En selvbestemt abort – Jeg skulle vært mor til 3

I mange kommentarfelt blir slike som meg betegnet som mordere som kaldblodig dreper sine egne barn, vi må ikke glemme menneskene bak og hvor vanvittig tøff denne avgjørelsen er. Jeg tror faktisk ingen som ikke har vært igjennom det selv kan sette seg inni det som skjer i hodet når en står ovenfor valget om en skal beholde barnet i magen eller ta det bort.

Jeg har helt siden jeg fikk sønnen min i 2007 trodd at jeg ikke kunne bli gravid da jeg etter en voldtekt fikk beskjed om at det var funnet rifter i livmoren min, jeg gikk i denne tro helt til for noen år siden da jeg plutselig fikk en positiv graviditetstest. Jeg var i en helt jævlig situasjon der jeg var i ett voldelig forhold og var nedtynget i rus og problemer.

Jeg hadde ikke en gang klart og holde meg rusfri i 9mnd og langt ifra klart og tatt imot ett barn og tatt vare på det slik situasjonen var, jeg var livredd! Jeg var mor til to i fosterhjem og så for meg fremtiden med tvangsplassering av barnet mitt og den samme runden med barnevernet jeg hadde opplevd mange år før. 

Da jeg var 15år oppdaget jeg at jeg ventet barn, jeg var ikke redd og var klar for og gjøre alt for barnet mitt, jeg tok ansvaret men nå som voksen ble jeg livredd da jeg oppdaget at det faktisk vokste ett barn i magen min. Som mor til to tenkte jeg ikke på det som en celleklump men en faktisk baby og det tyngste men mest rette valget jeg noengang har tatt i aktiv rus var og ta abort, jeg tok dette valget for barnets beste og har aldri angret siden.

Å ta dette valget når man har to barn ifra før er det sykeste jeg noensinne har gjort, men jeg har vært sikker hele veien, helt ifra jeg fikk vite om det. På sykehuset når jeg tok aborten satt med barnet mitt i den ene hånden på toalettet der, selv da var jeg helt sikker på at jeg aldri kunne gitt dette barnet det livet det fortjente. 

Jeg håper virkelig at vi tenker oss om når vi tar denne debatten for i hvert enkelt tilfelle så er det en skjebne ingen vet noenting om.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Våres store livsstilsendring! valget er tatt og nå starter arbeidet

I dag har vi vært på sanden med en kamerat og hunden hans og vært aktive ute! hvorfor sitte inne når alt håp er ute? 

Akkurat nå gjør jeg alt for og holde tankene på avstand og er så glad for at jeg nå har muligheten til og kjøre rundt til disse stedene og få luftet hodet litt, det gjør noe med en!

Jeg har tatt mitt første bad men ingen dukkert ennå, det var ISKALDT med det samme men med klær på går alt an. Gripe mulighetene vil jeg kalle dette når man bare hopper uti dette iskalde vannet.

På slike dager tenker jeg på hvor langt vi har kommet i denne livsstilsendringen, vi har kuttet rusen begge to, vi er sammen aktive som aldri før og jobber for og bedre helsen våres hver eneste dag, vi sitter ikke lenger og grubler over om vi orker og komme oss ut og gjøre noe, vi bare gjør det. 

Ryggen setter begrensninger men den stopper meg ikke i og gjøre disse tingene jeg elsker, det er jeg selv som setter grensene og målet er en dag og være frisk nok til og bestige en fjelltopp. Jeg lengter etter målet mitt og skal gjøre alt i min makt for og klare det.

Ruskutt er bare starten, det er da arbeidet begynner og man må forandre alle aspektene i livet rundt en for og klare og stå i dette valget, det fysiske er viktig for meg og min trivsel, denne reisen blir spennende! og jeg håper dere vil være med meg videre <3

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Enten går det bra eller så går det over

Det er torsdag og min kjære har en fridag! det føles ut som det er helg og jeg er glad for at jeg slipper og være her hjemme aleine, tankene får flagre fritt når det er stille rundt meg. Det føles ut som jeg lever i ett vakuum denne gangen også, som alltid når jeg kjenner meg ekstremt presset, det føles rett og slett ikke ut som jeg klarer og ta innover meg alt som skjer.

