Denne gangen har jeg ikke våget og ha nedtelling slik jeg pleier når jeg skal på samvær med barna mine, siden det har blitt avlyst to ganger. Jeg har prøvd og vente med og slippe gleden løs til at jeg faktisk sitter på båten og er på vei, men nå kjenner jeg at det nærmer seg! i morgen setter jeg meg på båten og reiser og besøker barna mine!
Det finnes mye terapi i og bare lage disse innleggene, fordi jeg aldri før har gått igjennom de gamle bildene mine på denne måten før. Jeg har rett og slett blitt for uvel og har måttet stoppe, men nå klarer jeg det og tenker tilbake på tiden vi fikk sammen med ett positivt sinn og gode tanker. Vi fikk faktisk noen gode år sammen, og det må en ikke glemme.
Barna mine er 17år og 14år gamle! dem er ikke så små lenger og jeg kjenner på at alderen forandrer også forholdene vi har til hverandre, det er ikke lenger slik at vi springer imot hverandre når vi ses igjen og man merker at dem er tennåringer i både oppførsel og snakkemåte, forholdene endres med tiden vi har ifra hverandre også og jeg merker at denne pandemien og avlysninger av samvær tærer på kroppen, det blir liksom ikke det samme.
Nå får jeg ha med meg min kjære på samværene og det er en viss støtte både frem og tilbake da reiseveien er lang, men jeg har måttet sitte aleine ofte i mange timer på den eneste kroa som er der. Jeg tror denne ventetiden er den verste både før men mest etterpå, jeg reiser alltid med sorg hjem igjen men denne gangen reiser jeg tilbake til ett liv.
I snart 13år har jeg reist denne veien og fått ett par timer sammen med barna mine, det er knapp tid og skape forhold mellom mor og barn men jeg har måttet ta det jeg har fått. Med tanke på livet jeg levde kunne jeg ikke sette noen krav til noe som helst, og jeg fikk faktisk beskjed om at viss jeg tok opp en rettsak så ville jeg få 3 samvær i året, noe jeg ikke orket tanken på og risikere. Jeg har vært heldig som har fått ha denne kontakten med barna mine, og ønsket ikke og ødelegge noe mer. 
Jeg kan ikke si at jeg føler meg som en god mor, heller motsatte men jeg har gjort det jeg kunne i den situasjonen jeg var i, og føler at jeg alltid har satt dem først. Det er vondt og tenke på at jeg har valgt og ruse meg, isteden for og ta tak i problemene og faktisk være den moren dem fortjener, det kjenner jeg på idet jeg ser bildene ifra den tiden vi faktisk fikk sammen som var bra.
Nå ser jeg frem til morgendagen og satser på at ingenting uforutsett kommer og ødelegger, jeg skal gjøre mitt ytterste for og gjøre dette samværet minneverdig for de to barna jeg er så heldig og ha i livet mitt. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
