I går delte jeg at jeg skammet meg over meg selv, fordi jeg sminket meg før jeg kunne ta bilder og poste på bloggen, og jeg har blitt det mennesket jeg ikke ønsket å bli, og ville være totalt ærlig på denne bloggen her, også om hvordan jeg ser ut! Jeg føler det blir falskt av meg å bare ta bilder når alt er på topp, men man faller gjerne i denne fallgruven når man blogger så aktivt som det jeg i dag gjør.
Leiligheten flyter over, og jeg fatter ikke og begriper ikke hvordan to mennesker kan rote så fælt som det vi gjør! Og ellers så har jeg ryddet før jeg har kunnet ta bilder for å poste og dele det med dere, for å fremstille meg selv som ett ryddig menneske som har alt på stell. Jeg har blitt en stor løgner, og gidder ikke å leve på en løgn lenger! Bare døm meg nord og ned, for jeg fortjener det faktisk!
(Badevekten på kjøkkenet tyder på hvor sykt opptatt jeg har blitt av min egen vekt, og veier meg sikkert 4 ganger for dagen)
Slik som dette ser leiligheten ut as we speak, og dette er ikke bare i dag, det ser faktisk utrolig nok ut slik ganske så ofte her hos oss, og leiligheten forfaller under våres latskap og tiltaksløshet. Man skulle ofte trodd at det bodde psykriatiske pasienter her, så mye som vi klarer å rote, men når vi først rydder så går det hurtig unna, og alt er gjort iløpet av en halvtime. Teamwork er vi god på, men også gode på å dra hverandre ned og utsette pleie av hjemmet våres til det ytterste. Dette er den brutale sannheten, og jeg gidder ikke å skjule dette lenger 🙂
Jeg misliker det åpenheten min har gjort med meg, jeg liker ikke denne følelsen av å føle at jeg må fremstille meg som perfekt, for det er jeg jo overhode ikke, og jeg ønsker med dette å vise at jeg bare er ett menneske, med mange mange feil 🙂
Jeg har lært at om man leter etter feil ved meg, så vil man finne i drøssevis, men om man starter å finne det som er riktig ved meg, så får man seg en overaskelse, hele prosessen min har vist meg at jeg klarer akkurat det jeg ønsker, men det har også ført til at jeg ikke våger å poste bilder av meg selv der jeg er helt ordinær og normal. Jeg må sminke meg for å våge og være åpen her med dere, det er ingen rolle jeg ønsker å være i, jeg ønsker bare å være meg selv, og thats it.
Denne bloggen er bygd opp på historien min, og jeg akter å tro at de fleste tåler meg også på det dårlige områdene. Det er så mange ting som skal læres nå i det normale livet, så mange plikter og ansvar som jeg aldri før har hatt, og litt rot i hjemmet er mitt minste problem her i verden, det er værre med dette at jeg har ett behov for å fremstå som penere enn det jeg er, for jeg er overhode ingen glansbilde av en dame, jeg har mange arr i ansiktet, og er rød fordi jeg har pælmet innpå alkohol i så mange år, alle mine tenner er rotfylte etter narkotikaen jeg har trøkka inni kroppen min, men all over så er jeg veldig veldig fornøgd med kroppen min.
Kroppen min er usedvanlig, den har gått igjennom kriger på kriger, og jeg sitter her og er en vinner, den har blitt utsatt for de hardeste tingene over så mange år, men er fortsatt sterk og så hardbarka at jeg nesten er litt inponert. Jeg tror ikke mange ville tålt alt min kropp faktisk har klart seg igjennom, og jeg har lært å elske meg selv og respektere meg selv, sminke eller ei 🙂
Dette innlegget skriver jeg ikke for at andre skal synes synd på meg, eller for oppmerksomheten sin del overhode, det er rett og slett for å sortere for meg selv, for ikke bare har jeg vært igjennom en stor omveltning ved å kutte rusen min, men jeg har også gått ifra å være dødssyk til å bli frisk, men bivirkningene og tingene jeg har gått igjennom anbefaler jeg virkelig ikke videre, og på mange måter blir dette ett innlegg for å advare andre mot bruk av steorider!
