Denne uka blir grusom, jeg bare kjenner det på meg. Jeg våknet igjennomvåt igjen i senga og igjennom hele gårsdagen kjente jeg hvor feil disse medisinene er for meg, nedturen er ikke verdt det og jeg må ta grep i dag.
Jeg må også få inn mange andre ting som står på agendaen og som haster, jeg aner ikke hvordan jeg skal få denne uka til å gå opp, men som alltid tror jeg at det vil løse seg etterhvert som gjøremålene blir skrotet ut på lista! 😁
Ut på tur ❤️ ett skritt av gangen har aldri gitt mer mening en i dag ❤️
Jeg krysser alt jeg har for at jeg får snakket med lege i dag og få noen råd eller endring av medisin igjen. 🤞usj dette unner jeg ingen.
What a day! 😳 etter forrige innlegg ble jeg helt utladet, jeg brukte flere timer på og lage det.
Det er lenge siden jeg har delt det innerste inne når det kommer til fortiden min og jeg ønsker å gjøre det når behovet melder seg inni meg, jeg kjenner når jeg er klar for å ta dere inn. Det er mye på lager, det er mange ting som har preget meg og gjort meg til meg.❤️
Jeg ønsker at bloggen skal handle mest om det positive med livet, om hvor jeg er i dag og alle disse hverdagslige gledene jeg føler på men det ville blitt helt feil om jeg ikke delte også disse tingene som dukker opp og som jeg trenger å fortelle noen. Det handler om å si ting høyt, så forsvinner dem ifra skuldrene.❤️
Dagen i dag har vært fylt med bivirkninger av disse nye medisinene, jeg har valgt å gi det en real sjanse tross store fordommer i meg selv. Jeg har tenkt å gjøre som sist og faktisk bare bite i meg bivirkninger den første tiden og satse på at det vil flate ut og bli bedre, det vil være tøft i oppstarten og jeg må bare tviholde på drømmen om å få fred i hodet.
Jeg har iallefall gitt meg selv litt slakk, jeg har gitt meg selv tillatelse til og føle meg litt dårlig i dag men i morra må jeg være klar til dyst igjen!👍
Det blir rart å leve livet jeg pleide for noen år siden, disse forhåndsreglene man tar, disse hensynene man tar når man vet at man ikke er helt trygg og at man hele tiden må forvente det uforventa. Låsing av alle dører, sjekke om noen har tukla med bilen iløpet av natta og titte ut vindu om man hører lyder, lyder man ikke en gang legger merke til normalt sett.
Man er i beredskap.
Uka som kommer er fylt opp med ting jeg både gruer og gleder meg til, en godt blandet godtepose!❤️ jeg skal selvsagt få inn ett besøk på politistasjonen, det er obligatorisk når man blir utsatt for noe man ikke ønsker å bli utsatt for, det blir rart å ta ett skritt jeg aldri har tatt før men det skal bli bra.
Jeg føler meg fri i kveld, på en merkelig men god måte. Tross mye styr er livet faktisk veldig bra.
Takk for at du besøker denne bloggen som har blitt en viktig brikke i livet mitt, takk for at du tar deg tid til å bry deg, det betyr alt for meg. ❤️
Først vil jeg si at jeg ikke skriver dette for å få oppmerksomhet, ei heller ikke for at noen skal syns synd på meg…❤️
Jeg skriver dette fordi jeg trenger det, jeg trenger det for å ikke føle meg som offeret lenger, jeg skriver det for å legge igjen skamma jeg føler. Mest av alt skamma over å ha mistet min beste venn for så å oppleve akkurat det samme som henne, av samme person. 💔
Jeg ble voldtatt mens jeg sov av det jeg trodde var min beste venn.
Jeg våknet, stivnet og skrek av full hals.
Jeg har opplevd voldtekt flere ganger men aldri blitt rammet på samme måte.
Jeg har aldri fortalt andre en mine aller nærmeste dette, jeg har tiet dette ihjel i mange år.
Han som utførte voldtekten har voldtatt flere, mange flere.
Også min beste venn, som jeg mistet etter at hun ble voldtatt av han, bare 15år.
Hun kuttet kontakten med meg og jeg forstår henne, nå.
Å bli voldtatt av en gammel mann, at det ikke er ditt valg, å bli tatt ifra den bestemmelsen over egen kropp.
At mange har fortalt deg om hvordan ett menneske er, få beviset slengt i deg, våkne til stønnene, hvor skitten man føler seg etterpå.
(Pause i skriving)
Jeg husker at jeg sovnet fullt påkledd full som en ape og våknet naken og det eneste jeg klarte å gjøre var å komme meg utav den ekle senga, rive på meg noen klær jeg fant og springe.
