Jeg føler jeg må lette hjertet mitt i dag, jeg føler på noe som jeg har gnagd på i snart 13år nå men som jeg ikke har hatt noen løsning på, noe som har gjort tilværelsen som mor på avstand enda tøffere og det har preget hele min sorgreaksjon etter at jeg mistet barna mine, det har liksom aldri vært rom for reaksjon eller bearbeiding og jeg har ikke klart og formulert hva problemet faktisk er.
I dag ble alt helt klart for meg, jeg ser på ting med rusfrie øyner og jeg klarer ikke og fatte at dette kan være en god løsning, jeg tror ingen hadde hatt godt av dette. Når jeg er med barna mine er jeg i den syvende himmel! alt bruser inni meg og jeg er på ekte lykkelig. Følelsene er til og ta og føle på og jeg har bygget opp forventninger til disse få timene vi får sammen, de blir alltid innfridde og jeg har to fantastiske barn som jeg gleder meg til og se vokse opp og bli voksne.
Jeg håper ikke dette blir misforstått på noen måte, jeg nyter hvert eneste sekund jeg er med barna mine, men dette er min historie. Disse ventetidene kjenner jeg tar knekken på meg, og i dag ble det veldig tydelig for meg hvorfor. Jeg må vente 3 timer etter samværet før båten min går hjem og de eneste mulighetene jeg har foruten og stå ute i kulden er en kro og ett venterom på kaja. På kroen vrimler det med mennesker som har en helt annen sinnsstemning enn meg selv, selvsagt på en kafe er det godt humør. Jeg kommer rett ifra barna mine og føler jeg overhode ikke passer inn og jeg har heller aldri vært personen til og bryte sammen foran fremmede mennesker, det er ingen rom for reaksjoner ifra meg og det har det heller aldri vært.
I dag var venterommet fylt med mennesker i sin beste alder og med musikken på full guffe, ikke akkurat omgivelsene jeg orket idet jeg akkurat hadde forlatt barna mine og alle de følelsene som henger med.
Dagen i dag fikk meg til og tenke tilbake til alle disse årene, og selv rett etter jeg mistet barna mine, da jeg den gang måtte sitte på den samme kroen og bryte sammen i all offentlighet. Det er en liten plass og alle kjenner alle, alle vet sikkert også hvem jeg er og hvorfor jeg er innom innimellom og blir sittende lenge uten og bestille stort. . Matlysten er ikke helt der om dere skjønner.
Poenget er at det ikke finnes noe rom for meg og vise følelser og det har det heller aldri vært, jeg har måttet holde det inne til jeg kommer meg hjem der det ikke vrimler av mennesker rundt meg, mennesker som ikke vet hva jeg akkurat kommer ifra og hva jeg har måttet gå ifra.
Når jeg hadde rusen kunne jeg hoppe i den med det samme, for og klare og holde det på avstand til jeg ikke var omringet av mennesker, jeg ser det helt klart nå hva som har gjort disse reisene så uendelig lange fordi det har overhode ikke med de timene jeg får sammen med barna mine, for da er jeg i syvende himmel.
I alle disse årene har jeg fått bemerkninger på at jeg ikke viser nok følelser, at det ser ut som jeg ikke bryr meg, men jeg nekter og bryte sammen i full offentlighet og holder alt på avstand til jeg kommer hjem til sengen min, det høres overhode ikke sunt ut i mine ører og jeg akter og gjøre noe med denne situasjonen. Jeg har godtatt dette i så mange år, mange feil og uholdbare situasjoner, denne gangen må jeg faktisk tenke på meg selv og hva som fungerer og ikke. 
