At dagene kan være så forskjellige forundrer meg litt, i går våknet jeg med smerter from hell og i dag når jeg våknet måtte jeg kjenne etter, sjekke status for så og sprette opp av sengen. Det er nesten som da jeg rusa meg, og måtte sjekke statusen på fyllesyken før jeg turde å sprette oppav sengen, bare at da måtte en også finne ut hvor man var og i hvilken seng man lå i.
I dag smeller det, så jeg er evig takknemlig for at kroppen ikke sviktet meg i dag også, jeg skal ut og ta bilder til avisen, og sitter og undrer meg om jeg skal pynte meg, eller om jeg bare skal være meg selv? Meg selv er jo på åpen blogg, som en åpen bok om alle usikkerhetene mine, alle problemene mine og meg selv, så det ville være rart for meg å kledd på meg en drakt og en maske for å ta noen bilder til en artikkel om akkurat denne bloggen, jeg tenker jeg går i de klærne jeg normalt går i, sminker meg akkurat slik jeg bruker og tar dette på en helt naturlig måte, selvom dette ikke er en normal situasjon for meg.
Om noen hadde ringt meg for 1år siden og sagt at jeg skulle i avisen og ta bilder av meg selv, så hadde jeg rømt landet, bokstavelig talt, og sittet med angstanfall og spasmer, det er så langt ifra virkeligheten min og hadde noen fortalt meg at jeg en dag ville fortelle åpent og ærlig om dette kaoset av ett liv jeg har hatt så hadde jeg nok fått meg tidenes latter, og ikke tatt det seriøst, og nå er det virkeligheten min. Det er så mange ting som er så forandret, jeg våger å gjøre så mange ting som var helt utenkelige for kort tid siden, jeg har sosial angst, som har hindret meg i all sosial omgang helt siden jeg var veldig ung, nå er jeg den som skriker høyest når jeg føler jeg har noe viktig på hjertet, jeg åpner meg til mennesker jeg ikke en gang kjenner, og føler ikke lenger på denne skammen over fortiden min.
På mange måter har jeg forsonet meg med det som har skjedd, jeg har tilgitt meg selv og mange andre for feilene som har blitt gjort, jeg er fri på mange måter, men har en lang vei å gå ennå. Jeg føler jeg har tiden på min side, jeg som trodde jeg ville dø ung, jeg har mye på lager og engasjementet mitt brenner, jeg har troen på dette livet, og føler jeg har fått en ny tjangse, og det føles veldig spesielt og ekte for meg. Jeg tenker denne fremtiden blir lys om man gjør den det, og våres egen tankekraft har jeg undervurdert helt til nå, man blir faktisk det man tenker, og ikke det man spiser! 🙂 Følg med videre i dag, for dette blir en spennende dag!
Jeg, jenta med makk i ræva og i full sving døgnet rundt har hatt min første dag rett ut på sofaen, uten en nubbetjangse til å gjøre noe annet en å bare klare å gå på do og tilbake igjen!
Når det ikke en gang frister å sette seg i bilen og kjøre seg en tur, DA er jeg dårlig da! Men jeg tar det med godt mot, og prøver å tenke positivt, og det værste marerittet er frykten for at også morgendagen og dagen etter skal bli som i dag. Det er så mange ting jeg helst skulle ha gjort, og i dag har jeg faktisk ikke hatt muligheten til å strekke meg for å få gjort noe som helst, og når man står uten valg, ja da er det lettere å forholde seg til denne stillstanden.
Jeg unner ikke min værste fiende den smerten jeg hadde tidligere i dag, og det var like ille som etter operasjonen, da jeg ble sendt hjem og startet opptreningen. Det føles rett og slett ut som hoften er fullstendig utav ledd, og alt gjør vondt. Så i dag har jeg lagt her rett ut med tv-en på og bare fokusert på tingene jeg faktisk kan gjøre noe med, nemlig det som foregår på nettet 🙂
I morgen kommer det en fotograf så jeg krysser fingrene for at formen er bedre, og at jeg gjør ett bra ansikt som skal klines opp i en av Norges største aviser!
Jeg har fått æren av å lese igjennom denne artikkelen på forhånd, og jeg ble veldig fornøgd og jeg kan virkelig stå inne for det som står der, og jeg gleder meg til at bloggen og historien får litt mer oppmerksomhet og ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg ville komme i media med denne lille bloggen min! Dette er så stort at jeg ikke klarer å ta det innover meg før etter at det er publisert, og jeg gleder meg til å se hva som kan komme utav dette her, mer fokus er drømmen min!