Panikken i meg når jeg ikke fant skoa mine og panikken jeg kjente når jeg sprang derifra uten sko på vinteren.
Jeg sprang så fort jeg kunne, igjennom mange gater. Hjem til tryggheten. Pulsen raste, adrenalinet pumpet i kroppen, på ren refleks sprang jeg så fort jeg klarte og enset ikke sårene under føttene, at jeg skar opp hele fotsålene, jeg brydde meg ikke.
De eneste som fikk vite om dette var mammaen min som var hjemme og en venn som var i leiligheten min når jeg kom hjem.
(Pause i skriving)
Grunnen til at jeg aldri har snakket om dette er fordi han som utførte dette har brukt mange år på og fortelle meg at dette aldri har skjedd, at han aldri har gjort dette.
Nå vet jeg sannheten, at jeg ikke bare roter i mitt eget hode, at jeg vet.
Kommentarer som “det er ingen som vil tru på ei hore som deg”, “Ingen tar ei narkohore som deg på alvor”, “Du e ingenting, alle veit ken du e”, “du vil aldri bli noke, ingen vil tru på deg”.
Nå vet jeg at jeg bare har blitt manipulert, at han har komt inni skallen min.
Det hele denne opplevelsen har vist meg er hvor mye jeg mista den gangen jeg sa en kjempeteit kommentar i fylla om at jenta, bestevennen min, hun som var mitt alt kansje hadde funnet på dette, at hun kansje ble for full og angra seg etterpå.
Jeg skulle aldri vært så dum!..Aldri vær så dum å uttal deg om ting du ikke vet noe om.
(Pause i skrivingen)
Det verste med det hele er at jeg begynte å tvile på meg selv, jeg tenkte igjennom hele opplevelsen på repeat i mitt eget hode en million ganger, var det noe jeg gjor feil? jeg skulle jo aldri spurt han om jeg kunne lånt senga hans, det var jo ingen som ville tro på meg, jeg hadde jo anmeldt en voldtekt før og ikke blitt trodd. Jeg var bare en alkoholiker og narkoman…
Ingen tror på det. Han hadde det jeg var avhengig av, jeg dro tilbake.
💔
Til dere der ute som sitter i en situasjon der du setter spørsmålstegn ved deg selv, du er aldri grunnen til at noe slikt skjer. Det var ingenting du kunne gjort anderledes.
Søk støtte i politiet, om man ikke anmelder så kan man iallefall hindre at det skjer med noen andre. Finn noen du stoler på, åpn opp og ikke sitt aleine, det er så mange der ute som har opplevd lignende men det er ingen som snakker om det.
Vi trenger å snakke om det.❤️
Til Du, du som va bestevennen min.
❤️
Eg forstår, eg trur deg og eg veit det ikkje betyr noke som helst. Eg vil ikkje ha deg tilbake, eg vil at du leve livet for alt det e verdt, eg unna deg og oppleve alt i verden. Eg unna deg fred, eg unna ikkje en venn som meg som kunne komme med en so lite gjennomtenkt kommentar, og det e faktisk ikke vits å skylde på fylla.
Takk for vennskapet, takk for samtalane og sorry for at eg ikkje klarte å passe på deg, at dette skjedde, at eg tvilte på deg, at eg mista deg. Det e en av dei tinga eg angra på i livet. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt.
Og der skjedde det jeg har venta på, det jeg har bygd meg opp for, det jeg har brukt timesvis på og drøfte i terapi-timer.💔
Spøkelse ifra fortiden er ute av fengsel og det første som skjer er at det fylles opp med trusler på telefonen min, jeg leser dette mennesket klart og tydelig, jeg vet hva dette mennesket drives av og jeg vet at jeg aldri vil få fred.💔
Jeg vet at så lenge han og jeg lever vil hans mål alltid være og ødelegge, hans mission er ødeleggelse, hat og sinne og truslene har ikke endret seg på tross av mange år i fengsel.💔
Jeg forutså det, jeg timet det, jeg forberedte meg.🫶
Jeg er ikke den samme lenger.❤️
Å bruke de samme truslene som ble brukt for 3år siden treffer ikke meg lenger, jeg har vært i endring imens han er akkurat den samme. Jeg har utviklet meg, han har stagnert.
Jeg har forberedt meg, jeg har hatt ferie, en pause men har hele tiden visst hva som ventet, nå er jeg klar og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre.
Ulykka førte til at jeg stilt og fredelig kunne forlate miljøet, jeg fikk den roen jeg behøvde og ingen ringte ned telefonen min eller sendte meldinger om rus, på grunn av ulykka fikk jeg ett fri-pass.