Livet har vist meg en ting! du får ikke mer en du klarer og håndtere, jeg tror at man får motgang i porsjoner og over tid slik at man skal klare og komme seg igjennom, man får ikke så mye i gangen at man bukker under. Tanken på hva som ville skjedd om pappa ble skadet, mamma på sykehus med skyhøyt blodtrykk og at min kjære var syk på en og samme gang.

Livet vil alltid gå opp og ned, det kommer alltid til og skje ting som river i grunnmuren min og jeg kan likesågodt bli vant med det først som sist, livet er en karusell og det er bare og lære seg hvordan man klarer og holde seg fast når det stormer som verst. Enten går det bra eller så går det over. 

Hver eneste dag som rusfri ser jeg på som en bonus og noe jeg har jobbet for, jeg har klart og komme til ett punkt der en sprekk faktisk ikke hadde løst noe som helst, hver eneste gang jeg står ovenfor motgangen spør jeg meg selv om en øl ville løst problemet, svaret er alltid det samme.

Istedenfor og fokusere på alt rundt meg bør hovedoppgaven min i livet være førsteprioritet, min rusfrihet er den største oppgaven jeg jobber med hver eneste dag, så lenge jeg er rusfri så er denne oppgaven fullført. Ingenting kan ødelegge akkurat denne, det er noe jeg virkelig står for denne gangen og alle vet hvor sta jeg er 😉 

Ønsker dere en fantastisk torsdag! om dere får error når dere prøver og kommentere bloggen min, kan dere ikke ta screenshot og sende til meg? 

 

 

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 

 

Endelig løsnet tårene, endelig en reaksjon og endelig klar for og ta grep

I kveld klarte jeg og gråte etter mange uker uten og felle en tåre, det er som om hele sjelen renser seg og noe gjør at man kommer seg videre. Når man ikke klarer og føle noe som helst og man kjenner at man er på gråten konstant uten og klare og gråte kjennes det ut som ett sinnsykt press på en konstant, endelig er dette presset bort og jeg føler meg lettere på ett vis.

Det er blitt helt klart for meg at pappa aldri kommer til og innse problemene sine eller stå for det som har skjedd, jeg innser hvor mye hjelp vi som familie vil trenge om vi skal holde sammen videre og det er helt vanvittig tøft og se noen i fornektelse for det innlysende. Jeg har vært der før så lenge, jeg vet akkurat hvordan det føles og jeg føler sorg på hans vegner for når man ikke ser at man har problemet så kan man faktisk heller ikke gjøre noe med det.

Det er så godt og vite at min kjære har fri i morgen, at vi har hele dagen sammen og at jeg slipper og sitte her aleine med tankene lenger. Jeg trekker meg unna når jeg har det vondt og liker best og sitte aleine men jeg ser også hvor feil det blir i lengden. Selv så åpen som jeg er så er jeg faktisk livredd for og slippe folk innpå meg, angsten for mennesker er ganske så tydelig i disse periodene. 

I kveld lager vi oss en fin kveld! min kjære lager biff og jeg prøver og roe ned kroppen etter en lang dag med mange inntrykk. Jeg ønsker dere en fantastisk kveld videre kjære lesere <3 uten dere, ingen meg.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Hjertet er knust i fillebiter

Jeg prøver virkelig og komme igjennom dagene men jeg er overhode ikke meg selv, jeg er nedstemt og tung i kroppen og det føles ut som jeg har en ekte kjærlighetssorg. Jeg kjenner på en enorm tomhet og at jeg er på gråten konstant men som alltid når jeg virkelig har det ille så klarer jeg ikke og felle en eneste tåre, det føles ut som en del av meg er borte og det er vanskelig og være den engasjerte og positive personen jeg innerst inne er.

Hjertet mitt er på ekte knust og jeg føler at ingen andre i denne verden kan forstå akkurat denne situasjonen og hvor tøft det er nå og ta avstand når det eneste jeg ønsker og gjøre er og oppsøke pappa på sykehuset, gjøre alt jeg kan for han og bare ta på meg denne rollen som medavhengig igjen, den føles trygg på en syk måte fordi jeg er så vant med å spille den. 

