I dag har jeg fått gjort disse tingene jeg måtte og har klart meg igjennom dagen, nå kommer jeg ifra styremøte på Skei som er ett par timer ifra hjemmet, jeg skal også stoppe og hente gratis bakevarer som jeg skal dele ut i kveld.
Dagen er ikke ferdig med andre ord men det er greit og holde seg opptatt når hjernen spinner og situasjonen er som den er, å ha noe annet og tenke på og som okkuperer deg er bra for en stund men jeg tenker det også er greit og ta innover seg alvoret og finne mine egne strategier for og komme meg igjennom også dette, med vettet i behold.
Det er overhode ikke lett og vite at pappa er skadet og skal igjennom en operasjon, men jeg må gi slipp for min egen del og snakke med han på mine premisser denne gangen. Det er vondt og ikke ta byrdene hans over på meg, eller klare og gråte denne gangen. Jeg har faktisk ikke grått på det jeg kan huske.
Jeg står stødig fortsatt og hjertet mitt er rent, jeg kan ikke gjøre noe annet enn og fortsette dette jeg har startet selvom det gjør fryktelig vondt langt inni hjerterota. Hjertet er knust men jeg klarer ikke og få ut en eneste tåre denne gangen, jeg er tom og jeg har lukket ett stort og smertefullt kapittel i livet mitt. Om noen ting skal ordne seg må det massiv hjelp til, det er en ting som er helt sikkert ifra min side.
Å være pårørende er noe dritt!
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag er første dagen siden dramatikken utspilte seg at jeg faktisk er aleine, jeg har brukt tiden godt men merker at jeg faller ut og inn av panikken, kroppen reagerer men jeg klarer og hente meg innigjen før den tar overhånd. Jeg har fått unna masse papirarbeide og masse slike ting jeg overhode ikke har peiling på, og det er disse tingene som er best og få unnagjort. Jeg føler meg ikke tilstede mentalt og får ikke med meg hva andre snakker om, jeg lever i en boble i dag så det skal bli spennende og dra på styremøte når hjernen ikke er helt med.
I hele natt drømte jeg om at pappa falt, igjen og igjen den samme drømmen slik jeg alltid pleier og gjøre når jeg vet han er på fest eller når jeg ikke vet hvor han er, nå har det jo skjedd det jeg har sett for meg i mitt eget hode så mange ganger, og gjort er gjort. Det eneste jeg kan gjøre nå er og arbeide med meg selv og bli enda klarere på mine grenser for menneskene som er rundt meg og som jeg slipper inni livet mitt.
Dette er noe av det tyngste jeg har gjort for meg selv, og jeg kjenner oppriktig i hjertet mitt at jeg har gjort mitt ytterste i denne situasjonen. Jeg kunne ønsket at noen satte grenser for meg den gangen jeg mistet kontrollen selv, som fortalte meg om sine egne grenser og som holdt meg på avstand med regler, det er dette ekte kjærlighet er.
Jeg har ennå ikke snakket med pappa, men har hørt igjennom andre at han venter på operasjon og har knekt kneet. Det er forferdelig trist at han har skadet seg, men jeg føler jeg har sagt ifra så mange ganger om hva som ville skje på forhånd, jeg har faktisk kontaktet den han drikker sammen med og sagt at han aldri må gå aleine når han har drukket, når dette ikke blir hørt på så føler jeg at jeg har ryggen min fri.
Videre tenker jeg å sette såpass grenser for meg selv at det blir denne gangen meg eller rusen, enten få skikkelig hjelp og innse sine egne problemer, ellers så er jeg borte som datter. Jeg er ferdig med og bli behandlet dårlig, se alkoholen rundt meg og kjenne lukten, jeg er ferdig med høyrøstede mennesker som bare snakker tull og jeg er ferdig med min egen far om han ikke er villig til og akseptere at han har det samme problemet som meg. Jeg nekter og bli en medavhengig, jeg er nå en pårørende og jeg trekker meg med all støtten så lenge rusen er en del av fremtiden.
Å sette dette ultimatumet er det vondeste men også det viktigste jeg har gjort for både meg selv og min mor som ikke skal bruke resten av hennes liv på denne rusen hun har levd med hele sitt voksne liv. Jeg sluttet og drikke også for at mine foreldre skulle slippe og bekymre seg for meg, at dem skulle få bli gamle og senke skuldrene sine, hele denne planen forandret seg idet han valgte rusen igjen og lot den ta fullstendig over helt vitende om at datteren hans kjemper en kamp for livet hver eneste dag som rusfri.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det er ikke før man er aleine og det er stille rundt en at følelsene for alvor kommer frem. Det er ikke før man har tid til og ta innover seg det som har skjedd man faktisk klarer og reflektere over valgene man bevisst har tatt for seg selv. Jeg føler jeg har tatt ett stort steg denne helgen og at om jeg nå fortsetter og være bevisst mine valg så vil jeg klare dette.