Dette fri-passet har jeg ikke lenger, denne ferien er over, men denne gangen tenker jeg ikke å akseptere det slik jeg gjor før, ingen menneske skal godta trusler, ingen menneske skal godta at noen andre skal diktere deg, ingen menneske skal akseptere å frykte at noen andre skal skal gjøre deg noe.
Alle mennesker fortjener frihet, også jeg.❤️
Grunnen til at jeg velger å poste dette innlegget er fordi istedenfor å true meg med barna mine som han har gjort i alle år, så truer han nå med bloggen. Om å ødelegge hele meg og alt jeg har vært de siste årene, derfor velger jeg og være åpen her slik at alle vet hva som foregår. Om det skjer noe, så vet jeg hvem som står bak.
Herrelighet jeg aner ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget en gang. Dagen i dag har vært en karusell med følelser og tanker. 😳
Det endte faktisk med at jeg gråt på veien hjem. Ikke fordi jeg er trist og lei meg men fordi den siste tiden har vært så intens! jeg husker ikke sist gang jeg gråt, jeg har vært for nummen til å ta til tårene, jeg har rett og slett vært så tom at jeg ikke har følt noe.🙁
Jeg har drømmejobben, jeg har kosa meg ifra jeg kom til jeg gikk! jeg har ett fint liv her heime med en mann som elsker meg og egentlig livet på stell, jeg har egentlig overhode ingenting å klage på, med tanke på hva som faktisk skjer i verden men hele tiden så har jeg manglet en vesentlig del. Meg selv.🙁
Jeg har faktisk ikke vært tilstede fordi jeg har vært så intens inni meg, jeg har vært til stede i samtalen men overhode ikke vært der om dere skjønner. Jeg innså når jeg var på ett stort seminar og ikke følte noe at noe var feil, jeg hadde gått over så lang tid uten søvn at jeg rett og slett ikke brydde meg lenger, om noenting. Død eller levende, samma faen liksom.
Det er dumt å si at en medisin virker etter bare to dager utprøving, men jeg føler iallefall noe. Jeg er her, jeg er tilstede og jeg har fred. Det var det eneste jeg ønsket meg i hele verden. ❤️
Jeg er så ufattelig glad for at jeg har hatt bloggen de siste dagene, at jeg har hatt ett sted og plassere tankene, sortere og få ting ut. Uten det hadde jeg nok blitt blakk på terapitimer så dette er litt billigere 😂 Noen vil si at jeg blottlegger hele privatlivet mitt, at jeg utleverer meg selv og vil angre, men helt alvorlig? det er faktisk noe av det minst gærne jeg har gjort i livet mitt. 😂
Fant meg massevis av venner i Malakoff!
Jeg kommer ifra ett lite sted på Vestlandet, jeg har vært utskuddet, jeg har vært den folk har unngått og folk bare har snakket om, jeg har hatt det dårligste rykte noen kan ha, men med denne bloggen har mange fått seg en tankevekker og mange har faktisk våget og bli kjent med meg på grunn av åpenheten, dem har sett at det ligger litt mer bak en bare ett dårlig menneske som gjør dårlige ting.
Jeg har fått innpass i samfunnet igjen, respekt og kjærlighet der jeg minst ventet det. Det er det eneste som betyr noe for meg, nå trenger folk ikke å snakke om meg, for sannheten finner dem her. Egentlig en lettelse på alle måter 😂
Hurra for åpenheten! ❤️
Jeg ville bare innom og si at jeg har det bra, livet er fint og denne medisinstarten har ikke vært så skummel som jeg så for meg ❤️ nå skal jeg nyte sofaen og være sammen med favorittmennesket mitt ❤️ Ha en nydelig lørdagskveld fine venner ❤️
Jeg har vært så vanvittig redd for å bli dømt, for å ikke bli sett på som rusfri, ja jeg har rett og slett vært livredd for å starte å tvile på meg selv og holdningene mine, jeg har rett og slett bare vært redd. Mest av alt har jeg dømt meg selv, jeg har laga ett bilde av hva en rusfri person er for noe å har prøvd å leve opp til dette bildet, men innser nå at det faktisk ikke er mulig. 😌
Jeg har forbundet disse medisinene med jenta dere ser her. Jeg har vært livredd for og falle, for å miste kontrollen, for å kjenne rus. Jeg har vært livredd for å bli sett på som denne jenta igjen.
