God morgen kjære lesere! 

Å sitte her og si at jeg er ensom er noe som sitter langt inne, hele verden er i samme situasjon og veldig mange har det mye verre en meg selv. Det sitter også langt inne fordi jeg har så mange mennesker i livet mitt som jeg vet er der, men situasjonen gjør at man blir sittende aleine om man ikke har en jobb og gå til. Jeg merker at jeg misunner min kjære som kan stå opp hver dag og komme seg ut på jobb, og jeg kjenner at jeg er litt småsur fordi det måtte gå så langt at jeg knakk ryggen før jeg sluttet med rusen. Jeg kunne rett og slett ønsket at jeg var oppegående, i jobben min og kunne gjøre som jeg vil. 

Jeg vet disse tankene er dumme og at ting kunne vært så mye verre, men det er dette jeg føler akkurat nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ønsker rett og slett at verden skal bli den samme igjen, at jeg igjen kan klemme vennene mine, reise rundt til ulike steder med historien min og ikke minst ha masse mennesker rundt meg. Det rart dette her, for før hadde dette vært en drømmesituasjon for meg, men noen måneder med ett normalt sosial liv i fjor førte til at jeg ble vant med og ha mennesker rundt meg igjen.

Da jeg skrev om at jeg ble trigget på lørdag kjente jeg på ubehaget av å utlevere menneskene jeg er så glad i, etter samtalen med pappa i går følte jeg dette lettere og at jeg gjor den riktige vurderingen. Det er faktisk ikke rettferdig at jeg skal sitte på alt det aleine, og om det faktisk hjelper meg og dele så skal jeg faktisk gjøre det. Hele livet har jeg prøvd å skjule hans problemer med rusen, den tid er over nå og jeg makter ikke å føle på denne skammen lenger, den er faktisk ikke min og bære.

I helgen følte jeg at hele universet prøvde å få meg til og sprekke, da småting skjedde igjennom disse 2 dagene som før ville vippet meg av pinnen, vi rundet av helgen med å få en telefon om at en venn er død, og jeg vet faktisk ikke om jeg hadde vært sterk nok til alt dette for bare kort tid siden. Det virker som noen justerer motgangen du får, man får på en måte ikke mer en man klarer.

Tomhet er det eneste ordet jeg klarer og beskrive dette med, det føles som om jeg brukte opp alt jeg hadde på lager av energi og tankekraft, det føles virkelig ut som jeg har vært igjennom en mental kamp med meg selv, og i dag er jeg sliten. Dem sier at motgang gjør deg sterkere og det er faktisk sant, for hver eneste gang blir man faktisk rustet til og ta motgangen bedre neste gang, selvom det ikke hjelper akkurat når det står på.

I dag skal jeg til psykolog igjen, etter en periode uten. Jeg har mye på hjertet som dere ser så vi får ingen problemer med å få denne timen til og gå. Ha en fantastisk tirsdag alle sammen, og ta nå vare på hverandre

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag føler jeg at jeg har hatt en god bloggedag og er fornøgd med innleggene jeg har fått postet, jeg vet ikke om det har noen sammenheng med at jeg faktisk ikke har noe annet og gjøre, bokstavelig talt! det skjer ingenting rundt oss! alt er dødt og det eneste positive er at jeg faktisk får gjort disse tingene jeg ellers ikke rekker over. 

Kontoret mitt er ryddet og kvitteringer som manglet er funnet til regnskapet mitt! heldigvis har jeg noen  som er ett råskinn på dette, ellers vet jeg faktisk ikke hva jeg skulle gjort! jeg har også startet på talen jeg skal fremføre på lørdag og jeg kjenner at slike ting alltid gjør at jeg skjelver ekstra i trusene. Med min fortid med den sosiale angsten er dette noe jeg aldri blir vant med, men på en annen måte jeg elsker og presse til det ytterste. Jeg får ett slags kick av å presse meg selv på disse tingene som skremmer livet av meg. Selvskading eller ei, jeg vokser!

Jeg har også skværet opp med pappa og snakket ut, fått tingene ut av systemet og forhåpentligvis fører det til endringer i fremtiden. Vi er helt klare begge to at dette ikke var greit, og det er helt i orden for han at han skriver om mine opplevelser her inne, for dere som lurte 🙂 å fortelle åpent om rus i familien er viktig tenker jeg, og jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen! når det kommer til familie så føles det så skamfullt og skulle fortelle åpent at man har problemer, det må vi få slutt på! det fører ikke til noe annet en vondt værre, og jeg akter å gå skrittene først for og vise at det faktisk er mulig.