Jeg har ennå ikke snakket med pappa og jeg avventer situasjonen, jeg må skape en avstand for meg selv og jeg vet at han er i trygge hender nå. Jeg føler helgen har vært en av de største testene jeg vil komme over og at jeg faktisk bestod med glans.
Noen vil alltid være uenig med meg og noen vil alltid ha noe og mene og si om meg som person, det er jeg vant med fordi jeg ikke passer inni disse boksene man på død og liv skal passe inni, jeg er ulik alle andre og er ikke lenger redd for og vise hvem jeg er og hva som bor inni meg. Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om negative ting som kommer min vei, ikke når jeg vet inni hjertet mitt at jeg gjør det riktige. Vi har levd lenge med denne sykdommen, vi vet hva som er riktig for oss og vi er faktisk ikke redd lenger for og ta med andre mennesker inni kaoset.
Mamma og pappa står 100% bak denne bloggen sammen med meg, vi har diskutert og blitt enige og laget en avtale oss imellom som alle står for, vi ønsker og dele for og vise hvordan livet faktisk er på godt og vondt. Vi ønsker oppriktig og vise ett ansikt på disse problemstillingene vi står midt oppi, og når kommentarene og meldingene hagler inn ifra mennesker som takker meg for at jeg forteller denne historien så har jeg oppnådd det jeg ønsket.
Jeg ønsker og sette disse tingene på kartet, få en diskusjon rundt dette og vise at det faktisk hjelper og være åpen og ærlig om ting man overhode ikke skal snakke om, jeg ønsker og vise at det faktisk er greit og blande seg i andres saker og at rusproblemer faktisk ikke skal holdes innenfor disse 4 veggene, det er ikke ett privat problem lenger! det er ett samfunnsproblem på lik linje som alt annet, det er på tide at vi slutter og skamme oss så forferdelig at vi ikke våger og snakke om disse problemene, jeg akter ikke og bære denne tausheten og skammen lenger.
Folk får mene akkurat hva dem vil om åpenheten min, den nytter og jeg ser det hver eneste dag, jeg er ingen a4 person som utad skal virke så jævlig sterk og perfekt hele tiden, livet er overhode ikke perfekt og taushet gjør den bare enda mer vanskelig og ensom.
Åpen ærlig og rusfri
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Etter at pappa ble hentet med ambulanse på lørdag har minnene bare strømmet på, ting jeg trodde jeg hadde glemt har komt opp til overflaten og jeg ønsker og ta dere med inni hvordan barndommen min faktisk var. Jeg har ikke ett eneste minne om pappa edru før jeg selv ble voksen og jeg skal love dere at barn får med seg alt!
Jeg og mamma bodde borte i ett år da hun studerte og jeg skulle på besøk til pappaen min! jeg husker hvor spent jeg var i kroppen idet jeg tok bussen helt aleine hjem til Måløy igjen. Jeg husker at på de gamle bussene så stod det Are på rutene i bussen, jeg tenkte alltid på mobberen som mobbet meg brutalt på det nye stedet vi hadde flyttet til, og når jeg tok bussen så følte jeg at jeg reiste ifra mobbingen for en stund. Da jeg ankom Måløy var det ingen som hentet meg på bussen, pappa var ikke der og jeg søkte tilflukt på en butikk med en telefon man kunne putte penger på. Jeg husker jeg brukte alle mine penger men kom ikke igjennom og pappa tok ikke telefonen. Det hele endte med at en vennine av mamma hentet meg slik at jeg kom meg inn noen steder, pappa hadde drukket for mye og sovnet.
Det høres ikke så dramatisk ut i våres voksne ører, men følelsen av og være glemt og uviktig er en følelse som har gått igjen hele livet mitt. Jeg har grått så mange ganger på grunn av rusen til pappa den gangen jeg ikke ante noe om at jeg selv skulle velge den også.
Pappa tok meg også med til Bergen by der vi skulle ha en kosetur, han ødela det hele ved og være drita full med meg i bergen sentrum på kveldstid uten og ha bestilt hotelrom. Jeg var så sliten at jeg ba han på min knær om og bare ta båten hjem igjen, for jeg maktet ikke disse gatene lenger og var ferdig med denne ferieturen.
