Jeg prøver og lette litt på stemningen på bloggen, det har vært for mørkt for lenge! Jeg prøver og få dere med på drodlingen og har følgende spørsmål!
Mange falske vennskap eller få ekte?
Igjennom livet har jeg hatt litt av hvert, men de ekte det er disse som varer livet ut og disse man ikke trenger og ha daglig kontakt med men som man vet alltid er der for deg om det skulle være noe. For meg har vennskap blitt viktig og vesentlig i livet etter at jeg kuttet rusen. Jeg har måttet kutte mange utav livet mitt, og har måtte fylle opp livet med ekte mennesker som jeg vet ønsker meg godt.
Jeg tror jeg har blitt flink til og skille disse ifra hverandre, hva er deres erfaringer med dette?
Vi setter vennskap på dagsorden! er dere med?
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
FOR en kombo ikke sant? det har faktisk tatt meg mange år og faktisk våge og innrømme at jeg er hektet på reality, jeg bryr meg faktisk ikke hva de ulike handler om en gang! jeg bare sluker det rått og råte! nå føler jeg at jeg har nådd bunnen, når UNGKAREN står i bakgrunnen og flimrer over tv’en… Programmet jeg aldri i verden skulle begynne og se på, men i mangel på annen reality da jeg har sett alt startet jeg altså på også dette. Jeg burde skammet meg, men jeg gjør det innerst inne ikke.
Jeg har ett seriøst problem som sikkert er større enn reality på tv’en, jeg er nemlig spillavhengig helt uten og tenke over det en gang. Jeg tenker det ikke er mange av oss som er på nivå 4829 på candy crush! og det vil liksom bare ikke gi seg, jeg grøsser når jeg tenker på hvor mange utallige timer jeg har brukt på dette tanketomme spillet og jeg ønsker heller ikke og vite det.
Ikke bare er jeg rusavhengig, men jeg blir faktisk avhengig av alt jeg tar i eller ser på, det er bare noe med meg som menneske som suges inni alt som kan være avhengighetsskapende og jeg er sikker på at jeg kunne blitt avhengig en helt vanlig boks også, bare den hadde gitt meg noe velbehag.
Nå tenker jeg at verken paradise hotel eller candy crush for den del kan skade meg eller noen andre, om jeg bruker det rett. Men det er forferdelig flaut og være 33år gammel og være hektet på begge deler.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
FOR en kombo ikke sant? det har faktisk tatt meg mange år og faktisk våge og innrømme at jeg er hektet på reality, jeg bryr meg faktisk ikke hva de ulike handler om en gang! jeg bare sluker det rått og råte! nå føler jeg at jeg har nådd bunnen, når UNGKAREN står i bakgrunnen og flimrer over tv’en… Programmet jeg aldri i verden skulle begynne og se på, men i mangel på annen reality da jeg har sett alt startet jeg altså på også dette. Jeg burde skammet meg, men jeg gjør det innerst inne ikke.
Jeg har ett seriøst problem som sikkert er større enn reality på tv’en, jeg er nemlig spillavhengig helt uten og tenke over det en gang. Jeg tenker det ikke er mange av oss som er på nivå 4829 på candy crush! og det vil liksom bare ikke gi seg, jeg grøsser når jeg tenker på hvor mange utallige timer jeg har brukt på dette tanketomme spillet og jeg ønsker heller ikke og vite det.
Ikke bare er jeg rusavhengig, men jeg blir faktisk avhengig av alt jeg tar i eller ser på, det er bare noe med meg som menneske som suges inni alt som kan være avhengighetsskapende og jeg er sikker på at jeg kunne blitt avhengig en helt vanlig boks også, bare den hadde gitt meg noe velbehag.
Nå tenker jeg at verken paradise hotel eller candy crush for den del kan skade meg eller noen andre, om jeg bruker det rett. Men det er forferdelig flaut og være 33år gammel og være hektet på begge deler.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg føler jeg må lette hjertet mitt i dag, jeg føler på noe som jeg har gnagd på i snart 13år nå men som jeg ikke har hatt noen løsning på, noe som har gjort tilværelsen som mor på avstand enda tøffere og det har preget hele min sorgreaksjon etter at jeg mistet barna mine, det har liksom aldri vært rom for reaksjon eller bearbeiding og jeg har ikke klart og formulert hva problemet faktisk er.