Etter at jeg startet og blogge om følelser og opplevelser har vi faktisk fått en ganske så åpen tone her hjemme, før snakket vi ikke om nære ting og var mer overfladiske i praten, nå går vi i dypet og ordner opp der og da, isteden for og gå og være irriterte på hverandre. Det er kjærlighet i å sette grenser til hverandre, og når det er to alkoholikere i ett hus må vi ha dem helt klare for hva som er greit og ikke. Vi kan ikke akseptere og trigge hverandre, og dette går begge veier. Det finnes så masse kjærlighet imellom oss her hjemme, vi må bygge hverandre opp og aldri rive hverandre ned, vi må jobbe sammen så kommer vi til og klare akkurat det vi ønsker.

Vi har rett og slett skværet opp, pappa og jeg. 

Dagen har vært emosjonell som forventet når en venn går bort, jeg har prøvd og la meg selv få tid til ettertanke og i natt sov jeg nesten ikke. Det er vondt og jævlig, men en dag av gangen så blir det bedre. Jeg legger meg med ett lettere hjerte i kveld, og håper at alle dere ute får en fredfylt natt med deilig søvn! takk for at dere deler, kommenterer og applauderer meg! dere gjør meg sinnsykt mye sterkere! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg sitter her og sprekker snart av stolthet! jeg er så jævlig stolt over meg selv og fremgangen jeg har gjort når det kommer til mine dype traumer. I dag gikk jeg forbi dette mennesket som forårsaker store panikkangstanfall hver eneste gang jeg hører hans navn, jeg trenger bare og vite at han er i nærheten så går jeg i fullstendig vrangslås og hele kroppen skjelver helt uten kontroll. I dag gikk jeg forbi dette mennesket, hadde blikk-kontakt i det som føltes som en time, han sa hei til meg stille og passerte meg idet jeg skulle ut av butikken. Jeg følte ingenting! 

Såå ufattelig mange timer terapi, så mange samtaler om dette traumet og hva som har ført til denne panikken, all volden og den psykiske terroren, og endelig har jeg komt til ett sted der jeg har han innenfor min egen tåleransevindu! jeg tåler og møte han på gata uten at jeg må avlyse hele livet mitt i en uke fremover, jeg klarer og holde blikket hans uten å starte og riste i hele kroppen, jeg klarer og gå videre mens han er akkurat den samme som alltid. Jeg har komt langt!

Dere fatter ikke hvor mye dette har begrenset meg i hverdagen, hvor mange ganger jeg plutselig har sett han og gått fullstendig i knus, hvor mange ganger jeg har grått helt ukontrollert fordi jeg rett og slett har vært livredd. Denne gangen følte jeg ingenting annet en synd på han, synd på han fordi han føler behovet for og være fysisk og psykisk voldelig mot ett annet menneske for og føle seg bedre, føle behov for å la sin egen sjalusi gå utover noen andre, og behovet for og kue andre og si at det er kjærlighet.

Vold, sjalusi og undertrykking har ingenting med kjærlighet og gjøre! jeg har tatt feil hele livet, og endelig har jeg møtt ett menneske som behandler meg med den respekten jeg fortjener, han reiser meg opp hver gang jeg er nede, og ville aldri i verden lagt sine hender på meg i sinne!

Jeg har virkelig tatt ett viktig steg for meg selv i dag, og jeg oppfordrer dere alle til og stikke av om man ikke har det bra sammen med noen, for jeg av alle vet at det aldri blir bedre og at om en mann slår deg, så blir det aldri den siste gangen. Søk hjelp eller strekk ut en hånd til noen du kan stole på, ikke sitt og tro det hele er din egen feil, for ingenting ved dette er det. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg satt og scrollet på facebook som jeg alltid gjør og kom over en happy story om Martine Lunde som ønsket og prøve ut politiyrket i full uniform og det søteste gliset jeg har sett! mine tanker var følgende:

Fy flate så tøff hun er! dette er ikke ett enkelt yrke! hun blir sikkert en god motvekt og kommer til og gjøre en god jobb i politiet. Vi har nok av eldre småsure menn i uniform, og hun blir den perfekte til og snakke med ungdom og drive forebyggende blant de unge! 