Jeg har alltid vært syltynn, og på randen til sykelig tynn hele livet, og uansett hva jeg har spist, har jeg aldri lagt på meg, og heller tvert imot slitt for å komme meg opp til 60kg. Jeg husker da jeg ble sammen med min kjære i fjor i Mai og bestemte meg for å legge på meg, etter 2 år med sammenhengende drikking. Jeg var da 54kg, og drømmen var å nå 60, og jeg brukte alvorlig lang tid på å nå målet, men klarte det til slutt. Jeg har også slitt med spiseforstyrrelser hele livet, og vekten har vært noe jeg har kunnet kontrollert, og lite visste jeg at jeg en dag ville måtte gå på medisiner for å redde mitt eget liv, og miste hele og fulle kontrollen over egen kropp, og det ville bli redningen min på spiseforstyrrelsene mine, som jeg har slitt med hele livet.
Jeg har en autoimmun sykdom der blodet mitt rett og slett dreper blodplatene, og dette gjør meg til en bløder, blodplatene mine som skulle være på 250 var helt nede i 16! Og jeg svevde mellom liv og død den dagen jeg falt ned trappen og knakk ryggen rett av. Jeg ble kraftig irritert på Haukeland sykehus da dem dro operasjonen ut i det lengste, og lot meg ligge i sengen stiv som en pinne, med smerter jeg aldri kunne forestille meg var mulig, og lite visste jeg at dem ikke kunne operere meg i fare for at jeg ville blø ihjel på operasjonsbordet. Jeg ble også irritert over at dem hele tiden overvåket meg, vekte meg og sjekket meg, og jeg forstod ikke den gangen at dem faktisk måtte det, da jeg bokstavelig talt lå der og kjempet for livet, uten å vite det selv.
Denne autoimmune sykdommen trodde dem først kom av livsstilen min, og at dette var grunnen til det kraftige fallet i blodplater, men i ettertid fant dem ut at dette ikke var grunnen alikevel, da blodplatene ikke steg på tross av kutt av rus, og behandlinger. Dem fant ut at jeg skulle prøve steorider, og dem satt meg på en kraftig kur på 70mg per døgn, og lite visste jeg hvordan tiden fremover ville bli. Dette er resultatet etter noen uker!
Disse steoridene ga meg bare kraftige bivirkninger, der jeg trodde ansiktet mitt fysisk skulle sprekke, jeg opplevde nattesvette fra helvetet, som stinket slik at jeg selv omtrent kastet opp hver gang jeg våknet, med sengen fullstendig våt, og alle kroppslige funksjoner var helt utav stillet. Det er som å gå på speed hele døgnet, uten nedturen, og jeg fikk gjort umenneskelig mye! Jeg sprang igjennom gata i Februar med knekt rygg, og tok meg helt ut ifra første dag på disse pillene, noe jeg tror jeg får igjen for nå!
8 mnd har det tatt meg, og først nå starter vekten å gå nedover, og i dag er jeg 79kg! Jeg har altså lagt på meg 26kg på en knapp mnd, og har slitt i 8mnd før vekten starter å gå nedover igjen. Og legene bedyret den gangen jeg startet på denne medisinen ifra helvete at vekten kom til å rase nedover igjen rett etter at jeg kuttet medisinene. Jeg har gått igjennom ett helvete på grunn av disse medisinene, og jeg er svak ifra før, jeg har en rygg som verker, så 26kg ekstra på en kropp som er vant med å være liten og petit, er tungt uansett hvordan man snur og vender på det.
