Okay… nå har jeg akkurat støvesugd alle gulvene i leiligheten, og som jeg har sagt før så er dette den største utfordringen for meg, samt å vaske opp. Og sist gang støvesugde jeg gulvet på kjøkkenet og på stuen, og ble sittende med låst rygg i flere timer etterpå, så denne gangen bruker jeg teknikken jeg har brukt etter at jeg knakk ryggen.

Det ser sikkert helt teit ut, men jeg sitter faktisk på gulvet og støvesuger rundt meg, og forflytter meg etterhvert som jeg er ferdig, det høres kansje helt vanvittig ut men det fungerer for meg, og det viser at jeg aldri gir opp! Jeg tilpasser meg kroppens begrensninger, og lar ikke dem stå i veien for at jeg skal klare det jeg ønsker å få gjort, og jeg tror denne holdningen har fått meg langt her i livet, og har holdt meg i live i alle disse årene. 

Jeg er begrenset, og det har tatt meg lang tid å innfinne meg med at jeg ikke lenger kan drømme om fallskjermhopping eller å nå de største fjelltoppene, og de enkleste tingene i hverdagen er vanskeligere for meg, og tar lengre tid, men jeg kommer i mål jeg også. Som da jeg bestemte meg for å male trappa her, jeg med knekt rygg og store smerter ifra før bestemte meg for å gi den en ny farge! Jeg malte noen steg om gangen, og det tok meg sikkert to uker, men jeg klarte det til slutt, og ga meg ikke uannsett pokker. Det er ingenting som kan stoppe meg når jeg først har bestemt meg, og jeg blir kalt en sta jævel av en god venninne av meg, på godt og vondt. 

Jeg tror ikke jeg er en av dem som føler jeg alltid har rett, for jeg gir meg når jeg ser at andre har ett poeng, men når det kommer til prestasjoner, så ønsker jeg å klare meg selv alltid, og i min situasjon så er jeg faktisk eksperten på eget liv, på tross av alle feilsteg og mangel på syn igjennom livet mitt. Jeg vet hva som er riktig for meg, hva jeg klarer og håndtere og hvor min grense går, derfor blir jeg litt furt når folk ber meg om å ikke brenne lyset i begge ender. Jeg vet jo at det bare er velment, og tar det overhode ikke ille opp, men jeg vet hva jeg duger til 🙂 

I dag har jeg bevist for meg selv at jeg klarer alt jeg vil, bare etter å ha støvesugd gulvene i leiligheten, små barn, små gleder 🙂 og jeg tar med meg alt av positivitet og fremgang jeg kan få, og gruer meg til å begynne å søke om ung ufør i en alder av 32år, jeg kjenner på en følelse av at jeg gir opp, men det begynner å gå innover meg at dette bare er en forsikring for meg selv. Jeg har mange ting jeg har lyst å gjøre, så mange mål og nå, men jeg må også innse mine begrensninger, og ingen arbeidsplass ønsker noen som må sitte og støvesuge gulvet hjemme, og ikke klarer å bevege seg som normalt. Jeg ønsker heller ikke å være en belastning for arbeidsplassen, selvom jeg aller mest har lyst tilbake i full jobb 🙂 små steg, og en dag av gangen <3

Jeg kjøpte meg t-shorte i Bergen som gjør meg glad hver gang jeg ser meg selv i speilet! Søt hva?