Da jeg tok valget inni meg selv, da jeg virkelig bare godtok det i hjertet mitt følte jeg en lettelse jeg ikke har følt på lenge, som om jeg godtok meg selv på en rar måte, med medisiner. ❤️
Jeg kan fortelle dere en historie om den natta mamma kom med Paralgin forte til meg da jeg lå og skrek i sofaen av smerter, jeg tok den imot og svelga den ned lett som en plett.
Idet jeg hadde tatt den og innså hva jeg hadde gjort grep panikken meg og jeg sendte en melding til en nær venn av meg. Jeg var hysterisk og var helt sikker på at jeg NÅ sprakk! vennen min klarte å roe meg ned, forklarte meg at dette var medisinering og ikke rus, fikk meg til og tenke over hva som er forskjell på disse tingene og fikk meg på riktig kurs igjen men denne opplevelsen viser hvor forvirrende og vanskelig denne veien her.
Igjennom hele perioden med knekt rygg og de smertene som fulgte har jeg hele tiden tatt minst mulig, jeg har slutta med medisiner når jeg har merket at jeg blir ruset av dem og har tatt bestemte valg med tanke på fortiden min.
Det er dette mennesket jeg er og ingen medisin i hele verden kan endre det. Nå starter en ny prosess i livet, en ny reise og jeg nekter å gi meg.
Forskjellen mellom medisinering og rus. En forvirrende og vanskelig ting som jeg som rusfri må ta stilling til sikkert mange ganger i livet. I går kjente jeg en vanvittig lettelse! ❤️først og fremst fordi jeg tok ett valg jeg har gnagd på lenge men også en lettelse fordi jeg posta innlegget i går, jeg behøvde å si det høyt, få det ut slik at alle vet.🫶
Da har jeg ingenting å gjemme meg bak, da har jeg ingen hemmelighet som jeg går aleine og bærer på og jeg blir igjen nødt å stå for det. ❤️ Åpenheten har reddet meg 🌹
Nå kan jeg gjøre dette forsøket, gå inn med alt jeg har og faktisk ikke føle på denne ekle skamfølelsen lenger, nok en gang er det bevist at å fortelle ting rett ut er den eneste løsningen som fungerer for meg, det eneste som hjelper når jeg tviler på meg selv.❤️
Jeg gleder meg til å ta fatt på denne lørdagen, ta fatt på siste vakt på jobb før helg.🫶
Her er medisinene som har gitt meg mye hodebry den siste tiden, da jeg ikke lenger kunne gå på Strattera som ikke er sentralstimulerende men som ga meg noen helt sinnsyke netter på grunn av min kompleks PTSD.🙁
Disse medisinene fungerte og jeg følte at jeg var komt til himmelen! JA jeg følte at jeg fant meg selv. 💘
Jeg gikk to måneder uten å sove skikkelig og møtte veggen og kasta medisinene til helsike. Siden den gang har jeg gnagd på denne tanken om å måtte prøve ut noe som faktisk er sentralstimulerende, som faktisk inneholder noe jeg før har rusa meg på og jeg skal LOVE dere at jeg har gått tusenvis av runder med meg selv, virkelig.
I dag har jeg tatt ett valg for meg selv, ett valg som sitter så sinnsykt langt inne.🫶
Jeg er en rusavhengig og jeg vet hvor kort veien tilbake til helvetet er men det vil vel ikke si at jeg skal leve i ett kaos fordi om? jeg er nødt til å eige dette! jeg er nødt å si det høyt at jeg har tatt min første pille med Ritalin og nei jeg tenker ikke å utfordre skjebnen min, jeg har vært rusfri i 3år snart og dette er ikke rus for meg.❤️
Dette er medisiner, som jeg trenger for og få kvalitet i livet mitt, slippe å være 5 steder i mitt eget hode på samme tid og slippe dette evige stresset i kroppen og hodet mitt.
Jeg tenker å kunne utdanne meg, bli noe å virkelig kunne utvikle meg som menneske, da trenger jeg ro!
Jeg aner faktisk ikke hvorfor jeg poster ett slikt innlegg, jeg FATTER faktisk ikke at jeg sitter her og prøver ut noen medisiner som jeg alltid har vært imot.
Jeg skulle klare meg selv, jeg skulle lære meg og leve med en diagnose, men pokker heller! visst disse medisinene kan hjelpe meg, hvorfor skal jeg nekte noe som faktisk kan fungere? bare fordi jeg har hatt problemer med rus vil det ikke si at disse medisinene er den sikre vei tilbake.