Pappa var sjømann og ringte hjem når han var på sjøen, jeg husker forventningene han bygget opp i meg hver eneste gang han lovde og komme hjem til oss når han kom iland, jeg ventet i 6 uker i strekk hver eneste gang på dagen pappa endelig kom hjem og skulle innfri forventningene han hadde bygd opp igjennom telefonsamtalene, hver eneste gang ble det fullstendig stille, løftene ble brutt og han satt på den lokale puben. Det førte til at jeg ikke har tillit til noen andre mennesker, det har ført til at jeg aldri har følt meg god nok og det har tatt ifra meg vesentlige ting man skal lære seg i barndommen.
Barna får med seg alt, dem hører alt og er smartere en vi tror, pappa kan nå være edru i lang tid og jeg ser det etter 1sek om han har drukket, jeg hører det fordi barndommen min har lært meg og holde disse antennene ute, barndommen har tatt ifra meg denne naiviteten barn skal ha, den har tatt bort tryggheten og først nå som voksen kan jeg først si at jeg føler på en viss trygghet, selvom jeg føler meg trygg så vet jeg aldri når denne forsvinner, jeg vet at alt som er godt kan stoppe eller bli revet ifra meg når som helst.
Når man lærer helt ifra barnsben at man ikke kan stole på noen er det vanskelig og skape seg ett normalt liv, rusen har vært en del av livet hele veien og det er lett og falle for fristelsene som ligger der. Jeg vet med sikkerhet at om jeg hadde fått en trygg start hadde nok ting vært anderledes, jeg er utdelt med dårlige kort på hånden men jeg akter og bryte denne forbannelsen som ligger over oss. Jeg skal bli noe bedre og er så glad for at mine egne barn slipper en barndom i rusen.
Takk for at jeg får lettet hjertet mitt til dere, takk for at dere er her! uten dere, ingen meg.
Om dere ikke har gjort det ennå, så meld dere inni gruppen min på facebook nedenfor bildet! <3
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag er jeg fullstendig ferdig som menneske, det verker overalt og hjernen min går på fullgang, jeg klarer ikke og følge med når noen snakker og å sette seg ned og se noe på tv funker bare ikke. Man lever i en boble når det virkelig stormer rundt en og det føles som om luften har fullstendig gått utav ballongen.
I dag tidlig tok jeg ett valg, jeg valgte og gjennomføre denne dagen som planlagt, så vi har kjørt en kamerat på en lang langtur og hentet en nydelig hund! jeg har brukt timene i bilen til selvterapi og har klart og holde meg i nakken, det er noe som skjer når jeg sitter bak rattet og kjører, jeg blir fullstendig konsentrert og alle problemene forsvinner.
Det føles som jeg har gått og bært på en verkebyll over lengre tid, jeg har jo sett akkurat dette senarioet i mitt eget hode hundrevis av ganger, jeg har sagt ifra så mange ganger om at han må være forsiktig og jeg har faktisk kontaktet dem han drikker med om faren med og slippe han ut på egenhånd og hjem. Det føles som om denne verkebyllen har gått hull på og at all guggen har komt ut, jeg har ingen dårlig samvittighet i hjertet og har endelig plassert ansvaret og skylden der den hører hjemme. Hos han.
Da mamma snakket med han i telefonen hadde han fisket etter hva jeg tenkte om dette, jeg velger og ikke tenke så mye om dette, jeg har ingenting med dette og gjøre og det håper jeg at han endelig nå forstår.
I dag har jeg tatt ett viktig steg i denne rusfriheten og jeg akter og fortsette i denne retningen, jeg nekter og la meg dra ned av slike påvirkere, jeg har for mye og leve for og det gamle livet mitt ville ikke løst noe som helst. Ha en fantastisk natt kjære lesere og tusen tusen takk for støtten!
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Vi har unnskyldt, vi har dekket over og bagatellisert, vi har skjøvet så mye under teppet og har egentlig bare gjort rusen til en mer behagelig og tilrettelagt måte for pappa, vi har rett og slett tiet ihjel ett problem som går utover hele familien. Det er ingen hemmelighet at alkoholisme ligger på farssiden, det er generasjon på generasjon som plages med denne sykdommen men som ingen snakker om, jeg ønsker og bryte dette mønsteret som er så giftig som ingenting annet, taushet fører til skam og uro for alle andre enn rusmisbrukeren selv, jeg akter og ikke ta med meg videre denne dødsdommen som ligger over familien og jeg ønsker at mine barn skal få vite sannheten om hvordan rusen har ødelagt hele familier i lange generasjoner.