Med fare for og fremstå som en idiot som sitter og ser på paradise hotel så skal jeg ærlig innrømme at jeg er en ihuga fan! det er enkel underholdning der unge mennesker gjør alle disse tingene jeg egentlig selv ønsker og gjøre, men alderen og regne så passer det seg ikke og være så frigjort som dem! Jeg har fulgt med reisen til Martine og Alex helt ifra start, og jeg er så inponert over dette paret som fant hverandre på hotellet og som siden den gang har vært på tven med jevne mellomrom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ALDRI hørt noen av disse snakke stygt eller nedtalende om noen eller noe, jeg har aldri sett dårlige holdninger eller skadelig oppførsel ifra dette paret, derimot har jeg sett forbilder i disse unge lovende og dem står for viktige verdier mange har glemt.

Da jeg scrollet meg nedover i artikkelen om Martine vrengte det seg i magen min, jeg ble fysisk dårlig og måtte gå ut derfra, VOKSNE mennesker som vrir utav seg ondskap på høylyse dag fritt så alle kan lese, og ikke minst denne vakre jenta som faktisk prøver å gjøre noe samfunnsnyttig! hun blir rett og slett lynsjet på facebook av mennesker som burde være voksne nok til og vite at dette er regelrett MOBBING! jeg vet ikke om jeg hadde klart å fått så mange negative og stygge kommentarer om meg personlig og  utseendet mitt. Jeg tror jeg hadde blitt knekt!

Noen mener at når man har valgt og være en offentlig person eller en influenser så må man tåle og få høre kritikken der ute, det er helt greit og kritisere og kommentere, men MOBBING skal faktisk ingen måtte tåle! vi er alle mennesker av kjøtt og blod, vi har følelser og det føles like vondt å få spydd på seg alle disse ondskapsfulle kommentarene på nettet som om det hadde vært in the real life! jeg skammer meg over menneskeheten.

Her står altså en tøff ung jente og sier at hun ønsker og bli politi og prøve seg i yrket, og det første noen får seg til og skrive er hatefulle ytringer på facebook. Jeg mener at alle som skriver slikt burde bli utestengt for livstil fordi det fortsatt gjør like vondt for den som får denne kritikken imot seg.

Hva om det var deres datter dette skjedde med? ville dere være så spisse i kommentarfeltene fortsatt?  hadde dere fortsatt turt og si disse stygge ordene om hun faktisk stod rett foran dere? skjerpe seg! fy flate! 

Dette er ett farlig spill, det står liv på spill hver eneste dag og jeg føler at mennesker på min alder ikke skal kjenne så mange døde mennesker, jeg kjenner at jeg reagerer anderledes en andre på dødsfall og jeg går ikke lenger i begravelser. 

Da jeg startet selvhjelpsgruppen på den lille plassen jeg bor på sa jeg en ting. Jeg sa at med denne nye gruppen visste jeg i hjertet mitt at alle hadde ett tilbud, alle hadde ett valg og ingen skulle være aleine lenger. Denne gangen vet jeg at jeg aldri mer trenger og gå i en begravelse og begrave en venn med tanken om at jeg kunne gjort noe mer for og hindre det. Denne følelsen har jeg hatt mange ganger, og jeg unner ingen den. 

I går kveld kom telefonen, om at nok ett menneske er borte og at vi aldri mer får snakket igjen, aldri mer prøve en gang til eller aldri mer snakke om endringer i livsstil og hva vi skal gjøre fremover. Vi fikk ingen ny tjangse denne gangen, det er for seint og det er jævlig vondt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kjenner at jeg er sint på døden, jeg er sint på rusen, den plukker seg ut mennesker på jevnlig basis og tar dem ut av livet, rusen er ett farlig spill som vi alle vet spillereglene om, vi vet hva rusen ender med men den er så sinnsyk sterk at man ikke klarer og komme seg ut. Rusen er ikke lenger ett valg når man er avhengig, da er det faktisk rusen som styrer alt.

