Jeg har vært igjennom en omveltning på mange måter, jeg har endret fullstendig hele livet mitt, og valgt å leve. Når andre sier at dem har valgt å leve, så forstår jeg så inderlig godt hva dem mener, fordi jeg har tatt det samme valget selv, og vet hva det innebærer å velge livet isteden for å gi opp og dø. 

Det finnes så mange ulike roller i dette nye livet, som jeg ikke er vant med å ha, og ofte sitter jeg rådvill og ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg er mor, jeg er datter, jeg er forlovede, jeg er venn, jeg er en hjelper, jeg er en leder for en gruppe jeg tror på, jeg er en del av noe større enn meg selv, jeg er en blogger, en som søker oppmerksomhet for saken min, uten å vite hva jeg egentlig driver med, eller hva jeg egentlig innerst inne vil ha ut, jeg er en bekjent og en som folk stoler på, JEG.. …

Livet var så enkelt på mange måter da ingen kunne stole på meg, da ingen hadde krav eller forventninger til det jeg skulle prestere, foruten min egen død. Ingen forventet at jeg skulle ta grep og skjerpe meg, jeg var bare den misbrukeren det ikke var håp for, og som aldri ville lære av den sure kløe, hun som stanget i veggen og aldri fikk til noe som helst, hun som selvsaboterte og ødela alt av rykter rundt seg, og som aldri ville bli noe på ekte, fordi det alltid gikk til helsike hver eneste gang hun prøvde. 

Når jeg ser igjennom bilder nå, ser jeg det med andre øyner, jeg kan fysisk se hvordan jeg har det i ulike perioder i livet mitt versus nå, jeg ser på bildene at jeg stråler, jeg har ett lys i øynene mine som jeg ikke har sett siden jeg hadde barna mine, og det samme lyset ser jeg i bildene nå. Etter at barna mine ble tatt ifra meg, så forsvant det eneste ene jeg hadde å leve for, jeg mistet gnisten og falt for alvor for rusen som var det eneste jeg hadde igjen. Jeg ble kastet inni de værste miljøet, og nå prøver jeg å finne min rolle som mor igjen, for hvordan kommer man så mange år etterpå og skal være en mor? Jeg har innfunnet meg med at jeg alltid bare vil være en venn for dem, jeg får ikke denne muligheten til å være en ekte mamma for dem igjen, det ble tatt den dagen dem ble tatt ifra meg. Blodsbånd kan aldri brytes, men vi har mistet mange mange år nå sammen, det gjør noe med forholdet, og jeg er bare takknemlig for alt jeg får, for egentlig fortjener jeg ingenting.

Min rolle som datter er vanskelig, og det har tatt oss lang tid å komme dit vi er i dag, vi har virkelig måttet ha konfrontasjoner, og startet for alvor å kommunisere med hverandre, helt fullstendig åpent og ærlig, og uten filter har vi måttet bygge opp ett forhold til hverandre igjen, som i mange år har vært fullstendig ødelagt. Jeg har alltid vært datteren som trenger hjelp, støtte og en åpen dør, jeg har aldri kunnet tilby foreldrene mine noe som helst, annet en problemer dem har måttet ordne oppi. Nå er jeg frisk og kan gi noe tilbake igjen, men det er en omstilling for dem og forstå at jeg ikke lenger er offeret som ikke klarer meg selv, og jeg må forstå at min forandring kommer til å ta tid for dem og ta innover seg, vi må lære og samhandle sammen og være en familie igjen, uten bekymringer for mine sprekker og ruskuler. Det er vanskelig å finne sin plass som datter, når foreldrene begynner å bli gamle og syke, og jeg prøver å lære så godt som jeg kan hvordan jeg kan være en god og støttende pårørende og ikke en hysterisk datter som ikke aner hva hun skal gjøre. Vi må på nytt være foreldre og barn, bare på en helt annen måte en vi har vært til nå.

Jeg er også en forlovede for min kjære, og vi skal gifte oss i 2022. Jeg av alle skal gifte meg, og ta det store steget dette er, jeg som alltid har sagt at jeg aldri skal gjøre dette, jeg har faktisk aldri vært trofast før, jeg har aldri holdt meg til en person og har alltid levd i giftige forhold som har preget meg som kjæreste nå. Jeg prøver så godt som jeg kan, men tilliten min er tynnslitt, og den minste ting gjør meg fryktelig usikker, jeg tar ut mine usikkerheter på mannen min som aldri har gitt meg noen grunn til å tvile. Jeg prøver å tilpasse meg rollen, gi og ta og jeg har en vanvittig respekt for den jeg er sammen med. Å være i ett sunt forhold nå, er helt vanvittig rart for meg, og jeg venter bare på at det skal smelle og alt bare skal være en fantasi, fordi fortiden min preger meg fortsatt. Min rolle som forlovede setter jeg høyt, og jeg beskytter forholdet våres hele veien, det er vi som er viktige, og alt annet kommer etterpå. Jeg prøver å finne min rolle som kone, lære meg og stole på ett annet menneske, og gi kjærlighet for første gang, og faktisk få det igjen. Jeg har aldri møtt en slik mann før, med den respekten han viser meg, og omtanken, og på tross av dette ligger det alltid en tvil inni meg om han faktisk elsker meg, eller om alt bare er en illusjon. 

Vennskapene som har vokst utav denne rusfriheten er den største forandringen! Jeg har aldri blitt en venn, jeg har alltid vært en bekjent du har en smalltalk med om du møter en på gata. Jeg har aldri latt noen komme inni livet mitt, men nå klarer jeg det, og jeg stoler nok på meg selv til å faktisk være der for små barn også! Jeg stoler på meg selv til å være en tante for barna til venninen min, og det er ett enormt steg for meg. Jeg har fått mange venner etter at jeg ble edru, og jeg har hjerte for dem alle, og tid og plass til alle som ønsker å bli kjent med den virkelige meg. Jeg er så heldig, og jeg prøver å finne plassen min oppi hele dette bildet <3 

Det er så mange roller å fylle, så mye ansvar og bære, men for første gang så stoler jeg på meg selv nok til å hoppe i det, jeg har lagt ifra meg denne selvsaboteringen, jeg tør å satse på det jeg tror på, og kjører løpet helt ut, jeg vet at jeg kan lage en avtale om en uke, og vite at jeg klarer å møte på denne, det er en stor omveltning for meg som ikke en gang kunne planlegge dagen ut. Det er vanskelig å tilpasse seg denne store omveltningen i livet, lære alle teknikker, føle på gleden uten å få dårlig sanvittighet eller tro den vil bli borte igjen, nyte øyeblikkene uten å bekymre seg for fremtiden, og være tilstede i alle disse rollene jeg nå har, men jeg er på god vei.