I natt skjedde det som jeg har tenkt ville skje hver eneste dag i flere måneder nå, jeg har forutsett at akkurat dette ville skje. Pappa falt på vei ifra fest, tok taxi hjem og ble stående nedenfor på alle fire og klarte ikke og komme seg opp.

Etter en kjempefin dag i konfirmasjon og en rolig kveld her i stua hadde jeg akkurat lagt hodet på puten da det ringte på døren og en taxi sjåfør stod utenfor og visste ikke sine arme råd, mamma og min kjære sprang ut for og hjelpe men jeg ble liggende i sengen stiv av skrekk. Det er dette senarioet jeg har sett i hodet så mange ganger, der pappa dør av rusen, jeg maktet ikke å gå ut og så bare glimt av han da dem plasserte han i sykebilen på båre. Jeg måtte ta ett valg i går som satt så langt inne at dere aner det ikke en gang.

Pappa har tydeligvis falt før han tok taxi og skadet kneet såpass at han nå må operere og være på sykehus i 6 uker, denne gangen er det kneet en annen gang kan det være noe langt mer alvorlig og fatalt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg ringte pappa tidligere på kvelden siden medisinmaskinen hans pep konstant, jeg fikk da beskjed om at det ikke var min sak og at når jeg kan gå der jeg ønsker så må han få lov og ta seg en tur, oppi hans eget hode følte han behov for og forklare seg, helt uten at jeg en gang hadde brydd meg. 

Noen som leser dette innlegget tenker sikkert at jeg er egoistisk som ikke legger på sprang og hjelper min gamle far opp, jeg er overhode ikke egoistisk og valget om å forbli i sengen er det tøffeste jeg har gjort for min egen del i hele mitt liv, jeg har vært i disse situasjonene så mange ganger der min egen far er hjelpesløs og ikke klarer seg selv, slik at slike situasjoner faktisk fører til ekstreme traumer for meg, bare mannen hever stemmen nede så fryser jeg i hele kroppen og angsten banker på døren min. På mange måter er det bedre der han nå er. 

Å være pårørende er en helt ny rolle for meg, før var det jeg som satt i disse situasjonene, det var jeg som laget støyen og nå må jeg godta at min egen far har problemet som jeg en gang hadde. Pappa har vært alkoholiker hele sitt liv, men etter at jeg sluttet med rusen har jeg aldri sett han så hard på flasken som akkurat nå, det er nesten som han tester meg og jeg liker det overhode ikke. 

Nå har jeg ett valg, jeg kan enten sitte med denne skamfølelsen aleine eller så kan jeg dele og klare og få disse forferdelige følelsene ut, jeg kan avverge at disse følelsene fører til at jeg selv sitter i problemer, jeg eksponerer min egen familie på åpent nett for og faktisk redde meg selv og vise hvordan det faktisk er og ha problemer med rusen. 

Alkoholisme er en farlig ting, med narkotika er prosessen så kort men med alkoholen kan man flørte med rusen i mange mange år før det smeller, jeg har mange ganger trodd jeg ville miste pappa til kreften som han har kjempet imot siden 2018, aldri hadde jeg trodd at jeg ville sitte i en posisjon der jeg atter igjen er redd for og miste han til rusen. Det føles så skamfullt og skrive dette innlegget, men jeg må få lettet hjertet mitt ett sted.