Sov godt venn, jeg skal fortsette og gjøre deg stolt og inponert over meg. Det siste du sa til meg tar jeg med meg videre i denne kampen. Det er helt surrealistisk at du er borte, det går ikke inn, men du skal vite jeg hadde troen på deg, og ønsket deg bare det beste.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dette har ikke vært en av de bedre søndagene folkens, jeg har lagt på sofaen med smerter i ryggen i hele dag og etter gårsdagen så føles jeg helt uggen i hele kroppen. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg var på tidenes fyllefest i går, og jeg går utfra at det er slik det føles når man virkelig får testet seg på alle måter. Dagen i går har gått innpå meg og det vil ta mange dager og komme seg ovenpå, og jeg kjenner det er godt med en fridag der jeg ikke må gjøre noe som helst. Etter og ha vært angstfri så lenge er det ubehagelig og kjenne på den igjen, for før ble man vant med den og nå er jeg vant og være uten. 

Jeg har tatt meg en prat med vedkommende som trigget meg i helgen og jeg forstår det ikke var med vilje, jeg håper at i fremtiden blir det unngått og ringe meg på fylla og at jeg blir flinkere til og sette grenser for meg selv. Jeg er overhode ingen overmenneske, jeg er ett helt vanlig ordinært menneske som tar til meg ting som kommer min vei, jeg har ikke skuldre til og bære andres laster og ei heller psyke til og utsette meg for enkelte situasjoner. Jeg har lært leksen min denne gangen, og har lært mye til neste gang hele kroppen bare ønsker seg bort i rusen igjen.

Den siste tiden har enormt mange kontaktet meg og fortalt historiene sine til meg, dem har ytret at denne bloggen betyr noe og at jeg gjør det riktige med og dele hele livet mitt med dere, det betyr alt for meg og alle som er uenige i beslutningen min bryr jeg meg faktisk ikke noe om. Jeg har vært igjennom masse som er 10 ganger verre enn og bli dømt litt, det koster jeg av meg og går videre med rak rygg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om bare noe i disse innleggene mine kan så noen frø som fører til at vi blir mer bevisste på hvordan vi behandler hverandre og ser på hverandre, har jeg gjort mitt. Jeg får helt vondt i sjelen når jeg leser enkelte kommentarfelt på nettet, og jeg fatter og begriper ikke hvordan man klarer og lire av seg så mye eder og galle til mennesker man ikke kjenner en gang, selv ikke når jeg er rasende på noen klarer jeg og ytre meg med ondsinnede ord. Skam seg…

Jeg tror vi har glemt noe vesentlig når det kommer til sosialisering og det er og akseptere hverandre som vi er, nemlig ulike. Jeg unngår ett hvert tema selvom jeg har mange meninger, for ønsker ikke og bli offentlig halshugd altfor ofte, og jeg tenker vi mister en del viktige stemmer der ute når hets og mobbing gjør at folk faktisk tier. 

I kveld har jeg fått en veldig trist beskjed, så jeg må summe meg litt her. Tusen takk for delinger og støtte dere gir meg hver eneste dag! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Etter den tyngste helgen på det jeg kan huske var behovet stort for og komme seg ut, og som alltid går turen rundt øya her til alle disse fantastiske stedene vi har gleden av og ha bare en kjøretur unna. Jeg merker at hele kroppen verker og at jeg ikke er helt tilstede etter å ha fått testet både viljestyrken min men også hvor langt jeg har komt i min egen prosess. 

Å velge og leve er ett valg, det er opp til oss selv hvordan vi håndterer motgangen, vi velger og være gode medmennesker og vi må slutte og være så redde for og legge oss oppi andres saker! har du mistanker om at noen sliter med noe, er det faktisk ditt ansvar og sjekke det opp og få dem i tale, det er ditt ansvar og vise respekt for mennesker du møter på din vei, og det er feil under absolutt alle forutsetninger og behandle mennesker rundt deg dårlig. 

Jeg ønsker ikke bare å spre historien min for og hjelpe andre, jeg ønsker å vise vei og stå frem som ett medmenneske, det er så mye hat der ute og så mange dårlige holdninger, så vi trenger litt motvekt. Her er litt kjærlighet ifra meg!

Hjelp meg og dele denne bloggen kjære lesere 🙂 slik at jeg kan nå ut til akkurat det mennesket som trenger den akkurat nå. Spre kjærlighet, ikke hat. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Ofte får jeg høre at jeg er oppmerksomhetsyk og at jeg bare blogger for min egen del, det er klart jeg gjør det for meg selv men jeg kjenner at jeg også brenner så hardt for disse menneskene der ute som ikke våger og åpne opp munnen om hvordan dem egentlig har det inni seg, disse som føler at dem er så uviktige at å fortelle åpent at dem sliter bare er bortkastet luft, jeg kjenner at jeg brenner for disse som ikke har troen på sin egen verdi og disse som sliter taust uten og ha noen og snakke med. Jeg kjenner jeg brenner for alle som har mistet livet sitt til rusen eller til psykiske sykdommer som faktisk ikke har sett noen annen utvei en å ta sitt eget liv, jeg mener at samfunnet våres trenger slike som er store i kjeften som meg, en som ikke bryr seg om hva andre mener om en og en som står opp for andre mennesker! 