I dag ble alt helt klart for meg, jeg ser på ting med rusfrie øyner og jeg klarer ikke og fatte at dette kan være en god løsning, jeg tror ingen hadde hatt godt av dette. Når jeg er med barna mine er jeg i den syvende himmel! alt bruser inni meg og jeg er på ekte lykkelig. Følelsene er til og ta og føle på og jeg har bygget opp forventninger til disse få timene vi får sammen, de blir alltid innfridde og jeg har to fantastiske barn som jeg gleder meg til og se vokse opp og bli voksne.
Jeg håper ikke dette blir misforstått på noen måte, jeg nyter hvert eneste sekund jeg er med barna mine, men dette er min historie. Disse ventetidene kjenner jeg tar knekken på meg, og i dag ble det veldig tydelig for meg hvorfor. Jeg må vente 3 timer etter samværet før båten min går hjem og de eneste mulighetene jeg har foruten og stå ute i kulden er en kro og ett venterom på kaja. På kroen vrimler det med mennesker som har en helt annen sinnsstemning enn meg selv, selvsagt på en kafe er det godt humør. Jeg kommer rett ifra barna mine og føler jeg overhode ikke passer inn og jeg har heller aldri vært personen til og bryte sammen foran fremmede mennesker, det er ingen rom for reaksjoner ifra meg og det har det heller aldri vært.
I dag var venterommet fylt med mennesker i sin beste alder og med musikken på full guffe, ikke akkurat omgivelsene jeg orket idet jeg akkurat hadde forlatt barna mine og alle de følelsene som henger med.
Dagen i dag fikk meg til og tenke tilbake til alle disse årene, og selv rett etter jeg mistet barna mine, da jeg den gang måtte sitte på den samme kroen og bryte sammen i all offentlighet. Det er en liten plass og alle kjenner alle, alle vet sikkert også hvem jeg er og hvorfor jeg er innom innimellom og blir sittende lenge uten og bestille stort. . Matlysten er ikke helt der om dere skjønner.
Poenget er at det ikke finnes noe rom for meg og vise følelser og det har det heller aldri vært, jeg har måttet holde det inne til jeg kommer meg hjem der det ikke vrimler av mennesker rundt meg, mennesker som ikke vet hva jeg akkurat kommer ifra og hva jeg har måttet gå ifra.
Når jeg hadde rusen kunne jeg hoppe i den med det samme, for og klare og holde det på avstand til jeg ikke var omringet av mennesker, jeg ser det helt klart nå hva som har gjort disse reisene så uendelig lange fordi det har overhode ikke med de timene jeg får sammen med barna mine, for da er jeg i syvende himmel.
I alle disse årene har jeg fått bemerkninger på at jeg ikke viser nok følelser, at det ser ut som jeg ikke bryr meg, men jeg nekter og bryte sammen i full offentlighet og holder alt på avstand til jeg kommer hjem til sengen min, det høres overhode ikke sunt ut i mine ører og jeg akter og gjøre noe med denne situasjonen. Jeg har godtatt dette i så mange år, mange feil og uholdbare situasjoner, denne gangen må jeg faktisk tenke på meg selv og hva som fungerer og ikke.
Takk for at jeg fikk lov og tømme meg til dere, dette er tanker som har svirret i så mange år uten at jeg har klart og sortert og fått ut tingene på en konstruktiv måte, å være mor på avstand er ille nok men slike småting gjør faktisk det bare enda verre.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Så sitter vi her igjen på den samme kroen jeg har tilbringt utallige mange hundrevis av timer igjennom disse 13årene. Med den samme følelsen i magen av en vanvittig stolthet men også en bunnløs sorg, en sorg over at det er lenge til neste gang og en sorg over og se at barna mine klarer seg uten meg. Det er noe med denne ventetiden, både før men mest etterpå, i 3 timer blir man sittende med sine egne tanker men denne gangen har jeg heldigvis en støtte i min kjære og slipper og gruble meg ihjel her aleine.
