Skal jeg virkelig være naver for resten av mitt liv?

Nå skal jeg ta opp noe som er veldig sårt for meg og jeg føler meg fullstendig naken når jeg forteller om dette, det er noe jeg har gått og slitt med veldig lenge men ikke har turt og snakke åpent om i fare for kritikk og stygge kommentarer. Alle som kjenner meg vet hvor sta jeg er som menneske og hvor hardtarbeidende jeg egentlig er, men alt forandret seg 18.desember 2019.

Jeg gikk ifra å være fullstendig oppegående i både kropp og helse, og har aldri vært syk i hele mitt liv til og stå ifare for å sitte i rullestol for resten av livet eller dø av en alvorlig blodsykdom. Hele situasjonen min endret seg fullstendig på noen minutter da jeg falt ned trappen hjemme og knakk ryggen min rett av! det høres dramatisk ut og det er vanskelig og forestille seg at jeg faktisk sitter her med to plater og ni skruer i ryggen. Jeg blir ofte behandlet som en funksjonsfrisk og gjør ting jeg overhode ikke skal gjøre fordi jeg er sta som faen og ønsker å klare meg selv.

Alle jeg har snakket med om dette sier det samme, og mener at jeg ikke skal ha så vonde tanker rundt dette og bare skal ta imot den hjelpen jeg faktisk trenger, men det sitter så jævlig langt inne og søke om uføretrygd i en alder av 33år! det kryper under huden på meg når jeg tenker at jeg skal gå på nav for resten av livet, og tankene på at jeg aldri mer kommer i normal jobb igjen gjør meg fysisk dårlig! 

Da jeg gikk i fast jobb hadde jeg det helt fantastisk! jeg ble skikkelig flink i jobben min og åndet og levde for denne jobben i Kiwi! det var ett så stort nederlag å sende inn oppsigelsen min men jeg vet det var riktig for meg. Jeg må sette meg små mål og å komme tilbake i en fruktansvarligstilling der man gjerne tar 3 paller med varer hver eneste dag, og hver eneste kasse er minst 15kg, så kan dere tenke dere selv. 

Jeg trivest best når jeg tjener mine egne penger og kan betale mine egne regninger, jeg trivest best når jeg føler meg nyttig for samfunnet og dette er ikke ment som kritikk på noen som helst måte til dem som mottar stønader ifra nav. Jeg selv har vært på nav mesteparten av livet mitt, men jeg føler dette sitter så sinnsykt langt inne hos meg! 

På mange måter føler jeg at å ta imot uføretrygd er det samme for meg som å gi opp.. det er det samme som å si at jeg faktisk har gitt opp og klare å komme meg i fast jobb igjen, men så tenker jeg at det er så vidt jeg klarer å ta en oppvask her hjemme eller støvesuge gulvet…. Ja jeg må faktisk sitte på gulvet om jeg skal få gjort det, og det kan jeg ikke gjøre på en arbeidsplass. Jeg har funnet meg måter og gjøre ting på her hjemme, men blir ofte liggende på sofaen i flere timer etter å ha gjort slike småting, jeg innser at jeg aldri kommer i normal jobb igjen men det er tungt og svelge. 

Jeg sitter faktisk med gåsehud og er redd for og poste dette innlegget, jeg vet mange stygge diskusjoner kommer utav slike tema, men jeg måtte bare få det ut. Håper dere viser forståelse 😉

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Traumatiserende fortid på åpen blogg

Heisann kjære lesere og god morgen!

På tross av dårlig form i går så klarte jeg faktisk og gjøre disse tingene som stod på dagsplanen og klarte å gjennomføre disse forpliktelsene mine, det føles godt! før i “gamle dager” klarte jeg nemlig ikke dette og det var ett under om jeg kom meg på en avtale som var satt. Det føles godt nå i denne rusfrie tilværelsen og faktisk være til og stole på, og vite at om jeg lager en avtale en uke i forveien så kan jeg faktisk stille, jeg er ikke lenger avhengig av formen min eller min egen tilstand. Det er godt og kunne stole på seg selv.