Denne tausheten har vært over familien som ett teppe så lenge jeg kan huske, det er faktisk venner av meg som kan fortelle meg nå at dem aldri har visst at pappa har hatt ett problem, selvom vi har vokst opp sammen og dem har vært tett på familien min, det sier litt om hvor hemmelig og skjult dette var for omverdenen. Pappas problem har alltid vært noe jeg har måttet skjule, selv på barneskolen var jeg livredd for at dem på skolen skulle få vite om dette, og på ungdomskolen følte jeg bare en enorm skam over hvordan familien min var.
Episoder som i går da ambulanse og politi stod utenfor huset er bare en episode i en lang rekke…. før har jeg stått midt oppi dem, tatt over alt ansvaret og igjen blitt skadet på grunn av pappas alkoholisme. Vi har alltid hatt ett anstrengt forhold til hverandre der han har hatet meg fordi jeg mistet barna mine, og jeg har hatet han for barndommen han ga meg. Da han ble dødssyk og vi trodde han ville dø begynte vi plutselig og snakke sammen som to voksne mennesker, vi ble kjent med hverandre for første gang. Forholdet våres endret seg og naget jeg alltid følte forsvant idet kreften kom inni hverdagen.
Nå føler jeg vi bare starter på nytt, i en evig vond spiral som jeg ikke lenger makter og være en del av, jeg tar avstand for og skape meg ett trygt og godt liv, for og vise barna mine at jeg bryter denne forbannelsen vi har over oss, jeg tar grep for og være bedre.
Dere ANER ikke hvor lykkelig jeg er for at barna mine ble plasserte bort ifra denne dysfunksjonelle familien, jeg takker høyere makter for at dem fikk tjangsen jeg aldri fikk… det er helt sykt at jeg sitter og skriver dette, utmattet og helt fullstendig tom! jeg er ikke en gang lei meg….
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg fortsetter dagen som planlagt, jeg gjør disse tingene som jeg skulle denne søndagen, jeg nekter og forpeste tankene mine med det som skjedde i går, det er ikke mitt ansvar og det har aldri vært det. Jeg har en hel barndom i rusen, jeg har sett min egen far hjelpeløs mange ganger og jeg makter ikke og se det en eneste gang til.
Jeg kan høres kald og følelsesløs ut men jeg tok ett valg i natt, jeg valgte livet mitt.
Min far er alkoholiker og det har han vært hele livet, han tar ingen ansvar for problemet sitt eller innser det så hvorfor skal vi som familie ta dette ansvaret og byrden? Hvorfor skal vi tie problemene ihjel? Eller holde dette hemmelig? Det ville bare gjort problemene bare enda større og jeg akter og være åpen og ærlig i alt jeg gjør. Jeg føler meg flau på pappas vegner og føler skammen jeg har følt så mange ganger før, jeg føler for og skape en avstand mellom oss og nekter og ringe han for og høre hvordan det går. Han er i hendene til helsevesenet nå, det er ingenting vi som pårørende kan hjelpe han med og jeg gir offisielt opp min egen far for og redde meg selv. Livet er for kort til og ta på seg andres byrder, dette passer ikke inni livet mitt lenger for den døren lukket jeg den 18.desember 2019 💔
Veiene våres skilles nå og jeg akter og stå for valget jeg tok i natt, aldri mer skal jeg dras under på grunn av rusen.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I natt skjedde det som jeg har tenkt ville skje hver eneste dag i flere måneder nå, jeg har forutsett at akkurat dette ville skje. Pappa falt på vei ifra fest, tok taxi hjem og ble stående nedenfor på alle fire og klarte ikke og komme seg opp.
Etter en kjempefin dag i konfirmasjon og en rolig kveld her i stua hadde jeg akkurat lagt hodet på puten da det ringte på døren og en taxi sjåfør stod utenfor og visste ikke sine arme råd, mamma og min kjære sprang ut for og hjelpe men jeg ble liggende i sengen stiv av skrekk. Det er dette senarioet jeg har sett i hodet så mange ganger, der pappa dør av rusen, jeg maktet ikke å gå ut og så bare glimt av han da dem plasserte han i sykebilen på båre. Jeg måtte ta ett valg i går som satt så langt inne at dere aner det ikke en gang.
Pappa har tydeligvis falt før han tok taxi og skadet kneet såpass at han nå må operere og være på sykehus i 6 uker, denne gangen er det kneet en annen gang kan det være noe langt mer alvorlig og fatalt.
