Jeg vet ikke om dette er en ny trend der ute eller bare gjelder visse mennesker men jeg har oppdaget at det er veldig populært og slenge ut diagnoser og pålegge andre mennesker som man faktisk ikke kjenner en gang egenskaper helt utav det blå .
Alvorlige diagnoser som narsissist ligger lett på tungen for noen, jeg tenker at om man skal ha en hel blogg om sitt eget liv og dele hver eneste dag så må man jo innerst inne være litt narsissist? jeg tror at alle som deler livet sitt på sosiale medier er litt selvopptatte, man må jo være det for og klare å stå i så mye?
Narsissist har jeg blitt kalt mange ganger og jeg skal mye heller fremstå som narsissistisk i innleggene mine og skrive om meg selv og mine opplevelser en å spy ut innlegg om andre mennesker hele tiden. Denne bloggen handler om meg og livet mitt og jeg unngår og skrive negative ting om andre mennesker og anonymiserer det meste jeg poster her. Omtanke for andre mennesker er en viktig ting i livet mitt og det bruker jeg aktivt når jeg blogger her til dere, jeg prøver mitt ytterste for og vise forståelse og respekt for også disse som er helt uenige med meg. Konstruktiv kritikk er det beste jeg vet, det kan jeg faktisk bruke til noe men utslenging av diagnoser kan jeg faktisk ikke bruke til en døyt.
Jeg syns det er trist at noen aldri ser til å klare å gå videre, at dem henger seg oppi noen og blir helt oppslukt, jeg blogger om livet mitt, om hva som skjer i hverdagen og har ingen interesse av å henge ut andre i alt jeg skriver, heldigvis.
Nå skriver jeg innleggene med en svær munnkurv rundt munnen, jeg har ikke lov å skrive slik at noen kan identifisere dem jeg skriver om, jeg må tenke meg om før jeg skriver en setning og det strider imot alt jeg har gjort disse årene som blogger her. Jeg har funnet glede og terapi i å bare skrive akkurat hva jeg føler og tenker, det har hjulpet igjennom mange tunge perioder og jeg har fått delt både oppturer og nedturer med dere, det tenker jeg å fortsette med.
Motgang gjør man bare sterkere og når man stikker nesa si frem må man tåle at noen skraper en opp, alt som skjer er forventet og alle skrittene som blir tatt har jeg allerede tenkt ut i mitt eget hode.
Nå ligger jeg flat ut på sofaen og er skikkelig lei av å ligge her, det er grusomt kjedelig å ligge på “vent” som jeg gjør nå. Jeg er ikke ett menneske som har tålmodigheten til og bli liggende så lenge uten å klare å være i aktivitet, jeg kjenner det prikker i hele kroppen og jeg har SÅ lyst til å gjøre noe! men det er sikkert like greit at jeg ble syk akkurat nå, slik at jeg kan ta innover meg det som skjer i morgen, i morgen er en stor dag og den vil bli den største påkjenningen av de alle.
I morgen sier jeg adjø til fortiden, legger alle kortene på bordet og endelig får hjelp!
Lyst og følge oss videre?
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre
Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund!
her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share