Struktur og orden i livet har blitt viktig for min egen trygghet. Det føles rart å si dette med det livet jeg legger bak meg med kaos og utrygghet. Tryggheten og stabiliteten har blitt noe av det viktigste i mine hverdager. 

På grunn av alle traumer og kaos venter jeg fortsatt på at alt bare skal rase plutselig og helt uventet, jeg tenker krise med en gang og må godta at kroppen min reagerer på alle disse tingene jeg har opplevd. Jeg er på mange måter skadet etter ett hardt liv, men det finnes håp også for slike som meg.

Jeg har hele mitt voksne liv vært uten dette håpet og lyset om at det faktisk kan bli bedre, og i perioder har jeg vært så langt nede at å slutte livet var eneste uvei. Jeg har for alvor fryktet mitt eget liv mange ganger og dette fører nå til traumer som kommer tilbake igjennom behandling. Jeg er utslitt psykisk men jeg har det bra! traumene kan faktisk ikke skade meg lenger, foruten oppi mitt eget hode om jeg ikke deler, så jeg setter ekstremt pris på dere akkurat nå!

Som mange andre der ute er det mange av traumene jeg har fortrengt som nå kommer og knakker på døren, det vil ta lang tid for i går innså jeg virkelig omfanget av traumene mine som går helt tilbake til da jeg var veldig liten. Jeg har opplevd ting barn overhode ikke skal bli utsatt for og nå betaler jeg prisen igjennom traumer og mareritter ifra fortiden. Jeg har den siste tiden begynt og forstå hvordan det kunne gå så galt for meg, jeg tenker faktisk at det ville være rart om jeg ikke fikk store problemer etter alle disse traumatiske opplevelsene helt ifra starten av. 

Jeg er så glad for at jeg har dere <3 og støtten jeg opplever igjennom denne bloggen gjør meg vanvittig sterk! det finnes ikke skummelt og dele når responsen er som dette! tusen takk for delinger og støttende ord, dere skal vite at dette betyr alt for meg!

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 

Det er vanskelig og være blogger

Jeg aner faktisk ikke hvordan disse store gjør dette! hvordan deler dem bloggene sine egentlig? er det en hemmelighet jeg ikke vet om?

I går delte jeg bloggen på en ganske så stor facebookgruppe og er faktisk på 9.plass i Norge, men innlegget ble slettet selvom det var en gruppe for “hjelp til alt mulig”. Jeg bare fatter ikke hvor man skal promotere seg om man ikke bruker facebook som arena og føler meg egentlig ganske så blond på denne bloggingen og egenpromotering! 

Om dere har tips så er det bare å fyre løs! 

I dag skal jeg til psykolog og jeg gleder meg for jeg har mye på lager som alltid før disse timene, jeg har startet traumebehandling og har rett og slett gått rett i kjelleren med jevne mellomrom. Det har faktisk vært så galt at jeg har vært og tatt blodprøver fordi jeg var redd blodsykdommen min var tilbake men har innsett at det handler mer om psykisk enn fysisk i dette tilfellet. 

Ha en super start på denne dagen kjære lesere og rop ut om dere har tips til deling av denne utenomdetvanlige bloggen som betyr ufattelig mye for meg!

