God morgen kjære lesere! 

Å sitte her og si at jeg er ensom er noe som sitter langt inne, hele verden er i samme situasjon og veldig mange har det mye verre en meg selv. Det sitter også langt inne fordi jeg har så mange mennesker i livet mitt som jeg vet er der, men situasjonen gjør at man blir sittende aleine om man ikke har en jobb og gå til. Jeg merker at jeg misunner min kjære som kan stå opp hver dag og komme seg ut på jobb, og jeg kjenner at jeg er litt småsur fordi det måtte gå så langt at jeg knakk ryggen før jeg sluttet med rusen. Jeg kunne rett og slett ønsket at jeg var oppegående, i jobben min og kunne gjøre som jeg vil. 

Jeg vet disse tankene er dumme og at ting kunne vært så mye verre, men det er dette jeg føler akkurat nå.

Jeg ønsker rett og slett at verden skal bli den samme igjen, at jeg igjen kan klemme vennene mine, reise rundt til ulike steder med historien min og ikke minst ha masse mennesker rundt meg. Det rart dette her, for før hadde dette vært en drømmesituasjon for meg, men noen måneder med ett normalt sosial liv i fjor førte til at jeg ble vant med og ha mennesker rundt meg igjen.

Da jeg skrev om at jeg ble trigget på lørdag kjente jeg på ubehaget av å utlevere menneskene jeg er så glad i, etter samtalen med pappa i går følte jeg dette lettere og at jeg gjor den riktige vurderingen. Det er faktisk ikke rettferdig at jeg skal sitte på alt det aleine, og om det faktisk hjelper meg og dele så skal jeg faktisk gjøre det. Hele livet har jeg prøvd å skjule hans problemer med rusen, den tid er over nå og jeg makter ikke å føle på denne skammen lenger, den er faktisk ikke min og bære.

I helgen følte jeg at hele universet prøvde å få meg til og sprekke, da småting skjedde igjennom disse 2 dagene som før ville vippet meg av pinnen, vi rundet av helgen med å få en telefon om at en venn er død, og jeg vet faktisk ikke om jeg hadde vært sterk nok til alt dette for bare kort tid siden. Det virker som noen justerer motgangen du får, man får på en måte ikke mer en man klarer.

Tomhet er det eneste ordet jeg klarer og beskrive dette med, det føles som om jeg brukte opp alt jeg hadde på lager av energi og tankekraft, det føles virkelig ut som jeg har vært igjennom en mental kamp med meg selv, og i dag er jeg sliten. Dem sier at motgang gjør deg sterkere og det er faktisk sant, for hver eneste gang blir man faktisk rustet til og ta motgangen bedre neste gang, selvom det ikke hjelper akkurat når det står på.

I dag skal jeg til psykolog igjen, etter en periode uten. Jeg har mye på hjertet som dere ser så vi får ingen problemer med å få denne timen til og gå. Ha en fantastisk tirsdag alle sammen, og ta nå vare på hverandre

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share