Aldri trodde jeg at jeg ville sitte her og syte over min egen kropp og vekten min, men på bildene ser dere den nakne sannheten, og jeg tror de fleste kan forstå at så store momentante forandringer på kroppen kan gå innover den sterkeste, og for meg var dette bare en morsom greie i begynnelsen, når ansiktet este ut og jeg mistet fullstendig kontrollen over kroppen min. For meg var dette en pause, der jeg likegodt kunne spise akkurat hva jeg ville, gjøre akkurat hva jeg ville, og ikke behøve og trene lenger, men etterhvert så begynte jeg og kjenne at huden strekte seg, og at jeg fikk fysisk vondter overalt. Det var rett og slett ikke moro lenger, og det tenker jeg de fleste kan forstå 🙂
HELDIGVIS hadde jeg en lege som fulgte meg tett opp, og som såg galskapen før det ble for ille, og derfor føler jeg meg så trygg på henne! Hun forandrer behandling etterhvert som vi går turen, og hun ser og vurderer underveis, hun har vist meg at hun vil mitt beste, og jeg er faktisk glad i legen min på ekte. Hun reddet mitt liv den dagen hun fortalte meg at om jeg begynte å drikke igjen, så ville jeg dø, og bare en så liten ubetydelig kommentar, endret hele livet mitt. Hun har sklidd rett inni hjertet mitt, og jeg stoler 100% på denne dama! Hun har fått meg frisk, hun har reddet livet mitt, og nå er hun legen til pappaen min. Hun ble litt sjokka da jeg ble med han sist, for hun visste ikke vi kjente hverandre, men det ble ett positivt gjensyn som alltid.
Etter at vi kuttet steoridebehandlingen tok jeg 4 kurer med noe dem gir mennesker med kreft. Det er mer effektivt en cellegiften, og hos mennesker med kreft gir dem denne kuren, i tillegg til en annen type. 4 ganger reiste jeg inn og tok denne behandlingen, og blodplatene mine steg igjen! Jeg målte resultatene av alle blodprøvene flere ganger i uka, og var mer på legekontoret og sykehuset enn hjemme en periode. Vi tok det faktisk så langt at vi lot det gå sport i det, og veddet om blodplatene mine, hehe.
Jeg føler slik en glede over å være frisk, oppegående og at jeg klarer meg selv! Det er så gledelig for meg å kunne dele i dag at jeg er under 80kg! Hele 8 mnd etterpå har vekten begynt å gå ned, og hver gang noen kommenterer det, så blir jeg så glad. Ikke fordi jeg er så opptatt av akkurat dette, men det er ett tegn på at kroppen min har begynt å bli frisk, at den endelig har oppdaget at jeg er ferdig med denne behandlingen ifra helvetet, og at den kan gå tilbake til normalen igjen. Jeg følte meg så ille den gang, men nå er jeg sterkere enn noengang. Endelig kan jeg dele dette!
Det har vært en så lang reise for å bli frisk, og for å slippe å gå og bekymre seg for indre blødninger, for de ytre blødningene er greit å leve med, dem er enkle og oppdage og stoppe, men om jeg hadde fått en liten blødning innvendig i denne perioden, hadde det vært lite dem kunne gjort. Jeg har mang en gang fått beskjed om at det er ett under at jeg klarer meg, at jeg kan gå ut og på tur, at jeg kan leve livet mitt så fritt som jeg kan, og jeg må slutte å henge meg oppi alle disse tingene jeg nå ikke lenger klarer å gjøre. Jeg har verden for mine føtter, og er så heldig som har fått blitt frisk, når utgangspunktet mitt var så forferdelig dårlig. Ikke bare har jeg kuttet rusen, jeg har gått igjennom en kraftig omveltning fysisk, det ser jo dere her, og jeg håper dere nå forstår litt bedre hvordan det har vært å være meg, de gangene jeg klager litt ekstra over kroppen som har vært i full forandring på måter jeg ikke setter helt pris på!
Vær fornøgd med den du er, for det kunne vært så mye værre!
I kveld har Sebben innsett fordelene ved denne bloggingen min, og jeg setter ett ekstra preg på bordet egentlig bare for å kunne dele det med dere, og slik er det med mange ting i hverdagen også, man gjør litt ekstra, og pumper opp de små tingene på en helt annen måte enn før. For å kunne dele fine bilder på denne bloggen og på sosiale medier.
Jeg tenkte litt ekstra på det tidligere i dag, da jeg satt her i t-shorte uten bukse på, usminket og uskjønn midt på lyse dagen og såg på Hotel sæsar sammen med min kjære som låg ved siden av i sofaen og sov midt på dagen, og plutselig fant vi ut at vi skulle finne på noe, dra en plass eller gjøre noe utav denne hærlige lørdagen!
