Å få korona nå er som å få klamydia eller pest

På butikkene skuer vi ekstra på hverandre og man føler og ser at det er noe i gjære, vi er på mange måter litt ekstra skeptiske til hverandre, og litt ekstra på vakt på de rundt oss som er mindre forsiktige når det kommer til sosial omgang. Det er ikke lov og klemme hverandre, og om noen gjør det så føles det så feil, som ett brudd på alle regler og normer, ja for det har blitt en norm og en del av hvordan vi mennesker omgåes nå. Det er snakk om vanlig folkeskikk nå og ta hensyn til hverandre, og avstanden som i begynnelsen var vanskelig og bli vant med, men nå er den en del av den normale hverdagen våres. 

Det som slår meg er hvor vanvittig vanskelig det må være for dem som nå faktisk får korona, og må igjennom smittesporing, ta disse telefonene til dem du har vært i nærheten av og blottlegge deg og nesten legge deg flat, og innrømme at du har dette viruset som raserer verden rundt oss. Det skal ikke være flaut og samfunnet har gjort en enorm innsats i kampen mot dette viruset, men jeg kjenner på dette tabuet, selvom jeg ikke har viruset.

Jeg selv tar mine forhåndsregler og har kuttet ned på min omgangskrets for lenge siden, jeg spriter hendene både før og etter butikkbesøkene (glemmer dette «etter» ofte men har sprit i bilen), jeg holder avstand selvom det er vanskelig når man står i butikken og det er litt kø og andre bryter denne regelen. Og har dette i bakhodet hele tiden, ikke fordi jeg selv er så redd for å få viruset, selvom jeg er i risikosonen med min egen sykdom, men fordi jeg er så fryktelig redd for alle rundt meg, dem som er svakere, mine foreldre og alle andre jeg er så glad i. Frykten for å måtte ta denne telefonen og fortelle at jeg selv har viruset og stå i fare for å ha smittet noen andre, er noe man er litt ekstra bevisst på, og bare tanken kan gi engstelse og angst.

Tankene mine går til dem som føler på dette, denne ubehagelige følelsen av å ha dette viruset, angsten for å ha smittet andre man er glad i og dette enorme tabuet rundt viruset i disse tider. Det kan neimen ikke være lett å være «en av dem» som har det, man føler seg litt utenfor og litt som den ene med den smittsomme sykdommen, den som blir unngått, og jeg oppfordrer alle til å tenke seg litt ekstra om hvordan vi viser kjærlighet og omtanke til hverandre nå, når vi ikke har lov å vise det fysisk! Ta den telefonen til noen du vet kjenner litt ekstra på denne ensomheten nå, gå på butikken for noen som sitter der hjemme, eller gjør det lille ekstra for noen du føler fortjener det, vi må huske på vår rolle som medmenneske i denne tiden, og yte litt ekstra der vi kan <3 det er så mange der ute som har det ille ifra før, og som bare kjenner på enda større ensomhet og tomrommet i livet blir med ett enda større i slike perioder, når verden er i krise og usikkerheten råder. 

Vær snille med hverandre!

 

Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook for å følge videre! 

Jeg er en mor, på en anderledes og vondere måte

Noen dager har jeg lyst å rive ut samtlige hårstrå ifra hodebunnen, jeg har lyst å smelle ansiktet i veggen, legge meg ned og bare gi opp, frustrasjonen tar overhånd noen ganger, og det er så lett for slike som meg og bare gi opp, fordi det er vi vant med. Vi er faktisk eksperter på å mislykkes, det er det vi er god på, og det er den enkleste løsningen, noen dager har jeg bare lyst å drite i alt, dra langt bort og glemme alt, men alltid er det noe som holder meg tilbake, to jeg har i livet som har reddet meg ifra det værste, som to beskyttende skjold <3

Jeg er en mor, på avstand.

Jeg kommer aldri til å være en ekte mamma, i den rette betydning, men jeg er mor i blod og i hjertet. 

Jeg kommer aldri til å kunne få tilbake alle disse øyeblikkene en mamma får oppleve, men jeg får oppleve å se barna mine vokse opp, med mine gener på godt og vondt. 

Jeg får aldri tilbake alle disse årene, men jeg vet i hjertet at jeg alltid har vært der, alltid møtt til samværene og alltid satt dem først. 