Jeg kjenner jeg er drittlei av at mennesker blir avvist i døren når dem oppsøker hjelp, og disse som får utsatt innleggelsesdato flere ganger, jeg kjenner at jeg blir forbannet når systemet svikter fordi jeg VET hvor hardt det er å ta dette steget og faktisk oppsøke hjelpen. Jeg vet hvordan det føles og bli avvist når man først har gitt alt på dette ene sekundet av svakhet, der man hopper i det med begge føtter og faktisk sier hvor jævlig man har det, men blir avvist og sendt hjem igjen, og mange ganger faktisk rett i døden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kjenner også at jeg blir skikkelig provosert når mennesker som virkelig ønsker seg utav rusen blir stoppet av systemet ved hvert eneste steg dem prøver og ta, mange blir faktisk rett og slett motarbeidet når dem virkelig forsøker, mange opplever og bli sittende aleine med kampen selv, og selvfølgelig klarer ingen dette aleine. 

Jeg kjenner også at det er frustrerende når arbeidsplasser og tiltak ikke våger og gi mennesker med utfordringer en tjangse en gang, det bor så sinnsykt mange gode kvaliteter i oss, som ikke blir brukt fordi vi har en turbulent fortid bak oss. Om flere hadde fått tjangsen der ute så hadde vi klart og bevise våres rett i samfunnet. For hvor mye orker ett menneske og kjempe når det ikke blir lagt til rette for motiverende mål der fremme? ingen orker og ta opp kampen mot rusen når det ikke ligger fordeler der fremme som frister, og ingen jeg kjenner har noe imot og faktisk bidra til samfunnet og skaffe seg en jobb. 

Jeg hater disse blikkene jeg ser mine venner får, og som jeg en gang fikk bare jeg viste meg ute, dette blikket av avsmak og avsky som faktisk dreper sjelen til den blikkene er rettet på. Det er som om når noen har problemer andre ikke klarer og relatere seg til, så blir det møtt med hat og fordømmelse, jeg akter og skrike til jeg blir hørt og til jeg ikke lenger ser disse blikkene lenger. 

Dette er sikkert ikke mitt ansvar, og jeg kunne sikkert oversett dette og gått videre, men jeg føler at jeg skylder alle dem som kontakter meg, alle disse som ber meg om hjelp til og bruke stemmen min til noe nyttig, og til at all denne uretten opphører.

Jeg kommer aldri til og gå tilbake til tausheten bare for å gjøre noen fornøgde, jeg er ikke fornøgd før det ikke lenger er skamfullt og si at man sliter litt! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det føles ut som jeg var på tidenes fyllefest i går, og natten har blitt slik den alltid blir etter dager som i går. Underbevisstheten min har hatt mye og jobbe med i natt, og jeg merker hvordan min drømmeverden blir påvirket av det som skjer i hverdagen. Dagen i går kom som kastet på meg, jeg så det ikke komme men klarte og komme styrket utav noe som kunne gått virkelig ille. Jeg har aldri kjent meg så trigget som i går, og å åpne opp om dette har virkelig ikke vært lett for meg.

Det er så lett og dele når alt er fint og greit rundt meg, ordene bare kommer og det føles veldig naturlig, når det kommer til menneskene rundt meg kjenner jeg sperren kommer opp men jeg tenker at dette er en del av historien min, og det ville være feil av meg og sitte her og blogge om andre ting når jeg føler meg knust. Å være datter av en alkoholiker når man er alkoholiker selv byr på utfordringer jeg ikke forventet. Jeg mener det virkelig, jeg blir ikke trigget av noen andre, men når jeg vet at pappa drikker så kommer dette suget etter den løse praten, denne avslapningen og denne pausen rusen har vært. 

Jeg med min fortid vet så inderlig godt at ingen her i verden har sluttet og ruse seg fordi noen sa dem burde det, og at andres valg faktisk ikke er mitt ansvar, jeg innser at grensene for meg selv må vurderes på nytt. Det forundrer meg litt hvor dårlig jeg er som pårørende, jeg som trodde jeg visste alt om dette blir helt satt ut av rollen og følelsene som følger med. 