Det første jeg gjor var å kaste på meg sminken, stelle meg på håret og finne frem ekstra pene klær til denne lørdagen, og jeg tok meg selv i hvor selvbevisst jeg nå er iforhold til før, da jeg ikke kunne brydd meg mindre om hvordan jeg såg ut eller fremstod på noen måter. Det første jeg gjor da jeg var ferdig stelt var å ta bilder av meg selv, for å fremstille meg selv som velstelt igjennom hele helgen, jeg som akkurat hadde lagt på sofaen med t-shorten min og chillet for fullt. Hvorfor tok jeg ikke bilder av meg selv før jeg sminket og stelte meg? Jo fordi jeg er som absolutt alle andre! Jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut, og jeg deler bare bilder jeg er fornøgd med, DET hadde jeg aldri trodd jeg noensinne ville si, men alt påvirker meg, og jeg er ett svakt menneske. Jeg legger meg flat og innrømmer det hele!
En ting som også tyder på at jeg har blitt fryktelig selvbevisst, er vekten min! Jeg har nemlig gått ned 2kg den siste tiden, jeg som gikk opp hele 26kg da jeg startet med steorider i februar! Og andre har startet å bemerke dette, og kommenterer at det ser ut som jeg har gått ned i vekt, og da tenner jeg bare for fullt, og blir enda mer opptatt av den hersens vekten. Det er godt å kjenne at disse ekstra kiloene som kom av medisinen holder på å gå bort igjen, det har jeg ventet utrolig lenge på, og nå når den starter å gå nedover, så blir jeg så engasjert i å vege meg hele tiden, og bare vente på at den skal synke enda mer. Jeg er en katastrofe av ett menneske!
Aldri hadde jeg trodd at jeg ville bli ett menneske som selger sjelen min på sosiale medier, og må sminke meg for å våge og poste bilder av meg selv, aldri hadde jeg trodd at jeg ville bli ett menneske som ville bry meg om hva andre mener om meg, eller bli den jenta som står på vekten for å se etter resultater av egen kropp… … men jeg har da aldri prøvd å fremstille meg selv som perfekt heller, og det er litt greit at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ser galskapen i disse situasjonene der jeg pynter bordet for å ta bilder til bloggen, eller må sminke meg for å våge og ta bilder av meg selv. Ingen er perfekte!
Overskriften kan sette sinnet i kok og skape opptøyer uten sidestykke men jeg satser på at dere tar en spøk, også når det kommer til herren, og på slike kvelder så tenker jeg litt ekstra på arbeidet jeg gjør for samfunnet rundt meg. Vi bruker som regel lørdagskveldene våres på dette, og det har blitt en tradisjon nå når jeg har kubbet ølboksen og satser på en sunnere livsstil. Selvom jeg satser på en sunnere livsstil, så prøver jeg til tider og drepe andre med bakevarer, og jeg får skylden for vektoppgangen til visse jeg deler ut til. Jeg akter ikke å ta skylden for det hele, men det føles godt å gjøre det lille ekstra for andre på lørdagskveldene, når man offisielt skal kose seg litt ekstra! Kunne det blitt bedre?
Jeg har ikke begrep om hvor mye jeg har hatt i bilen min, av klær, matvarer, produkter og møbler, ja jeg har hatt det meste, og bilen har vært mitt redskap i dette aktive arbeidet for å bedre andres situasjon, mens jeg også hjelper meg selv. Jeg har ofte fylt bilen til randen med saker, og kjørt rundt og oppsøkt dem jeg vet kan få nytten av tingene, og jeg har bare blitt møtt med takknemlighet og varme <3 dette er noe jeg ønsker å drive med også i fremtiden, og jeg hadde ikke kunnet gjort dette uten bakeren på Bryggja, og all støtten jeg har fått økonomisk igjennom spleiser og innsamlinger! Jeg er overveldet over støtten.