Klaging over ryggen hender når man blir liggende som i dag, men i går fikk jeg noe kastende rett i fleisen, kan man si. Jeg satt og klaga meg over at jeg måtte sitte og støvesuge gulvene her, og rett etterpå kjørte jeg forbi en ung person som er lenket til rullestolen sin for resten av livet, og denne personen falt ned halvparten av den avstanden som jeg falt. Det er så forferdelig tilfeldig, hvem som blir lam og hvem som får leve videre som normalt etter opptrening. Jeg ble faktisk på gråten der jeg kjørte videre, og tok meg selv i å innse hvor jævlig heldig jeg har vært! Det er ikke meningen å klage seg, det er ikke meningen å henge seg oppi alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre, og jeg skal bli bedre på å se mulighetene mine isteden for begrensningene. Jeg har vært rusmisbruker i alle disse årene, jeg har påført mange stor sorg, og jeg finnes ikke stolt over mye, jeg får lov å leve videre som normalt, mens en ung person falt ned og endte i rullestol for resten av sitt liv. Jeg har igrunn overhode ingenting og klage over og jeg skammer meg nesten.
Ønsker dere alle en fortreffelig aften videre <3 min kjære har vært på butikken og kom hjem med julebrus og favorittsjokoladen, så nå er det fest i stua! Det hjelper alltid å ha noen som tenker på en, og det føler jeg at jeg har mange av i dag! Masse kjærleik!
Meld dere gjerne inni gruppa tilbaketillivet på facebook om dere fikk sansen for denne bloggen! Det kommer til å skje masse spennende fremover! Lover.
Til nå har jeg blogget mange ganger for dagen, om alt og ingenting i denne nye tilværelsen min, det har ikke vært noen struktur over det, og jeg har blogget om akkurat det som har falt meg inn.
I en periode gikk jeg på kraftige steorider, og da sier det seg selv at man har overskuddet og fantasien til å finne innlegg som fenger! Man er en duracellkanin som tåler alt, og klarer det meste, men nå har jeg tatt ett valg som blogger, og for å beholde dere kjære lesere må jeg ta grep og forandre min stil som blogger rett og slett 🙂
Å blogge mye kan være bra i perioder, der man skal få opp lesertallene sine, og spre bloggen sin, men nå har jeg en solid lesergruppe som igjen og igjen kommer innom og leser innleggene mine, jeg har spredd den heftig til tider, og tenker at det kan bli for mye info på for kort tid, og jeg lar ingenting være til fantasien, for å si det slik 🙂 nå når en stor avis har fattet interesse for denne lille bloggen min, må jeg fremover satse på at innholdet er viktig, og at jeg skal kunne stå inne for samtlige innlegg som jeg poster. Dette har jeg klart til nå, og jeg ville løyet om jeg hadde skrevet at jeg ikke bryr meg om lesertallene mine, for man er naiv om man tror det ikke betyr noe! For meg er det viktig med lesertall, men det som er enda viktigere er dem som kommer tilbake. Jeg ønsker at denne bloggen skal fylles med lesere som ønsker å følge bloggen videre, og som finner nytte i det jeg deler av historien min! Jeg ønsker ikke at lesertallene stiger kraftig med lesere som bare faller innom, og aldri vender tilbake, da faller poengene mine igjennom og målet faller bort.
Selvsagt klarer jeg ikke å legge denne bloggen ifra meg, men jeg ønsker å forbedre den, og tar gjerne imot tips 🙂 jeg er uerfaren med det hele, og lærer mens jeg går!
Meld dere inni gruppa mi på facebook tilbaketillivet om dere liker denne bloggen her, for jeg tror det blir en spennende tid jeg går imøte, og alt kommer selvsagt på denne bloggen!
Færre men bedre innlegg med mer innhold blir stikkordene for hvordan bloggen blir videre, jeg har innsett at å blogge 6 ganger for dagen for å holde lesertallene oppe ikke går lenger, og innleggene blir dårligere på denne måten. Jeg har vært manisk, jeg har fått ned absolutt alle tanker, og har brukt bloggen aktivt til egenterapi, men fremover skal jeg heller satse på lange innlegg, med viktigere budskap!
I morgen kommer en av Norges største aviser og skal ta bilder av lille meg, lille meg skal i en stor avis, og iløpet av dagen får jeg artikkelen sendt for godkjenning. Jeg grugleder meg! Dette er så stort at det er vanskelig å ta det innover seg, nå skal bloggen ut, for alvor, og kansje gjøre en forskjell. Det er jo dette jeg ønsket, men når man først står der, så er man kansje ikke så klar allikevel, og jeg kjenner på ærefrykten dette innebærer.