I alle disse årene har det vært på denne kroen jeg har sittet med dagdrømmene om hvordan jeg alltid skulle forbedre livet mitt idet jeg kom iland hjemme, jeg skulle ta grep! i 12år har jeg sittet her med en drøm om og forandre livet mitt og komme meg utav jerngrepet rusen hadde på meg, men det har alltid endt med det samme. Enten har jeg startet og drikke på denne kroen her, ellers så var ølet kjøpt inn på en av de hele 2 butikkene her. Jeg klarte det aldri for barna mine.
Det er på mange måter rart og sitte her på denne gamle kroen her og ikke tenke på alkoholen som strømmer i kranene, det er rart at tankene mine ikke vandrer til skapet som er oppfylt med alle slags leskende drikker, for meg kjenner jeg en bitterhet i munnen når jeg tenker på det, denne drikken som har tatt ifra meg alt jeg har hatt kjært.
Det er vanskelig og ikke bli bitter over fortiden, det er vanskelig og gå videre og faktisk innse at det hele har vært min egen feil. Det er også vanskelig og se disse to vakre skapningene og vite at jeg har valgt dette, ikke bevisst men fordi jeg var syk. Livet har blitt bra for dem, og det er jeg evig takknemlig for.
I dag har vi gått en lang tur sammen og vært på kafe! vi har vært aktive! det er så rart hvordan dem forandrer seg ifra gang til gang, og hvordan deres liv faktisk har blitt bra på tross av situasjonen. Jeg er glad fordi jeg aldri har gjort dem noe galt, aldri ruset meg foran dem og fordi vi har vært så heldige med både fosterfamilier og kommunikasjonen oss imellom. Det er faktisk ikke så mange som er så heldige, tross alt.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Hjertet slår og nervene står i spenn, jeg er så forventningsfull at jeg er kvalm. Jeg skal møte mine egne barn men på en måte føles dem som fremmede nå, siden det er så lenge imellom og så mange forandringer skjer. Dem er ikke småbarn lenger, dem springer ikke i armene mine som før, det er en distanse der og denne distansen gjør stemningen rar. Magen vrenger seg og jeg satser på lite bølger på havet, ellers spyr jeg.
Heldigvis er jeg ikke aleine denne gangen, det ville gjort avstanden verre, jeg har med meg en som er på mitt lag om du vil og det føles litt tryggere. Jeg får ett par timer sammen med barna og planen er og være ute, jeg håper at jeg får noen øyeblikk til og bli kjent med barna mine igjen på tross av iskulden.
Nå gjør jeg som alltid, legger igjen alle problemer idet jeg går iland. Jeg plasserer mitt her og har bare barna i fokus, jeg har gjort dette i snart 13år så jeg klarer noen år til, alt for barna og deres beste.
Jeg kjenner igjen disse følelsene, denne nervøsiteten på vei dit og sorgen jeg kjenner på vei tilbake, jeg har vært med på denne karusellen så mange ganger men denne gangen har jeg ikke rusen og bedøve meg med etterpå, denne gangen reiser jeg tilbake til det livet jeg har bygd meg rundt meg, denne gangen er jeg ikke aleine.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I kveld slår jeg ett slag for dem som ikke lenger finner mening i de samme tingene lenger, disse tingene som ellers er så viktige og bra. I kveld slår jeg ett slag for alle dem med tunge tanker som gjør det vanskelig og trekke pusten og hodet står på speed.
Jeg slår ett slag for dem som har alt på stell men som har mistet seg selv for lenge siden og dem som oppriktig ønsker at det kunne funnes en pille som gjor slutt på alt momentant og uten spor.
Jeg slår rett og slett ett slag for dem med tanker om og kjøre i motsatt fil og treffe den største lastebilen av dem alle, dem med tanker om at verden blir ett bedre sted uten.
I kveld slår jeg ett slag for de tusenvis som ikke våger og fortelle hvordan man egentlig har det inni seg i fare for og bli dømt og sett ned på! Jeg vet så altfor godt hvordan det er.
Til dere med en problemfri hverdag og dere som er konstant lykkelige, jeg føler med dere. Det må være travelt og leve i en verden der slike som meg faktisk viser hvordan ett ekte menneske ser ut.