Pappa får ikke operere kneet sitt før de åpne sårene har grodd, han skadet seg skikkelig med andre ord og jeg er glad for at jeg selv ikke gikk ned og hjalp han den kvelden, psyken min ville ikke tålt den smellen en gang til og det føles ut som den ene dårlige nyheten kommer etter den andre, det blir for mye rett og slett og jeg drømmer meg bare til disse dagene der alt er ok! jeg trenger en pause og er glad for at jeg har gruppe i kveld, den første etter dette med pappa virkelig toppet seg, og denne gruppa skal jeg virkelig benytte meg av denne uken.

Jeg gleder meg til min kjære kommer hjem, jeg merker på ensomheten men har heller ikke gjort noe for og være sosial, jeg bruker og bure meg inne i disse periodene og det er akkurat det jeg gjør akkurat nå. 

En ekte hjertesorg er det jeg kjenner på nå, noe er forandret i forholdet mellom meg og pappa og det er helt nødvendig men veldig veldig vondt. 

 

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Bloggen nede – fullstendig krise

I dag igjen har bloggen oppført seg merkelig og det har bare komt opp error når man har prøvd og gjøre noe, jeg merker i dag at bloggen faktisk har blitt ekstremt viktig for meg, ellers ville ikke pulsen steget som den har gjort i dag 🙂 å få ut tankene sine har blitt min redning og på en måte min flukt ifra virkeligheten.

Aldri i verden hadde jeg trodd at jeg ville bli en blogger! aldri i verden hadde jeg trodd at jeg ville sitte på en åpen blogg og brette sjelen min ut til så mange mennesker! til nå har 156.000 mennesker vært innom og det er helt sykt for meg! 

Dette har blitt min terapi og det viser viktigheten av og få tingene ut, for meg har det blitt blogging men for andre kan det være andre ting, det hele handler om og finne sin måte og bearbeide ting som er vanskelige. Finn din egen måte og vei her i livet!

Jeg håper at denne bloggen kan gi noen noe, om noen sitter der ute og faktisk finner motivasjon lys eller håp i det jeg skriver så bretter jeg gjerne skittentøysvasken min ut der, jeg føler jeg har ett kall her i livet og en historie som kan vise at det aldri er for seint! 

Jeg vet jeg blogger titt og ofte og at noen ting går igjen, jeg vet også at jeg er intens og poster bloggen overalt der jeg føler jeg kan, men egentlig er jeg ydmyk for hver og enkelt av dere som tar turen inn hit for og lese det jeg sitter og skriver <3 

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 

Jeg har alltid vært så livredd for at pappa skal dø

Denne angsten lørdagen ga meg viste meg hvor mange traumer som ligger der i bakgrunnen, ting jeg trodde jeg hadde glemt og fortrengt og ting jeg faktisk må bearbeide! jeg er heldig som har både psykolog og masse mennesker rundt meg og dele dette med, og ikke minst denne bloggen som har blitt min store safeplace for både følelser og tanker. 

Jeg har hatt dødsangst siden jeg var 5år gammel, jeg husker at jeg forsonte meg med døden allerede som 5åring, jeg gikk og var så livredd at jeg ba om at gud bare skulle hente meg og få en slutt på dette, jeg var villig til og dø for og slippe angsten og først når jeg ble voksen så forstod jeg at denne angsten ikke bare var en normal del av barndommen og noe som alle opplever. Hos meg var det ekte angst som har gått igjen og igjen igjennom hele livet mitt.

Jeg har alltid vært dødsredd for pappaen min, jeg har sett for meg at han faller i hodet mitt siden jeg kan huske tilbake til, jeg har alltid gått med en latent angst i meg for at noe skal skje han eller at han bare skal falle om og dø. Denne angsten har levd i kroppen helt siden jeg var for liten til og forstå, og først nå ønsker jeg og gjøre noe med den. 