Målet mitt er enkelt og greit, jeg ønsker å bruke historien min til noe nyttig for andre, jeg har funnet min vei, men den er min, og jeg kan ikke lage en fasit til noen om hvordan man kutter rusen ifra livet sitt, man må plukke ut teknikker og måter som andre har brukt før, sette alle disse sammen og lage sitt eget system, man må finne tingene som driver deg fremover, og disse elementene som hindrer deg i å gå tilbake. Man trenger helt vanvittig mye støtte, og jeg er så heldig å ha min egen heiagjeng! Jeg har funnet min vei, men den er ikke for alle, og jeg anbefaler ingen min måte, fordi jeg er 32år og først nå har jeg klart det jeg aldri trodde jeg ville få oppleve. Det hadde vært ille å driti på draget så mange ganger som jeg har gjort, uten at man kjenner lukten av det etterpå, og med det mener jeg at alle disse fallgropene jeg har falt i, ønsker jeg å formidle videre, så ikke alle trenger å gå i alle fellene jeg har måttet klatret meg oppav igjen.
Man kan lære av andres erfaringer, det viser gruppen jeg går i meg, og å høre andre snakke om sitt misbruk hjelper meg mye når jeg står ovenfor ting jeg ikke såg komme. Ingen fortalte meg at jeg ville drømme om alkohol 10mnd etter at jeg tok min siste øl, ingen fortalte om alle disse følelsene man opplever for første gang på lenge, og man behøver disse erfaringene ifra andre mennesker for å forstå seg selv. Jeg selv har gått med en dårlig følelse når jeg plutselig våkner opp i sengen etter ei fyllekule uten like, jeg har gått med en dårlig sanvittighet fordi jeg trodde dette var det jeg innerst inne ønsket, og at det kom ut om natten, men det er jo selvsagt ikke slik!
Jeg ønsker å bli brukt for alt jeg er verdt, jeg ønsker å bruke alt jeg har lært på den harde måten i arbeidet videre med å hjelpe mine likemenn, jeg ønsker ikke bare å leve her edru, uten å ta tak i alle problemene jeg ser finnes der ute, jeg har funnet min stemme etter 32år og nå ønsker jeg å bruke den, når jeg vet jeg har noe viktig å si.
Jeg ønsker å forandre samfunnet våres, for uansett hvor mye vi mener at det har forandret seg og blitt bedre, ser jeg utestengelse og stygge blikk på dem som sliter fortsatt ennå. Jeg ønsker å skape fokus, informasjon og kunnskap om dette, til mennesker som egentlig ikke aner hva dette problemet går utpå. Jeg mener at rasisme skapes av uvitenskap, og dette gjelder også alle andre grupper i verden. Rusmisbrukere trenger ett ansikt, så synet på en alkoholiker endrer seg, for det er ikke bare eldre slitne menn med øla foran seg, det kan jeg vise med mitt ansikt, og jeg ønsker å bruke dette på positivt vis.
Jeg sitter med mye informasjon om feil og mangler, jeg sitter med hendelser som jeg kunne gått rettens vei og vunnet mange saker, jeg kunne hengt ut utallige personer med historier som ville rystet samtlige av dere, men hva vinner jeg på dette?
Behovet mitt er å endre samfunnet, ønsket er å gjøre en forskjell og endre ting som blir gjort feil i dag, målet mitt er ikke å henge ut noen, eller få mennesker rundt meg fengslet for den saks skyld, det ville ikke gagnet meg og min sak, og jeg er ikke ute etter noen hevn. Det eneste jeg ønsker er å fortelle min historie, og vise hvor fort det kan gå skikkelig ille for mennesker som meg, så neste gang du går forbi en du ser sliter, så ønsker jeg at du tenker på denne bloggen og meg.
Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook for å følge bloggen videre!
Jeg våknet i smertehelvete i natt kl 5 og det er første gang jeg har måttet ta smertestillende som jeg har fått på resept. Snøen har komt ned i fjellene her, og smertene blir uutholdelige og jeg gruer meg virkelig til denne vinteren her, jeg trodde jeg visste hva smerter var, men når jeg tar smertestillende som kutta morfinen fortere enn legene ville da jeg knakk ryggen, så er det ille.