I mange år har jeg blokkert alle disse morsfølelsene, jeg har rusa meg etter hvert eneste samvær, for å skyve det bort og lege hjertet mitt. Jeg har på mange måter distansert meg ifra disse morsfølelsene som ligger latent i oss mødre, disse følelsene av behovet for å beskytte barna våres, denne kriblingen i kroppen når du ser dem smile, og hjertet som blir knust hver gang man må ta farvel.

Alle disse følelsene kjenner jeg på nå, og det er vanskelig å plassere dem. Det gjør vondt og godt på samme tid, og jeg prøver å ikke glede meg på forskudd. I så mange år har jeg reist på disse samværene som har gitt meg så mye, og jeg har kommentarene i bakhodet hele tiden, kommentarene jeg fikk da jeg mistet dem, om at jeg ikke brydde meg om barna mine, at dem aldri ville ha noe med meg å gjøre, og at jeg hadde mistet dem for alltid. 

Nå vet jeg bedre, etter 12år med reising, 12år med kjærlighet og åpenhet, 12år med å være mor på avstand, så vet jeg at båndene jeg har til barna mine aldri kommer til å bli borte.

Jeg valgte rusen da jeg mistet barna mine, jeg lot rusen vinne over meg og ta meg, jeg var så selvopptatt og slukt av rusen, og tar hele og det fulle ansvaret for det som skjedde. Poenget er det jeg har gjort i ettertid, at jeg alltid har satt dem først på samværene, at jeg på tross av private problemer, alltid har satt dem i fokus i disse timene jeg har hatt med dem, at jeg annenhver mnd har sluttet å ruse meg for å møte på samværene sammen med de to viktigste personene i livet mitt. For meg er denne bloggen viktig, også for dem, her er den hele og fulle historien, og dem skal aldri være i tvil om hvor høyt jeg elsker dem, jeg har bare tatt feil valg her i livet. 

Jeg er den type mor som studerer fingrene deres, alle særtrekkene deres og ser etter likheter konstant, jeg fysisk undersøker ansiktene deres, utrykkene og måten dem oppfører seg på, jeg suger all informasjon utav dem og prøver å få med meg mest mulig på kortest mulig tid, og jeg tror jeg er verdens stolteste mor når jeg først får øye på dem når vi møtes igjen. Hjertet mitt eksploderer av stolthet og kjærlighet, for noen timer er dem mine, for noen timer så får jeg studere dem og bare være der med dem, for noen timer får jeg være mamma, og det føles så uendelig godt! Jeg har vært så heldig! Det kunne gått så mye værre, og jeg har de to beste grunnene til å fortsette dette livet jeg har valgt nå.. .. 

Jeg er en mor, bare på en anderledes og vondere måte

 

Hva gjør man med en dårlig dag? Jo man shopper!

Jeg kjørte min kjære på jobb i dag, og bestemte meg for å ta meg en tur bort 🙂 jeg har blitt sittende her i leiligheten for lenge, uten å ha funnet på noe som helst, og behøvde en tur bort!

Det er en slags terapi å sitte i bilen med musikken på full guffe og varmeapparatet på spreng, man kjenner på denne selvstendigheten, som «normale» mennesker tar som en selvfølge, men for meg er det så stort.

Jeg måtte kjøpe mat til fiskene våres, så turen gikk til vakre Eid <3 og jeg var også innom Jysk og fant meg skohylle og garderobestativ til det nye klesrommet våres. Etterhvert må vi utvide, for det samler seg opp med så masse klær og min kjære er faktisk den værste av oss 🙂 men nå har vi iallefall system på rotet våres! 

Å lage til hjemmet våres har blitt en del av denne tilfriskningsstrategien min, det gir meg noe, og jeg føler større og større trygghet i eget hjem, det er langt borte ifra hvordan det var her før, og man kan fysisk se på leiligheten hvordan jeg faktisk har det. Det er merkelig det her, men jo mer orden man har rundt seg, jo bedre får man det psykisk, og da jeg rusa meg brydde jeg meg ikke om omgivelsene mine i det hele tatt. De fleste som var innom her fikk faktisk bakoversveis over tilstanden her hjemme, og det var ikke ett hjem jeg ønsket besøk i 🙂 dette har aldri vært hjemmet mitt for den saks skyld, det har bare vært en oppholdsplass for meg når jeg har hatt noen dagers pause ifra rusen, og måtte sove ut, med en gang jeg har komt meg på beina igjen, har jeg hatt hastverk med å komme meg herifra, og jeg tror min kjære er en stor grunn til dette behovet for å skape ett ekte hjem sammen. 

