Når dine egne barn blir som fremmede

Hjertet slår og nervene står i spenn, jeg er så forventningsfull at jeg er kvalm. Jeg skal møte mine egne barn men på en måte føles dem som fremmede nå, siden det er så lenge imellom og så mange forandringer skjer. Dem er ikke småbarn lenger, dem springer ikke i armene mine som før, det er en distanse der og denne distansen gjør stemningen rar. Magen vrenger seg og jeg satser på lite bølger på havet, ellers spyr jeg.

Heldigvis er jeg ikke aleine denne gangen, det ville gjort avstanden verre, jeg har med meg en som er på mitt lag om du vil og det føles litt tryggere. Jeg får ett par timer sammen med barna og planen er og være ute, jeg håper at jeg får noen øyeblikk til og bli kjent med barna mine igjen på tross av iskulden.

Nå gjør jeg som alltid, legger igjen alle problemer idet jeg går iland. Jeg plasserer mitt her og har bare barna i fokus, jeg har gjort dette i snart 13år så jeg klarer noen år til, alt for barna og deres beste.

Jeg kjenner igjen disse følelsene, denne nervøsiteten på vei dit og sorgen jeg kjenner på vei tilbake, jeg har vært med på denne karusellen så mange ganger men denne gangen har jeg ikke rusen og bedøve meg med etterpå, denne gangen reiser jeg tilbake til det livet jeg har bygd meg rundt meg, denne gangen er jeg ikke aleine. 

 

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

7 kommentarer
    1. Ja er nok ikke så enkelt dette. Men du kommer, du svikter dem ikke lenger, sjøl om du har gjort det før . Du har jo så masse flotte kvaliteter, det viser du gjennom bloggen din, og jeg tipper ungene kjenner med hele seg at du har blitt en “ny mamma” for dem i forhold til slik det har vært. Og at du ønsker dem alt det beste, som du jo helt sikkert alltid har gjort. Håper jo at barna dine har fått lov å ha kontakt med sine besteforeldre opp igjennom disse årene og da. Jeg er sjøl fostermor, så kunne si og skrive mye her, men jeg og min mann tok alltid godt imot de biologiske foreldrene, tanter og onkler, bestemødre og søskenbarn om de ville komme på besøk. Ja foreldrene hadde tilmålte tider, pga rusmisbruk fra mor, en gang kom mor rusa, da ble “hen” redd og gjemte seg under bordet. Så ikke alltid lett å være fosterforeldre heller, det å takle alle brutte avtaler sammen med barnet som satt og venta på sofaryggen mot vinduet..Men det er så viktig å være positiv når vi fosterforledre prater med barna, fremsnakke foreldrene , men og viktig å kalle en spade for en spade, hvorfor besøka ikke alltid er vellykka, hvorfor mor gjorde mange rare ting ved samvær osv.. Her døde mor av overdose, og etter at “barnet” var 18 år og far ikke fikk støtte lenger fra bv til å komme på besøk, har han ikke sett “ungen” sin på veldig mange år. Ungene vet jo veldig godt at du er mamman deres, og den “gjenoppbyggingen” du gjør nå, er veldig viktig. Søk om mere samvær, er min tanke. Lykke til i dag, trekk pusten og tenk på alt du har klart siste åra, dette blir en fin dag for deg og ungene, og heldige du som har fått en slik stødig mann ved din side.

      1. Jeg forstår at du har ditt perspektiv som fostermor og kjenner behov for å poitere til denne kvinnen at hun har sviktet og men du gir henne gode tilbakemeldinger på at det hun nå gjør er fint. Skulle ønske du hadde spart deg for det stikket og heller prøve å løfte henne opp så hun kan gi alt av positivitet til sine barn. Alle barn trenger sin mamma. Stå på Monica. HEIER PÅ DEG.

    2. Jag hoppas att du får världens bästa dag med dina barn!! Att du får krama dom. Klappa på dom. Bara vara nära. En liten stund!!
      Jag träffar min dotter varannan vecka, 3 timmar. I början var det många månader imellan. Hon har bott “borta” i 4.5 år nu. Den jävligaste tiden i mitt liv.
      Oxå den tiden mitt missbruk eskalerat.. Som fan.
      Sedan ett par månader har jag börjat ta tag i det… Dricker fortfarande men försöker. Kämpar. Möten med hundra olika instanser. Det är hemskt. Jag är rädd. Men jag vill verkligen.

      Återigen – ha den bästa dagen!!!

      Tack för en fantastisk blogg!! ❤️

    3. Kjære deg Monica!
      Takk for at du deler og gir av deg selv. Ja all opplysning og nye perspektiver og tydelige stemmer er med på å forandre verden!
      Følger deg med glede og interesse🥰

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg