Ofte får jeg høre at jeg er oppmerksomhetsyk og at jeg bare blogger for min egen del, det er klart jeg gjør det for meg selv men jeg kjenner at jeg også brenner så hardt for disse menneskene der ute som ikke våger og åpne opp munnen om hvordan dem egentlig har det inni seg, disse som føler at dem er så uviktige at å fortelle åpent at dem sliter bare er bortkastet luft, jeg kjenner at jeg brenner for disse som ikke har troen på sin egen verdi og disse som sliter taust uten og ha noen og snakke med. Jeg kjenner jeg brenner for alle som har mistet livet sitt til rusen eller til psykiske sykdommer som faktisk ikke har sett noen annen utvei en å ta sitt eget liv, jeg mener at samfunnet våres trenger slike som er store i kjeften som meg, en som ikke bryr seg om hva andre mener om en og en som står opp for andre mennesker! 

Jeg kjenner jeg er drittlei av at mennesker blir avvist i døren når dem oppsøker hjelp, og disse som får utsatt innleggelsesdato flere ganger, jeg kjenner at jeg blir forbannet når systemet svikter fordi jeg VET hvor hardt det er å ta dette steget og faktisk oppsøke hjelpen. Jeg vet hvordan det føles og bli avvist når man først har gitt alt på dette ene sekundet av svakhet, der man hopper i det med begge føtter og faktisk sier hvor jævlig man har det, men blir avvist og sendt hjem igjen, og mange ganger faktisk rett i døden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjenner også at jeg blir skikkelig provosert når mennesker som virkelig ønsker seg utav rusen blir stoppet av systemet ved hvert eneste steg dem prøver og ta, mange blir faktisk rett og slett motarbeidet når dem virkelig forsøker, mange opplever og bli sittende aleine med kampen selv, og selvfølgelig klarer ingen dette aleine. 

Jeg kjenner også at det er frustrerende når arbeidsplasser og tiltak ikke våger og gi mennesker med utfordringer en tjangse en gang, det bor så sinnsykt mange gode kvaliteter i oss, som ikke blir brukt fordi vi har en turbulent fortid bak oss. Om flere hadde fått tjangsen der ute så hadde vi klart og bevise våres rett i samfunnet. For hvor mye orker ett menneske og kjempe når det ikke blir lagt til rette for motiverende mål der fremme? ingen orker og ta opp kampen mot rusen når det ikke ligger fordeler der fremme som frister, og ingen jeg kjenner har noe imot og faktisk bidra til samfunnet og skaffe seg en jobb. 

Jeg hater disse blikkene jeg ser mine venner får, og som jeg en gang fikk bare jeg viste meg ute, dette blikket av avsmak og avsky som faktisk dreper sjelen til den blikkene er rettet på. Det er som om når noen har problemer andre ikke klarer og relatere seg til, så blir det møtt med hat og fordømmelse, jeg akter og skrike til jeg blir hørt og til jeg ikke lenger ser disse blikkene lenger. 

Dette er sikkert ikke mitt ansvar, og jeg kunne sikkert oversett dette og gått videre, men jeg føler at jeg skylder alle dem som kontakter meg, alle disse som ber meg om hjelp til og bruke stemmen min til noe nyttig, og til at all denne uretten opphører.

Jeg kommer aldri til og gå tilbake til tausheten bare for å gjøre noen fornøgde, jeg er ikke fornøgd før det ikke lenger er skamfullt og si at man sliter litt! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share