Jeg tror på mange måter at jeg har funnet roen på en helt unik måte etter at jeg møtte han, han førte rutiner inni livet mitt, og viste meg at han hadde ett ønske om ett «normalt» liv, jeg hadde ikke møtt noen som han før, og jeg var preget av livet jeg levde. Han fikk meg til å ha troen på fremtiden, og at ting kunne bli bedre, han tilførte struktur og orden uten å prakke det på meg, og etterhvert så lærte jeg å sette pris på ett ekte og ryddig hjem. Han har forandret livet mitt fullstendig, og jeg er så glad for at jeg og han nå har muligheten til bygge dette livet sammen.

Tenk at jeg skulle være så heldig og finne kjærligheten, bli rusfri og leve ett «Normalt» liv! Jeg lever drømmen nå, og det er tid for å nyte det.

 

Meld dere inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene mine og kommer med spennende nyheter ifra denne nye tilværelsen med rusfrihet angstfrihet og pur pur lykke! 

Om natten skal demonene ut

Det stormer her og pappa får svar på undersøkelsen han tok i Bergen i dag, og dette kommer ut hos meg om natten. Bekymringene jeg går med på dagen har en tendens til å hjemsøke meg om natten, og i natt har jeg vært oppe 3 ganger. Drømmene er kaotiske og helt uten mening, og jeg er nesten litt lykkelig når jeg våkner og innser at det bare har vært nok en drøm. Presset går innover meg, det kan man bare se i drømmeverden, og jeg har hørt at man bearbeider dagen når man sover. 

I dag er det gruppe igjen, noe jeg ser veldig frem til hver eneste onsdag, men det er også den eneste planen for dagen jeg har. Det føles litt godt at kalenderen er skrapet for avtaler, når formen er så vanvittig varierende som den er, men jeg prøver å huske på at jeg faktisk har knekt ryggen, og har hatt en alvorlig sykdom, så det vil ta tid å komme seg opp til toppen.

Livet ellers er fylt med rutiner, henting og bringing på jobb, og livet mitt er ganske avgrenset her hjemme, jeg merker at jeg er mindre sosial og at energinivået mitt har sunket kraftig, det er nesten som om luften har gått utav ballongen. I slike perioder er det deilig og tenke på at jeg faktisk har hatt det slik en million ganger før, og at det blir bedre, det føles ekstra godt å være på forum, lese meg opp på andres historier og lære av andres dyrekjøpte erfaringer! Det er jo det dette handler om, informasjonen der ute kan hjelpe en selv, og jo mer informasjon og kunnskap man får jo bedre, eller? 

Jeg er litt nedstemt, men i dag skal jeg gjøre akkurat det samme som i går! Jeg skal gå inn for at denne dagen blir bra, på tross av natten og mine egne negative tanker, jeg skal virkelig gå inn for å endre dette mønsteret, og jeg er sikker på at jeg klarer det i dag også! 

Meld dere inni gruppa mi på facebook 🙂 tilbaketillivet  

 

Lettere depresjon foran angst alle dager i uka

Leiligheten er striglet, og sengen er nyopprett, jeg er nydusjet og jeg gleder meg til å legge meg i en helt ny seng i kveld, dagen som startet så innmari dårlig klarte jeg å snu, og ved enkle grep og tankekraft klarte jeg å endre denne dårlige holdningen min, som skaper negativitet rundt meg selv, for alt er faktisk opp til meg selv, og dagene blir som jeg ønsker.

Jeg merker at jeg behøver en motivasjonsboost, jeg merker at jeg har begynt å gå litt tom her jeg sitter, og jeg gleder meg så sinnsykt mye til seminaret på Storefjell! I går var jeg kjemperedd for at dette ville bli avlyst, men heldigvis er det mulig og holde dette, og på samme tid ta hensyn til regler og restriksjoner. Dette er akkurat hva jeg behøver nå, og slike samkomster booster meg alltid opp.