Jeg har ALT i livet, jeg har alt på plass og nå trenger jeg at hodet også finner veien dit jeg ønsker meg. Jeg håper så intenst at dette fungerer, at jeg omsider kan ta fatt på disse tingene som er viktige for meg og at jeg bare kan være meg igjen. Ikke døm meg. ❤️
Jeg er tilbake på mølla og det var sannelig på tide! Man merker når man har vært borte en stund og ryggen verker etter bare noen minutter, nå må drastiske grep tas! 😁
Det er helt hærlig og være tilbake på jobb! Tilbake til hverdagen og jeg gleder meg masse til denne jobbehelgen! 😁
I kveld kjære lesere har jeg gjort noe jeg aldri pleier å gjøre, jeg har tent levende lys på bordet og spist middag aleine i en ren og pen leilighet.❤️
På slike kvelder kommer tankene om hva jeg har vært igjennom, hvor mye arbeid som ligger bak at jeg i det hele tatt står på beina mine, hvor alvorlig skadet jeg ble 18.desember 2019 og hvor mye som har skjedd siden den dagen hele livet endret seg.❤️
Jeg har vært bevegelseshemmet i over 2år, der jeg ikke har kunnet tatt oppvasken, støvesugd leiligheten uten å sitte på gulvet og der jeg har måttet ha hjelp til omtrent alt. Det er ingen god følelse og plutselig være hjelpeløs når man er vant med å klare seg selv, det er helvete på jord.💔
Ved den minste anstrengelse ble jeg liggende på sofaen resten av dagen med smerter jeg ikke klarer å beskrive, jeg vet en del om smerter da jeg har født to barn men ingenting kan sammenlignes med da ryggen min knakk rett av.
Å få vite at jeg ville mest sannsynlig bli lam for resten av livet bare jeg leet på en fot skremte dritten av meg, det skapte ett så stort raseri inni meg at jeg fant motet til å ta styringen selv, for første gang.❤️
Tanken på at jeg ville måtte ha hjelp til å tørke meg bak resten av livet, at jeg aldri ville oppleve en fjelltopp igjen, eller kunne gjøre alle disse tingene jeg har lyst til skremte meg såpass at det sitter ennå i kroppen og hver eneste gang jeg tenker på det får jeg gåsehud på hele kroppen. Det reddet livet mitt.❤️
Tiden etter ulykken var ett helvete, ærlig talt det verste jeg noensinne har opplevd og jeg har opplevd en del.
Når man går med kroniske smerter blir man på merkelig vis vant med disse, men aldri helt. Jeg ante ikke hvor vondt jeg hadde det før jeg ble smertefri etter siste operasjon der dem fjernet de to stålplatene og de 9 skruene som holdt ryggen min sammen, det ble ett helt nytt liv uten smertene.
På kvelder som dette når jeg har rydda og vaska og styra på hele dagen tenker jeg på hvor ufattelig deilig livet er uten disse smertene, uten å være så begrenset og jeg takker høyere makter for at jeg fikk lov å beholde bevegelsen i kroppen, at jeg kan nå disse fjelltoppene, at jeg får lov å oppleve alle disse tingene jeg drømmer om.
I disse dager driver jeg på med ett storprosjekt i heimen!😁 jeg tar jula inn og har meg ett skikkelig raid for å ordne opp og rydde! det er rart hvor mye som samler seg, i kriker og kroker og jeg er ikke fornøgd før jeg er helt ferdig!😁
I går tok jeg en video av telefonen min, jeg har nemlig gjort en storinvistering og kjøpt meg den nyeste Iphone 14! det er en kjent sak at det er en feil med disse nye telefonene og det merkes når jeg skal ta bilder og må vente i flere minutter før kameraet kommer på, det passer dårlig når man skal ta bilde i full fart, for å fange øyeblikket, man er alltid for sein når det virkelig gjelder men har blitt noe jeg kan tolerere siden det er lovet at dette skal bli fikset.
I går gikk jeg innpå Snapchat og opplevde det samme jeg har gjort flere ganger, telefonen regelrett gnistrer! 😳 det kommer klikkelyder og bildet blir diffust. Når man invisterer såpass mye penger i noe så forventer man også at det når opp til forventningene, de var skyhøye i dette tilfellet men jeg kjente allerede første dagen at jeg ble skuffet over denne nyanskaffelsen.😕
Nå starter prosessen med og klage, jeg HATER slike runder!😳 Jeg kunne ønske jeg kunne lagt inn videoen jeg tok her, men det er det ikke mulighet til men jeg deler den i gruppa til bloggen på Facebook.❤️
Det verste med det hele er at jeg nesten har betalt ned denne telefonen og kjenner at jeg skulle ha ventet med å betalt til jeg er sikker på at det løser seg. Det er snakk om mye penger. 😕
Usj jeg vet ikke men vil egentlig bare advare andre som vurderer og gjøre samme inviseringen!