Jeg tenker at vi alle kan være Jesus på våres måter, og å yte det lille ekstra for våres medmennesker er jo en del av denne pakka. For meg selv så nytter det, og jeg får så mye igjen av å suse rundt døgnet rundt! Jeg kaller bilen min en rusbil, uten rus, og jeg er så forelsket i bilen at det er på grenser til vanvidd, jeg tror jeg kunne giftet meg med den, om det hadde vært lov 🙂
Vi har iallefall hatt en kjempefin kveld sammen, på tur til Eid og kjøring rundtomkring med mat og støtte 🙂 det er slik vi liker å leve livet våres, det er dette som driver meg egentlig, ikke disse store tingene, men disse små øyeblikkene som jeg er så heldig og få lov og oppleve. Jeg har kommet langt, men glemmer aldri dem som står igjen, og jeg vet hvor jeg kommer ifra 🙂 det tror jeg er det viktigste i denne jobben jeg har foran meg, det er mange ting å ta tak i, så mange problemstillinger og ta stilling til, og så ufattelig mye bare ett menneske kan gjøre noe med! Om du tror du ikke kan utgjøre en forskjell, så skal du prøve å være i ett rom med en mygg! Slik føler jeg det.
På mange måter har jeg funnet sjelevennen min, den som plukker meg opp når jeg er nede og som gir meg betingelsesløs kjærlighet hver eneste dag, men som kan irritere meg så mye at jeg har lyst å rive håret utav hodet mitt, og som får opp tempen min bare ved å være seg selv, ja for ingen klarer å bo sammen, og oppå hverandre uten å irritere seg over hverandre, og noen ganger plager vi hverandre bevisst, av kjærlighet og for festlighetene sin skyld.
Jeg tenker at når man møter en man klarer å bo sammen med, og være sammen med døgnet rundt uten å bli lei, så er det ekte kjærlighet, og det forundrer meg hele tiden hvor lite lei jeg blir av kjæresten min, vi finner på ting hele tiden som får meg til å se på han og kjenne sommerfuglene i magen, og jeg tror dette er viktig i en hektisk hverdag der det praktiske tar over alt fokus
Vi er ikke bare kjærester vi to, vi er faktisk bestevenner, og jeg husker ikke at vi noengang har kjedet oss sammen, og når man tenker på all den tiden vi tilbringte på sykehuset da jeg knakk ryggen, tyder det på at vi har ett stabilt forhold til hverandre, og vi strekker oss langt for hverandre, og setter oss alltid først.
Da jeg knakk ryggen, og såg reaksjonen til min kjære, så vokste det frem en kjærlighet som har slått ut alt, respekten for mannen min gikk i taket, og at han satt ved siden av sengen min så lenge i strekk, mens jeg lå der og hylte og gråt, og han vek ikke siden min, og ble selv på juleaften. Jeg måtte nesten tvinge han til å dra hjem til familien og spise julemiddag, og er så evig takknemlig for at han den gangen viste meg hva en ekte mann er laget av. Å aldri vike hverandres side, på tross av store problemer er nøkkelen til ett langvarig og trygt forhold, og jeg er ikke vant med å ha det så bra som jeg har det nå.
Å være sammen med sin bestevenn byr også på utfordringer, og siden vi begge har rusproblemer og er rusavhengige, har vi absolutt alle oddsene imot oss, det er nesten ingen som klarer dette sammen, og jeg føler vi knuser disse mytene og oddsene hver eneste bidige dag! Jeg kunne ikke tenkt meg det anderledes, det føles som skjebnen og vi utfyller hverandre. Det er som om vi skulle ha vært sammen helt ifra starten, og i fare for å gjøre dette innlegget altfor søtt, så stopper jeg her, men jeg hadde ikke klart å blitt rusfri og forblitt rusfri uten denne mannen her!
Å være i ett trygt forhold gjør meg selvsikker på meg selv, det gir meg fred til å fokusere på alle andre ting, og jeg er helt sikker på oss og hva vi jobber for, vi er ikke paret som må være oppå hverandre hele tiden, og gjør ting hver for oss, men vi trivest best i hverandres selskap, så hvorfor ikke? Jeg har funnet den rette, og at jeg av alle skulle være så heldig hadde jeg aldri trodd..
Da jeg jobbet på Kiwi og såg par som handlet inn feks, så kjente jeg på dette savnet etter ett forhold som var basert på de riktige tingene, disse normale tingene som par gjør sammen, og nå har jeg endelig ett menneske som jeg klarer å leve sammen med, og som jeg stoler på 100%! Endelig er det min tur og bare føle på denne kjærligheten til mannen min, for han blir faktisk det 06.08.2022! Jeg gleder meg!