Det hele handler jo om samhold, og når man er aleine så er man virkelig aleine. Det er en vesentlig forskjell på og være ensom, og det å være aleine, og ofte føler jeg meg ensom når jeg føler meg misforstått. Det er ingen hyggelig følelse, men på seminaret er man omringet med mennesker med samme holdninger som deg, og det er noe majestetisk over det.

I morgen er det gruppe igjen, og jeg føler jeg sier dette hver gang, men jeg behøver den litt ekstra denne gangen. Når det stormer rundt en, behøver man disse pausene, der man bare kan fokusere på å være i nuet, og omgivelsene gjør at jeg automatisk slapper av. Jeg er så glad for at jeg startet dette, tok en tjangse og klarte det 🙂 

I perioder der jeg er en smule deppa, blir man veldig flat, og jeg er ikke lenger vant med det. Jeg er som regel høyt oppe eller langt nede, men den siste uka har det jevnet seg helt ut, og det er på noen måter litt greit for meg å være litt deprimert. Det høres helt sykt ut, men når man har levd ett liv med angsten, så velger man en lettere depresjon alle dager i uka 😉 

De positive kommentarene deres drar meg opp, det skal dere vite! Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene, og har fått meg ei ganske så god og stor gruppe <3 alle er velkommen!

Noen dager er alt bare dritt, men hva gjør man da?

Hele gårsdagen var bare ett eneste virvar med negativitet og nedstemthet, og jeg vet kunsten om å gjøre ting enda værre for meg selv! I natt våknet jeg 5.30 KLISSVÅT i svette etter en natt med mareritt igjen….

Nå er det lenge siden jeg har hatt slike drømmer, og jeg innser at mine egne negative tanker også kommer frem når jeg sover, og trenger min hvile, og det er på tide og ta tak i meg selv! 

Jeg er min værste fiende, men også min beste venn, og måten jeg tar til meg ting på avgjør hvordan min egen hverdag skal se ut. I dag bestemte jeg meg for å endre denne dagen, som startet så ille som den kan bli, jeg verker og er sur over ingenting, og satt her med hue nedi mitt eget rævhål som man sier på godt norsk, og valgte i det minste og gå i dusjen og gjøre det rent!
I dusjen tenkte jeg på hvor ufattelig heldig jeg er, og hvorfor i all verden disse to dagene har vært så mørgende dårlig som dem har vært, og den eneste forklaringen jeg har er ett par kommentarer av negativ karakter, som er laget bare for å såre meg, og dumme meg tar det til meg!

Etter dusjen gikk jeg opp i leiligheten og sminket meg og tok på meg de fineste klærne jeg fant, jeg dollet meg opp og tok med pappa ut på en tur! Ikke pokker skal jeg bruke også denne dagen til å sitte og syns synd på meg selv, når jeg har så mange ting som drar meg opp, og så mange støttende kommentarer jeg heller skal fokusere på. Jeg tok ett valg da jeg valgte å være åpen, da valgte jeg også å risikere og være huggestubbe for andres frustrasjon over egne liv, jeg valgte å stikke meg ut, og må bare forvente litt motgang når jeg har en så sterk stemme.

Denne bloggen er ikke for alle, den er for dem som tåler sannheten om den er positiv eller fryktelig negativ, den er som dagene mine, veldig ulike, og veldig opp og ned, og det skal den fortsette og være. Jeg gidder ikke å pakke ting inn for dere, og regner med dere tåler det 🙂 jeg skal heller sitte igjen med en knippe faste følgere som virkelig setter pris på denne bloggen, isteden for å spre den ut til mennesker som ikke er klar for denne virkeligheten, og at alle ikke har det så godt som dem har det 🙂

En dusj, litt sminke, noen fine klær og litt tid sammen med pappa i bilen var det som skulle til for å endre denne dagen. Nå er jeg klar, klar til at min kjære kommer hjem, klar for å spise middag sammen med han og rydde litt her og der, jeg er klar for å ta fatt på alle disse tingene som ligger foran meg, og jeg er klar for å være meg selv uten å måtte tenke på hva andre mener om meg og mitt liv 🙂 

Who cares? Så lenge jeg legger meg med god sanvittighet om kveldene, sammen med den jeg elsker og har ett liv jeg er stolt over, så bryr jeg meg ikke om hva enkelte mener 🙂 det påvirker meg ikke lenger, jeg orker faktisk ikke å bry meg, etter den kampen jeg har vist dere offentlig på denne bloggen, ta meg som jeg er, eller la være! Verden er altfor vakker til å ødelegge med dårlige holdninger, og selvom jeg er en blogger, så gjør det ikke det riktig og mobbe noen!