Piller har aldri vært min ting, og jeg har skydd det for alt det har vært verdt, jeg har alltid vært livredd for å ta dem, men i natt måtte jeg bare. Nå sitter jeg nesten igjen med en følelse av at jeg har sprukket, siden jeg alltid sier at rus er rus for en misbruker. Men vettet tar meg, og når man har så vondt som jeg hadde det i natt, så må man faktisk ha lov å ta medisiner man får med legen sin. Denne stoltheten min må jeg legge bort for å ikke skade meg selv, for jeg har jo ikke sprukket har jeg vell?
I dag skulle jeg på Raudeberg og skifte dekk på bilen, men måtte ringe nå og utsette det, min kjære har stått opp og tatt bussen uten å vekke meg, så han må ha fått med seg nattens kamp, og latt være å vekke meg for kjøring i dag tidlig. Jeg skulle også ta masse telefoner, men her ligger jeg da på sofaen og syns synd på meg selv 🙂 medisinene funket såpass at jeg har sovet siden, men jeg tar ikke tjangsen på å kjøre bil før det har gått 8 timer, og å sette seg inni bilen i dag ville være tortur, da det føles ut som hele hoften min er fysisk utav ledd, uten å være det.
Smerter er jeg flink på, og jeg tåler en del, men i natt så hadde jeg like vondt som etter operasjonen da jeg ble sendt hjem og hadde mine første netter i sengen her, det føles som om hele hoften er utav ledd, og det er vondt uansett hvordan man ligger, står eller beveger seg, og jeg håper så inderlig at dette ikke er fremtiden min, at dette bare er en dårlig natt, og at jeg har tatt meg for hardt ut eller en enkel grunn for smertene, for jeg orker virkelig ikke å bli så lammet som jeg nå føler meg her jeg ligger.
Dagen min blir tilbringa i sofaen, og alle plikter får vente, også må jeg få forsone meg med at jeg faktisk ikke har sprukket bare fordi jeg tar en smertestillende når smertene er uoverkommelige, det er en kamel å svelge, men noe rus får jeg ikke av disse medisinene, og jeg ber til alle makter om at det blir med denne ene pillen, og at jeg får slippe. Dette er ingen god dag for meg.
Jeg har funnet ut noe i dag, jeg har funnet ut noe vesentlig om livet mitt og er glad for dette funnet! Jeg har funnet ut at det ikke bare er i negative perioder i livet jeg søker meg til gruppa mi, det er ikke bare når jeg er trist og lei jeg behøver å tømme meg, men også når jeg har det helt supert og livet suser forbi uten problemer.
Jeg trodde at i dårlige perioder ville behovet for å gå i gruppe være større, og mindre i perioder der jeg har kontroll, men behovet mitt kaller også i perioder der jeg har positive ting og dele, dette er kjernen i en slik gruppe, og jeg er så glad for at jeg fikk lov å starte en slik en, på den lille plassen vi bor på.
Når man har ett problem ligger det i våres menneskelige natur og søke støtte og råd hos andre, og helst mennesker man vet forstår deg, og mennesker med samme problemer er jo den geniale løsningen for slike som oss. Jeg syns det er synd at jeg ikke har fått øynene opp før for slike forebyggende tiltak, som virkelig hjelper om man står med valget foran seg, man vet man trenger det, men er ennå ikke sikker på om man klarer å kutte helt ut, for hva skal man gå til om man ikke har rusen? Jeg tror en slik gruppe vil være enda en stor grunn til å ta steget helt ut, for da vet man at man har noen alltid og ringe til, om presset blir for stort. En slik gruppe tilbyr ikke bare gruppe en gang i uka, i to timer, den tilbyr medmennesker 24/7 ellers i uka også.
Det er ikke slik at jeg bare «jobber» to timer i uka på onsdager, jeg er på «jobb» hele døgnet, jeg er tilgjengelig på telefon hele tiden, foruten når jeg sover. Jeg prøver å være der for dem som ønsker min hjelp, men presser meg ikke på dem som ikke ønsker det. Jeg har enda til gode og ringe noen og spørre om dem ønsker å være en del av teamet våres, den telefonen kommer jeg ikke til å ta, det vil bare føre til at jeg fyller gruppa med mennesker som ikke er klare enda, og som ikke hadde fått fullt utbytte av en selvhjelpsgruppe uansett.
Selvhjelpsgruppa mi klarer jeg meg ikke uten, den er en ny ting i livet mitt, vi er tross alt bare på første året ennå, men det har blitt en del av uka, og uten møte på onsdager så er det noe vesentlig som mangler, det er tradisjon, og det hjelper.