Okay, det er ikke mange ting som får meg til å eksplodere, men når det kommer til homohets og dårlige holdninger, så merker jeg at jeg nesten går ut av forstanden og mister meg selv. Det er ingenting annet som kan få meg utpå kanten, en når jeg leser kommentarfeltene i diskusjoner om homofili og disse forkastelige fordommene som finnes der ute.
Alle snakker om hvor åpent samfunnet våres er, hvor langt vi har kommet når det kommer til homofili og holdningsskapning, vi har ett perfekt samfunn der vi behandler hverandre med ypperste respekt og ingen sitter med fordommer, men når jeg leser kommentarfeltene rundt omkring, så mister jeg troen på hele menneskeheten, og frykter at disse holdningene som vises der, også finnes in the real life!
Jeg vet hvor lett det er å få ut frustrasjon og være urettferdig når man sitter trygt i sin egen stue, bak skjermen og er anonym, men mange av kommentarene jeg oppdaget i forskrekkelse gikk kraftig innover meg, selvom jeg er ganske så hetero her jeg sitter selv, men min beste venn og partner in crime er homofil og er godt gift med en hærlig type.
Hvem er vi til å dømme hva kjærlighet er? Og hvem det er greit kjærligheten får vokse imellom? Er vi Gud vi da?
Jeg falt innom en diskusjon og bet meg merke i kommentarer som «så lenge dem holder seg unna barn, så er det greit» eller «det er bare å være obs på barna om man har slikt gående rundt seg», jeg kjenner at jeg er iferd med å eksplodere bare jeg ser slikt, og jeg kjenner at jeg bare må ta meg en real pause ifra diskusjonsforum og steder med evneveike kommentarer som utstråler slike holdninger som jeg ikke klarer å akseptere!
For en tid tilbake delte jeg ett innlegg om min bestevenn, som var ute en tur i Oslo, og opplevde blind vold på det mest alvorlige! Han ble slått ned fordi han er homofil, og jeg klarte ikke å la tastaturet være i fred, Kasper fikk massiv oppmerksomhet etter innlegget, og ble bedt på fester, og på tilstelninger, og jeg føler han fortjener all positivitet han kan få.
Jeg blir sjokkert når jeg ser holdningene som finnes der ute, som er ifra steinalderen spør du meg! Man blir ikke pedofil bare fordi man er homofil, og samtlige av dem jeg kjenner med annen legning er totalt imot pedofili, og å gre alle under samme kam er virkelig farlig! Samfunnet våres har ikke plass til dårlige holdinger, og slike kommentarer som dette ødelegger alt vi jobber for hver eneste dag! Jeg gremmes over andres holdninger, og håper at dem holder disse for seg selv! Jeg er sint her jeg sitter og klaprer over tastaturet, men når jeg ser urettferdigheten som finnes der ute, klarer jeg ikke å la være!
Legger ved ett bilde av oss to <3 i love you Kasper! Del gjerne dette viktige innlegget, spre ordet, og oppfordre til en forandring !
Alt ligger til rette for det, det er i helgene det skjer, og det er allment OK og være full og la spenningene ifra uka komme ut, pubene er åpne og det er gjerne arrangementer med musikk, og det bygges opp forventninger til disse helgene også hos mennesker som skjelden drikker. Hva gjør man egentlig når man ikke drikker i helgene?
Jeg for min del føler at jeg har tatt tilbake helgene, psykisk. Jeg har hele veien sagt at vi må finne på ting som er spesielle for akkurat helgene, noe som går igjen og som gjør at vi får denne helgefølelsen uten rusen, jeg ønsker ikke å miste denne spenningen helgene inneholder bare fordi jeg har kuttet rusen, og har prøvd å fylt helgene med festeligheter på tross av at øla ikke blir kjøpt inn.
Akkurat denne helgen har vi ingen planer for, men alikevel så er magen fylt med sommerfugler, for akkurat på dette tidspunktet neste lørdag, så er jeg på vei til mine kjære! Jeg skal besøke barna mine, og allerede er jeg så spent at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med meg selv, de to største motivatorene mine, mitt alt! Jeg gleder meg så enormt og har startet nedtelling allerede.
Livet er ganske så fredelig for oss, for en gang skyld, og kalenderen min hoper seg ikke lenger opp med forpliktelser som før, jeg har tiden på min side og får lov å være kreativ!