Mitt og pappas forhold har alltid vært anderledes enn alle andres, jeg har alltid hatt ett beskyttelsesbehov ovenfor han som har vært ekstremt, det er ting jeg har lært ifra barnsben om at jeg må våke over han og jeg husker så godt da vi lå i samme seng og jeg lå på armen hans og prøvde og ikke legge hele tyngden av hodet mitt på armen, jeg ville ikke skade han selvom han var fem ganger så stor som meg. Jeg husker også at jeg bråvåknet om pappa stoppet og snorke, det var ett instinkt inni meg som var på vakt hele tiden. Jeg innser nå at jeg har hatt altfor mye ansvar på skuldrene mine.

En barndom i rusen er noe jeg har lært overhode ikke er normalt men på den tiden jeg voks opp var det mange som opplevde det samme, det ble helt normalt og se de voksne drikke men jeg var heldig som hadde en mor som aldri smakte en dråpe, hun ble min trygghet. 

Jeg kommer aldri til og slutte og være glad i pappaen min, jeg kommer aldri til å slutte og se på han som min far, men vi trenger massiv hjelp til både kommunikasjon og gå igjennom fortiden for og se om vi kan lage en fremtid sammen. 

For og beskytte meg selv denne gangen har jeg valgt og ta avstand til han har tatt imot hjelp, den hjelpen jeg tok imot. Jeg orker ikke og være redd for livet hans lenger og det er det alt bunner i, en kjærlighet som er dysfunksjonell men ekte. Grenser er en del av kjærligheten, også regler oss imellom og respekt for hverandre. 

Jeg håper det ordner seg fremover og at vi kan bli en familie igjen, det høres sikkert veldig merkelig ut at vi blottlegger sjelen våres på en åpen blogg så alle kan lese, men for hver pårørende som kontakter meg så viser det bare at avgjørelsen om åpenheten var den eneste riktige. 

God natt kjære lesere <3

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

De psykiske konsekvensene av denne pandemien skremmer meg

Bare man ser på de økonomiske konsekvensene for vanlige mennesker er det nok til og velte lasset for mange, mange som har klart seg selv og gjerne hatt egne foretak til og forsørge familier men mister dette som en konsekvens.

Mange har lagt mindre penger nå enn før, og får kjenne på hvordan det er når man ikke lenger har kontroll på regningene som skal betales. 

Alle tallene sier sitt om at det blir solgt enormt mye mer alkohol i disse tider, tallene viser også at flere og flere ungdommer søker psykisk helsehjelp, og at denne pandemien fører til at mennesker som aldri har hatt psykiske utfordringer gjerne får det av denne isolasjonen og dvalen vi er under.

Det skremmer meg at vi bare ser toppen av isfjellet, det er skremmende og tenke på systemet våres som nå skal ta imot disse helt nye brukerene sine, er vi klar for dette? er det nok kompetanse der til og yte hjelpen så mange trenger nå? har vi nok ansatte i kommunen til psykisk helse og rus? en gruppe som alltid har vært kraftig underprioritert blir nå den viktigste helsehjelpen som blir gitt. 

Jeg er veldig bekymret med tanke på hvordan min egen kommune har håndtert akkurat dette viktige området siden pandemien slo til. Vi stod faktisk uten ruskurator over lengre tid og ingen visste noen som helst ting om sin egen situasjon. Nå håper jeg virkelig at også småkommunene gjør seg klare for ett skikkelig krafttak nå som så mange nye vil komme til og trenge denne hjelpen. Jeg håper at det blir mer fokus på erfaringskonsulenter, utdannede OG mennesker med erfaring rundt de forskjellige problematikkene, vi trenger flere som ser hele mennesket og ikke bare problemet. 

Med den fortiden jeg har bak meg og den erfaringen jeg har bygget opp igjennom denne tiden som rusfri så føler jeg meg bekymret for hvordan vi som samfunn skal hjelpe så mange mennesker med og håndtere disse tingene som denne pandemien fører til, vi må tenke nytt og være klar for at når dette legger seg så kommer alt til overflaten, og jeg frykter at man vil da stå med hendene i lommen og virke sjokkerte over det som har skjedd.

Nå er det sagt. 