Man blir hva man tenker folkens! Ikke hva man spiser 😉

 

Tilbaketillivet 

Er gruppa mi på facebook jeg anbefaler dere alle og melde dere inni! Der poster jeg alle innleggene og overraskelsene bare jeg kan komme med 🙂 velkommen 

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg

Om jeg skulle bry meg som andres meninger, så hadde jeg ikke vært her i dag, jeg hadde gjemt meg i leiligheten og aldri gått ut, jeg hadde fortsatt hatt denne fryktelige angsten som hindret meg i alle sosiale sammenhenger, og jeg hadde måttet sende min kjære for det enkleste som å handle, jeg hadde fortsatt å leve i det fengselet av angst og redsler, men jeg har valgt å gjøre noe helt utradisjonelt og utenom det vanlige. 

Om jeg skulle sittet her og tenkt igjennom alt jeg deler, og plukket alt isammen før jeg hadde våget, reflektert over om jeg ønsker å høre igjen innleggene 15år senere, så hadde jeg ikke klart å laget en åpen blogg om mine problemer. Jeg hadde fått tidenes skrivesperre om jeg skulle grublet ihjel alt jeg åpner opp om, og hele poenget med denne bloggen hadde blitt borte.

Alt som skjer i denne prosessen er veldig ekstremt, det er til og ta og føle på, og noe helt fullstendig nytt for meg, jeg har aldri følt mange av tingene jeg føler, jeg klarer ikke å plassere dem, fordi dem er helt nye for meg, og ingen fortalte meg dette før jeg plutselig stod der med disse rare tankene. Ingen fortalte meg om marerittene man ville få, og at man vil drømme om rus lenge etter ruskutt, og jeg finner heller ingenting om dette på Google. Mye av informasjonen som ligger i denne bloggen får man ikke andre steder, dette er real life, og uten filter, og jeg er ikke lenger redd for å utlevere meg på denne måten.

Hele familien min støtter denne bloggen, dem står i ryggen min, og er der for meg 🙂 bloggen har blitt en familieting, og jeg deler også reisen vi som familie er igjennom, der ting må læres på nytt og forholdene våres må igjennom store endringer. 

Jeg føler jeg har vært igjennom en ekstrem forvandling, så ekstrem at jeg blir forvirret til tider, jeg føler på ting og får nesten dårlig sanvittighet, fordi jeg føler jeg har kommet for langt for å ha slike følelser, plutselig står jeg i en situasjon og blir kastet rett tilbake, og jeg ser hvor fort det kan gå, og hvor andre også tråkker feil på veien mot rusfrihet, for om jeg selv ikke hadde vært bevisst, så hadde jeg også falt for disse mønstrene selv. 

Bloggen har lært meg at åpenhet er den eneste veien for meg, foruten den så hadde jeg fortsatt i det samme mønsteret mitt, der angsten for mennesker alltid ville vinne, og kuet meg, men jeg føler på en narsissistisk måte at når jeg sier noe høyt og til dere, når jeg legger det ut offentlig så alle kan lese det, så hjelper det meg på en forunderlig måte. 

Min angst har vært hemmende og kuende, og i lange perioder har den vært det eneste jeg kunne se, jeg kunne ligge inne i 6mnd i strekk uten å få det med meg, jeg har måttet trene meg på og gå i butikker igjen, og tatt den kampen tusenvis av ganger, men etter jeg startet dette har jeg følt på en angstfrihet, og ikke bare på rusfriheten som jeg setter så høyt. Alkohol er bare ett symtom, og om man ikke behandler hele mennesket, kommer man ingen vei. Jeg kunne gjerne bare sluttet å drikke, lagt det bak meg og gått videre, men jeg ønsker å gjøre en forskjell for andre også.

Når jeg klarer å åpne opp gamle sår og skader, brette det ut på blogg og helbrede meg selv. Når jeg klarer å gå igjennom traumene mine, og bit for bit uskadeliggjøre dem, så klarer alle det, bare dem ønsker det nok. Man må forsone seg med fortiden sin, og det er en stor kamp i seg selv, man må plukke livet ifra hverandre som man gjør når man bygger lego, gå igjennom bit for bit og sette seg selv sammen igjen, man må gå igjennom en selvransakelse ifra helvetet, og jeg har valgt å gjøre det hele på åpen blogg!