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dagens gode gjerning

Flere ganger i uka blir jeg oppringt av bakeren på Bryggja og henter kassevis med slike herligheter gratis! Jeg kjører det rundt til mennesker som setter pris på dette og det gir meg en vanvittig motivasjon ❤️

Jeg vet alt om å ha dårlig råd og det siste man tar seg råd til er ferske bakevarer. Jeg husker flere ganger at selv en liten shampo veltet hele ukesbudsjettet mitt. Dette gir meg masse energi og er en av disse tingene som ikke bare tar den ifra meg ❤️

Dagens positivitet 🌹

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

La oss nå være helt ærlige folkens

På slike dager som dette når alt stritter imot og ingenting frister må jeg spise ordene mine jeg alltid taler så pent til andre! jeg roper høyt om denne åpenheten og ærligheten og at om man sliter så skal man finne noen og snakke med og få ting ut! man skal ikke brenne inne med vonde tanker og man skal være så åpen at det nesten er kvalmt og jeg tar meg selv i å angre på og ha vært så bardus på akkurat dette.

Det snakkes så varmt om å bruke naturen som terapi når man sliter og gjøre disse normale tingene man vet gleder en til normalen, men når man virkelig sliter klarer man rett og slett ingenting. Man orker heller ikke å prate så åpent og ærlig som jeg skriker om og jeg behandler mine nærmeste som fremmede i dårlige perioder, for det siste man ønsker er vel og sitte og prate om det når alt bare vrenger seg innvendig. 

La oss nå være helt ærlige folkens! når man sliter skikkelig så hjelper det faktisk ikke å gå ut på disse turene eller å snakke med noen som helst, det eneste som hjelper er å vite at det faktisk går over og blir bedre! man må rett og slett bare la seg selv ha disse dårlige dagene og føle på alle disse vemmelige tingene som kommer opp, så lenge man alltid har i bakhodet at morgendagen faktisk kan bli bedre! 

Først når man begynner og få det bedre og kommer oppav den kjelleren så kan man gjøre alle disse tingene jeg snakker så varmt om! da vokser behovet for å komme seg ut i naturen og snakke med de nærmeste, men ikke før man har gått igjennom dritten selv. Så lenge man alltid vet at det er forbigående så tror jeg ikke ett par dårlige dager noen har tatt livet av noen, og etter ett langt liv har jeg mange ting og bearbeide. Jeg lar meg selv rett og slett ha en dårlig dag og satser på at morgendagen blir lysere <3 

 

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Psykisk knekk

Jeg kommer ifra dagens terapitime med verdens beste psykolog! jeg ser frem til disse timene med han da jeg alltid har masse på hjertet. Det er rart og tenke at for en liten tid tilbake skydde jeg systemet og alt som kunne hjelpe meg, jeg unngikk dette for alt det var verdt og ødela egentlig bare for meg selv.

Den siste uka har vært hard for meg på mange måter, jeg har opplevd mange ting og i tillegg hatt presset på meg rundt pappas sykdom og min egen traumebehandling som fører til at minner dukker opp ifra det blå og setter meg ut. Jeg har så mange ting og tenke på og som drar meg ned ifra før og når jeg nå går igjennom hard traumebehandling kan det bli for mye. 

I går glemte jeg timen til blodprøver hele 5 ganger! jeg såg på klokka hele 5 ganger og fikk sjokk da min kjære ringte da klokka var der, og jeg tok meg selv i å ha glemt det igjen! på tross av at jeg ikke hadde noen andre planer så var jeg så ufokusert at hjernen bare koblet ut. Jeg tar meg selv i å ikke være tilstede, jeg er 100 andre plasser i samtaler med andre og klarer ikke å fokusere lenger. Jeg håper dette har med denne behandlingen og gjøre og at jeg snart kan bli normal igjen, for slik ønsker jeg ikke å leve. 

Det er en skremmende prosess dette, men det er noe jeg må igjennom for å forbli rusfri både psykisk og fysisk. Jeg er tross alt bare ett menneske med en fortid som tynger meg mer enn jeg trodde på forhånd. Jeg er fortsatt rusfri.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg er dobbeltmoralsk

I dag startet dagen som den har gjort de siste dagene, jeg liggende på sofaen udusjet og ustelt uten noen iver etter å ta fatt på denne onsdagen, jeg er rett og slett fullstendig tom inni meg og har ikke lyst til noe som helst. 