Jeg har lyst og slå ett slag for alle disse tusenvis som har problemer med og våkne om morningene og som ikke ser meningen i hverdagen sin, dem som føler at hjertet og sjelen blir vrengt inni kroppen og dem som smiler men gråter inni seg. Jeg vet hvordan det føles.
I en perfekt verden ville alle passet inn og tunge tanker vært fjernt for de fleste, men nå tror jeg at hele verden føler på hvordan mennesker med psykiske utfordringer faktisk har det hele tiden. Akkurat nå tror jeg at de fleste kjenner på angsten og uroen som skapes av og ikke vite hva som kommer rundt neste sving. På mange måter lever mennesker med psykiske utfordringer med dette hele livet.
For dere som aldri har vært deprimerte eller følt angst, tenk dere at absolutt alt du elsker og liker og gjøre plutselig blir fullstendig meningsløst for deg. Tenk deg at du ikke lenger ser meningen med og stå opp om morningen, og at det eneste du ønsker er og forsvinne ifra jordens overflate, hadde du klart og skjerpet deg og tatt deg sammen da?
Del om dette ga mening, spre kunnskapen om hvordan det er og leve med psykiske utfordringer og rus.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Denne gangen har jeg ikke våget og ha nedtelling slik jeg pleier når jeg skal på samvær med barna mine, siden det har blitt avlyst to ganger. Jeg har prøvd og vente med og slippe gleden løs til at jeg faktisk sitter på båten og er på vei, men nå kjenner jeg at det nærmer seg! i morgen setter jeg meg på båten og reiser og besøker barna mine!
Det finnes mye terapi i og bare lage disse innleggene, fordi jeg aldri før har gått igjennom de gamle bildene mine på denne måten før. Jeg har rett og slett blitt for uvel og har måttet stoppe, men nå klarer jeg det og tenker tilbake på tiden vi fikk sammen med ett positivt sinn og gode tanker. Vi fikk faktisk noen gode år sammen, og det må en ikke glemme.
Barna mine er 17år og 14år gamle! dem er ikke så små lenger og jeg kjenner på at alderen forandrer også forholdene vi har til hverandre, det er ikke lenger slik at vi springer imot hverandre når vi ses igjen og man merker at dem er tennåringer i både oppførsel og snakkemåte, forholdene endres med tiden vi har ifra hverandre også og jeg merker at denne pandemien og avlysninger av samvær tærer på kroppen, det blir liksom ikke det samme.
Nå får jeg ha med meg min kjære på samværene og det er en viss støtte både frem og tilbake da reiseveien er lang, men jeg har måttet sitte aleine ofte i mange timer på den eneste kroa som er der. Jeg tror denne ventetiden er den verste både før men mest etterpå, jeg reiser alltid med sorg hjem igjen men denne gangen reiser jeg tilbake til ett liv.
I snart 13år har jeg reist denne veien og fått ett par timer sammen med barna mine, det er knapp tid og skape forhold mellom mor og barn men jeg har måttet ta det jeg har fått. Med tanke på livet jeg levde kunne jeg ikke sette noen krav til noe som helst, og jeg fikk faktisk beskjed om at viss jeg tok opp en rettsak så ville jeg få 3 samvær i året, noe jeg ikke orket tanken på og risikere. Jeg har vært heldig som har fått ha denne kontakten med barna mine, og ønsket ikke og ødelegge noe mer.
Jeg kan ikke si at jeg føler meg som en god mor, heller motsatte men jeg har gjort det jeg kunne i den situasjonen jeg var i, og føler at jeg alltid har satt dem først. Det er vondt og tenke på at jeg har valgt og ruse meg, isteden for og ta tak i problemene og faktisk være den moren dem fortjener, det kjenner jeg på idet jeg ser bildene ifra den tiden vi faktisk fikk sammen som var bra.
Nå ser jeg frem til morgendagen og satser på at ingenting uforutsett kommer og ødelegger, jeg skal gjøre mitt ytterste for og gjøre dette samværet minneverdig for de to barna jeg er så heldig og ha i livet mitt.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Sannelig er det fredag igjen, det er helg folkens! etter denne unormale uken føles det ikke som helg da alle dagene går i ett og tingene vi bruker og gjøre for og gjøre helgen spesiell er allerede brukt hele uken da min kjære er sykemeldt.
