en behagelig depresjon som ville bli en fin pause ifra det jeg har vært igjennom de siste månedene. Da passer jo det utmerket at verden står stille også på samme tid, og det blir ikke forventet så mye av meg som person, jeg kan unne meg late dager på soffaen og trenger ikke å stresse med møter og avtaler ute i gaten eller reiser hit og dit! For min del har Coronaen kommet på den værste og beste tiden den kunne kommet, ikke at jeg mener at denne pandemien er noe positivt, misforstå meg rett, den er grusom!

I dag først merket jeg denne depresjonen som kommer snikende innpå meg, og jeg merker hvor tungt ting er. Selv å gå i dusjen tok meg noen timer med planlegging i dag tidlig og i går tok det veldig lang tid før middagen ble servert av meg. Tingene som jeg har gjort i farten og enkelt og greit uten å tenke noe mer over det, gjør fysisk vondt og er mye mer krevende enn ellers, og jeg sover så masse mer enn når jeg er frisk og pigg i formen. Alle tegnene til depresjon er avduket, selv ikke gleden er den samme lenger, og ting som fikk meg overlykkelig før og ga meg disse kickene, betyr ingenting akkurat nå. Det er trist, men jeg er forberedt på dette og vet jo at det går over 🙂 så lenge man vet hva man skal forholde seg til, og vet hva som venter rundt neste sving, så er det lettere å kontrollere det, og man går ikke så kraftig inni depresjonen heller. Jeg vet hva disse følelsene jeg føler kommer ifra, og jeg vet det er denne depresjonen legene og spesialistene har snakket om helt siden Januar, da vet jeg at dette bare er en bivirkning, og jeg ikke vil føle dette så lenge. Jeg vet jeg er mer mottagelig for det negative rundt meg, jeg reagerer kraftigere enn til vanlig. Og jeg håper folk forstår meg, at jeg ikke ønsker å være ett negativt menneske akkurat nå, men har faktisk ikke krefter til å le av spøkene dine 🙂  ting som var morsomt for bare en uke siden finnes ikke morsomt akkurat nå, og ting som blir sagt går faktisk inn på meg, på en kraftigere og mer sårende måte, så hjertet mitt får seg noen slag per dag kan man si.

Jeg er rett og slett ikke istand til å motta noen dårlige beskjeder akkurat i dag og denne uka her, så jeg håper og krysser alle fingre for at jeg slipper akkurat dette, jeg trekker meg også tilbake når det kommer til konflikter jeg vet dukker opp i visse sammenhenger, så jeg holder meg mer tilbaketrukken, men er selvsagt alltid parat om noen trenger meg 🙂 jeg har bare en sorg i hjertet akkurat i dag, jeg føler ett intenst savn som jeg ikke vet hva kommer av og jeg tror kansje det er livet mitt jeg savner, og da snakker jeg ikke om det før, men livet jeg har hatt den siste tiden. Jeg har hele tiden hatt 10 baller i luften og sjonglert meg igjennom hverdagen, jeg har hatt fullstendig fred over meg og kontroll, men jeg har utrettet helt vanvittige ting bare på en dag. Dagene har gått så fort at jeg nesten ikke har rukket og tenke over dem, og nå er alt stoppet opp, og det blir mye tid til å tenke!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjenner ett stort og sårt savn etter mennesker jeg mangler i livet mitt akkurat nå, og det føles ekstra på i dag. Jeg fikk unnagjort undersøkelsen på sykehuset men ble bare en tur rett inn og ut. Jeg kjenner ett stort behov for å komme meg mer ut, og finne på ting som ikke utgjør noen risiko for verken corona eller annen sykdom. Jeg kjenner ett behov for å oppleve noe annet enn stua mi, som bare blir mindre og mindre med tiden, men jeg har rett og slett ikke energien eller motivasjonen til å lette på ræva og gjøre noe med det. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i dette her, og vet hvordan det er når man bare er deprimert og er klar over det. Man prøver så godt man kan å gripe tak i de små positive tingene man har og holder seg fast som faen når man først har fått taket. Det er en karusell man aldri vet når den stopper, og det er en ubehagelig reise der du mister helt motet. Men om man er forberedt og har vært deppa før, så vet man at det går over og at man har vært igjennom værre før.

Det er ikke slik at en sprekk er på vei eller at jeg har helt mistet meg selv oppi det her 🙂 det skjer ikke det, men det er vanvittig vondt for meg å måtte kjenne på alle disse følelsene! Jeg har alltid tydd til kong alkohol, og har dempet slike følelser med en passelig promille til å stenge av hodet. Det er ofte det dette handler om, denne alkoholismen som har overtatt mesteparten av livet mitt. Jeg har rett og slett drukket bort alle slags følelser, for den dagen, for det blir jo bare værre og værre, men det hjelper iallefall for en dag av gangen. Nå gjør jeg noe aktivt for å bearbeide alle disse ekle og brutale følelsene som faktisk river hjertet mitt i biter, jeg tør å føle på dem, og håper at dette hjelper bedre enn å styrte innpå ekkel Tuborg for så og ha det enda værre i morgen. For første gang tar jeg opp kampen mot depresjonen uten alkohol til å lure seg unna. Jeg håper denne metoden funker bedre!

Nå har vi inntatt soffaen igjen i samme gode stilen som de siste ukene! Vi ser på Greys anatomi, og har maraton da vi startet på første sesongen for to dager siden, så vi har nok å se på, for vet ikke helt hvor mange sesonger med legedrama som finnes der ute!  Kansje å se folk med større problemer enn meg på tv-en hjelper på min egen depresjon for her er det snakk om mennesker med både motorsager i kroppen og barberblader i strupen, ja selv lyspærer svelger dem på denne serien. Ikke det at jeg godter meg på andres bekostning, men det er litt greit å se at det faktisk kunne vært værre!

Ha en fantastisk Mandag videre kjære lesere! Facebook gjør det vanskelig for meg å blogge, og nå ut til alle leserene mine! Jeg blir blokkert fra å poste ting i grupper for bloggere, og jeg fatter ikke hva det er jeg gjør feil 🙂 så om noen har ett forslag på hvorfor jeg har blitt blokkert hele 3 ganger uten å få vite hvorfor så hadde jeg blitt veldig takknemlig. 🙂 dette er også snakk om helt vanlige blogginnlegg uten noe som helst reklamer i! Vel og merke!