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

En sakte og smertefull død

Det er hva jeg vil betegne alkoholisme med, når det kommer til sterkere stoffer er prosessen på mange måter kjappere og man ser konsekvensene før. Alkoholisme tar ifra en hele livet, det ødelegger hele familier og det river mennesket bort ifra oss, litt etter litt og alle involverte vet hvordan det ender.

Å være levende død er noe jeg selv har følt på mange ganger, rusen er det eneste som får deg til og føle noe som helst, og din eneste medisin. Jeg ser mange eksempler på mennesker som kutter rusen men ikke bearbeider resten av livet noe som fører til at dem psykisk ikke er rusfrie, jeg har ikke vært edru lenge men jeg har vært rusfri lenge nok til og se tendensene og jeg tror faktisk ikke at man kan komme seg videre uten og forandre alt rundt seg, disse tingene som skapte problemene ifra første stund. Alkoholen og rusen er bare en bivirkning av sykdommen og det som er synlig, resten ligger inni oss. 

Det som er bra er at hjelpen finnes der ute, om man så bare merker at man har problemer med og styre rusen eller at man føler at man er litt utpå dypt vann, man trenger ikke og ha ødelagt alt rundt seg og fått store konsekvenser på grunn av rusen sin for og ta tak! om man klarer og ta grep før man ser de store konsekvensene lover jeg at en slipper mange år med smerte og jeg kunne ønsket at jeg hadde stoppet før. Om man så bare føler på at man ikke klarer og slappe av uten ett glass vin eller en øl, så råder jeg alle til og tenke igjennom hvorfor og ta grep før rusen faktisk tar over kontrollen. Hadde alle visst dette på forhånd så hadde nok ingen valgt ett liv i rusen. 

Jeg gruer meg til og se konsekvensene av denne pandemien, disse som faktisk blir syke på grunn av isolasjonen og som kansje for første gang kjenner på psykiske vansker som følge av denne dvalen verden er under. Jeg er helt sikker på at selvhjelpsgrupper kommer i vinden og blir ett viktig verktøy ikke bare for disse som har vært i rusen en stund men også nye som føler dem har mistet grepet. Jeg håper at Norge er klar for det som kommer og at minst mulige mennesker får kjenne på følelsen av og være levende død. 

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Å holde ting innenfor disse 4 veggene er mer skadelig en og dele

Det er sannelig tirsdag og for og være helt ærlig forstår jeg ikke hvordan jeg kom meg igjennom gårsdagens tåke, følelseslivet lever ett eget liv og jeg prøver bare og holde meg fast. Slik er det og være pårørende og man står faktisk fullstendig uten kontrollen.

Når slike ting skjer tenker jeg tilbake på alt jeg selv har gjort og hvor mye jeg har påført foreldrene mine igjennom årenes gang, man blir fullstendig blind når man er i rusen og bryr seg rett og slett bare om seg selv, jeg er glad for at iallefall jeg skal gi mammaen min freden hun faktisk fortjener i livet sitt. Jeg tror at det er på mange måter enklere for meg og sette disse grensene fordi jeg vet hvilken makt som ligger i rusen selv, jeg vet hvor skoen trykker og jeg vet akkurat hva man ikke skal gjøre og hva som faktisk kan føre til endringer. 

Livet er brutalt til tider og det er ingen som har sagt at dette ville bli en dans på roser, det jeg gjør nå strider imot alle mine instinkter men er helt nødvendig for fremtiden våres som familie. 

Det finnes mennesker der ute som er totalt imot det jeg gjør nå, dem mener jeg bryter personvern og at jeg utleverer pappa som er syk, jeg vil bare presisere at denne bloggen har blitt noe hele familien har godtatt som den er, dette er min historie og dem er en naturlig del av den, jeg snakker ikke om noen som ikke godtar dette selv og ville aldri utlevert noen uten deres samtykke. Vi gjør dette rett og slett for og skape ett ansikt på dette store problemet som så mange opplever og kjenner på kroppen, vi ønsker og bryte denne tausheten som bare fører til mer problemer for oss som familie. 

Ha en deilig tirsdag alle sammen og meld dere inni gruppa til denne bloggen som jeg har laget på facebook, del gjerne og spre budskapet! masse kjærleik til dere.

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share