Jeg ringte pappa tidligere på kvelden siden medisinmaskinen hans pep konstant, jeg fikk da beskjed om at det ikke var min sak og at når jeg kan gå der jeg ønsker så må han få lov og ta seg en tur, oppi hans eget hode følte han behov for og forklare seg, helt uten at jeg en gang hadde brydd meg.
Noen som leser dette innlegget tenker sikkert at jeg er egoistisk som ikke legger på sprang og hjelper min gamle far opp, jeg er overhode ikke egoistisk og valget om å forbli i sengen er det tøffeste jeg har gjort for min egen del i hele mitt liv, jeg har vært i disse situasjonene så mange ganger der min egen far er hjelpesløs og ikke klarer seg selv, slik at slike situasjoner faktisk fører til ekstreme traumer for meg, bare mannen hever stemmen nede så fryser jeg i hele kroppen og angsten banker på døren min. På mange måter er det bedre der han nå er.
Å være pårørende er en helt ny rolle for meg, før var det jeg som satt i disse situasjonene, det var jeg som laget støyen og nå må jeg godta at min egen far har problemet som jeg en gang hadde. Pappa har vært alkoholiker hele sitt liv, men etter at jeg sluttet med rusen har jeg aldri sett han så hard på flasken som akkurat nå, det er nesten som han tester meg og jeg liker det overhode ikke.
Nå har jeg ett valg, jeg kan enten sitte med denne skamfølelsen aleine eller så kan jeg dele og klare og få disse forferdelige følelsene ut, jeg kan avverge at disse følelsene fører til at jeg selv sitter i problemer, jeg eksponerer min egen familie på åpent nett for og faktisk redde meg selv og vise hvordan det faktisk er og ha problemer med rusen.
Alkoholisme er en farlig ting, med narkotika er prosessen så kort men med alkoholen kan man flørte med rusen i mange mange år før det smeller, jeg har mange ganger trodd jeg ville miste pappa til kreften som han har kjempet imot siden 2018, aldri hadde jeg trodd at jeg ville sitte i en posisjon der jeg atter igjen er redd for og miste han til rusen. Det føles så skamfullt og skrive dette innlegget, men jeg må få lettet hjertet mitt ett sted.
Jeg har stått i begge situasjonene, jeg har hatt ett ønske om og dø og ikke sett noen annen løsning men jeg har også fått oppleve disse dagene der det eneste man ønsker her i verden er og leve! jeg har stått i fare for og dø, jeg har lagt i en sykeseng der legen sa at jeg ville bli lam for livet om jeg bevegde meg, jeg hadde gått i så mange år med ett intenst ønske om å dø og lå der plutselig og ønsket og oppleve det hele. Plutselig hadde jeg ett intenst ønske om og kunne gå på fjelltopper, hoppe i fallskjerm og bare leve livet mitt til det fulle, tenk og være så heldig og få denne oppvåkningen i en alder av 32år? mange går hele livet uten og leve.
Hver eneste dag står vi med ett valg, det er helt opp til oss hvordan vi bruker denne dagen og det er kun nuet vi er lovet, ofte glemmer vi dette, vi tror vi har så god tid på denne jorden at vi tar for gitt disse timene som bare sklir forbi foran oss uten at vi griper tjangsene. Jeg ønsker oppriktig og bruke hvert eneste sekund på denne kloden til noe nyttig, noe som får meg til og vokse som menneske og ilag med dem jeg elsker over alt. Jeg ønsker og benytte meg av alle mulighetene som ligger der fremme, ta dem og gripe dem! det er det livet handler om, ikke alle disse tingene rundt oss som vi faktisk ikke kan kontrollere, det er nuet og hvordan vi forholder oss til verden som faktisk betyr noe i lengden.
Skal vi ikke bare ta og velge livet dere? skal vi ikke bare bestemme oss akkurat nå for at vi velger og leve, slippe alle bekymringene for morgendagen eller ting som har skjedd i fortiden og gjøre hver eneste time på denne planeten til noe godt for oss selv? sett deg selv i førersetet av ditt eget liv, du blir hva du tenker og la ingen stoppe deg.
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag koser vi oss Max i konfirmasjon med altfor masse god mat og masse fine mennesker rundt oss ❤️ Med god avstand kan man få til det meste alikevel 🌹 ett deilig avbrekk og en liten forsmak på hvordan livet er uten viruset som herjer verden. Vi fester videre i finstasen og nyter dagen! Familie er alt ❤️
