Jeg har funnet ut noe i dag, jeg har funnet ut noe vesentlig om livet mitt og er glad for dette funnet! Jeg har funnet ut at det ikke bare er i negative perioder i livet jeg søker meg til gruppa mi, det er ikke bare når jeg er trist og lei jeg behøver å tømme meg, men også når jeg har det helt supert og livet suser forbi uten problemer.

Jeg trodde at i dårlige perioder ville behovet for å gå i gruppe være større, og mindre i perioder der jeg har kontroll, men behovet mitt kaller også i perioder der jeg har positive ting og dele, dette er kjernen i en slik gruppe, og jeg er så glad for at jeg fikk lov å starte en slik en, på den lille plassen vi bor på. 

Når man har ett problem ligger det i våres menneskelige natur og søke støtte og råd hos andre, og helst mennesker man vet forstår deg, og mennesker med samme problemer er jo den geniale løsningen for slike som oss. Jeg syns det er synd at jeg ikke har fått øynene opp før for slike forebyggende tiltak, som virkelig hjelper om man står med valget foran seg, man vet man trenger det, men er ennå ikke sikker på om man klarer å kutte helt ut, for hva skal man gå til om man ikke har rusen? Jeg tror en slik gruppe vil være enda en stor grunn til å ta steget helt ut, for da vet man at man har noen alltid og ringe til, om presset blir for stort. En slik gruppe tilbyr ikke bare gruppe en gang i uka, i to timer, den tilbyr medmennesker 24/7 ellers i uka også. 

Det er ikke slik at jeg bare «jobber» to timer i uka på onsdager, jeg er på «jobb» hele døgnet, jeg er tilgjengelig på telefon hele tiden, foruten når jeg sover. Jeg prøver å være der for dem som ønsker min hjelp, men presser meg ikke på dem som ikke ønsker det. Jeg har enda til gode og ringe noen og spørre om dem ønsker å være en del av teamet våres, den telefonen kommer jeg ikke til å ta, det vil bare føre til at jeg fyller gruppa med mennesker som ikke er klare enda, og som ikke hadde fått fullt utbytte av en selvhjelpsgruppe uansett.

Selvhjelpsgruppa mi klarer jeg meg ikke uten, den er en ny ting i livet mitt, vi er tross alt bare på første året ennå, men det har blitt en del av uka, og uten møte på onsdager så er det noe vesentlig som mangler, det er tradisjon, og det hjelper. 

Å sitte i ett rom med likemenn gjør noe med deg, og om du sitter i ett rom med 15 andre mennesker, så føler man seg så trygg at man deler ting man aldri har delt med noen før, de innerste tankene, og helt uten å kjenne dem rundt deg. Man får to timer til refleksjon både over fortiden men viktigst av alt fremtiden, det endelige målet må være rusfrihet, men vi har alltid plass til alle, så lenge dem møter rusfri på møtet. 

Med denne gruppa og det «arbeidet» jeg gjør, så vet jeg at jeg slipper noensinne igjen og være i en begravelse til en venn og tenke at jeg kunne gjort noe mer for dem, jeg slipper denne gnagende følelsen av at jeg burde ha vært der mer, gjort mer eller forhindret at det skjedde. Den følelsen unner jeg ingen, og med denne gruppa vet jeg at alle vet at jeg er her. Det skal være en lav terskel for å kontakte meg, det trenger ikke en gang å handle om rus! Jeg har erfaringer ifra mange deler av livet, og jeg tror jeg er en god lytter. For meg er dette viktig, at jeg vet i hjertet mitt at tilbudet og tjangsene er der, at jeg har gjort mitt for å få dette til, og at dette funker for meg først og fremst. 

Uten gruppen og Rusettervernet hadde jeg fortsatt vært her, og kansje vært edru, men jeg hadde vært i det samme miljøet ennå, jeg hadde vært den rare og kjedelige som ikke rusa meg, jeg hadde ikke forandret hele livet mitt på denne måten, og jeg hadde ikke hatt dette vanvittige ansvaret som hindrer meg i å en gang tenke på og sprekke.

Jeg har rett og slett ikke tid lenger til å være fyllesjuk, og livet har blitt helt ulik det jeg forestilte meg, jeg snakker fortsatt med mennesker som sitter og er redd for å bli rusfri, dem sitter med de samme følelsene som jeg satt med da jeg selv måtte ta valget. Denne redselen for hvor dårlig man kan bli, og man får angst for å få angst, man vet ikke hva man går til, eller hvordan livet kan leves uten, man trenger masse støtte og råd i denne perioden, og helst ifra mennesker som har gått igjennom det samme selv. 

Systemet gjør en vanvittig stor jobb, og en viktig jobb, men jeg tror at samfunnet våres trenger slike grupper også, der egenerfaring kan brukes til behandling, det er ett godt supplement til all den andre gode behandlingen man må igjennom for å klare å bygge opp igjen livene sine. Jeg har en sterk tro på dette arbeidet, og jeg holder meg edru på denne måten, jeg får igjen alt jeg gir, og det gir mening!