Kanskje jeg blogger for meg selv, det er mulig at dette bare er min terapi og at ingen andre bryr seg, men hva så? Det fungerer for meg, det gir meg motivasjonen til livet, det har holdt meg rusfri i 314 dager, og på mange måter gjør den meg lykkelig.

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg, jeg gjør dette for meg selv, og alle og enhver velger om dem ønsker å følge denne reisen min, det eneste jeg ønsker er å spre ordet, om at alt er mulig, og spre kjærligheten jeg føler til verden rundt meg, er det virkelig så ille da? 🙂

Vi bloggere må tåle regelrett mobbing på nettet

Utakknemlig og lite opplyst

Lite kunnskapsrik og lettere utviklingshemmet 

Andenebb og rotete blogg 

Oppmerksomhetsyk og selvopptatt 

Vi bloggere må være tykkhudet for å la være å ta innover oss negative kommentarer, og regelrett mobbing, og jeg føler at jeg klarer å distansere meg ifra kommentarer som er laget bare for å ødelegge, og laget av nett-troll som ikke en gang våger å kommentere med eget navn 🙂 

Jeg er 32år gammel, jeg har levd ett langt liv, og har gjennomgått grov mobbing, jeg tar rett og slett ikke til meg kommentarer som sier mer om dem som skriver dem, enn meg.  Jeg klarer å takle dette generellt veldig greit, og syns egentlig bare synd på dem som bruker tiden sin på og spre eder og galle ut, uten å tenke seg om, men det er jeg, og tankene mine går til dem som er yngre enn meg, og mer usikre  på seg selv, dem som har dårlig selvbilde ifra før, og mottar slike kommentarer på nettet, det er som om vi glemmer å være medmennesker idet vi setter oss ned foran skjermen og klaprer løst på tastaturet, det er som om vi får ut all frustrasjonen over egne liv, igjennom å være regelrett stygg med andre som overhode ikke fortjener det.

Bloggen er viktig for meg, men den er også viktig for mange som leser den! Det har jeg bevis for hver eneste dag, i kommentarer eller henvendelser ifra mennesker som sliter med akkurat det samme som meg, dem søker støtte og råd i vanskelige situasjoner, og dem velger faktisk å nå ut til meg! Ubetydelige meg, rekker dem ut en hånd til, fordi dem opplever en tillit til meg igjennom åpenheten min. Jeg gjør det ufarlig å stikke seg frem, og jeg driter meg gjerne ut for denne saken, om det kan redde ett enkelt menneske ifra denne håpløsheten og tristheten og sorgen vi opplever igjennom livet. Denne kampen min er helt jævlig vanskelig, det er det tøffeste jeg noensinne har gjort! Og det er så jævla viktig å få frem budskapet mitt. 

Jeg er gjentagende! Ja det er jeg, fordi det jeg sier er så vanvittig viktig, og jeg krever min plass, og bryr meg rett og slett ikke om disse som bare ikke liker meg. Jeg er for gammel til å bry meg om andres meninger, for dem har aldri ført meg fremover før, så det vil nok aldri heller føre meg noe videre, eller gjøre noe nytte for meg. Jeg biter rett og slett ikke på regelrett mobbing, det har jeg vokst ifra, og er såpass selvsikker blitt at å bli kalt andenebb gjør meg faktisk ingenting. 

Noen der ute henger seg oppi definisjonen på denne bloggen, og jeg har da aldri betegnet denne bloggen som noe som helst, annet en min historie om mitt liv, og alle traumene mine som jeg bruker bloggen til å bli kvitt, jeg har da aldri sagt at dette er en blogg bare om rus, og at den har ett fast tema 🙂 dette er en livsstilsblogg, om mitt liv, og min reise, også håper jeg at jeg kan ha positiv påvirkning på dem som velger å lese ordene jeg skriver her. Jeg har aldri sagt at dette er en temablogg og den handler om absolutt alt som jeg bryr meg om, og som driver meg fremover, alle tingene som skjer i hverdagen, alle møtene med de spesielle menneskene rundt meg, og hvordan jeg bygger oppigjen livet mitt etter å ha ødelagt alt rundt meg, det er dette denne bloggen handler om, og det er trist å høre at budskapet mitt ikke når frem, og drukner. 