Pappaen min var til Bergen i går og tok en viktig undersøkelse av magen, dem må finne ut om svulsten er aktiv, og svarene henger i luften. Det gjør noe med familien, vi prøver å holde det på avstand, men vi har på samme tid vært igjennom dette før, vi vet hva som venter, om svarene er positive så går vi imøte en tid med usikkerhet, fordi vi må vite hva som gir disse symtomene han har, og om den er aktiv går vi imøte en tid med stråling igjen, og som ødelegger kroppen fullstendig. Det er som å velge mellom pest og colera, begge alternativene er dårlige. Men vi skal ikke ta sorgene på forskudd, og skal nyte denne lørdagen i heimen, med freden og roen over oss! Ha en fantastisk lørdag alle sammen <3
Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere liker bloggen her 🙂 der poster jeg alle innlegg først, og spennende avsløringer! 🙂 hehe.
I hele dag har jeg vært bomull i hodet, og reaksjonsevnen min er svært svekket, jeg har også null energi og den minste anstrengelse gir meg kronisk utmattelsessyndrom. Jeg tok smertestillende på resept natt til i går, og jeg merker på hele kroppen at jeg ikke er vant med å putte slike ting i meg lenger, før var dette en del av den daglige rutinen, og det var nesten spennende å våkne og sjekke formen ifra gårsdagen, med dens overasskelser og varierende form!
Min nye «normal» med stabil form og energinivå har blitt min typ glede, jeg liker egentlig ikke overraskelser når det kommer til hverdagen, så det er vanskelig å fatte at jeg har vært og er rusmisbruker med det kaoset det bringer. Jeg er også en kontrollfreak, men når det kommer til rusen så har jeg overhode ikke hatt noen kontroll, og ikke har det betydd noe for meg heller. Jeg liker å våkne opp og være i form, uten uhyggelige overraskelser som bomull i hodet og energinivå helt på bunn, og den eneste forklaringen jeg har er denne ene tabletten jeg tok. Jeg satser på at det blir den siste på lenge, for nå sitter jeg med flashbacks for hvordan det var å virkelig være fyllesyk, og det er vell egentlig det største ved ruskuttet jeg overhode ikke savner!
Vi har hatt den roligste fredags kvelden på lenge, og det lengste vi har strukket oss for å bevege oss er for å gå på toalettet, og min kjære har laga mat, Hotel sæsar er på tv-en og vi ligger strak ut begge to, og det er deilig å ha noen å være sammen med når formen ikke er på topp. Tidligere i dag fikk jeg skiftet dekk på bilen, og da tenker jeg at dagen har vært spennende nok, selvom det er fredag og langt ifra en normal fredag her i stua våres <3 selvom jeg ofte tenker at jeg ikke har fått gjort noe, så setter jeg meg ned og blogger og innser at jeg har fått mye utav dagen alikevel, jeg har jo faktisk vært på fotoshoot i dag!
Lykke til, til alle dere som drikker i kveld, jeg er veldig veldig glad for at jeg slipper å våkne i morgen, etter dette blast from the past jeg har hatt i dag, fyllesyk og jævlig etter fredagens strabaser! Skål!
Det er spesielt i helgene jeg merker forandringen, fordi jeg kjenner på dette savnet, misforstå meg rett, jeg savner ikke rusen i seg selv, men denne jakten, der pulsen når opp og man blir gira over tanken på at man snart er nær og kan ruse seg.
Det gjør noe med en, det ligger i DNAet mitt, jeg har holdt på i så mange år, så noen senskader må man bare regne med, men uansett så lever jeg heldigvis ikke med dette suget mange opplever etter å ha kuttet. Jeg har komt billig unna tror jeg!
Det er helt sinnsykt for meg og sitte å skrive at jeg har vært rusfri i 45 helger på rad, og det blir bare villere og villere og si det høyt, jeg hadde aldri trodd at jeg ville klare dette her, og når jeg sier det så mener jeg det virkelig.