Dagen endret seg drastisk da jeg plutselig måtte steppe inn på snapchat som snapper for dagen, plutselig måtte jeg dusje og stelle meg og etterhvert vokste behovet for å komme meg ut, jeg har vært på butikken og på terapitur sammen med pappa, jeg har ryddet stuen her og vært hos legen og tatt blodprøver, jeg har hatt en meltdown med min kjære der jeg fortalte han hvordan de siste dagene har vært for meg og mannen min ble paff over hva som kom ut. Jeg er flink til å snakke høyt om åpenhet og ærlighet men når det kommer til min egen psykiske helse går jeg ofte og bærer på den aleine, alle disse motstridende følelsene og trykket jeg legger på meg selv, helt til det smeller som i dag. Alt kom ut og ble sagt høyt, alt ble virkelig og lettere og håndtere. 

Jeg er så ufattelig flink til å si til andre at dem må finne noen og prate med om disse vonde tingene, men jeg tar meg selv i å gå i flere dager med vonde tanker og byrder som knekker meg ned før jeg våger og åpne munnen og slippe noen inn, selv min kjære som jeg er så trygg på og som jeg vet alltid støtter meg behandler jeg som en fremmed når jeg først har det vondt, det er skummelt og slippe noen inn for når man sier at man er svak kan andre endre inntrykket en har av en, man åpner på en måte for å vise svakhetene sine og jeg ønsker alltid og være sterk.. 

Det føles så mye lettere nå når han vet hvordan de siste dagene har vært for meg, det føles som om den mørke skyen som har vært over meg er borte og at jeg kan være meg selv igjen, jeg er ikke alltid sterk og behøver heller ikke å være det, for vi alle trenger noen og når en byrde deles halveres den.

Jeg er så glad for at jeg fikk lov og være snapperen i dag! det har endret hele dagen og dratt meg utav det mørke stedet jeg har vært i, det føles lettere nå når jeg har fortalt hvor vondt jeg har hatt det i det siste og hvor mye ting stresser meg opp. 

Mitt beste råd er å finne noen og snakke med, selvom jeg ikke går etter mitt eget eksempel og lar det gå altfor lang tid før jeg åpner meg, ikke gå og bær på ting aleine! 

Legg til mab.est2015 folkens på snapchat! der er jeg  dagens snapper! 

 

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n

Ut og bekjempe mobbing!

Etter å ha hatt 3 forferdelige dager på rad ble jeg tvunget i dusjen og på med sminken! jeg måtte ta over snappingen i dag på kort varsel og jeg merker hvor godt det var og bli tvunget igang og ut i livet igjen. Jeg har brukt 3 dager i sofaen uten mål og mening, så nå var det godt og stelle seg og være “på”! dere kan legge til : mab.est2015 på snapchat for å se meg i aksjon i dag! 

Jeg har takket ja til å holde ett foredrag på seminaret på Gol i år! og nå ringte Leif ifra Metalheads against bullying og spurte om jeg ville være med han på ett foredrag om mobbing også! så jeg skal ikke bare holde ett foredrag, jeg skal være med på hele to og jeg kjenner den sosiale angsten sparker ifra seg i kroppen og nærvene buser på, men det er dette jeg skal gjøre! trosse all angst og bare fortelle hvordan det har vært og være meg, utenfor samfunnet og fullstendig aleine i mange mange år. Det er dette som gir meg kick, dette kicket jeg før fikk i rusen får jeg igjennom å trosse meg selv og alle disse skumle tingene jeg aldri i min villeste fantasi ville takket ja til før, nå gønner jeg bare på! det er dette som er ekte rus, en rus som varer og faktisk gir resultater i annet en fyllesjuke og en voksende dårlig sanvittighet! det er dette som er livet folkens! når pulsen stiger og du takker ja til noe som skremmer dritten av deg, men er trygg nok i deg selv til å vite at du faktisk kan igjennomføre det! det er disse øyeblikkene man forstår at all kampen man har bak seg er verdt det! det er i disse øyeblikkene man innser at man har noe viktig på hjertet og aldri må holde kjeft om det!