Jeg har valgt å vrenge sjelen min, åpne opp sår offentlig på åpen blogg slik at alle kan lese det, jeg har valgt å vise meg som mest sårbar, men også de gangene jeg er sterkere enn noensinne, jeg er åpen og ærlig, og tror rett og slett at dette er kuren min utav rusen, og ikke minst utav den sosiale angsten som har begrenset meg hele livet, ikke en dag har jeg hatt sosial angst siden jeg startet denne bloggen, og det har mer verdi for meg enn noe annet. 

Denne bloggen er hjelp til selvhjelp for meg, den gjør det lettere for meg å entre tilbake til dette samfunnet og bli en ressurs isteden for en byrde, den åpner opp for nye vennskap jeg ikke såg komme, den gir også barna mine en mulighet til å lese historien og aldri vært i tvil om hvor høyt jeg elsker dem, den gir også meg en forsoning med fortiden min, slik at jeg kan gå videre og være ett fritt menneske, som våger og ytre meg, også når jeg står i fare for å bli mislikt.

Jeg er ikke lenger redd, jeg er fri og det er min rettighet.

Tenk om verden stenges ned atter en gang

Det finnes ingenting annet i verden som kan motivere meg som dem, dem er årsaken til alt, dem er grunnen til at jeg er her i dag, og dem er de viktigste i verden for meg, og på lørdag skal jeg reise og møte dem igjen, og har allerede startet nedtellingen og sommerfuglene har begynt å få lov og fly rundt i magen, jeg har en regel om å ikke glede meg for tidlig, men denne regelen har jeg begynt å bli slepphendt med, og jeg starter tidligere og tidligere og slippe denne gleden løs!

Mye kan skje før den tid, og hele Norge kan faktisk stenges ned i dag, det er så mye usikkerhet rundt hvordan fremtiden vil bli, og det er ikke sikkert vi får lov og leve så fritt som vi i dag gjør, og samværet kan bli avlyst på grunn av koronarestriksjoner. Tanken på å ikke få se barna sine er en tung kamel og svelge, og da korona blusset opp og endret hele verden, gikk det også utover disse samværene, og jeg måtte være foruten barna mine lenge. Vi har tross alt vært kjempeheldige! Vi har nesten kunnet levd som vi pleier, bare på avstand, og tankene mine går til dem som ikke har det så godt som vi har det. 

Så mange mennesker sitter der ute og er ensomme ifra før, som blir om mulig enda mer ensomme i dette underlige og utenomdetvanlige året vi har lagt bak oss, så mange som har store psykiske utfordringer, mister disse aktivitetene som holder dem igang, og blir sittende aleine med problemene sine, så mange mister familiemedlemmene sine i dette meningsløse viruset som har endret hele verden rundt oss, og jeg tviler på at den noengang vil bli den samme igjen. 

Ringvirkningene av dette viruset kommer vi til å se 10år inni fremtiden våres, dette vil være noe alle husker, og tross alt er det den største krisen verden har vært utsatt for på mange mange år, jeg tenker at jeg er stolt over landet mitt, og måten dette har blitt håndtert på, jeg tenker at jeg er stolt over at hver eneste gang landet mitt står ovenfor en krise, så er det som om vi alle står sammen, tross ulikheter så kjemper vi sammen i store kriser, og vi legger alt til side for å gjøre vårt ytterste for landet vi er så glad i. Det er unikt 

Akkurat i denne tiden ønsker jeg å komme med en oppfordring! Det er mange som blir sittende aleine, det er mange som er redde for å spørre etter hjelp og det er mange som ikke ønsker å plage andre med egnes problemer, jeg oppfordrer alle til å se ekstra godt etter, etter mennesker som trenger deg, og det behøver ikke å være å gå på besøk til hverandre slik situasjonen er i dag, men å ta en telefon til noen som ikke har det så godt, yt det lille ekstra for å endre situasjonen til en annen, og vær snille med hverandre! 