Om noen for 1år siden hadde tilbydd meg 5 millioner kroner for å kutte all rus utav livet mitt, så hadde jeg med hånden på hjertet ikke klart det, jeg ga rusen tilogmed barna mine, det kjæreste jeg hadde, så jeg var virkelig ille ute å kjøre. At jeg skulle få opp øynene mine og se alt så klart som jeg gjør, kom uventet og som en positiv overaskelse på meg, jeg var beredt på å gå igjennom ett helvete for å i det hele tatt klare å holde meg edru i 1mnd, og nå har jeg altså så mange uker på rad, uten sug eller tanker om å vende tilbake.
At jeg i dag kan sitte å si dette her, er surrealistisk for meg, men om noen i dag hadde tilbydd meg 5 millioner kroner for å gå tilbake til det gamle livet mitt, så hadde jeg med hånden på hjertet ikke klart å gå tilbake til rusen, da ville jeg heller tatt mitt eget liv, og avsluttet alt.
Våres egne tankers kraft spiller en mektig rolle i mitt liv, jeg er bevisst på hva jeg tenker, og jeg forteller meg selv positive ting i speilet hver eneste dag, ingen penger i verden kan kjøpe sjelen min, jeg måtte bare våkne opp kraftig først, og nå ser jeg alt så klart og fint <3
I dag har jeg vært langt utenfor egen komfortsone og vært med på en fotoshoot og tatt bilder til en stor avis som jeg skal være med i! Bildene ble så bra som dem kunne, og reportasjen er jeg veldig fornøgd med, så nå gleder jeg meg til å se det endelige resultatet og oppmerksomheten som kommer av ett slikt oppslag! Lille ubetydelige meg i den store sammenhengen håper på å få masse bra utav å dele historien min som jeg har gjort, og det er første gang den får såpass stor oppmerksomhet som denne gangen <3
Jeg tenker at man ikke kan tråkke feil når det kommer til noe så viktig som rus og psykisk helse, og all oppmerksomhet er god oppmerksomhet når det kommer til stykke, å gjøre en forandring ligger nært hjertet mitt og er det som driver meg fremover, på tross av en rygg som sliter meg ut i perioder, og ting ikke ser så lyse ut, så har jeg en drivkraft og noe som pusher meg fremover på tross av alt som tynger man ned. Ingenting kan slå feil, eller komme ut feil når det kommer til dette for meg, jeg står inne for alt jeg har skrevet, i alle disse innleggene mine, det er min historie og mine erfaringer, og jeg har faktisk ikke løyet siden 18.desember, så alt som står her er den brutale sannheten, og den er kansje noen ganger vanskelig å få rett i fleisen for noen.
Det er klart jeg har motstandere av denne bloggen her, det vil man alltid ha 🙂 men det er ingen som tør å si det til meg, og da vurderer jeg ikke disse meningene heller, jeg liker mennesker som er rett frem, rak i ryggen og sier det dem mener, selv i fare for å bli mislikt. Jeg pakker ikke inn ting i silkepapir, og er ofte for ærlig, men jeg kan ikke tape noe på dette, og ingenting av dette kan bli brukt imot meg senere heller. Jeg har blitt den personen jeg ønsket å være før, den som hadde en stemme og ikke var redd for å bruke den, for i så mange år har jeg bært på alt aleine, uten å ha åpent opp til noen som helst, jeg har funnet kuren min, og jeg ønsker å dele den med dere <3
Egentlig er jeg bare en enkel sjel, jeg som alltid har trodd jeg har vært unik og anderledes, at mine følelser og hvordan jeg oppfattet tingene var ulik alle andre, men i denne prosessen så har jeg funnet ut at jeg langt ifra er unik og anderledes, alle disse følelsene er normale, jeg har bare bedøvd alt hele livet, sluppet og kjenne etter og plassere hva følelsene mine egentlig har betydd, jeg er ganske så ordinær, og kroppen min og hodet mitt fungerer egentlig akkurat som alle andre sitt. Jeg er langt ifra enestående, men jeg er en vinner, det har jeg vist igjennom å dele historien ifra ruinen av ett liv, til å faktisk kjenne på ekte livsglede og kjærlighet til verden rundt meg. Om ikke denne historien gir håp, så vet jeg ikke hva som kan gi det!
Meld dere inni gruppa mi på facebook «tilbaketillivet» om dere liker denne bloggen og ønsker å følge den videre!