Det har begynt og roe seg ned her hjemme, smått og sen blir det bedre med riktige medisiner og tid. Det har vært frustrerende og ha en som sliter og jeg liker det bedre når det gjelder meg selv og jeg sitter med kontrollen. Nå har jeg fått en forsmak på hvordan det er uten og ha han og støtte meg på, og det er noe jeg mistrives sterk med. Vi er ett team og må bli bedre på og styrke dette og ha mindre fokus på ting som kan ødelegge for oss.
Det er 71 helger siden jeg tok min siste slurk med øl, jeg har stått imot så mange triggere og så mange fristelser som ligger der ute, jeg har vært bevisst hele veien og har faktisk klart og holde meg uten dette suget etter rusen. Noen ganger savner jeg pausene, eller det og kunne drikke og faktisk ikke bry meg, men jeg vet konsekvensene rusen gir og det er faktisk ikke verdt det lenger.
Jeg går inni helgen med ett positivt sinn og skal prøve og gjøre det beste utav den! jeg krysser alt jeg har for at neste uke blir en bedre uke, det er det eneste man kan gjøre. Jeg har lært at man ikke har kontroll over noe som helst annet enn seg selv, man kan ikke endre noen andre eller styre hva som kommer rundt neste sving, det eneste man kan gjøre er og forberede seg og nyte turen. Ha en super start på helgen kjære lesere! skrik ut om dere har spørsmål eller lurer på noe 🙂
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Da jeg startet denne prosessen var mange bekymret for energinivået mitt og at når jeg først begynte og kjede meg så ville jeg gå i kjelleren, jeg fikk ofte beskjed om å roe ned og ikke brenne lyset i begge ender men det de fleste ikke tenkte på var at jeg var full i steorider og at energien dem såg ikke var varig og naturell, jeg er ikke slik til normalt.
Såå kom korona og satte hele verden i sparebluss, vi ble mer isolerte og hadde langt mindre på timeplanen, heldigvis. Jeg var i avslutningen av steoridene som skulle gjøre meg frisk ifra blodsykdommen og energinivået mitt gikk rett i kjelleren. Vi har virkelig fått tid til og kjede oss men også fått god læring i og være oppfinnsomme og finne nye metoder for tingene vi driver med. Jeg har dratt mye nytte utav denne pandemien selvom det er helt forferdelig.
Når jeg snakker med mange så virker det som om man forbinder det og kjede seg med og faktisk få russug, noe jeg kan herved avkrefte . Det er ikke slik at man automatisk får russug når man kjeder seg, og jeg tror at mennesker som sprekker og skylder på at man kjedet seg i bunn og grunn hadde hatt sug uansett hva som pågikk rundt dem.
Jeg tenker at noen ganger er det sunt og kjede seg litt for det er først da man blir riktig kjent med seg selv og sine negative sider, det er først når man står uten noe som helst og gjøre disse dårlige egenskapene våres kommer til overflaten. Men også når man kjeder seg kommer de ekte tankene som forsvinner litt når man drukner seg i andre ting, jeg føler helt ærlig at kjedsomheten gjør meg bare enda sikrere på at dette valget er riktig for meg og oss.
I dag har jeg virkelig kjedet meg! så da vandrer tankene tilbake til disse samtalene der denne kjedsomheten hørtes ut som monstre som var ute etter og ta mennesker, jeg nyter kjedsomheten jeg, jeg er rett og slett ikke vant med og ha så lite og gjøre at det er rom for og kjede seg. Jeg tror mange nyttige ting har komt utav mennesker som har nesten kjedet seg ihjel og at mange av oppfinnelsene rett og slett har komt utav kjedsomhet. Vi vet med sikkerhet at vi ikke dør av kjedsomhet, på samme måte som ingen har dødd av angsten, vi dør ikke av selve kjedsomheten men handlingene som kommer av den.
Jeg slår ett slag for kjedsomheten i dag og kjenner hvor vanvittig godt det er og faktisk ha rom i livet sitt til og på ekte kjede seg! jeg tror jeg ikke har gjort det siden jeg var ett barn <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