For meg vanlige menneske her på denne kloden, tenker jeg på tingene som muligens blir avlyst fremover, ting som gir meg styrke i denne prossesen min, jeg tenker på samværene med barna mine som er viktige for meg, og for min kjære å få lov å gå på jobb hver dag, for meg vanlige er det disse tingene som er viktige, men i den større sammenheng er dette ubetydelig. Vi må tenke oss godt om nå! Vi må ta hensyn til alle regler og restriksjoner som kommer, vi må holde oss oppdaterte, holde avstand til hverandre, sprite hendene våres og leve litt ifra hverandre en stund til, denne kraftige oppblussingen tyder på at vi ikke har vært så flinke som vi burde, og det må vi bare ta til oss. Jeg skjønner at man er lei, at man ønsker å leve og at man etterhvert blir rastløs og for å slippe og gå ifra forstanden, trosser disse grensene vi har fått, men vær så snill og tenk deg om. 

For meg handler det ikke om at jeg er så redd for å få viruset selv, men jeg har to eldre foreldre og mange eldre mennesker rundt meg som ikke ville tålt dette like godt om jeg sikkert ville gjort, jeg er selv i gruppen for utsatte, men jeg er mer redd for dem rundt meg enn meg selv. Jeg tar mine forhåndsregler, og jeg håper at alle andre også gjør det, så vi kan leve livene våres så fritt som vi til nå har fått gjort. Heia Norge <3

 

 

En uanstendig søndag er snart omme

Å ta hviledagen på alvor, og ikke bruke søndagen til høylytt jobbing har vi tatt på aller høyeste alvor her i heimen, ja vi har jo respekt for gamle normer og regler, og har rett og slett ikke guts til å bryte gamle tradisjoner som andre har jobbet hardt for å grunnlegge for oss, må vite! 

At kalenderen min ikke lenger er fylt med oppgaver og plikter viser seg i dagene mine, jeg har all verdens tid og blir bare latere og latere. Jeg hadde en stor plan da jeg skulle ta lappen, for når jeg fikk lappen så skulle jeg begynne å være i mer aktivitet, jeg skulle gå i trimløypa hver eneste dag og skulle kjøre til fine turveier som er tilpasset at jeg ikke er helt bevegelig lenger, men hva tror dere skjedde da lappen var i boks og jeg for alvor kunne sette planene uti liv? 

 

Latskapen lenge leve, og de minste oppgaver er bare stress og mas, og jo mindre jeg må gjøre, jo mindre får jeg faktisk gjort også, og det er en evig ond sirkel 🙂 jeg har falt til ro i denne latskapen, jeg har blitt merkelig fort vant til den, og får ikke dårlig sanvittighet lenger, på tross av at jeg har lagt på denne sofaen i hele dag, uten å løftet en finger for noe som helst! Det eneste jeg har gjort i dag, var å hente mamma på jobb, for hun føler seg ikke helt vel, og legge på henne teppe her hjemme og finne mat, thats it! Ellers har vi lagt her og strukket og godtet oss i hele dag, og jeg er glad det er søndag, og at dette er allment godkjent! 

Etter at jeg fikk bilen så har latskapen for alvor tatt overhånd, og jeg tar bilen bare jeg skal en liten tur, på tross av korte avstander bruker jeg bilen isteden for å gå og jeg savner den tiden jeg kosa meg med å gå turer når det begynner å bli mørkt ute, der man kjenner kulden på kinnene og kan gå hjem etterpå og varme seg, en gåtur før man legger seg for kvelden, var min ting før, men nå bruker jeg bilen for alt det er verdt, og innser den helsegevinsten jeg går glipp av. Jeg innser at jeg må ta grep, men jeg tar det en annen dag.

Bloggen har vært i vinden i dag, og aldri før har jeg hatt så mange lesere, jeg prøver å bruke de kanalene jeg har, og setter veldig pris på dere som deler bloggen flittig og sprer ordet! Jeg har også en gruppe til bloggen på Facebook som heter tilbaketillivet som dere kan melde dere inni 🙂 jeg gleder meg til uka som kommer, og hvordan responsen blir av artikkelen som kommer i en av Norges største aviser, jeg ser virkelig frem til denne fremtiden som ligger foran oss, og neste helg får jeg lov å møte barna mine, og grunnen til at jeg kjemper så hardt! Jeg har så mange ting å se frem til! Og jeg er så heldig som har dere og dele alt med <3

 

En nydelig søndagskveld ønskes dere alle! Tusen takk for all støtte, delinger og kommentarer på denne bloggen, dere pusher meg fremover og jeg tar til meg alt! Det skal dere vite!