Til alle pårørende der ute: dere har min dypeste respekt! 

Etter gårsdagen har jeg bare blitt enda mer sikker på at valget om å leve rusfritt var riktig, jeg har sett hva livet før har og by meg og jeg ønsker det virkelig ikke. Å ligge og pisse seg ut fordi man er så daudrukken ligger ikke til min natur lenger, ei heller og sitte og snakke piss over en øl (18). Det er ingen celler i kroppen som ønsker seg tilbake til det meningsløse som rusen betyr for meg nå, livet er rett og slett for kort til og rote bort i bevisstløst fjas. 

I 18år har jeg prøvd og ruse meg kontrollert, jeg har virkelig trodd at det var jeg som satt med kontrollen, det eneste det førte til var elendighet og det er ufattelig rart og tenke på at man gjør det samme så mange ganger og forventer ett annet resultat. Hvem trodde jeg at jeg lurte? 

Jeg kjenner fortsatt meg litt sviktet, på tross av at jeg vet det ikke handler om meg, men jeg kjenner også på en stolthet over å ha komt igjennom gårsdagen som ett sterkere menneske, jeg har bevist for meg selv at jeg klarer akkurat det jeg vil og jeg akter og fortsette og dele i både opp og nedturer. 

Tusen takk for støtten folkens! dere gjør meg sinnsykt sterk

.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg virkelig fått testet min egen styrke og blitt satt på den største prøven siden den dagen jeg valgte å kutte rusen. I dag har jeg kjent på ekte sorg, skuffelse, det og ikke være nok for noen, det og stå aleine og kjempe for noe man virkelig tror på men jeg har også kjent på ekte lykke, ekte vennskap og å overvinne noe man ikke trodde man ville klare.

I dag skrev jeg på bloggen at om jeg ikke sprekker i dag, sprekker jeg faktisk aldri og det mente jeg ifra innerst i hjertet mitt, jeg var frustrert og følte meg som ett dårlig menneske som dømte mens jeg selv sitter i glasshus. Det er vondt når det gjelder ens nærmeste, det er noe som ikke kan beskrives og det gjør noe med en. Jeg har forstått hvorfor jeg har så vanskelig med å gi tillit til mennesker, jeg forstår nå at igjennom hele mitt liv har jeg opplevd svik, og at jeg ikke kan stole på det mennesker sier. På mange måter forstår jeg nå bedre traumene mine, og jeg ser at jeg faktisk kan komme styrket utav disse situasjonene.

Disse “situasjonene” kommer til og dukke opp innimellom, det handler om hva jeg faktisk gjør med dem, og etterhvert som jeg klarer å stå imot blir jeg sterkere. Jeg har alltid syns det har vært patetisk og si at motgang gjør deg sterkere, men nå tror jeg faktisk på disse ordene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Andres problemer må jeg ta avstand til, uansett hvem det er. Jeg er ikke sterk nok til og bære byrdene til andre, og valgene andre gjør er ikke i mine hender, jeg er bare ansvarlig for meg selv og disse valgene jeg tar hver eneste dag, og jeg skal sørge for at iallefall jeg gjør de riktige.

I dag kunne det gått skikkelig ille, jeg kunne gjort som alltid og kjøpt meg øl for så og ødelegge alt jeg har bygd opp på 451  dager, jeg kunne gjort det jeg alltid gjør, men jeg valgte den andre veien fordi jeg er sikker på valget om å velge livet. Det akter jeg og gjøre fremover også, for meg selv og ingen andre.

Akkurat nå sitter jeg og tenker at det er helt sykt hvor presset ett menneske kan bli og faktisk klare og stå imot, det er helt sykt hvilken styrke jeg har opparbeidet meg, og hvor mye dritt man kan ta imot så lenge man vet at det man står for er riktig. Jeg er helt tom i hele kroppen av inntrykk og følelser, det har vært en berg og dalbane i dag og jeg er glad jeg legger meg som rusfri fortsatt. 

Jeg rundet av dagen med stor D med en fest sammen med min beste vennine, vi var på konsert med Vidar Villa med god avstand mellom bordene og alle tiltak i orden, musikken er overhode ikke min smak men russen digget og vi følte oss gamle og grå. 

Tusen takk for at dere lytter! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share