Jeg har opplevd så mye mobbing at jeg sitter som 33åring og fortsatt lurer på min egen verdi eller om noen i det hele tatt noensinne kan elske meg, jeg føler meg mindre verdig en andre mennesker rundt meg fordi mobbingen har preget hele livet mitt. Jeg vet med sikkerhet at jeg ville fått ett helt annet liv om jeg bare fikk vokse opp ifred, uten mobbingen og den konstante nedtråkkingen av mitt selvbilde, mobbingen har gjort meg sterk og nesten litt umenneskelig hard, jeg takler ting helt til jeg selv går i kjelleren og mitt største mareritt er at mine egne barn skal måtte oppleve mobbingen som har ødelagt mitt liv! 

Jeg har en viktig historie bak meg som jeg ønsker å sette søkelyset mot slik at ingen skal måtte oppleve det jeg har måttet! ingen barn skal få ødelagt forutsetningene sine for ett godt og trygt liv på grunn av andres eder og galle! ingen barn skal oppleve vold og ondskap, barn skal leve fritt ifra angsten og ha trygge voksne rundt seg som alltid har ryggen deres om mobbing er ett faktum! ingen barn skal oppleve og ikke bli trodd når dem opplever mobbing, det finnes ingen ynskyldning om at det bare er vanlig erting! det er forskjell på mobbing og uskyldig erting og jeg blir forbannet når mobbingen blir betegnet som erting iblant barna våres.

Det er min største glede og kunne opplyse med den vonde fortiden jeg har, jeg ønsker ikke å bare bli ferdig med det og gå videre, jeg ønsker å bruke alle erfaringene og alle disse episodene til å gjøre det enklere og oppdage mobbing og faktisk gjøre noe med det! jeg føler jeg gjør noe viktig. 

Del innlegget folkens og spre ordet <3 legg dere til på snappen og se meg enten drite meg ut eller gjøre en god jobb i dag!

 

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n

Jeg er en ufattelig stolt mor!

Etter tidenes dårligste dag på sofaen mottok jeg akkurat video av sønnen min på snart 14år som akkurat har fått nok penger til å kjøpe seg elektrisk gitar! vi har sendt han bursdagspenger og fikk takk igjennom en video som ga meg tårer i øynene og den største stolthet i hjertet man kan kjenne og jeg kjenner hvor mektig inponert jeg er over disse barna mine! på tross av at dem ble røsket bort ifra hjemmet sitt og det eneste dem kjente, på tross av denne vanskelige situasjonen dem ble satt i så har dem vokst opp til å bli to flotte og fantastiske unge voksne med hodet på rett plass! jeg er så glad for at dem fikk en tjangse i livet jeg selv ikke kunne gi dem og jeg våger ikke å tenke på hva som hadde skjedd om dem måtte bli vitne til alle disse problemene jeg har hatt, jeg er glad barna mine ble plasserte bort og finnes ikke bitter for annet en all løgnen som ble presentert under rettsaken.

Jeg selv har vokst opp med en far som er alkoholiker, jeg har kjent på denne utryggheten rundt dette og dette ansvaret jeg som barn følte jeg hadde på skuldrene mine, jeg har alltid hatt ett behov for å beskytte han også nå i voksen alder og jeg innser at det er ett usunt forhold mellom far og datter. Barn merker rus og barn og rus har ingenting med hverandre og gjøre, og jeg er glad barna mine slapp og være vitne til mine problemer med både narkotika og alkoholen. Selvsagt er det vondt og jævlig når barna blir revet ifra en, men in the end har vi faktisk vært ufattelig heldige med både fosterfamilier og all samværet vi har fått på tross av avstanden. Barna har alltid fått hatt ett forhold til oss og har aldri opplevd og bli nektet og snakke med oss eller slike skremmende historier man hører om daglig når det kommer til barnevern og fosterhjemsituasjoner. 

