Nå skal jeg ta opp noe som er veldig sårt for meg og jeg føler meg fullstendig naken når jeg forteller om dette, det er noe jeg har gått og slitt med veldig lenge men ikke har turt og snakke åpent om i fare for kritikk og stygge kommentarer. Alle som kjenner meg vet hvor sta jeg er som menneske og hvor hardtarbeidende jeg egentlig er, men alt forandret seg 18.desember 2019.
Jeg gikk ifra å være fullstendig oppegående i både kropp og helse, og har aldri vært syk i hele mitt liv til og stå ifare for å sitte i rullestol for resten av livet eller dø av en alvorlig blodsykdom. Hele situasjonen min endret seg fullstendig på noen minutter da jeg falt ned trappen hjemme og knakk ryggen min rett av! det høres dramatisk ut og det er vanskelig og forestille seg at jeg faktisk sitter her med to plater og ni skruer i ryggen. Jeg blir ofte behandlet som en funksjonsfrisk og gjør ting jeg overhode ikke skal gjøre fordi jeg er sta som faen og ønsker å klare meg selv.
Alle jeg har snakket med om dette sier det samme, og mener at jeg ikke skal ha så vonde tanker rundt dette og bare skal ta imot den hjelpen jeg faktisk trenger, men det sitter så jævlig langt inne og søke om uføretrygd i en alder av 33år! det kryper under huden på meg når jeg tenker at jeg skal gå på nav for resten av livet, og tankene på at jeg aldri mer kommer i normal jobb igjen gjør meg fysisk dårlig!
Da jeg gikk i fast jobb hadde jeg det helt fantastisk! jeg ble skikkelig flink i jobben min og åndet og levde for denne jobben i Kiwi! det var ett så stort nederlag å sende inn oppsigelsen min men jeg vet det var riktig for meg. Jeg må sette meg små mål og å komme tilbake i en fruktansvarligstilling der man gjerne tar 3 paller med varer hver eneste dag, og hver eneste kasse er minst 15kg, så kan dere tenke dere selv.
Jeg trivest best når jeg tjener mine egne penger og kan betale mine egne regninger, jeg trivest best når jeg føler meg nyttig for samfunnet og dette er ikke ment som kritikk på noen som helst måte til dem som mottar stønader ifra nav. Jeg selv har vært på nav mesteparten av livet mitt, men jeg føler dette sitter så sinnsykt langt inne hos meg!
På mange måter føler jeg at å ta imot uføretrygd er det samme for meg som å gi opp.. det er det samme som å si at jeg faktisk har gitt opp og klare å komme meg i fast jobb igjen, men så tenker jeg at det er så vidt jeg klarer å ta en oppvask her hjemme eller støvesuge gulvet…. Ja jeg må faktisk sitte på gulvet om jeg skal få gjort det, og det kan jeg ikke gjøre på en arbeidsplass. Jeg har funnet meg måter og gjøre ting på her hjemme, men blir ofte liggende på sofaen i flere timer etter å ha gjort slike småting, jeg innser at jeg aldri kommer i normal jobb igjen men det er tungt og svelge.
Jeg sitter faktisk med gåsehud og er redd for og poste dette innlegget, jeg vet mange stygge diskusjoner kommer utav slike tema, men jeg måtte bare få det ut. Håper dere viser forståelse 😉
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share