Å sitte i ett rom med likemenn gjør noe med deg, og om du sitter i ett rom med 15 andre mennesker, så føler man seg så trygg at man deler ting man aldri har delt med noen før, de innerste tankene, og helt uten å kjenne dem rundt deg. Man får to timer til refleksjon både over fortiden men viktigst av alt fremtiden, det endelige målet må være rusfrihet, men vi har alltid plass til alle, så lenge dem møter rusfri på møtet.
Med denne gruppa og det «arbeidet» jeg gjør, så vet jeg at jeg slipper noensinne igjen og være i en begravelse til en venn og tenke at jeg kunne gjort noe mer for dem, jeg slipper denne gnagende følelsen av at jeg burde ha vært der mer, gjort mer eller forhindret at det skjedde. Den følelsen unner jeg ingen, og med denne gruppa vet jeg at alle vet at jeg er her. Det skal være en lav terskel for å kontakte meg, det trenger ikke en gang å handle om rus! Jeg har erfaringer ifra mange deler av livet, og jeg tror jeg er en god lytter. For meg er dette viktig, at jeg vet i hjertet mitt at tilbudet og tjangsene er der, at jeg har gjort mitt for å få dette til, og at dette funker for meg først og fremst.
Uten gruppen og Rusettervernet hadde jeg fortsatt vært her, og kansje vært edru, men jeg hadde vært i det samme miljøet ennå, jeg hadde vært den rare og kjedelige som ikke rusa meg, jeg hadde ikke forandret hele livet mitt på denne måten, og jeg hadde ikke hatt dette vanvittige ansvaret som hindrer meg i å en gang tenke på og sprekke.
Jeg har rett og slett ikke tid lenger til å være fyllesjuk, og livet har blitt helt ulik det jeg forestilte meg, jeg snakker fortsatt med mennesker som sitter og er redd for å bli rusfri, dem sitter med de samme følelsene som jeg satt med da jeg selv måtte ta valget. Denne redselen for hvor dårlig man kan bli, og man får angst for å få angst, man vet ikke hva man går til, eller hvordan livet kan leves uten, man trenger masse støtte og råd i denne perioden, og helst ifra mennesker som har gått igjennom det samme selv.
Systemet gjør en vanvittig stor jobb, og en viktig jobb, men jeg tror at samfunnet våres trenger slike grupper også, der egenerfaring kan brukes til behandling, det er ett godt supplement til all den andre gode behandlingen man må igjennom for å klare å bygge opp igjen livene sine. Jeg har en sterk tro på dette arbeidet, og jeg holder meg edru på denne måten, jeg får igjen alt jeg gir, og det gir mening!
Okay… nå har jeg akkurat støvesugd alle gulvene i leiligheten, og som jeg har sagt før så er dette den største utfordringen for meg, samt å vaske opp. Og sist gang støvesugde jeg gulvet på kjøkkenet og på stuen, og ble sittende med låst rygg i flere timer etterpå, så denne gangen bruker jeg teknikken jeg har brukt etter at jeg knakk ryggen.
Det ser sikkert helt teit ut, men jeg sitter faktisk på gulvet og støvesuger rundt meg, og forflytter meg etterhvert som jeg er ferdig, det høres kansje helt vanvittig ut men det fungerer for meg, og det viser at jeg aldri gir opp! Jeg tilpasser meg kroppens begrensninger, og lar ikke dem stå i veien for at jeg skal klare det jeg ønsker å få gjort, og jeg tror denne holdningen har fått meg langt her i livet, og har holdt meg i live i alle disse årene.
Jeg er begrenset, og det har tatt meg lang tid å innfinne meg med at jeg ikke lenger kan drømme om fallskjermhopping eller å nå de største fjelltoppene, og de enkleste tingene i hverdagen er vanskeligere for meg, og tar lengre tid, men jeg kommer i mål jeg også. Som da jeg bestemte meg for å male trappa her, jeg med knekt rygg og store smerter ifra før bestemte meg for å gi den en ny farge! Jeg malte noen steg om gangen, og det tok meg sikkert to uker, men jeg klarte det til slutt, og ga meg ikke uannsett pokker. Det er ingenting som kan stoppe meg når jeg først har bestemt meg, og jeg blir kalt en sta jævel av en god venninne av meg, på godt og vondt.