I kveld kjenner jeg på en stolthet bare en som har bært barnet sitt i 9 mnd kan kjenne, det endret bare hele dagen min og jeg kan legge meg med ett hjerte fylt med kjærlighet og gode tanker! selvom barna mine ikke bor sammen med meg og jeg går glipp av mange ting så får jeg lov og få disse gledene som denne videoen ga meg! jeg er en heldig mor på avstand og barna er det eneste som betyr noe, jeg holder meg edru også for dem og disse to menneskene er disse to motivasjonene jeg behøver for å drive videre.

Bilde ifra turen våres sammen på lørdag <3 

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n

 

En real drittdag!

Jeg tenkte igjennom hvilken overskrift på innlegget som kunne passe denne dagen og det eneste jeg kom på var dette, det er en av disse dagene som bare flyter ut i suppa og som man helst bare vil legge bak seg og glemme og det er på disse dagene jeg blir ekstra takknemlig for det livet jeg har skapt rundt meg og som holder meg oppe på disse dagene der alt bare er dritt. 

Det er overhode ikke meningen og være negativ, men akkurat i dag er alt negativt og jeg makter ikke å pakke ting inni sølvpapir og er ikke typen til å legge skjul på akkurat hvordan jeg har det lenger. Av og til er det helt greit og si åpent og høyt at man ikke har det bra og at alt bare stritter imot! det er noe befriende med å si det høyt isteden for å bare tenke det i sitt eget hode. 

Det som forundrer meg mest med disse dagene der alt bare er dritt er at jeg ikke kjenner på dette suget eller tankene på alkoholen, før hadde jeg tenkt rus med en gang noe gikk meg imot men nå tenker jeg bare at en fyllesyke ville forkludret livet enda mer og gjort alt bare enda mer komplisert og vanskelig, og det er det siste jeg behøver akkurat nå. Jeg ville trodd at jeg ville søkt etter rusen og pausene på disse drittdagene men heller tvert imot tenker jeg mer på alkoholen i gode stunder. 

Jeg har snakket med lege i dag og det er ingenting fysisk som feiler meg og eneste forklaringen jeg kan komme på er denne traumebehandlingen jeg har startet med, den har visst gått innover meg mer en jeg ville innrømme og den stjeler ufattelig mye energi. Jeg føler at jeg ofte faller helt nedi kjelleren for så og være ovenpå noen dager før det bærer løst nedi kjelleren igjen, jeg regner med det er normalt og bli litt “ustabil” når man driver på med en så intens behandling og jeg er ingen overmenneske som takler alt like godt og har innfunnet meg med at det er greit og ha noen drittdager innimellom så lenge man ikke glemmer alle disse positive tingene rundt en.

Hele denne prosessen har lært meg at ting tar tid og jeg er rastløs av natur, jeg tror jeg har kommet lengre enn jeg har helt til jeg står der igjen og blir skuffet over meg selv.. Alle disse turene nedi kjelleren og jobben for å komme seg oppigjen har blitt en vane her i gården og jeg er egentlig veldig klar over disse turene, jeg kjenner på meg når det kommer en ny runde og kan forutse ganske mange ting. Jeg blir godt kjent med meg selv men må bli flinkere til å godta at jeg bare er ett menneske, ett menneske som har gått igjennom en del kriger og jeg behøver og ta hensyn også til meg selv.

Dagens lærdom: Det er faktisk helt greit og ha en drittdag innimellom!

Jeg har ingen interesse av å ta bilder av meg selv og publisere på åpen blogg i dag, rett og slett så bruker gamle bilder!

 

Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/710870607/posts/10164544614325608/?d=n