Takk for at jeg fikk lov og tømme meg til dere, dette er tanker som har svirret i så mange år uten at jeg har klart og sortert og fått ut tingene på en konstruktiv måte, å være mor på avstand er ille nok men slike småting gjør faktisk det bare enda verre.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Hei Monica. Jeg kjenner veldig igjen mye av dette. Men hos meg resulterte det i at jeg ikke var lykkelig når jeg var sammen med barna heller. Jeg tror at vi som har opplevd å ikke kunne ta oss av våre egne barn, bærer på en sorg som aldri forsvinner. Og hvordan kan den det? Vi lever jo med konsekvensene av det hver eneste dag. Samme hvor rusfrie og mye orden på livet vi er og har, så lever vi med et åpent sår som ikke gror. Selv om mine barn er voksne og jeg kan se dem når jeg vil, så blir jeg alltid mint på at jeg sviktet dem, når jeg ser dem. Jeg blir også mint på at vi mistet det gode forholdet vi faktisk hadde. Det blir kunstig når vi er sammen, kanskje fordi vi alle trykker ned følelser. Jeg har prøvd å prate med dem om det, men jeg knekker alltid sammen fordi det er så vondt, og selv om jeg ikke mener det sånn, så ender det med at det får dårlig samvittighet når jeg gråter. Det ender altså i ubehag for dem, i stedet for at vi får letta våre hjerter og det ønsker jeg ikke å utsette dem for, og dermed så blir der en avstand. Hvordan kan et sånt sår gro når man lever midt i den sorgen hver eneste dag? Så man gjør det eneste man kan gjøre for å stå i det. Man skyver det bort. Tar kontroll over såret og følelsene. Det er jo nettopp det det handler om når man ruser seg òg. Å kontrollere følelseslivet. Jeg tenker at det ikke er noe rart at det gir seg utslag i hvordan vi oppleves. For min del gjorde dette at jeg alltid var emosjonelt kontrollert. Når jeg var i behandling sa de stadig til meg at “du må slippe kontrollen!”. Men jeg visste ikke hvordan. Hvordan slipper man kontrollen over følelser man har jobba så hardt med å trykke ned i årevis? Når jeg skriver om det kan jeg slippe følelsene til, til en viss grad. Det er den eneste tiden jeg klarer det. Å skrive er terapi for meg. Og det tror jeg det er for deg og. Så jeg vet at det er en mulighet å sette meg ned og skrive om hvordan jeg følte det når jeg mistet dem, eller hva jeg føler nå, når jeg tenker på årene vi har mistet sammen, men jeg gjør det ikke. Fordi det er som sagt et stort åpent sår som ikke er mulig å lukke, og så lenge det er det, vil jeg ikke ta sjansen på å miste kontrollen. For hvem vet hva som vil skje om jeg slipper dette monsteret løs.
Du sier så mye riktig her og ting jeg kjenner meg igjen i ❤️
Som pårørende er dine innlegg bevisstgjøring av ting jeg vet, og som jeg skal bruke når vi skal gå videre i livet sammen, forhåpentligvis. Takk for dine delinger.💐💐💐💐
Vet du… av alle tilbakemeldinger og kommentarer så er det slike kommentarer som virkelig treffer meg, det er slike kommentarer som gjør at jeg ikke er i tvil om hva som er riktig. <3 tusen takk Bente!
Så godt beskrevet. Jeg jobber med ettervern og møter mange kvinner i en lignende situasjon som din. De bruker ekstremt mye energi og krefter både før og etter samvær. Forventningene bygger seg opp, og etterpå blir man ofte knust av sorg over å måtte gå. Alle mødre kan sikkert bare forestille seg hvor tøft dette må være. Til tross for den store emosjonelle belastningen dette er, så står dere stødig og møter barna deres som avtalt. Jeg er så imponert over de som klarer det! Du og de andre mødre og fedre er knalltøffe. Det er også forståelig at noen ikke takler det.. og at man ikke møter. Dette blir ofte misforstått som om man ikke bryr seg. Det er så feil. Takk for at du deler! Det er kjempeviktig for andre foreldre i samme situasjon. Kanskje tror de det er unormalt å reagere slik. Men det er det ikke. Man burde alltid ha noen snakke med både før og etter samvær 💕
Jeg blir glad over at du som jobber med å støtte mennesker gjennom slike ting leser, og gir kommentarer. Først og fremst til Monica som velger å dele så privat og personlige følelser omkring så mange utfordringer. Hun er beintøff, og bak den ytre fasaden er hun myk, snill og sårbar. Hun er alt det alle vanlige mennesker er, men som oftest ikke kommuniseres ut til andre.
Jeg står på «den andre siden» av det Monica gjør, men jeg ble ikke tatt ut av mitt barndomshjem. Det er jeg sint over, fordi jeg vet at livet mitt hadde sett annerledes ut. Jeg orker ikke utdype det. Som barn og ungdom skjønte jeg ikke den problemstillingen fordi foreldrene mine var mitt alt, mitt liv, mine rollemodeller. Patetisk og trist, sett i retroperspektiv.
Poenget mitt er at det er mye læring i den åpenheten Monica velger. For utrolig mange. Åpenhet kan forandre mye til det bedre.
<3 <3 <3
<3 <3 <3 barna skal alltid komme først og det har aldri vært aktuellt og kutte samvær på grunn av mine egne såre følelser.