Jeg tror ikke jeg er en av dem som føler jeg alltid har rett, for jeg gir meg når jeg ser at andre har ett poeng, men når det kommer til prestasjoner, så ønsker jeg å klare meg selv alltid, og i min situasjon så er jeg faktisk eksperten på eget liv, på tross av alle feilsteg og mangel på syn igjennom livet mitt. Jeg vet hva som er riktig for meg, hva jeg klarer og håndtere og hvor min grense går, derfor blir jeg litt furt når folk ber meg om å ikke brenne lyset i begge ender. Jeg vet jo at det bare er velment, og tar det overhode ikke ille opp, men jeg vet hva jeg duger til 🙂
I dag har jeg bevist for meg selv at jeg klarer alt jeg vil, bare etter å ha støvesugd gulvene i leiligheten, små barn, små gleder 🙂 og jeg tar med meg alt av positivitet og fremgang jeg kan få, og gruer meg til å begynne å søke om ung ufør i en alder av 32år, jeg kjenner på en følelse av at jeg gir opp, men det begynner å gå innover meg at dette bare er en forsikring for meg selv. Jeg har mange ting jeg har lyst å gjøre, så mange mål og nå, men jeg må også innse mine begrensninger, og ingen arbeidsplass ønsker noen som må sitte og støvesuge gulvet hjemme, og ikke klarer å bevege seg som normalt. Jeg ønsker heller ikke å være en belastning for arbeidsplassen, selvom jeg aller mest har lyst tilbake i full jobb 🙂 små steg, og en dag av gangen <3
Jeg kjøpte meg t-shorte i Bergen som gjør meg glad hver gang jeg ser meg selv i speilet! Søt hva?
Jeg har vært igjennom en omveltning på mange måter, jeg har endret fullstendig hele livet mitt, og valgt å leve. Når andre sier at dem har valgt å leve, så forstår jeg så inderlig godt hva dem mener, fordi jeg har tatt det samme valget selv, og vet hva det innebærer å velge livet isteden for å gi opp og dø.
Det finnes så mange ulike roller i dette nye livet, som jeg ikke er vant med å ha, og ofte sitter jeg rådvill og ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg er mor, jeg er datter, jeg er forlovede, jeg er venn, jeg er en hjelper, jeg er en leder for en gruppe jeg tror på, jeg er en del av noe større enn meg selv, jeg er en blogger, en som søker oppmerksomhet for saken min, uten å vite hva jeg egentlig driver med, eller hva jeg egentlig innerst inne vil ha ut, jeg er en bekjent og en som folk stoler på, JEG.. …
Livet var så enkelt på mange måter da ingen kunne stole på meg, da ingen hadde krav eller forventninger til det jeg skulle prestere, foruten min egen død. Ingen forventet at jeg skulle ta grep og skjerpe meg, jeg var bare den misbrukeren det ikke var håp for, og som aldri ville lære av den sure kløe, hun som stanget i veggen og aldri fikk til noe som helst, hun som selvsaboterte og ødela alt av rykter rundt seg, og som aldri ville bli noe på ekte, fordi det alltid gikk til helsike hver eneste gang hun prøvde.
Når jeg ser igjennom bilder nå, ser jeg det med andre øyner, jeg kan fysisk se hvordan jeg har det i ulike perioder i livet mitt versus nå, jeg ser på bildene at jeg stråler, jeg har ett lys i øynene mine som jeg ikke har sett siden jeg hadde barna mine, og det samme lyset ser jeg i bildene nå. Etter at barna mine ble tatt ifra meg, så forsvant det eneste ene jeg hadde å leve for, jeg mistet gnisten og falt for alvor for rusen som var det eneste jeg hadde igjen. Jeg ble kastet inni de værste miljøet, og nå prøver jeg å finne min rolle som mor igjen, for hvordan kommer man så mange år etterpå og skal være en mor? Jeg har innfunnet meg med at jeg alltid bare vil være en venn for dem, jeg får ikke denne muligheten til å være en ekte mamma for dem igjen, det ble tatt den dagen dem ble tatt ifra meg. Blodsbånd kan aldri brytes, men vi har mistet mange mange år nå sammen, det gjør noe med forholdet, og jeg er bare takknemlig for alt jeg får, for egentlig fortjener jeg ingenting.
Min rolle som datter er vanskelig, og det har tatt oss lang tid å komme dit vi er i dag, vi har virkelig måttet ha konfrontasjoner, og startet for alvor å kommunisere med hverandre, helt fullstendig åpent og ærlig, og uten filter har vi måttet bygge opp ett forhold til hverandre igjen, som i mange år har vært fullstendig ødelagt. Jeg har alltid vært datteren som trenger hjelp, støtte og en åpen dør, jeg har aldri kunnet tilby foreldrene mine noe som helst, annet en problemer dem har måttet ordne oppi. Nå er jeg frisk og kan gi noe tilbake igjen, men det er en omstilling for dem og forstå at jeg ikke lenger er offeret som ikke klarer meg selv, og jeg må forstå at min forandring kommer til å ta tid for dem og ta innover seg, vi må lære og samhandle sammen og være en familie igjen, uten bekymringer for mine sprekker og ruskuler. Det er vanskelig å finne sin plass som datter, når foreldrene begynner å bli gamle og syke, og jeg prøver å lære så godt som jeg kan hvordan jeg kan være en god og støttende pårørende og ikke en hysterisk datter som ikke aner hva hun skal gjøre. Vi må på nytt være foreldre og barn, bare på en helt annen måte en vi har vært til nå.
