Denne angsten lørdagen ga meg viste meg hvor mange traumer som ligger der i bakgrunnen, ting jeg trodde jeg hadde glemt og fortrengt og ting jeg faktisk må bearbeide! jeg er heldig som har både psykolog og masse mennesker rundt meg og dele dette med, og ikke minst denne bloggen som har blitt min store safeplace for både følelser og tanker. 

Jeg har hatt dødsangst siden jeg var 5år gammel, jeg husker at jeg forsonte meg med døden allerede som 5åring, jeg gikk og var så livredd at jeg ba om at gud bare skulle hente meg og få en slutt på dette, jeg var villig til og dø for og slippe angsten og først når jeg ble voksen så forstod jeg at denne angsten ikke bare var en normal del av barndommen og noe som alle opplever. Hos meg var det ekte angst som har gått igjen og igjen igjennom hele livet mitt.

Jeg har alltid vært dødsredd for pappaen min, jeg har sett for meg at han faller i hodet mitt siden jeg kan huske tilbake til, jeg har alltid gått med en latent angst i meg for at noe skal skje han eller at han bare skal falle om og dø. Denne angsten har levd i kroppen helt siden jeg var for liten til og forstå, og først nå ønsker jeg og gjøre noe med den. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Mitt og pappas forhold har alltid vært anderledes enn alle andres, jeg har alltid hatt ett beskyttelsesbehov ovenfor han som har vært ekstremt, det er ting jeg har lært ifra barnsben om at jeg må våke over han og jeg husker så godt da vi lå i samme seng og jeg lå på armen hans og prøvde og ikke legge hele tyngden av hodet mitt på armen, jeg ville ikke skade han selvom han var fem ganger så stor som meg. Jeg husker også at jeg bråvåknet om pappa stoppet og snorke, det var ett instinkt inni meg som var på vakt hele tiden. Jeg innser nå at jeg har hatt altfor mye ansvar på skuldrene mine.

En barndom i rusen er noe jeg har lært overhode ikke er normalt men på den tiden jeg voks opp var det mange som opplevde det samme, det ble helt normalt og se de voksne drikke men jeg var heldig som hadde en mor som aldri smakte en dråpe, hun ble min trygghet. 

Jeg kommer aldri til og slutte og være glad i pappaen min, jeg kommer aldri til å slutte og se på han som min far, men vi trenger massiv hjelp til både kommunikasjon og gå igjennom fortiden for og se om vi kan lage en fremtid sammen. 

For og beskytte meg selv denne gangen har jeg valgt og ta avstand til han har tatt imot hjelp, den hjelpen jeg tok imot. Jeg orker ikke og være redd for livet hans lenger og det er det alt bunner i, en kjærlighet som er dysfunksjonell men ekte. Grenser er en del av kjærligheten, også regler oss imellom og respekt for hverandre. 

Jeg håper det ordner seg fremover og at vi kan bli en familie igjen, det høres sikkert veldig merkelig ut at vi blottlegger sjelen våres på en åpen blogg så alle kan lese, men for hver pårørende som kontakter meg så viser det bare at avgjørelsen om åpenheten var den eneste riktige. 

God natt kjære lesere <3

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share