Jeg er også en forlovede for min kjære, og vi skal gifte oss i 2022. Jeg av alle skal gifte meg, og ta det store steget dette er, jeg som alltid har sagt at jeg aldri skal gjøre dette, jeg har faktisk aldri vært trofast før, jeg har aldri holdt meg til en person og har alltid levd i giftige forhold som har preget meg som kjæreste nå. Jeg prøver så godt som jeg kan, men tilliten min er tynnslitt, og den minste ting gjør meg fryktelig usikker, jeg tar ut mine usikkerheter på mannen min som aldri har gitt meg noen grunn til å tvile. Jeg prøver å tilpasse meg rollen, gi og ta og jeg har en vanvittig respekt for den jeg er sammen med. Å være i ett sunt forhold nå, er helt vanvittig rart for meg, og jeg venter bare på at det skal smelle og alt bare skal være en fantasi, fordi fortiden min preger meg fortsatt. Min rolle som forlovede setter jeg høyt, og jeg beskytter forholdet våres hele veien, det er vi som er viktige, og alt annet kommer etterpå. Jeg prøver å finne min rolle som kone, lære meg og stole på ett annet menneske, og gi kjærlighet for første gang, og faktisk få det igjen. Jeg har aldri møtt en slik mann før, med den respekten han viser meg, og omtanken, og på tross av dette ligger det alltid en tvil inni meg om han faktisk elsker meg, eller om alt bare er en illusjon.
Vennskapene som har vokst utav denne rusfriheten er den største forandringen! Jeg har aldri blitt en venn, jeg har alltid vært en bekjent du har en smalltalk med om du møter en på gata. Jeg har aldri latt noen komme inni livet mitt, men nå klarer jeg det, og jeg stoler nok på meg selv til å faktisk være der for små barn også! Jeg stoler på meg selv til å være en tante for barna til venninen min, og det er ett enormt steg for meg. Jeg har fått mange venner etter at jeg ble edru, og jeg har hjerte for dem alle, og tid og plass til alle som ønsker å bli kjent med den virkelige meg. Jeg er så heldig, og jeg prøver å finne plassen min oppi hele dette bildet <3
Det er så mange roller å fylle, så mye ansvar og bære, men for første gang så stoler jeg på meg selv nok til å hoppe i det, jeg har lagt ifra meg denne selvsaboteringen, jeg tør å satse på det jeg tror på, og kjører løpet helt ut, jeg vet at jeg kan lage en avtale om en uke, og vite at jeg klarer å møte på denne, det er en stor omveltning for meg som ikke en gang kunne planlegge dagen ut. Det er vanskelig å tilpasse seg denne store omveltningen i livet, lære alle teknikker, føle på gleden uten å få dårlig sanvittighet eller tro den vil bli borte igjen, nyte øyeblikkene uten å bekymre seg for fremtiden, og være tilstede i alle disse rollene jeg nå har, men jeg er på god vei.
Oppfatningen min er at alle bloggere eller offentlige personer opplever en eller annen form for hets, for man kan ikke bli likt av alle, og når man er så offentlig at man legger ut livet sitt på blogg, så blir man med en gang allmenn eie, jeg til de grader at jeg får tilbud om penger for å vise meg naken på cam, mens andre opplever regelrett mobbing ifra mennesker dem ikke aner hvem er, eller hvor dem kommer ifra. Jeg derimot har bare fått seksuelle henvendelser, og har mottat så mye positiv respons på at jeg bretter ut sjelen min på åpent nett.
1. Jeg fatter ikke at noen vil se meg naken, når jeg forteller åpent at jeg har gått opp 26kg og sliter med egen kropp, hvorfor utsette seg for noe slikt, og i tillegg gi penger for det? Jeg hadde betalt for å slippe.
2.Jeg undrer meg over hvilke signaler jeg sender ut når fremmende mennesker sitter med oppfatningen av at det er greit å sende meg slike henvendelser. Jeg sitter egentlig og bare ler av det, men jeg må jo fremstå som rimelig billig når dem tror jeg er villig til å selge meg på nettet.
3. Jeg er veldig glad for responsen på denne bloggen, da det har vært utelukkende positivt, men jeg forstår at noen finner det riktig å hetse på nettet, for vi bloggere legger faktisk ut ALT. Av hva vi spiser, hva vi har på oss og tar dere med oss hjem og inni varmen, vi legger gjerne ut barna våres på åpen blogg uten at dem har samtykke til dette, eller noen mulighet til å velge selv, det er jeg imot. Jeg har vært veldig bevisst på barna mine oppi det hele, og denne bloggen skal fortsette og handle om min historie, så får dem velge selv den dagen dem er gamle nok til å ta dette valget selv.
Vi som velger å dele åpent om svakhetene våres, hva vi er mindre fornøgde med ved kroppen våres, og hva som er våres usikkerheter, må nesten tåle å få kommentarer der folk angriper akkurat disse tingene, fordi vi åpent har fortalt hele verden om dem. Selvsagt er det disse som blir plukket opp og brukt imot oss, og dermed må vi være bevisste på hva vi deler. Jeg selv deler aldri noe jeg ikke tåler og få tilbake, så om noen en gang kaller meg feit i en kommentar, så er jeg klar for den altså! Når jeg har blaffert om hvor mye jeg hater kroppen min, så regner jeg nesten med at den kommer, og dette gjelder absolutt alle andre ting jeg har fortalt dere.
Vi kan rett og slett ikke være så hårsåre at vi ikke tåler og få sannheten i ansiktet, vi legger jo faktisk opp til det, en debatt om oss selv, fordi vi startet det. Ingen hadde tenkt på disse tingene, om vi ikke hadde skrevet om dem selv, ingen hadde kritisert vekten til en person som ikke har kommentert at man er litt misfornøyd selv, og ingen hadde brukt svakhetene våres imot oss i stygge kommentarer, om vi ikke hadde delt disse med hele verden. Det er slik mobbing er, man bruker alt man kan mot hverandre, på stygge måter, og det eneste vi kan gjøre med det, er å ta det med ett smil, koste det av oss og gå videre i den visshet om at det er dem som står bak kommentarene som har ett problem!
Mobbing er aldri greit, verken in the real life eller på nettet, jeg håper noen tar til seg dette, og forandrer måten man behandler hverandre, også bak skjermen!
Følg bloggen igjennom å melde deg inni gruppa på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene og kommer med spennende avsløringer!
En dag i fremtiden så skal jeg bli frisk, jeg skal knuse alle traumer og fjerne angsten for alltid, jeg skal kjempe helt til krampen tar meg, fordi jeg er sterk nå, og ingen kan stoppe meg, foruten meg selv.
En dag skal jeg gå opp kirkegulvet og gifte meg, og være sikker på at han elsker meg, og tilliten min til mennesker generelt vil være gjenoppbygd. En dag vil jeg klare å forstå at noen kan elske meg, for den jeg er.
En dag vil jeg møte deg på gata og det vil ikke gjøre meg noe, jeg vil ikke få disse reaksjonene bare du klarer å fremkalle, en dag vil jeg innse at dette er din feil, og at jeg bare var ett tilfeldig offer og at det bare var din ondskap som måtte ut på noen.
En dag vil jeg klare å forsone meg med barndommen og mobbingen, fordi jeg selv har gått igjennom det hele så mange ganger, at det gir mening og jeg har fått mine svar.
En dag vil jeg våkne og være frisk sterk og rusfri, uten å være redd for akutte katastrofer som bringer meg rett tilbake til den gangen da.
Jeg har kommet så langt, men har en lang vei og gå, jeg har utviklet meg i rekordfart og gjør ting alltid på en manisk måte, jeg har en fortid som hjemsøker meg, men en dag vil jeg se alle disse farene komme og være klar til å angripe dem underveis, mens jeg går veien skal jeg vise verden at det faktisk går an, og igjennom bloggen får jeg lov å fortelle min historie. Når jeg ser igjennom innleggene mine, så sitter jeg med en tanke om at det kansje ikke er så rart at jeg har blitt en rusmisbruker. For meg hjelper det nå og søke svar i fortiden, den gir meg svarene jeg behøver for å klare å gå videre, jeg innser at en dag kan jeg faktisk kalle meg frisk, og at fortiden ikke lenger får lov å bestemme skjebnen min, jeg skal knuse alle oddsene, og en dag skal jeg være fri!
